Vedlegg
Jeg viser til brev av 16. februar d.å. om overnevnte representantforslag.
Før jeg konkret kommenterer forslaget i dok 8:52 fra Arbeiderpartiets representanter, vil jeg gjøre det klart at jeg deler representantenes bekymring for at ulike forståelser og praktisering av regler om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett i noen tilfeller kan synes å være til hinder for å kunne gi volds- og overgrepsutsatte barn et godt nok tilbud. Regjeringen har gitt arbeidet med å beskytte barn høy prioritet. Vår klare målsetting er å sørge for at barns rettsikkerhet ivaretas og at hjelpen til barn som utsettes for overgrep, mishandling og vold er godt koordinert.
På bakgrunn av at forslagene 1, 3 og 5 henger så vidt tett sammen, har jeg valgt å kommentere disse samlet.
Spørsmålet om mer entydige forståelser av bestemmelser om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett i forvaltningen er tatt opp og formulert som egne tiltak blant annet handlingsplanen mot vold i nære relasjoner (tiltak 43) og i tiltaksplanen for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom (tiltak 14). Som oppfølging av disse tiltakene vil regjeringen få gjennomført en enkeltpersonsutredning som skal resultere i et utkast til en tverrsektoriell, praktisk anlagt og autoritativ veileder som skal gi en felles forståelse av regelverket om taushetsplikt og informasjonsutveksling i forvaltningen. Et særlig viktig moment i arbeidet skal være å få slått tydelig fast når det foreligger plikt eller rett til å gi opplysninger til politiet eller andre myndigheter. Arbeidet skal ta utgangspunkt i eksisterende regelverk om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett i forvaltningsloven og sektorregelverket. Dersom det i forbindelse med utredningen avdekkes utilsiktede forskjeller mellom regler, problemer knyttet til ulik utforming av regler som er ment å ha samme innhold, unødig komplisert utformede regler eller liknende problemer, må dette påpekes, og det skal lanseres forslag til hvordan det kan løses. Et alternativ er her lov- og forskriftsendringer.
Siden det vil være en del av utrederens oppdrag å peke på eventuelle behov for lovendringer, anser jeg det å være lite hensiktsmessig å sette i gang et mer generelt lovarbeid på nåværende tidspunkt.
Når det gjelder andre tiltak for å bedre informasjonsflyt og samarbeid mellom ulike etater, vil jeg også vise til arbeidet med å fremme forslag om en forpliktende og helhetlig opptrappingsplan som skal redusere forekomsten av vold i nære relasjoner og styrke ivaretakelsen av barn utsatt for vold og overgrep jf. anmodningsvedtak 623, 8. juni 2015, Innst. 315 S (2014–2015). En viktig målsetting med denne planen er å sikre tverrfaglig bredde og god samordning i de tiltakene som skal foreslås. I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2016 vil vi gi en beskrivelse av prosessen som skal lede fram til opptrappingsplanen.
Jeg vil også vise til at regjeringen 13. november 2015 satte ned et utvalg som skal gjennomgå saker der barn og ungdom har vært utsatt for grov vold, seksuelle overgrep og alvorlig omsorgssvikt (Barnevoldsutvalget). Utvalgets oppgave er å avdekke hvorvidt, eventuelt i hvilken grad og på hvilken måte det har forekommet svikt i det offentlige tjenesteapparats håndtering av disse sakene. Utvalget skal gi anbefalinger som kan bidra til at fremtidige tilfeller forebygges og forhindres. Mulige eksempler på systemsvikt som angis i utvalgets mandat er manglende eller mangelfull samhandling eller kommunikasjon mellom tjenester, mangelfullt regelverk, svak forståelse av eksisterende regelverk, manglende kunnskap, organisasjonskultur, at essensielle tjenester eller samordningsmekanismer er fraværende, eller andre forhold. Utvalget skal på bakgrunn av sin gjennomgang foreslå tiltake, herunder mulige tiltak som kan bedre samarbeidet og informasjonsflyten mellom tjenestene.
Våren 2016 fremmes et forslag til midlertidig lov som skal gi dette utvalget tilgang til taushetsbelagt informasjon. Forslaget innebærer at offentlige myndigheter uhindret av lovbestemt taushetsplikt skal kunne gi de opplysninger til utvalget som er nødvendig for at utvalget skal kunne utføre sine oppgaver.
