Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, Vegard Grøslie Wennesland og Lise Wiik, fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og fung. leder Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Ulf Leirstein og Dagfinn Henrik Olsen, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til forslagene i Dokument 8:52 S (2015–2016).

Komiteen vil understreke at vold og overgrep mot barn er alvorlig og grov kriminalitet. Det er et stort samfunnsproblem som må bekjempes, og skal man klare det er det helt avgjørende at berørte aktører samarbeider godt. Komiteen viser til en landsomfattende omfangsundersøkelse om vold i nære relasjoner utarbeidet av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, som viste at vold i nære relasjoner rammer en betydelig del av befolkningen i Norge, og for mange starter den i barndommen. Undersøkelsen viser også at personer som var utsatt for fysisk vold eller seksuelle overgrep i barndommen, i mye større grad er utsatt for vold og overgrep også som voksne.

Komiteen registrerer at forslagsstillerne viser til NOVA-rapporten «Taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt. Regelkunnskap og praksis», som ble utarbeidet på oppdrag fra fire departementer i mars 2013. Denne rapporten viser attaushetspliktreglene generelt blir oppfattet som verdifulle og nødvendige. En sentral tilbakemelding fra feltet er at taushetspliktreglene ikke oppleves som et hinder for samarbeid i praksis. Tvert imot uttrykker informantene at gjeldende regler, særlig regelen om unntak fra taushetsplikten, er tilstrekkelige for å sikre nødvendig informasjonsutveksling mellom ulike tjenester og etater. Likevel er tilbakemeldingen fra informantene at ikke all nødvendig informasjon kommer frem, og at man savner bedre samarbeid mellom etatene. Rapporten viser også til at informantene i liten grad leser i lovverk, rundskriv og veiledere, til tross for at man kjenner seg usikre på gjeldende regler. Det er gjennomgående at lederens kunnskap om og opptatthet av regelverket har stor betydning for hvor godt den enkelte ansatte kjenner til regelverket. Et annet fremtredende funn i rapporten er at det særlig er taushetspliktens unntaksbestemmelser som er lite kjent. Enkelte informanter kjenner riktignok unntakshjemlene i sine respektive lover, men det store flertallet har aldri lest de relevante lovbestemmelsene.

Komiteen forutsetter at funnene som er beskrevet i denne rapporten, følges opp i regjeringens arbeid som gjøres for å sikre at taushetsplikten fungerer som den skal, og ikke blir et hinder for å avdekke vold og overgrep.

Komiteen viser til at taushetsplikt og annet regelverk ikke må være et påskudd for mangel på handling, men at det må legges til rette for at det enkelte barn får den hjelpen det har krav på. Da er det etter komiteens mening avgjørende at barnehage, skole, helsetjenesten, barnevern, politi og andre relevante etater samarbeider godt. Kunnskap og kompetanse om relevant lovverk er helt sentralt. Etater som arbeider for og med barn, må kjenne til eget og andre samarbeidsorganers mandat. Det vil etter komiteens mening bidra til å sikre god samhandling.

Komiteen viser til at vold og overgrep mot barn og unge medfører alvorlige og langvarige konsekvenser for den enkelte. Det er derfor helt avgjørende at både politi og andre relevante aktører som er i kontakt med barnet, samarbeider godt for å bistå utsatte barn på en god måte.

Komiteen viser til Innst. 315 S (2014–2015) hvor en samlet komité fremmet forslag om at regjeringen må sikre at helsepersonell har kunnskap om fritak fra taushetsplikten når det er mistanke om mishandling eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. Det er derfor helt sentralt etter komiteens mening at kunnskap om regler om taushetsplikt og meldeplikt hos ansatte i kommunale tjenester, blir styrket.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til statsrådens svarbrev til komiteen datert 8. mars 2016 (vedlagt), der statsråden viser til en rekke utredninger som er iverksatt, utvalg som er satt ned, samt veiledere og retningslinjer som er utviklet eller er under utvikling. Flertallet anser dette som viktig arbeid, og registrerer også at statsråden viser til at en del av utrederens oppdrag (enkeltpersonsutredningen) er å peke på eventuelle behov for lovendringer.

