Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

Fosterhjem er det mest brukte tiltaket for barn og unge som ikke kan bo sammen med sine foreldre. Når regjeringen med dette for første gang presenterer en samlet fremstilling av fosterhjemsomsorgen i Norge, gir det Stortinget anledning til å drøfte hvordan en viktig bærebjelke i omsorgen for utsatte barn og unge kan bli bedre. Et sentralt mål med meldingen er å legge grunnlaget for en videreutvikling og kvalitetsheving av fosterhjemsomsorgen.

Denne meldingen må sees i sammenheng med to andre store arbeider regjeringen har satt i gang på barnevernsområdet; kvalitets- og strukturreformen i barnevernet og forslag til ny barnevernslov.

Regjeringens ambisjon er sterkere velferdskommuner. Å gi mer ansvar og myndighet til kommunene også på barnevernsområdet er en viktig del av dette arbeidet. Det er derfor satt i gang et arbeid med å endre ansvarsdelingen i barnevernet mellom stat og kommune. Målet er et bedre barnevern der flere barn og foreldre får riktig hjelp til rett tid. En endret ansvarsdeling skal blant annet gi kommunene økt handlingsrom og sterkere insentiver til tidlig innsats, samt bidra til at valg av tiltak for det enkelte barn i større grad baseres på nærhet og bred kjennskap til barnets situasjon. En ny kommunestruktur vil kunne gi større og mer robuste barnevernstjenester med bedre forutsetninger for å kunne ivareta et mer helhetlig ansvar.

Regjeringen har også nedsatt et eget utvalg som skal legge frem forslag til en ny barnevernslov. Målet med å revidere barnevernsloven er å få til en forenkling. I tillegg skal lovutvalget vurdere og blant annet komme med forslag til hva som skal være barnevernets ansvarsområde, samt partsrettigheter og samvær. Utvalget skal også vurdere en lovfesting av retten til barnevernstiltak.

I denne stortingsmeldingen legges grunnlaget for å gi kommunene større ansvar på fosterhjemsområdet. Kompetanseheving og aktiv bruk av faglige anbefalinger er to hovedelementer i meldingen. Kompetanseheving for kommunalt ansatte barnevernsarbeidere er sentralt for å sikre god tjenestekvalitet ved større ansvar til kommunene. Opplæring, veiledning og oppfølging av fosterfamiliene er også viktig, slik at de kan utføre omsorgsoppdraget på en best mulig måte.

Nasjonale, faglige anbefalinger til bruk for barnevernsarbeiderne lokalt skal bidra til at barn og unge får en likeverdig behandling, også når mer myndighet legges til kommunalt forvaltningsnivå. Faglige anbefalinger er tett knyttet til forsvarlighetskravet, som ble innført gjennom en ny bestemmelse i barnevernsloven i 2014. Ny forskning og kunnskap vil danne grunnlag for utvikling av faglige anbefalinger og dermed innholdet i forsvarlighetskravet.

Stortingsmeldingen er delt inn i tre deler. Første del presenterer status i fosterhjemsomsorgen og kunnskapsgrunnlaget for meldingen. I del to drøftes utfordringer og presenteres forslag til løsninger. Del tre i meldingen tar kort opp implementeringsstrategier, samt økonomiske og administrative konsekvenser.

Kapittel 1 Innledning gir en kort oppsummering av vedtak og forutsetninger som Stortinget la til grunn for anmodningen om at regjeringen utarbeider en stortingsmelding om fosterhjemsomsorgen. I tillegg omtales relevante mål i regjeringserklæringen som angår fosterhjemsomsorgen, samt arbeidet med meldingen.

Kapittel 2 Dagens fosterhjemsomsorg – ansvar og organisering, gir en beskrivelse av de ulike typene fosterhjem som finnes. Ansvarsdelingen mellom forvaltningsnivåene og mellom de ulike faglige aktørene som har oppgaver på fosterhjemsområdet, og hvem som gjør hva, presenteres. I tillegg beskrives gjeldende rett for barn som trenger fosterhjem, og som har tilknytning til andre land enn Norge.

