Vedlegg
Jeg viser til forslaget fra representantene Wøien, Bastholm og Bekkevold oversendt Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet den 10.3.2016.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag: "Stortinget ber regjeringen utrede og vurdere å fremme forslag til lov om åpenhet om produksjonssteder og etikkinformasjon om vareproduksjon til forbrukere og organisasjoner."
Formålet med en slik lov skal være at forbrukere får tilgang til informasjon om brudd på grunnleggende arbeidstaker- og menneskerettigheter for dem som produserer varer for salg i Norge. Forslagsstillerne mener også at en lovfestet åpenhet om produksjonssteder og forholdene der, vil kunne bidra til at offentlig og privat sektor styrker innsatsen for å sikre menneske- og arbeidstakerrettigheter i leverandørkjeder.
Som forbrukerminister er jeg først og fremst opptatt av at forbrukere skal ha en reell mulighet til å ta informerte valg når de handler. For forbrukere som er opptatt av arbeidsforhold og miljøbevissthet i produksjon av forbruksvarer, vil økt åpenhet gi bedre mulighet til å ta valg basert på egne preferanser. Vi har også sett en utvikling på dette området, blant annet i tekstilbransjen, hvor flere av de aller største aktørene globalt har offentliggjort sine leverandørlister etter press fra politisk nivå, sivilsamfunn og forbrukere.
Slik det er i dag står næringsdrivende fritt til å synliggjøre sitt arbeid for etikk i leverandørkjeden og bidra til at forbrukerne kan gjøre informerte valg. Dette kan for eksempel gjøres gjennom bruk av merkeordninger. Det er flere merkeordninger som gir etterprøvbar, forbrukerrettet informasjon om forhold i leverandørkjeder. Fairtrade Norge og UTZ Good Inside er eksempler på merkeordninger som bidrar til åpenhet i leverandørkjeder i blant annet dagligvarebransjen. Det finnes også flere eksempler på selskaper med egne merkeordninger. Regjeringen er opptatt av at merker som benyttes på forbruksvarer skal være etterrettelige og gir god informasjon til forbrukerne. De mest åpenbare fordelene med merkeordninger, er at disse aktørene har erfaring og kompetanse både på å avdekke kritikkverdige forhold, på oppfølging av forbedringsarbeid, og ikke minst på å formidle informasjon til forbrukere på en etterrettelig og forståelig måte. Forbrukerombudet fører for øvrig tilsyn med næringsdrivendes etikk- og miljø påstander i markedsføringen.
Bruk av merkeordninger, åpenhet om leverandørlister og et grundig arbeid med samfunnsansvar i egen leverandørkjede, vil gi konkurransefortrinn i kampen om de kundene som er opptatt av etikk- og miljøspørsmål. I mange bransjer konkurrerer selskaper om å kapre stadig mer bevisste og samfunnsengasjerte kunder. Initiativ for Etisk Handel, som er et flerpartsamarbeid for næringslivet å fremme arbeid med samfunnsansvar i leverandørkjeder, har opplevd en formidabel vekst i antall medlemmer siden oppstarten i år 2000. Deres medlemmer forplikter seg både til å arbeide med samfunnsansvar i egen leverandørkjede og til å gjøre tilgjengelig årlige rapporter om dette arbeidet.
Jeg oppfatter at mange næringsdrivende både er åpne om eget arbeid rundt samfunnsansvar, og gjerne deler denne informasjonen med forbrukere og andre interessenter. De største norske selskapene er også allerede forpliktet gjennom regnskapsloven § 3-3c til å publisere årlige rapporter om eget arbeid knyttet til samfunnsansvar. Regjeringen lanserte også en handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter i oktober 2015. Her stilles det klare forventninger til næringslivet om å utvise aktsomhet og kartlegge risiko.
Hovedutfordringen, slik jeg ser det, er derfor ikke tilgangen på forbrukerrettet informasjon, men at for få forbrukere aktivt etterspør denne informasjonen der de handler. Det presset som kan utøves av forbrukere og organisasjoner er trolig mer effektivt for å påvirke næringsdrivende til å ta mer samfunnsansvar enn en generell lov om etikkinformasjon. Det er for øvrig å foretrekke om man på denne måten kan skape endring gjennom etterspørsel og konkurranse i markedet, fremfor å pålegge næringslivet ytterligere belasting gjennom nytt regelverk.
Det er grunn til å spørre seg om representantenes forslag faktisk vil kunne gi den ønskede effekt på produksjonsforhold utenfor Norge. Som representantene påpeker er det også mange andre forhold som eventuelt må utredes i forkant av et lovforslag om generell tilgang på etikkinformasjon fra vareproduksjon. Blant annet vil forslaget måtte vurderes opp mot handelspolitiske og konkurransemessige hensyn.