Flertallet viser til statsrådens brev hvor han presiserer at regjeringens klare målsetting er å sørge for at barns rettsikkerhet ivaretas og at hjelpen til barn som utsettes for overgrep, mishandling og vold, er godt koordinert. Statsråden påpeker i sitt svarbrev videre at regjeringen vil gjennomføre en enkeltpersonsutredning som skal resultere i et utkast til en veileder, som skal bidra til felles forståelse av regelverket om taushetsplikt og informasjonsutveksling i forvaltningen.

Flertallet forventer at oppfølging av en godt utarbeidet veileder vil bidra til å tilfredsstille de utfordringene som i dag finnes i forvaltningen med tanke på ulik praksis og kjennskap til regelverk om taushetsplikt og informasjonsutveksling.

Flertallet vil peke på at kunnskap- og kompetanseheving rundt regelverket i forvaltningen er et viktig virkemiddel, men at lovendringer som bidrar til å klargjøre taushetsplikten, også kan være nødvendig for å sikre at volds- og overgrepsutsatte barn får riktig hjelp av alle instanser.

Flertallet peker på at det i brevet fra statsråden sies at dersom det avdekkes utilsiktede forskjeller mellom regler, ulik utforming av regler som er ment å ha samme innhold, unødvendig komplisert utformede regler eller lignende problemer underveis i utredningen, så vil det lanseres forslag til hvordan dette kan løses. Lov- og forskriftsendringer kan være et mulig alternativ i denne forbindelse.

Flertallet viser til at regelverket rundt taushetsplikt er komplekst og spredt utover en rekke ulike lover. Flertallet mener at dagens utfordringer med praktisering av taushetsplikten kan tyde på at det er nødvendig med endringer i regelverket for å gjøre det enklere å forstå både dets begrensninger og muligheter. Flertallet mener den varslede gjennomgangen er viktig for å avdekke nødvendige endringer, og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag til forbedringer i regelverket for taushetsplikt i saker som omhandler volds- og overgrepsutsatte barn, dersom de ulike utredningene påpeker behov for endringer.»

Komiteen fremhever også at statsråden skriver:

«Når det gjelder andre tiltak for å bedre informasjonsflyt og samarbeid mellom ulike etater, vil jeg også vise til arbeidet med å fremme forslag om en forpliktende og helhetlig opptrappingsplan som skal redusere forekomsten av vold i nære relasjoner og styrke ivaretakelsen av barn utsatt for vold og overgrep jf. anmodningsvedtak 623, 8. juni 2015, Innst. 315 S (2014–2015). En viktig målsetting med denne planen er å sikre tverrfaglig bredde og god samordning i de tiltakene som skal foreslås. I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2016 vil vi gi en beskrivelse av prosessen som skal lede fram til opptrappingsplanen.»

Komiteen viser til at en samlet komite understreket viktigheten av denne opptrappingsplanen i Innst. 315 S (2014–2015), og komiteen har store forventinger til dette viktige arbeidet.

Komiteen mener det er viktig at bestemmelsen i straffeloven § 196 om plikt til å avverge et straffbart forhold, er godt kjent. Mange av dem som er utsatt for vold eller overgrep er avhengig av at noen utenfra griper inn, og det understreker alvoret i plikten man har til å avverge et straffbart forhold i straffeloven. Et problem er etter komiteens mening at bestemmelsen kan virke krevende å forstå for dem som skal bruke den, ettersom straffeloven § 196 viser til rundt 40 ulike straffebestemmelser. Derfor er det viktig at innholdet gjøres enkelt tilgjengelig for de ansatte som skal kjenne den.

Komiteen har med tilfredshet registrert at Riksadvokaten i sitt prioriteringsdirektiv har varslet at politi og påtalemyndighet må rette større fokus på å håndheve denne bestemmelsen.

Komiteen deler statsrådens vurdering som han skriver i sitt svarbrev til komiteen om at

«Det kan imidlertid stilles spørsmål om avvergingsplikten bør utvides til flere lovbrudd, for eksempel straffeloven § 257 om menneskehandel, § 284 om kjønnslemlestelse, § 296 om seksuell omgang med innsatte mv. i institusjon og § 302 om seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år. Samtlige lovbrudd vil kunne omfatte barn og har en strafferamme på seks år, i likhet med lovbrudd som i dag er opplistet i § 196, som § 295 om seksuell omgang ved misbruk av overmaktsforhold, § 312 om incest og§ 314 om seksuell omgang mellom andre nærstående. Jeg vil vurdere disse spørsmålene nærmere med sikte på å utarbeide et eventuelt forslag om utvidelse av avvergingsplikten.»