Kapittel 3 Utviklingstrekk etter barnevernsreformen i 2004 omtaler de endringene som har skjedd på fosterhjemsområdet det siste tiåret. Økt bruk av fosterhjem fremfor institusjon, behov for mer forsterkning av fosterhjemmene, flere private aktører som tilbyr fosterhjem, økning i bruk av fosterhjem i slekt og nettverk og rekrutteringsutfordringer er stikkord for dette kapitlet. I tillegg omtales samfunnsøkonomiske konsekvenser av tidlig innsats.

Kapittel 4 Fosterhjem i de nordiske land presenterer status i de nordiske land når det gjelder bruk av fosterhjem versus institusjon, sier noe om ulik ansvarsdeling mellom kommune og stat og noe om hvordan man i de ulike land har søkt å utvikle kvaliteten i fosterhjemsomsorgen.

Kapittel 5 Enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger oppsummerer status når det gjelder denne gruppen barn og unge. De spesielle utfordringene enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger har, blir omtalt. Kapitlet tar også kort opp behovet for fosterhjem og andre botiltak. Omtale av denne gruppens behov, også for fosterhjem, vil bli tatt opp i regjeringens integreringsmelding, som kommer senere i år.

Kapittel 6 Tilsyn, undersøkelser, rapporter og forskning på fosterhjemsområdet gir en oversikt over viktige funn i tilsyn og utredninger som har vært foretatt de senere årene. Spesielt Helsetilsynets landsomfattende tilsyn med kommunenes fosterhjemsarbeid og Riksrevisjonens undersøkelse av det kommunale barnevernet er sentrale. I tillegg omtales i dette kapitlet undersøkelser angående ansvarsforholdet kommune – stat, rammeverk for fosterhjemmene og betydningen av gode skoleprestasjoner.

Kapittel 7 Hva mener ulike interessenter oppsummerer innspill og tilbakemeldinger fra ulike organisasjoner og grupper som har interesser og meninger om fosterhjemsomsorgen. Ungdommer med erfaring fra barnevernet har blitt tatt med på råd. Både gjennom møter og en egen work-shop har barnas og ungdommenes stemmer blitt hørt, og de har levert skriftlige forslag og sitater til meldingen.

Kapittel 8 Rekruttering drøfter utfordringene med å rekruttere et tilstrekkelig antall fosterhjem og å rekruttere de riktige hjemmene som kan møte barnas og ungdommens behov. Bruk av familieråd og rekruttering av fosterhjem i slekt og nettverk er viktige strategier. Det presenteres konkrete forslag om å utrede oppretting av en nasjonal oversikt over tilgjengelige fosterhjem og plikt til å bruke familieråd eller lignende verktøy ved rekruttering. I tillegg varsles det at et forslag om endret ansvar for rekruttering av fosterhjem vil bli sendt på høring våren 2016.

Kapittel 9 Opplæring tar opp behovet for god opplæring av fosterforeldre. God opplæring er en grunnforutsetning for å få god kvalitet i fosterhjemsomsorgen. Målsettingen er å gjøre fosterforeldrene godt rustet til omsorgsoppdraget. Det innebærer at opplæringen både bør inneholde en grunnleggende del og mer spesialisert opplæring for de som tar imot barn og unge med spesielle utfordringer. Det foreslås at det innføres et lov- eller forskriftsfestet krav til at fosterforeldre skal gjennomgå grunnopplæring, i tillegg til at Bufdir skal utarbeide faglige anbefalinger om innholdet i opplæringstilbudet.

Kapittel 10 Valg og godkjenning av fosterhjem presenterer en utfordring knyttet til fosterhjemsomsorgen, nemlig uklare ansvarsforhold mellom kommuner. I dag er ansvaret for å velge rett fosterhjem og å godkjenne hjemmet i mange tilfeller delt mellom den kommunen som har avgjort at barnet skal i fosterhjem, og den kommunen der hjemmet ligger. Hovedhensynet ved valg av fosterhjem er hva som er best for barnet. Departementet foreslår derfor at hele ansvaret for valg og godkjenning av fosterhjemmet legges til den kommunen som har avgjort at barnet skal i fosterhjem.

Kapittel 11 Kartlegging og utredning diskuterer hva som skal til for å finne riktig tiltak og riktig fosterhjem tilpasset behovet til det enkelte barn. Grundig kartlegging og utredning av barnet før valg av tiltak er sentralt. Kapitlet drøfter hvordan kvaliteten på kartlegging og utredning kan bli bedre, blant annet ved å bruke institusjon til utredning av behov før barnet flytter i fosterhjem. Et forslag til tiltak er at det utvikles et nasjonalt system for kartlegging av barn, som del av et helhetlig kvalitetssystem for barnevernet. I tillegg fremmes forslag knyttet til videreutdanning i klinisk utredningskompetanse og hvordan institusjoner i større grad kan benyttes for å finne riktig omsorgstiltak for det enkelte barn.

