Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Micaelsen og Freddy de Ruiter, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet, Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Venstre, Ketil Kjenseth, viser til at regjeringen i proposisjonen foreslår endringer i legemiddelloven § 6. Lovendringen legger til rette for rabattavtaler mellom legemiddelindustrien og staten for legemidler som finansieres over blåreseptordningen, jf. folketrygdloven § 5-14. Komiteen viser til at formålet er å sikre befolkningen likeverdig og rask tilgang til effektive legemidler til lavest mulig pris.

Komiteen viser til at bakgrunnen for proposisjonen er regjeringens forslag til tiltak i Meld. St. 28 (2014–2015) Legemiddelmeldingen, hvor regjeringen foreslo å utrede hvilke endringer i regelverket, herunder opphevelse av forbudet mot etterskuddsvise rabatter, som er nødvendig for å legge til rette for prisrabatter for legemidler som finansieres av folketrygden. En samlet komité støttet dette i Innst. 151 S (2015–2016).

Komiteenviser til at det i dag utvikles mange nye legemidler til behandling av store pasientgrupper med sykdommer som hjerte-karsykdommen, kreft, infeksjoner og nevrologiske sykdommer. Komiteen peker på at de årlige budsjettvirkningene vil bli store dersom disse legemidlene tas i bruk i helsetjenesten og bruken dekkes over offentlige budsjetter. Komiteen mener det er fare for at totalkostnadene for nye legemidler vil bli så store at offentlig finansiering av disse vil kunne fortrenge mer kostnadseffektiv behandling og dermed føre til et samlet dårligere helsetilbud til befolkningen. Komiteen støtter dermed at det er behov for å se på hvilke muligheter som finnes for å redusere prisene og dermed totalkostnadene.

Komiteen peker på at det i dag er oppstilt et forbud i legemiddelloven mot etterskuddsvise rabatter. Komiteen mener at for å utnytte de tilgjengelige legemidlene best mulig, bør det legges til rette for å fremforhandle avtaler, inkludert rabatter, for legemidler som finansieres av folketrygden. Komiteen støtter imidlertid regjeringens vurdering av behovet for at myndighetene fortsatt har tilgang på informasjon om legemiddelpriser, ettersom det vil være behov for å regulere pris og avanse på legemiddelområdet. Komiteen peker blant annet på tidligere erfaringer med at rabatter ble skjult gjennom avtaler mellom legemiddelindustrien og apotekkjedene om å etablere ytelser for markedsstøtte, opplæring mv. Komiteen mener at en opphevelse av forbudet mot etterskuddsvise rabatter vil kunne medføre at prisopplysningene ikke gjenspeiler de reelle prisene i markedet, og støtter dermed at en viderefører forbudet, men presiserer at forbudet ikke gjelder for avtaler i forbindelse med offentlig finansiering av legemidler.

Komiteen viser videre til at legemiddelloven § 6 i dag begrenser bruk av refusjonskontrakter til de situasjonene der det er risiko for at et legemiddel vil forskrives til flere pasienter enn forutsatt. Videre er bruken begrenset til legemidler som innvilges forhåndsgodkjent refusjon. Komiteen støtter forslaget om at det offentlige og legemidlets rettighetshaver kan inngå en refusjonskontrakt om offentlig finansiering av et legemiddel. Komiteen viser til at bruk av refusjonskontrakter er et mulig virkemiddel for å utnytte konkurransen mellom ulike legemidler og for å få budsjettkontroll.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at åpenhet om legemiddelpriser diskuteres i NOU 2014: 12 Åpent og rettferdig – prioriteringer i helsetjenesten, og at det vises til at Norge og andre land står overfor en avveining mellom å betale en høy listepris og ha åpenhet om prisen, eller å forhandle om rabatter og øvrige vilkår og akseptere at det ikke er full åpenhet om rabatter og vilkår. Disse medlemmer erkjenner at dette er et dilemma. Økt bruk av rabattavtaler og refusjonskontrakter kan bidra til å redusere åpenheten rundt kostnader for legemiddelbehandling som finansieres av det offentlige. Disse medlemmer mener dette er betenkelig av flere årsaker, som at allmennheten ikke får innsyn og at verdien av offentlig legemiddelstatistikk reduseres. Disse medlemmer viser til at ved åpenhet om kostnader og beslutninger knyttet til ny teknologi og nye legemidler, vet alle aktører hva som er premissene for vurderinger og beslutninger. Manglende åpenhet rundt dette fører til at både pasienter, media og allmennheten ikke kan vurdere om det foregår likebehandling, eller om prioriteringene er rettferdige og forutsigbare.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener det må være et klart mål for Norge å sikre et internasjonalt legemiddelmarked med åpenhet om avtaler for pris og refusjon, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til et internasjonalt arbeid for å sikre åpenhet i legemiddelmarkedet.»