Komiteen viser også til justiskomiteens høring 15. mars 2016 i forbindelse med representantforslaget, hvor blant annet Politijuristene påpekte at den største utfordringen på området ikke nødvendigvis er knyttet til mangelfullt regelverk, men heller manglende kunnskap om lovverket og samarbeid mellom relevante aktører. De påpekte at for å få gjort noe med dette, må toppsjefer i de enkelte etatene sette standarden for hvordan samarbeidet skal og kan være.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser også til høringsnotat fra Norsk Sykepleierforbund (NSF) i forbindelse med høringen i justiskomiteen, hvor de skriver følgende:

«NSF støtter forslagene om å iverksette tiltak som øker kunnskapen om og riktig anvendelse av regelverket, samt tiltak for å forbedre informasjonsflyten og samarbeidet mellom de ulike etatene. Dette er slik vi vurderer det de viktigste tiltakene for å styrke forebygging, avdekking og god oppfølging av volds- og overgrepssaker mot barn og unge. Vi mener dagens lov- og regelverk i all hovedsak er godt nok. Det hjelper lite om lovverket tydeliggjøres og samordnes hvis ikke de som jobber med barn og unge kjenner lovverket, er trygge på anvendelsen av det og har gode rutiner for hvordan gå fram i saker om vold og overgrep.»

Flertallet støtter synspunktet til NSF om at hovedutfordringen ikke er at det må på plass et nytt regelverk, men at det er kunnskapen og anvendelsen av regelverket som er det sentrale. Det avgjørende er derfor at de som arbeider med barn og unge kjenner til regelverket og kan bruke det til det beste for barna. Et viktig tiltak i så henseende er at studenter som tar utdanningsløp som kan føre til arbeid blant barn og unge, må få kunnskap om taushetspliktens grenser, hva det innbefatter, hvor langt den går og hvilke unntak som foreligger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil vise til at NOVA-rapporten «Taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt. Regelkunnskap og praksis» ligger til grunn for representantforslaget. Disse medlemmer mener dette er en faglig viktig dokumentasjon om praktiseringen av taushetsplikten, opplysningsplikt og unntaksbestemmelsene. Rapporten bygger på informasjonsinnhenting fra ansatte i mange ulike etater som har nøkkelroller i å beskytte barn mot vold og seksuelle overgrep. Rapporten viser at lovgivningen er dårlig harmonert, særlig når det gjelder forskjeller i muligheten for å dele taushetsbelagt informasjon til helsepersonell og ansatte i forvaltningen.

Disse medlemmer vil vise til Aftenposten-kronikken «Opplysningsplikten går alltid foran taushetsplikten i barnevernssaker», hvor en av rapportens medforfattere, Elisabeth Gording Stang, skriver:

«Slik regelverket om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt er utformet, er det for komplekst og fragmentert til at reglene kan bli praktisert etter sitt formål.»

(…)

«bestemmelsene i lovene er dårlig harmonert med hverandre, blant annet på grunn av forskjeller i adgang til å videreformidle taushetsbelagt informasjon for ansatte i forvaltningen og helsepersonell.»

Disse medlemmer mener det er behov for å ta grep om dette nå og at det på ingen måte er godt nok å vise til et ekspertutvalg eller å gi ut en ny veileder. Det er god kunnskap om problemstillingen, men det er tiltak og handling som mangler.

Disse medlemmer vil vise til en annen Aftenposten-kronikk, «Hvor lenge må barna vente på nye regler om taushetsplikt?», som er skrevet av medforfatterne av rapporten Lars B. Kristofersen og Sidsel Sverdrup om at det foreslåtte tiltaket for å styrke samhandlingen mellom etatene med veileder er bra og et nyttig tiltak. Men disse medlemmer merker seg og understreker at de imidlertid stiller noen viktige spørsmål om hvorfor man skal nedsette et ekspertutvalg. Disse medlemmer vil vise til at de skriver:

«Hva nytt kan et slikt utvalg bringe frem av kunnskap som ikke allerede foreligger, og som hittil ikke er blitt omsatt i praktisk handling? Etter vår vurdering vil dette sinke arbeidet med lovgjennomgang og -revisjoner ytterligere.»