Kapittel 12 Oppfølging av barn, foreldre og fosterforeldre drøfter oppfølgingen av fosterbarna, deres foreldre og fosterforeldrene. I dag er det svikt på flere områder knyttet til kommunenes oppfølging. I kapitlet drøftes hva som skal til for å gjøre oppfølgingen bedre. Kommunens ansvar for oppfølging av fosterbarna og fosterhjemmet, og bruk av familievernet i oppfølging av foreldrene til fosterbarna, blir tatt opp. Lovfesting av kommunens ansvar for oppfølging, utvikling av faglige anbefalinger, implementering av aktuelle veiledere og revisjon av internkontrollforskriften er konkrete tiltak som foreslås på dette området.

Kapittel 13 Rammebetingelser for fosterhjem tar opp til diskusjon de samlede rammebetingelsene for fosterhjemmene, både faglige og økonomiske. Betydningen av forsterkning av fosterhjemmene, og hvilken type forsterkning som er best egnet for å møte barnets behov, er et av de viktige temaene som diskuteres i dette kapitlet. Hensiktsmessigheten av at et høyt antall fosterhjem er frikjøpt fra yrkeslivet tas også opp her, og spørsmålet om fosterforeldres pensjonsrettigheter drøftes. Regjeringen ønsker ikke at det skal bli mer statlig detaljregulering av rammebetingelsene for fosterhjemmene, og foreslår derfor enkelte tiltak som gir kommunal frihet til å bestemme rammebetingelsene for det enkelte fosterhjemmet, med utgangspunkt i det enkelte barns behov.

Kapittel 14 Overgangen til voksenlivet presenterer hovedutfordringene til fosterbarna etter at de er fylt 18 år. Ungdommens frihet til å avvise hjelp, fosterhjemmets posisjon og hvordan det kan gis støtte til disse ungdommene slik at de kan mestre overgangen til en selvstendig voksentilværelse, berøres. Samarbeid mellom barnevernet og Nav og faglige anbefalinger om oppfølging av ungdom i overgang til voksenlivet er konkrete tiltak som blir foreslått.

Kapittel 15 Implementeringsstrategier drøfter kort hva som bør være hovedelementene i en strategi for realisering av mål og gjennomføring av tiltak Stortinget måtte vedta ved behandling av denne meldingen. I tillegg omtales de økonomiske og administrative konsekvensene av forslagene i meldingen.

Barnevernets hovedoppgave er å sikre at alle barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Fosterhjem er det mest brukte tiltaket når oppvekstsvilkårene er slik at barn eller ungdom ikke lenger kan bo sammen med sine foreldre. Fosterhjem er altså en viktig bærebjelke i velferdssamfunnets tiltak for de mest utsatte barn og unge.

En god fosterhjemsomsorg skal sikre at barn og unge får den omsorg og støtte de trenger for å utvikle sine evner og bli selvstendige voksne. Det har aldri tidligere blitt utarbeidet noen samlet oversikt og fremstilling av fosterhjemsomsorgen i Norge til Stortinget. Den foreliggende meldingen gir derfor for første gang Stortinget mulighet til å drøfte hvilken plass fosterhjemsomsorgen skal ha i det fremtidige velferdstilbudet til barn og unge.

Fosterhjemsomsorgen gjelder for alle barn, uavhengig av barnets kulturelle og religiøse bakgrunn, nasjonalitet og statsborgerskap. Barnevernloven gjelder frem til fylte 23 år. Det vil si at denne meldingen omfatter barn og unge som ønsker støtte fra barnevernet frem til denne alderen.

Regjeringserklæringen har en rekke formuleringer som gir beskrivelse av mål og retning for barnevernets arbeid. Følgende punkter omhandler direkte eller indirekte fosterhjemsomsorgen, og vil på ulike måter bli behandlet i denne meldingen:

  • Kommuner med nødvendig kompetanse kan gis et helhetlig faglig og økonomisk ansvar for barnevernstjenesten.

