Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, Vegard Grøslie Wennesland og Lise Wiik, fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og fung. leder Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Dagfinn Henrik Olsen og Ulf Leirstein, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til prop. 88 L (2015–2016) Endringer i konkursloven mv. (grenseoverskridende insolvensbehandling). Bakgrunnen for forslagene er professor dr. juris Mads Henry Andenæs sin utredning vedrørende «Norsk internasjonal insolvensrett» som Justisdepartementet ba om i brev av 16. februar 2009.

Komiteen viser til at utredningen påpeker flere svakheter ved dagens regler om norsk internasjonal insolvensrett sett i lys av internasjonal rettsutvikling. Blant annet gjelder dette at reglene om norsk insolvensjurisdiksjon er uklare, og at de insolvensrettslige lovvalgsreglene er lite utviklet. Det påpekes i tillegg at Norge i liten grad har søkt å sikre norsk insolvensbehandling virkning i andre stater gjennom konvensjoner og derfor er avhengig av at andre stater ensidig anerkjenner norsk insolvensbehandling. Komiteen viser til at det ikke er adgang til å åpne norsk insolvensbehandling som er territorielt begrenset til skyldnerens formue i Norge (særinsolvensbehandling/særkonkurs), og det finnes ikke regler om koordinering av insolvensbehandlinger som er åpnet i forskjellige stater. Komiteen viser til at utredningens konklusjon er at kombinasjonen av den rettslige og faktiske utviklingen skaper behov for en reform av norsk internasjonal insolvensrett. Komiteen viser videre til at de fleste høringsinstanser som har uttalt seg, gir uttrykk for at det er behov for en reform av norsk internasjonal insolvensrett.

Komiteen viser til at departementet er enig med utrederen og høringsinstansene i at det er behov for en reform av norsk utenlandsk insolvensrett. Et stadig økende internasjonalt samarbeid tilsier at det gis lovregler på dette området. Komiteen er enig i Konkursrådets syn om at et norsk regelverk på dette området er ønskelig for at Norge skal være en attraktiv stat å investere i, og for å bedre mulighetene for at norske konkursboer skal få assistanse i utlandet.

Komiteen viser til at det per i dag bare er inngått èn folkerettslig avtale – den nordiske konkurskonvensjonen. Andre staters insolvensbehandlinger har i utgangspunktet ikke virkning i Norge. I EU finnes en forordning om insolvensbehandling, men denne faller ikke inn under EØS-avtalens virkeområde. Komiteen viser til at flere EU-stater i tillegg har gitt nasjonale regler om grenseoverskridende insolvensbehandling etter mønster av UNCITRALs modellov om grenseoverskridende insolvens fra 1997.

Komiteen viser til at departementet foreslår at det gis regler i konkursloven om hvilke virkninger det skal ha i Norge at insolvensbehandling er åpnet i andre stater. Formålet med disse reglene vil være å legge til rette for velfungerende avvikling av insolvensbehandlinger hvor skyldneren har eiendeler i flere stater.

Komiteen viser videre til at departementet foreslår lovendringer som vil medføre at norske vernetingsregler i større grad enn i dag stemmer overens med vernetingsreglene i EUs insolvensforordninger og UNCITRALs modellov.

Komiteen registrerer at departementet foreslår at konkursloven § 146 endres slik at denne bare regulerer norske domstolers interne stedlige kompetanse i Norge, mens det i ny § 161 foreslås en egen bestemmelse som regulerer når norske domstoler har stedlig kompetanse til å åpne insolvensbehandling hvor skyldneren har formuesgoder i flere stater.

Komiteen viser så til departementets forslag om at norske domstoler på bestemte vilkår skal kunne åpne en norsk «særkonkurs» som bare omfatter skyldnerens eiendeler i Norge under forutsetning av at skyldnerens hovedinteresser er i en annen stat. Er skyldnerens hovedinteresser i Norge, vil alminnelig norsk konkurs eller gjeldsforhandling benyttes. Komiteen viser til at dette vil være en nyvinning i norsk rett. Hensynet bak forslaget er at norske interesser skal ivaretas også i de tilfeller der skyldneren har sine hovedinteresser i utlandet. Komiteen viser til at departementet også foreslår nye regler om samordning mellom konkursboene i de ulike stater for å avdempe eventuelle utfordringer med å koordinere bobehandlingene.

Komiteen registrerer at det også foreslås en endring i konkursloven § 145 som gir norsk bobehandlingsdomstol myndighet til å behandle krav om omstøtelse mot en person eller virksomhet som har alminnelig verneting i utlandet.

Komiteen viser til slutt til at departementet går inn for at utenlandske insolvensbehandlinger automatisk og umiddelbart skal anerkjennes her i landet med de endringer og tilpasninger dette krever.