(…)

«Her i Norge har vi nødvendig kunnskap – og vi har svært uheldig erfaring fra enkeltsaker. Det er ikke behov for et ekspertutvalg til, men praktisk handling – og lovendringer!»

Disse medlemmer vil vise til at forslagene fikk bred støtte under justiskomiteens høring om saken 15. mars 2016.

Komiteen merker seg at samtlige under høringen var enige i at det er behov for økt kunnskap om praktisering av dagens regelverk knyttet til taushetsplikt. Komiteen merker seg også at høringsinstanser som Norsk Sykepleierforbund (NSF) var opptatt av balansen mellom behovet for å melde fra og samarbeidet om saker med vold og overgrep mot barn og unge:

«Taushetsplikten må selvfølgelig balanseres mot behovet for å kunne melde og samarbeide om saker med vold og overgrep mot barn og unge. Dagens lovbestemmelser gir klare regler for opplysningsplikt, og muligheter for å fravike taushetsplikten blant annet gjennom samtykke og 'når tungtveiende private interesser gjør det rettmessig (…)'. Skal lovverket eller deler av dette endres, mener NSF at en presisering av den individuelle opplysningsplikten kan være hensiktsmessig.»

Komiteen merket seg også en bekymring som kom til utrykk fra NSF:

«Taushetsplikten er helt sentral for tilliten mellom den enkelte pasient og helsepersonell. På lengre sikt bidrar taushetsplikten til at befolkningen tør å oppsøke helsepersonell og å gi opplysninger de ellers nødig gir fra seg. Taushetsplikten er personlig, og brudd på den er straffesanksjonert. NSF har en bekymring for at den profesjonsbaserte taushetsplikten er i ferd med å uthules, og at man i den gode hensikt - enklere tverrfaglig samarbeid - tilsidesetter viktige prinsipper for ivaretakelse av taushet om sensitive personopplysninger.»

Komiteen forstår denne bekymringen og mener den er viktig. Taushetsplikten er viktig. Samtidig mener komiteen at det er umåtelig viktig å kjenne til dens unntaksbestemmelser og ikke minst en annen bestemmelse som avvergingsplikten. Komiteen vil vise til at denne plikten er nedfelt i straffeloven. Komiteen er bekymret for hvilke konsekvenser gjentatte brudd på melde-, opplysnings- og avvergingsplikten kan få for utsatte barn. Komiteen mener det er mulig å avdekke flere tilfeller av overgrep dersom taushetspliktens unntaksbestemmelser brukes riktig. Komiteen mener det ikke er snakk om en uthuling av taushetsplikten, men en styrking av melde- og avvergingsplikten som allerede er en del av dagens regelverk.

Komiteen mener også NOVA-rapporten «Taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt» dokumenterer det på en god måte.

Komiteen vil vise til blant andre Redd Barna som under justiskomiteens høring om saken sa at de opplevde at taushetsplikten, slik den blir praktisert, står i veien for at barn får koordinert hjelp fra ulike instanser. De meldte i høringen at ansatte som jobber i direkte kontakt med barn, er usikre på hvilken informasjon de kan dele med hvem og når, og mange vegrer seg for å dele taushetsbelagt informasjon, også i alvorlige saker. Videre opplyste Redd Barna at ansatte i ulike etater etterlyser tilbakemelding fra barnevernet etter å ha meldt en bekymring.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet merker seg at Redd Barna mente man må ha en lovgivning som gjør at de enkelte etatene får en felles forståelse av når man skal dele informasjon om barna, når man må samhandle, og å samordne tiltak for barns beste. Disse medlemmer er enige i dette.

Komiteen mener det er svært viktig å samarbeide med barna, at barns stemme blir hørt og at faginstansene søker å ivareta barns behov for å bli skjermet opp mot hva som er viktig og nødvendig å bringe videre til hvem.