  • Åpne for at flere barnevernsaktører kan rekruttere fosterforeldre og styrke støtteapparatet rundt fosterfamiliene.

  • Gjennomgå balansen mellom institusjons- og fosterhjemstilbudet og ved behov utrede hvordan fosterhjemsomsorgen kan styrkes.

  • Prioritere tiltak som sikrer at barn under barnevernets omsorg i større grad får vokse opp sammen med sine søsken.

  • Bedre muligheten for at barn kan vokse opp i fosterfamilier med biologisk tilknytning.

  • Styrke tilsynet med barnevernet.

  • Gjennomgå reglene om ettervern for å gi flere en god oppfølging etter fylte 18 år.

For å gi barn i fosterhjem gode utviklingsmuligheter må barnet bo i et trygt og stabilt fosterhjem som ivaretar barnets behov. Å sørge for fosterhjem tilpasset barns ulike behov krever et tilstrekkelig antall differensierte og tilgjengelige fosterhjem. Det forutsetter også en god utredning av barnets ressurser og behov. I tillegg må fosterforeldrene få systematisk og jevnlig oppfølging, samt forutsigbare rammevilkår. Barnevernstjenesten skal jevnlig følge med på barnets situasjon, gi fosterforeldre nødvendige råd og veiledning, og gi barnet mulighet til medvirkning og legge til rette for samtaler med barnet. Barnevernstjenesten skal også følge opp fosterbarnas foreldre. Kommunene skal føre tilsyn med barns situasjon i fosterhjemmet. Dette skal til sammen gi grunnlaget for forsvarlige tjenester til barnets beste og ivareta barnas rettssikkerhet.

Hovedmålet med rekruttering er å rekruttere tilstrekkelige og riktige fosterhjem. Dette har vært en utfordring i flere år, til tross for at det nå rekrutteres flere fosterhjem enn noen gang. Det er særlig vanskelig å finne fosterhjem til enkelte bestemte grupper, som ungdom, søsken, barn med funksjonsnedsettelser og barn med minoritetsbakgrunn. Arbeidet med å rekruttere hjem til disse gruppene må prioriteres. Arbeidet med å rekruttere fosterhjem blant urbefolkningen og nasjonale minoriteter er også en prioritet. En ytterligere satsing på bruk av familieråd vil kunne gjøre det lettere å finne gode hjem i barnets slekt eller nettverk. Regjeringen ønsker å se nærmere på endring i ansvarsdelingen på fosterhjemsområdet, blant annet ansvaret for rekruttering. Forslag til endret ansvarsdeling vil bli sendt på høring våren 2016.

Rekruttering av fosterhjem er en sentral del av det arbeidet Bufetat og barnevernstjenestene gjør for å finne gode omsorgstilbud til barn og unge som ikke kan bo hjemme. Selv om problemstillinger vedrørende ansvarsdelingen for rekruttering løftes frem i denne meldingen, vil en eventuell konklusjon om endring av ansvarsforholdene sees i sammenheng med oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene på barnevernsområdet generelt.

Det rekrutteres flere fosterhjem enn noen gang. Likevel har vi behov for flere, og riktige, fosterhjem. Det er særlig behov for fosterhjem til noen grupper barn. Rekrutteringsarbeidet må i større grad rettes inn mot å finne hjem til disse gruppene. Et mer enhetlig system for godtgjøring og forsterkningstiltak vil kunne bidra til mer forutsigbare rammer for fosterforeldre som har omsorg for søsken og barn med særlig behov. Dette vil kunne gjøre det lettere å finne fosterhjem til barn det i dag er vanskelig å finne hjem til. Bedre kartlegging før valg av tiltak, og bedre oppfølging av fosterforeldre, vil kunne virke i samme retning.

En samlet oversikt over hvilke fosterhjem som er tilgjengelig i landet, vil kunne redusere ventetiden for en del barn som i dag må vente lenge på det rette hjemmet. Det må imidlertid utredes nærmere hvordan en slik oversikt eventuelt skal innrettes, samt hvem som skal ha ansvar for at den er oppdatert og hvordan det kan sikres at alle hjem i oversikten har nødvendig kvalitet.

Økt bruk av familieråd eller andre metoder for nettverkskartlegging vil styrke arbeidet med å finne fosterhjem i slekt og nære nettverk. Det vil også kunne gi flere barn en opplevelse av at de har reell innflytelse når det fattes beslutninger om fosterhjem.