Samarbeid og samhandling mellom tjenester er et av satsingsområdene i regjeringens tiltaksplan «En god barndom varer livet ut». Arbeidet med denne planen koordineres fra BLD og hefra har jeg fått opplyst at det skal gjennomføres et treårig prøveprosjekt i fem kommuner der familievernet inngår i et systematisk og avtalefestet samarbeid med helsestasjoner jf. tiltak 26 i tiltaksplanen. Helsestasjonene møter de aller fleste barn til kontroller i barnas første leveår, og vil på et tidlig stadium kunne fange opp barn og familier i risikosonen. Det er gjennomført en kartlegging av familievernkontorenes samarbeid med helsestasjonene. Kartleggingen viser at det er uformelt samarbeid mange steder, men at dette ikke er forankret i bindende samarbeidsavtaler. Det er rekruttert fem helsestasjoner og fem familievernkontorer som skal delta iprøveprosjektet. Det er gjennomført oppstartsamling, og lagt videre planer for prosjektet.
Når det gjelder forholdet mellom barneverntjenesten og andre tjenester på velferdsområdet har jeg fått opplyst fra Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) at det både er blitt utarbeidet og er i ferd med å utarbeides retningslinjer og faglige anbefalinger om samarbeid. Blant annet har BLD og Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) i samarbeid gitt Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) i oppdrag å utarbeide felles retningslinjer for samarbeid og ansvarsdeling mellom barneverntjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen. Dette er en oppfølgning av Prop. 106 L (2012–2013) Endringer i barnevernloven. Arbeidet må også ses i sammenheng med regjeringsplattformen der det fremgår at regjeringen vil bidra til et tettere samarbeid mellom ulike tjenester, herunder barneverntjenesten og NAV, for å unngå at barn blir kasteballer mellom offentlige etater. Felles retningslinjer vil kunne bidra til bedre koordinering og samordning av tjenester ovenfor barn, ungdom og familier som har behov for tiltak fra begge tjenester. Direktoratene skal levere utkast til retningslinjer innen 1. juni 2016.
En egen veileder om samarbeid mellom barnevern og skole er under utarbeidelse av Bufdir og Utdanningsdirektoratet (Udir). Endelig versjon av veilederen vil foreligge digitalt i løpet av mars 2016.
Videre opplyser BLD at det er etablert et tett samarbeid mellom Bufdir og Helsedirektoratet (Helsedir) for å sikre at barn som har behov for tjenester både fra barnevernet og fra det psykiske helsevernet, skal få god og helhetlig oppfølgning. Blant annet har BLD og Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) i felleskap gitt de to direktoratene flere felles utredningsoppdrag. Som en del av dette samarbeidet ga direktoratene nylig ut et felles rundskriv om samarbeidet mellom barnevern og psykisk helsevern for barn og unge.
I representantenes forslag nummer 2 blir regjeringen bedt om å fremme et lovforslag i løpet av våren 2016 om å revidere og tydeliggjøre helsepersonelloven § 25 første og tredje ledd. Etter representantenes syn er dette bestemmelser som det haster med å revidere i påvente av en full revisjon, slik at helsepersonell i større grad kan dele taushetsbelagte opplysninger med sine samarbeidspartnere i forvaltningen, når samtykke ikke kan innhentes.
Jeg har forelagt dette forslaget for HODsom bemerker at helsepersonelloven § 25 bare er en av flere bestemmelser i helselovgivningen som regulerer helsepersonells adgang til å formidle taushetsbelagte opplysninger. Eventuelle behov for nye endringer i helsepersonelloven § 25 bør derfor etter HODs syn vurderes i lys av de øvrige bestemmelsene og samspillet mellom dem. HOD viser til det ovenfor nevnte arbeidet som nå skal igangsettes i regi av Justis- og beredskapsdepartementet, med å utarbeide en veileder på tvers av de ulike sektorene. I lys av dette arbeidet vil det være naturlig for HOD å foreta en vurdering av om det skulle være behov for endringer i helsepersonelloven § 25 og/eller andre av bestemmelsene i helselovgivningen som regulerer helsepersonells adgang til å formidle taushetsbelagte opplysninger.
Når det gjelder representantenes forslag for øvrig, viser HOD til at departementet er i ferd med å vurdere om helselovgivningen bør tydeliggjøre helse- og omsorgstjenestens ansvar på systemnivå for å bidra til å avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep. Regjeringen varslet om dette som tiltak 16 i tiltaksplan mot vold og seksuelle overgrep (2014–2017) «En god barndom varer livet ut», og omtalte det nærmere i Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet (Punkt 25.6). HOD vurderer i denne sammenheng blant annet om endring i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven), lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) og lov om tannhelsetjenesten (tannhelsetjenesteloven) vil kunne bidra til at kommuner og helseforetak får en klarere og mer konkretisert plikt til å bidra til at vold og seksuelle overgrep blir avdekket og avverget.