Komiteen viser til brev fra Forandringsfabrikken (FF) av 15. april 2016:

«...det svært viktig at informasjonen ikke fortelles videre av fagfolk, uten at dette gjøres i tett samarbeid med oss. Det kan gjøre at vi ikke forteller mer. Det er skummelt og det kan skade oss inni oss når de vi har fortalt til, slutter å snakke med oss om det vi fortalte - i perioden før avhør.

- Vi må være med å bestemme om noe skal anmeldes og når det skal anmeldes. Det er vårt liv og vi må leve det videre, med alle konsekvensene det som dere gjør får for oss.»

Komiteen viser til at når det gjelder spørsmålet om partsinnsyn, kan det være problematisk å klargjøre faktum i saken så lenge foreldrene har innsynsrett fra første stund. Undersøkelser viser at barn har behov for å fortelle sin side av saken uten at dette påvirkes av foreldrenes innsynsrett. Komiteen mener derfor at det kan være aktuelt å utrede behovet for mulig utsettelse av innsynsrett av hensyn til barnets beste og faktum i saken. Samtidig må rettsikkerheten til foreldre og andre omsorgspersoner ivaretas i tilstrekkelig grad. Komiteen mener at hensynet til partenes innsynsrett også bør vurderes når det gjelder saker som omhandler vold og seksuelle overgrep mot barn.

Komiteen viser til at det er nedsatt et lovutvalg for å se på forenkling av barnevernloven, og eventuelle lovendringer når det gjelder partsrettigheter som skal gjelde i barnevernssaker. Komiteen mener at hensynet til partenes innsynsrett også bør sees på når det gjelder saker som omhandler vold og seksuelle overgrep mot barn.

Komiteen viser videre til at det i 2015 ble nedsatt et Barnevoldsutvalg som skal avdekke hvorvidt det er mangelfullt eller manglende samhandling eller kommunikasjon mellom tjenester knyttet til barnevold, mangelfullt regelverk, svak forståelse av eksisterende regelverk m.m.

I den forbindelse fremmer komiteen følgende forslag til vedtak:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med gjennomgangen av barnevernloven vurdere begrensninger i, eller utsettelse av, pårørendes innsynsrett i journal og partenes innsynsrett i dokumenter i barnevernssaker når det er til barnets beste.»

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener at pasientrettighetsloven § 5-1 om rett til innsyn i journal bør endres. I straffesaker der foreldre er anmeldt for vold eller seksuelle overgrep mot egne barn, kan det være en stor fare for bevisforspillelse og tilpasning av forklaring om de får innsyn i barnets journal. Dette medlem mener det må tas inn i pasientrettighetsloven at innsyn ikke skal gis dersom det er fare for bevisforspillelse i etterforskningen av en straffesak. Dersom foreldre er mistenkt for en straffbar handling mot egne barn, vil det bli oppnevnt en midlertidig verge for å ivareta barnets tarv. Dette medlem mener det kan tas inn som unntak i pasientrettighetsloven § 5-1 at kun midlertidig oppnevnt verge kan ha rett på innsyn i barnets pasientjournal når foreldre er mistenkt for straffbar handling mot egne barn.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

• «1. Stortinget ber regjeringen legge frem et lovforslag om at det i pasientrettighetsloven § 5-1 tas inn at journalinnsyn ikke skal gis til foreldre og foresatte dersom det er fare for bevisforspillelse i etterforskningen av en straffesak, med det mulige unntak at midlertidig oppnevnt verge kan få rett på innsyn i barnets pasientjournal når foreldre er mistenkt for straffbar handling mot egne barn.

• 2. Stortinget ber regjeringen fremme forslag som tydeliggjør avvergingsplikten i straffeloven § 196 og som presiserer at anmeldelse skal være hovedregelen etter denne bestemmelsen.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

• «1. Stortinget ber regjeringen fremme et lovforslag så snart som mulig for å revidere og samordne regelverket knyttet til taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett, herunder reglene om samarbeid mellom ulike tjenester og etater, samt reglene om samtykke, slik at flere saker som gjelder vold og overgrep vil kunne avdekkes og følges opp på en god måte.

• 2. Stortinget ber regjeringen fremme et lovforslag i løpet av høsten 2016 for å revidere og tydeliggjøre helsepersonelloven § 25 første og tredje ledd.