Målene for arbeidet med rekruttering av fosterforeldre er:

  • å rekruttere et tilstrekkelig antall fosterhjem

  • å rekruttere de riktige fosterhjemmene som møter barna og ungdommenes behov.

  • gi kommunene en plikt til å vurdere bruk av familieråd eller andre verktøy eller metoder for nettverkskartlegging når barn trenger et fosterhjem

  • at det utredes om det skal opprettes en nasjonal oversikt over tilgjengelige fosterhjem

  • sende på høring forslag om endret ansvar for rekruttering av fosterhjem, våren 2016. Forslaget konkluderes i lovproposisjonen om barnevern som er planlagt fremlagt våren 2017.

Målet med opplæring er å gi et godt grunnlag til alle fosterfamilier slik at de er godt forberedt til å klare omsorgsoppgaven. Opplæring handler hovedsakelig om å forberede fosterfamilien best mulig på det å være fosterfamilie. Det kan også handle om hvordan en styrker kompetansen til familien etter at fosterbarnet har flyttet inn. Opplæring bør som hovedregel skje før fosterbarnet flytter inn, men i mange tilfeller, som når barnet flytter til slekt eller nettverk, er dette vanskelig å få til. En del fosterforeldre har derfor behov for opplæring etter at fosterbarnet har flyttet inn. Mange fosterforeldre har også behov for mer spesialisert opplæring. Dagens grunnopplæring fungerer etter hensikten, men andelen fosterforeldre som deltar, må økes. For å bidra til at vi i fremtiden har fosterhjem med god kvalitet, bør det stilles krav til at fosterforeldre deltar i opplæringen. I tillegg bør alle opplæringsprogrammene inneholde de samme elementene. Det er derfor behov for faglige anbefalinger om det nærmere innholdet i opplæringstilbudet.

Fosterforeldre påtar seg et viktig samfunnsoppdrag, som kan være utfordrende. Opplæring er derfor avgjørende for å få god kvalitet i fosterhjemsomsorgen. Stadig flere fosterforeldre deltar på grunnopplæring, men det er fortsatt for mange som ikke gjør det. Alle fosterforeldre bør delta på kurs, både før barnet flytter inn og ved behov mens barnet bor i familien. Alle fosterfamilier må få god kvalitet på opplæringen. Det må derfor stilles krav til hva opplæringsprogrammene skal inneholde.

Målet for opplæring av fosterforeldre er:

  • å gjøre fosterforeldrene godt rustet til omsorgsoppdraget

  • innføre et lov- eller forskriftsfestet krav til at fosterforeldre skal gjennomgå grunnopplæring før fosterbarnet flytter inn, eller kort tid etter at barnet har flyttet inn

  • at Bufdir utvikler faglige anbefalinger om det nærmere innholdet i opplæringstilbudet.

Klarere ansvarsforhold ved valg og godkjenning av fosterhjem kan forebygge tvister mellom kommuner og bidra til å nå målet om god kvalitet i tilbudet til det enkelte barn. Det er den kommunen som har bestemt at barnet skal flytte i fosterhjem, som har ansvaret for å velge rett fosterhjem til barnet (omsorgskommunen). Den endelige godkjenningen av hjemmet foretas av den kommunen der fosterhjemmet ligger (fosterhjemskommunen). Mange barn bor i fosterhjem utenfor sin omsorgskommune. At ansvaret for valg av fosterhjem og godkjenning er delt mellom to kommuner, gjør at det kan oppstå uenighet mellom kommunene om fosterhjemmets egnethet. Omsorgskommunen bør derfor ha det helhetlige ansvaret for valg og godkjenning av fosterhjem.

Det er et overordnet mål at ansvarsforholdene innen barnevernet er klare og entydige, også mellom kommuner. I dag er ansvaret for å velge rett fosterhjem og å godkjenne hjemmet i mange tilfeller delt mellom barnets omsorgskommune og den kommunen der fosterhjemmet ligger. Det er ofte de samme vurderingene som skal gjøres, og hovedhensynet er barnets beste. Det er omsorgskommunen som er nærmest til å vurdere barnets beste, og det bør derfor vurderes om ansvaret for disse to prosessene skal legges til denne kommunen.