Når det gjelder bestemmelsen i straffeloven § 196 om plikt til å avverge et straffbart forhold er denne tydelig i sin utforming. I første ledd bokstav a til c listes de lovbruddene som fører til at taushetsplikten må vike for avvergingsplikten uttrykkelig opp. Det kan imidlertid stilles spørsmål om avvergingsplikten bør utvides til flere lovbrudd, for eksempel straffeloven § 257 om menneskehandel, § 284 om kjønnslemlestelse, § 296 om seksuell omgang med innsatte mv. i institusjon og § 302 om seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år. Samtlige lovbrudd vil kunne omfatte barn og har en strafferamme på seks år, i likhet med lovbrudd som i dag er opplistet i § 196, som § 295 om seksuell omgang ved misbruk av overmaktsforhold, § 312 om incest og § 314 om seksuell omgang mellom andre nærstående. Jeg vil vurdere disse spørsmålene nærmere med sikte på å utarbeide et eventuelt forslag om utvidelse av avvergingsplikten.
Til dette punktet vil jeg innledningsvis nevne at de generelle reglene om partsinnsyn i forvaltningsloven §§ 18 og 19 også gjelder for barnevernet. Dette innebærer at de unntakene for parters rett til innsyn som følger av disse bestemmelsene også gjelder i barnevernssaker.
Saksbehandlingsreglene for for saker i fylkesnemnda erregulert i kapittel 7 i barnevernloven. Det fremgår av lovens § 7-4 at partene har rett til innsyn i begjæring om tiltak med vedlagte dokumenter, fylkesnemndsvedtak og andre dokumenter i saken for fylkesnemnda. Videre fremgår det av bestemmelsen at de begrensninger i partens rett til å se saksdokumenter som er fastsatt i forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav c og annet ledd, ikke gjelder for disse dokumentene. Dette innebærer at partene i en barnevernssak ikke kan nektes innsyn i saksdokumenter som er fremlagt for fylkesnemnda med henvisning til forvaltningsloven.
Retten til innsyn i saksdokumentene i forbindelse med fylkesnemndas behandling av saken er en vesentlig forutsetning for at partene skal kunne ivareta sine interesser på en god måte. Partene i en barnevernssak må få tilgang til alle dokumenter som benyttes i nemnda av kommunens barneverntjeneste for å underbygge at det er behov for å iverksette tiltak etter barnevernloven uten foreldrenes samtykke. Kontradiksjon er et grunnleggende rettssikkerhetshensyn som innebærer at fylkesnemnda ikke kan avgjøre en sak uten at partene har hatt anledning til å imøtegå kommunens fremstilling av saken. Nemnda kan heller ikke bygge sin avgjørelse på et faktisk grunnlag partene ikke har hatt foranledning til å uttale seg om.
Jeg har fått opplyst fra BLD at Bufdir på oppdrag fra departementet er i ferd med å utarbeide et revidert rundskriv om saksbehandling i barneverntjenesten. Partsinnsyn i barnevernssaker inkludert innsyn i fylkesnemndssaker vil bli omtalt i det kommende reviderte rundskrivet. Departementet tar sikte på at rundskrivet kan ferdigstilles og implementeres i løpet av 2016.
Jeg finner også grunn til å nevne det pågående arbeidet med å utarbeide nasjonale føringer/retningslinjer for samarbeid mellom politiet og barneverntjenesten ved mistanke om vold og overgrep i nære relasjoner. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom blant annet Politidirektoratet og Bufdir.
I november 2014 ble nedsatt et lovutvalg som skal vurdere forenkling av barnevernloven. Målet med gjennomgangen er å bedre rettssikkerheten for barna og skape et mer forståelig regelverk. I mandatet fremgår det at utvalget skal vurdere behovet for lovendringer når det gjelder partsrettigheter i barnevernssaker, herunder hvilke rettigheter barn, foreldre, samværsforeldre, fosterforeldre og andre familie- og tilknytningspersoner skal ha i saken. Utvalget skal levere sin utredning innen 14. august 2016.
Forvaltningsloven § 19 omhandler ikke barnevernsaker direkte, men opplysninger i slike saker kan være omfattet av enkelte av unntakene i paragrafen, særlig unntaket i
§ 19 andre ledd bokstav b. Endringer i andre lover er neppe et egnet virkemiddel for å gjøre unntakene fra partsinnsyn i forvaltningsloven bedre kjent. Slik jeg vurderer det, er dette en kunnskapsutfordring i den enkelte sektor.
For øvrig har jeg fått opplyst fra BLD at regelverket om partsinnsyn vil bli omtalt i det kommende rundskrivet om saksbehandling i barneverntjenesten, samt til arbeidet med å utvikle nasjonale retningslinjer for samarbeid mellom barneverntjenesten og politiet. Spørsmålet om partsinnsyn er også omtalt i det gjeldende rundskrivet Barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten (Q-24/2005).