• 3. Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak som øker kunnskapen om regelverket og som legger til rette for at etatene bygger på riktig lovforståelse i sin praktisering av lovverket som regulerer informasjonsplikt, innsyn, avvergingsplikt, taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett.

• 4. Stortinget ber regjeringen gjennomgå og eventuelt fremme forslag som reviderer eller tydeliggjør avvergingsplikten i straffeloven § 196, hvilke bestemmelser som omfattes av avvergingsplikten, samt gjøre avvergingspliktens innhold bedre kjent blant de ansatte i etatene.

• 5. Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak som bidrar til å bedre informasjonsflyten og samarbeidet mellom de ulike etatene, heriblant barnevern, helsevesen, politi, barnehage, skole og Nav.

• 6. Stortinget ber regjeringen vurdere begrensninger i, eller utsettelse av, pårørendes innsynsrett i journal og partenes innsynsrett i dokumenter i barnevernssaker som skal opp for fylkesnemnda, opp mot politiets behov for å klausulere enkelte opplysninger av hensyn til bevisforspillelsesfaren der saken etterforskes, og fremme en sak om dette.

• 7. Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak som gjør forvaltningsloven § 19 om unntak fra partsinnsyn i saksdokumenter i barnevernstjenesten bedre kjent overfor de relevante etater, herunder å vurdere endringer i lover som berører relevante etater, som barnevernloven og helsepersonelloven.»

Komiteen har merket seg innspill om at offentlig ansatte verken får tilstrekkelig informasjon om, eller opplæring i, avvergingsplikten. Offentlig ansatte signerer en erklæring om taushetsplikt, men erkjenner ikke på samme måte sin plikt til å anmelde eller på annen måte avverge konkrete straffbare handlinger som nevnt i straffeloven § 196, herunder vold i nære relasjoner og vold mot barn. Komiteen mener at dette må endres, slik at avvergingsplikten blir gjort kjent på lik linje med taushetsplikten, og at relevante etater utarbeider erklæring om avvergingsplikt som må underskrives av ansatte som gjennom sitt yrke kan komme i en situasjon der avvergingsplikten inntrer.

Komiteen mener at avvergingsplikten må tas inn i de ulike bachelor- og masterutdanningene for blant annet lærere, barnehageansatte, tannleger, leger, barnevernspedagoger, sosionomer, sykepleiere, psykologer og andre som gjennom sitt yrke kan komme i en situasjon der avvergingsplikten inntrer. I dag er det en selvfølge å lære om taushetsplikten under studiet, men det gis ikke opplæring i avvergingsplikten. Som en følge av dette, er taushetsplikten godt innarbeidet hos de aller fleste, samtidig som avvergingsplikten er ukjent.

Komiteen har merket seg innspill om at de fleste anmeldelser for vold i nære relasjoner kommer fra politiet selv, fornærmede og barnevernet. Politiet og barnevernet har to ulike oppgaver og kan tilby ulike former for hjelp til fornærmede. Når politiet får anmeldelser fra barnevernet, har gjerne verdifull tid gått tapt og barnas forklaringer kan ha blitt påvirket. Hvis politiet og barnevernet hadde blitt varslet samtidig, ville det vært lettere å samkjøre etterforskningen og eventuelle barnevernstiltak til beste for barnet. At politiet først kommer inn på et sent tidspunkt, kan få konsekvenser for etterforskningen av saken.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener derfor at ordlyden i straffeloven § 196 om avvergingsplikt bør presiseres. Bestemmelsen gjelder avverging av svært alvorlige lovbrudd som grov kroppsskade, drap og mishandling i nære relasjoner, der det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått. Det ligger dermed i bestemmelsens karakter at avvergelse av denne type lovbrudd krever anmeldelse til politiet, selv om det etter forholdene også åpnes for avverging på annen måte. Bestemmelsens ordlyd kan imidlertid tolkes som at disse alternativene er likestilte. Dersom anmeldelse til politiet skal være hovedregelen, bør bestemmelsens ordlyd presiseres.

Disse medlemmer har merket seg at justis- og beredskapsministeren har åpnet for utvidelse av avvergingsplikten etter straffeloven § 196. Disse medlemmer ønsker at departementet vurderer å inkludere § 253 om tvangsekteskap som en del av avvergingsplikten.