Målet er:

  • å bidra til god kvalitet i tilbudet til det enkelte barn og forebygge tvister mellom kommuner ved å skape klarere ansvarsforhold ved valg og godkjenning av fosterhjem.

  • at ansvaret for valg og godkjenning av fosterhjem legges til omsorgskommunen.

Målet med kartlegging og utredning av barnets situasjon er å finne riktig tiltak tilpasset det enkelte barns behov. God kartlegging av barnets ressurser og utfordringer er nødvendig for å finne det riktige fosterhjemmet og unngå utilsiktede flyttinger. Det er viktig at barnevernstjenesten lytter til barnet og gir det mulighet til å medvirke i de beslutningene som tas. En hovedutfordring er at det ikke finnes en enhetlig eller systematisk måte å kartlegge barna på før de flytter inn i fosterhjemmet. Det er behov for et kvalitetssystem for å ivareta dette. I tillegg bør det utredes om barn med omfattende behov i noen tilfeller bør bo i institusjon forut for flytting i fosterhjem. Dette kan bidra til at det riktige fosterhjemmet velges. Det kan også gjøre barnet klar for å flytte inn i et fosterhjem. God kartlegging og utredning av barn er avhengig av et godt samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre tjenester.

Barnvernstjenesten må ha tilstrekkelig kunnskap om og forståelse av barnet for å finne det riktige fosterhjemmet og unngå utilsiktede flyttinger. Grundig kartlegging og utredning av barnet er avgjørende for å kunne tilrettelegge for en positiv utvikling. Det er behov for en systematisk måte å kartlegge og undersøke barna på før de flytter inn i fosterhjemmet. Barns stemme må være en viktig del i et slikt kartleggingssystem. Bruk av institusjon før barnet eventuelt flytter inn i et fosterhjem kan bidra til større treffsikkerhet ved valg av fosterhjem. Det kan også forberede barnet på å flytte inn i et fosterhjem.

Målet med kartlegging og utredning er:

  • å finne riktig tiltak tilpasset det enkelte barns behov.

  • at det utvikles et nasjonalt system for kartlegging av barn, som del av et helhetlig kvalitetssystem for barnevernet

  • at videreutdanningstilbudet vurderes, inkludert behovet for fordypning og spesialisering i klinisk utredningskompetanse

  • at det utredes nærmere om, og eventuelt hvordan, opphold i institusjon i større grad kan benyttes for å finne riktig omsorgstiltak til det enkelte barn

  • utrede hva som er kjennetegn ved best egnet tiltak, inkludert balansen mellom bruk av fosterhjem og institusjon.

For å gi fosterbarnet et trygt og godt hjem må barn, foreldre og fosterforeldre få riktig oppfølging. For å nå dette målet må barnevernstjenesten sørge for at fosterforeldre får god nok veiledning og støtte, og barnevernstjenesten og tilsynskommunen må besøke barnet i fosterhjemmet så ofte som nødvendig. De må snakke med fosterbarnet og dokumentere sine vurderinger samt følge opp barnas foreldre. Dette gjøres ikke alltid. Det er behov for å tydeliggjøre kommunens oppfølgingsansvar når barn bor i fosterhjem. I tillegg er det viktig å utarbeide faglige anbefalinger for hvordan oppfølgingen kan skje. Kommunens egen styring og ledelse av barnevernstjenesten er også viktig for å kunne avdekke avvik, og sikre at kommunen ivaretar sine oppgaver.

God oppfølging av fosterbarn, foreldre og fosterforeldre er avgjørende for vellykkede fosterhjemsopphold. I dag er det svikt på flere områder knyttet til kommunenes oppfølging. Det er derfor behov for å tydeliggjøre kommunens ansvar for oppfølging og hva som ligger i et slikt ansvar. God ledelse og kontroll innad i kommunen vil være svært viktig.

Målene med oppfølging er:

  • å gi fosterbarnet et trygt og godt hjem

  • å støtte og hjelpe fosterforeldrene til å klare omsorgsoppdraget

  • å hjelpe barnets foreldre til å være foreldre når barnet deres bor i fosterhjem.

  • tydeliggjøre kommunens ansvar for oppfølging av fosterbarn og fosterforeldre i barnevernsloven, med nærmere utdyping i fosterhjemsforskriften

  • at Bufdir utvikler faglige anbefalinger om gjennomføring av besøk i fosterhjemmet, samtaler med barn i fosterhjem, dokumentasjon av arbeidet og barnevernsfaglige vurderinger. Dette gjelder også fosterhjem i barnets slekt og nære nettverk

  • oppdatere og implementere veilederen Oppfølging av foreldre med barn/ unge plassert i fosterhjem eller institusjon

  • evaluere ny tilsynsordning

  • oppdatere og implementere veilederen Tiltaksplaner og omsorgsplaner i barnevernstjenesten.

For å få tilstrekkelig, riktige og stabile fosterhjem og hindre at fosterhjem gir opp slik at barna må flytte, må vi se på alle rammebetingelsene til fosterforeldrene i sammenheng, både de faglige og de økonomiske. Målet er at fosterforeldre skal få støtte slik at de klarer oppdraget, ved at forsterkning i større grad skal skje gjennom økt oppfølging, veiledning og praktisk tilrettelegging heller enn økt økonomisk godtgjøring og frikjøp. En slik vridning vil også kunne møte barnas behov bedre. Å avvikle refusjonsordningen kan bidra til å nå dette målet. Ulik praksis for bruk av økonomiske rammebetingelser mellom kommunale barnevernstjenester fører til uforutsigbarhet og misnøye blant fosterforeldrene. Dette må ryddes opp i ved blant annet å utarbeide faglige retningslinjer for å vurdere forsterkningstiltak. Det er også behov for en gjennomgang og opprydding av målgruppen til de ulike fosterhjemmene.

De faglige og økonomiske rammebetingelsene må ses i sammenheng. For å møte barns behov bedre bør forsterkning i større grad skje gjennom økt oppfølging, veiledning og praktisk tilrettelegging, heller enn økt økonomisk godtgjøring og frikjøp. En slik vridning vil være avhengig av at refusjonsordningen avvikles. Det er behov for omforent praksis i kommunene for bruk av økonomiske rammebetingelser. Det er også behov for en gjennomgang og opprydding av målgruppen til de ulike fosterhjemmene. Dette vil kunne dempe uforutsigbarhet og misnøye blant fosterforeldre.

Målet med rammebetingelser for fosterhjem er:

  • å gi fosterforeldrene forutsigbare rammevilkår og støtte slik at de kan gi barnet en stabil oppvekst.

  • at kommunene tilbyr forsterkning til fosterhjemmene i større grad gjennom styrket veiledning, oppfølging og annen tilrettelegging, framfor ekstra økonomisk kompensasjon til fosterhjemmet

  • at fagdirektoratet utarbeider faglige retningslinjer for vurdering av forsterkningstiltak ut fra barnets behov og omsorgsoppgavens omfang, blant annet når frikjøp kan være aktuelt

  • at kommunene, i samarbeid med KS, utarbeider veiledende satser for godtgjøring, utgiftsdekning og eventuelt rammeverk for frikjøp av fosterforeldre fra ordinært arbeid

  • at refusjonsordningen avvikles, og midlene overføres til kommunen

  • at det foretas en gjennomgang av bruken av de statlige beredskapshjemmene og at tiltaket tydeliggjøres som et akuttilbud

  • at det foretas en gjennomgang av bruken av de statlige familiehjemmene og at tilbudet tydeliggjøres som et tiltak til barn og unge med stor problembelastning

  • at eventuell pensjonsordning fortsatt må avtales mellom kommunen og fosterforeldrene.

Målet med tiltak etter fylte 18 år er at ungdommen gradvis skal settes i stand til å gå over i en selvstendig voksentilværelse. Barn i barnevernet må ofte gjennomføre overgangen til voksenlivet tidlig og over kort tid, i stor kontrast til andre unge i dagens Norge. Selv om regelverket er tydelig på at barnevernet skal følge opp unge som ønsker det, også etter fylte 18 år, er det mange som ikke får den hjelp og støtte de har behov for. Dette betyr at de mest sårbare unge har dårligere rammer enn andre unge for å bli selvstendige voksne. Dette er et paradoks når vi samtidig vet at det ofte tar lengre tid å oppnå gode overganger til voksenlivet for unge med barnevernserfaring enn for andre ungdommer. Det er stor variasjon i hvordan barnevernstjenesten følger opp unge. Det er derfor et behov for faglige anbefalinger og gode eksempler på oppfølgingsarbeid for denne målgruppen. Det er også behov for mer kunnskap om hvilke tiltak som virker og kan brukes for å hjelpe unge til å bli selvstendige voksne.

Lov og retningslinjer legger opp til at unge i barnevernet skal ha god oppfølging i overgangen til voksenlivet (opp til fylte 23 år). Forskning og statistikk viser likevel at mange unge over 18 år i praksis ikke får den hjelpen de har behov for. Dette kan blant annet skyldes at det er lite spesialisert oppfølgingsarbeid i barnevernstjenesten og store ulikheter mellom kommunene på dette feltet. Det er behov for mer kunnskap om hvilke tiltak som virker og kan brukes. Videre er det behov for faglige anbefalinger og gode eksempler. Dette for å bidra til å kvalitetssikre tiltaksarbeidet og for å skape en mer enhetlig praksis på feltet.

Målet med barnevernets oppfølging av unge over 18 år, er:

  • å gi ungdommene støtte i overgangen til en selvstendig voksentilværelse.

  • at Bufdir utvikler faglige anbefalinger om oppfølging av ungdom i overgangen til voksenlivet

  • at felles retningslinjer mellom barnevernet og Arbeids- og velferdsforvaltningen (Nav) blir implementert i tjenestene.

Det er ingen garanti for at forslag som fremmes i en melding til Stortinget blir realisert. Etter fremleggelse av meldingen og Stortingets behandling av denne bør det derfor utvikles en strategi for implementering og realisering av de tiltak og målsettinger som skal følges opp.

Regjeringens mål er å gi mer ansvar og myndighet til kommunene. Derfor vil ofte de som arbeider i kommunalt barnevern, i tillegg til barna og fosterforeldrene, være sluttbrukerne for de tiltakene som skal realiseres. Mange av tiltakene som foreslås i meldingen gjelder faglig utviklingsarbeid. I tillegg er det noen tiltak der krav til deltakelse innskjerpes, og det er noen utredninger som foreslås gjennomført.

På barnevernsområdet finnes det allerede en rekke aktører som, på ulike måter, kan tenkes å være delaktige i implementering av tiltakene i meldingen. Det gjelder Bufdir som fagdirektorat, og Helsetilsynet og fylkesmannsembetene i egenskap av tilsynsmyndighet. Fylkesmennene spiller også en sentral rolle som formidler av råd og veiledning til kommunal barnevernstjeneste. Utdanningsinstitusjoner og kompetansesentre er viktige samarbeidspartnere når det gjelder kompetanseheving og formidling av ny kunnskap. Og forskningsmiljøene er sentrale for produksjon av ny kunnskap.

Når forskning inkluderes her, er det fordi en ønsker å utvikle et stadig bedre, kunnskapsbasert barnevern. Det må basere seg på ny, kvalitetsmessig god kunnskap. Deretter vil ofte denne nye kunnskapen danne grunnlag for faglige anbefalinger som skal formidles og implementeres lokalt. Det skjer blant annet gjennom kurs, konferanser og videre- og etterutdanningstilbud. Råd og veiledning fra embetene til kommunal barnevernstjeneste vil naturlig nok basere seg på de forannevnte elementene. Og tilsynet med hvordan kommunal barnevernstjeneste etterlever det som til enhver tid er anbefalt god praksis, blir et viktig element i å sikre at blant annet tiltak som gjelder forbedringer i det faglige arbeidet, virkelig følges opp.

Følgende elementer kan ifølge meldingen være aktuelle i en implementeringsstrategi:

  • forskning

  • faglige anbefalinger

  • kunnskapsformidling og kompetanseheving

  • råd og veiledning

  • tilsyn

  • oppfølging.

De konkrete tiltak som foreslås i meldingen, forutsettes alle gjennomført innenfor de til enhver tid tilgjengelige budsjettrammer. Enten ved bruk av ordinære ressurser som allerede er avsatt til utviklingsarbeid, ved omprioritering innenfor de eksisterende budsjettrammene, eller, ved større kostnader som ikke kan finansieres gjennom dette, ved tildeling av ressurser i de årlige budsjettene. Gjennomføring av tiltakene som er foreslått i meldingen vil derfor måtte tilpasses den økonomiske situasjonen og de prioriteringer som samlet sett legges til grunn ved utarbeidelse av fremtidige budsjettforslag.

Neste kapittel