Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Tom E. B. Holthe og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Dokument 12:3 og 12:3 B (2011–2012) om endring av Grunnloven § 25.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne, er enig med forslagsstillerne når de viser til at det å sende en nasjon inn i en krig er noe av det mest alvorlige et land kan gjøre. I dag er det etablert praksis at det er regjeringen som vedtar dette, uten at Stortinget behøver å involveres i verken åpen debatt eller åpne vedtak, men konsultasjoner gjøres i lukkede møter med et utvalg av nasjonalforsamlingen.

Flertallet viser til at praksisen har bakgrunn i Grunnloven § 25 som sier at Kongen har høyeste befaling over rikets land- og sjømakt, samt § 26 som sier at Kongen har rett til å innkalle tropper og begynne krig til landets forsvar. Med henvisning til Grunnloven §§ 25 og 26 har norske tropper blitt sendt til tre utenlandskriger (Irak, Afghanistan, Libya) de siste ti årene, uten et aktivt vedtak i parlamentet bak seg.

Flertallet viser til at prerogativet har vært omstridt.

I 2001, da Sosialistisk Venstreparti mente at et forslag om å sende soldater til Afghanistan burde debatteres i stortingssalen, uttalte daværende leder av utenrikskomiteen Torbjørn Jagland:

«Det er ikke bare slik at det er unødvendig å fatte noe vedtak i denne saken. Vi mener at det ville gjøre ansvarsforholdet mellom storting og regjering uklart hvis vi skulle gjøre det.»

Gunnar Garbo, tidligere stortingsrepresentant for Venstre og FN-topp, skrev i VG 16. januar 2008 at:

«Grunnlovens § 26 gir regjeringen fullmakt til å innlede krig for å forsvare Norge. Men den åpner ingen adgang til å starte angrepskrig. Etter paragraf 25 er det også tvilsomt om regjeringen i dag har rett til å bruke tropper utenfor landets grenser uten samtykke fra Stortinget.»

Utenriksdepartementets rettsavdeling ga en betenkning 27. november 2001 i forbindelse med regjeringen Bondevik IIs vedtak om norsk deltakelse i Irak-krigen, hvor det heter:

«En konsekvent konstitusjonell praksis siden 1950-tallet, blant annet kommandoforholdene vedrørende den norske deltakelsen under Golf-krigen, bekrefter forståelsen om at Grunnloven § 25 ikke er til hinder for deltakelse i operasjoner i utlandet, selv under annen nasjonal kommando, dersom dette er ledd til ivaretakelse av internasjonale oppgaver som også skal ivareta Norges ideelle interesser eller sikkerhetspolitiske behov.»

Konstitusjonell avdeling i Stortinget støttet Utenriksdepartementets tolkning i et notat 4. desember 2001:

«Så langt vi kan bedømme, gir notatet en korrekt beskrivelse av den praksis som har vært fulgt siden 1950-tallet, og som har hatt Stortingets tilslutning. Denne praksis er etter vårt skjønn avgjørende for hvordan den omtalte bestemmelsen bør forstås nå. På dette grunnlag har vi heller ikke noe å innvende mot notatets konklusjon i forhold til den foreliggende sak, nemlig at det ikke kan ses å være noe til hinder i Grunnloven § 25 mot at Norge deltar i ulike typer militære operasjoner i tilknytning til situasjonen i Afghanistan, enten det er under alliert, fremmed stats eller FN-kommando. Notatet legger i denne forbindelse til grunn at operasjonene er forankret i vedtak truffet av internasjonale organisasjoner som Norge er medlem av.»

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener vi skal følge den konstitusjonelle praksis som er anerkjent av så vel Utenriksdepartementet som konstitusjonell avdeling i Stortinget, og vil derfor tilrå at forslaget ikke bifalles.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne understreker at det å sende norske soldater i krig er en alvorlig beslutning, som krever åpenhet og debatt om de reelle forhold. En slik avgjørelse har innvirkning på landets sikkerhetssituasjon, på trusselbildet og kan ha svært alvorlige konsekvenser for det personellet som skal sendes ut.

Disse medlemmer viser til at Stortinget stadig fatter små og store beslutninger med betydning for alle samfunnsområder. Ikke alle beslutninger får stor betydning. Det er dette som er Stortingets grunnlovfestede plikter. Disse medlemmer mener det er kontrast mellom hvordan deltakelse i krigsoperasjoner i utlandet håndteres og Stortingets øvrige oppgaver.

Disse medlemmermener at folket har krav på åpen debatt blant politiske ledere når beslutninger om å sende norske styrker i krig skal fattes. Da både Danmark og Norge bestemte seg for å delta i bombingen av Libya, behandlet Danmark saken i Folketingets plenum. I Norge ble de parlamentariske lederne på Stortinget orientert over telefon.

Slik disse medlemmer ser debatten, er en vanlig innvending at tiden ikke strekker til, og at det er praktisk vanskelig å få til en fullverdig demokratisk behandling. Slike situasjoner vil selvsagt kunne oppstå, noe grunnlovsforslaget tar høyde for. Når en også vet at vårt naboland Danmark håndterer dette, får argumentet om praktiske og tidsmessige forhold mindre relevans.

Disse medlemmer mener at en stortingsbehandling i plenum vil gi avgjørelsen større tyngde og sterkere demokratisk forankring. En slik behandling vil tilføre beslutningen det alvoret den fortjener, og vil også bidra til debatt. Ikke minst vil det bety at hvert eneste parti, og hver representant, må stemme for og stå for sitt syn.

Om norske styrker skal sendes i krig er en avgjørelse Stortinget i plenum må ta.

Disse medlemmer viser til Stortingets behandling 31. mars 2016 av grunnlovsforslag om innføring av republikk som styreform i Norge, jf. Dokument 12:10 (2011–2012) og Innst. 164 S (2015–2016). Forslaget ble med 135 mot 28 stemmer ikke bifalt. Som en følge av dette bortfaller alternativene 2 B og 3 B.

Disse medlemmer tilrår på denne bakgrunn at forslaget til endring i Grunnloven § 25, alternativ 1 B, bifalles, slik at bestemmelsen på bokmål og nynorsk lyder:

«Kongen har høyeste befaling over rikets forsvarsmakt. Denne makt må ikke forøkes eller forminskes uten Stortingets samtykke. Den må ikke overlates i fremmede makters tjeneste, og ingen fremmede makters krigsfolk, unntatt tropper til hjelp mot fiendtlig overfall, må trekkes inn i riket uten Stortingets samtykke. Rikets forsvarsmakt må heller ikke brukes utenfor rikets grenser uten Stortingets samtykke, med mindre det er tvingende nødvendig for å forsvare landet.

–

Kongen har høgste befalinga over forsvarsmakta til riket. Denne makta må ikkje aukast eller minkast utan samtykke frå Stortinget. Ho må ikkje overlatast i framande makters teneste, og ingen krigsfolk frå framande makter, så nær som troppar til hjelp mot fiendsleg overfall, må dragast inn i riket utan samtykke frå Stortinget. Forsvarsmakta til riket må heller ikkje brukast utanfor grensene til riket utan samtykke frå Stortinget, om det ikkje er tvingande naudsynt for å forsvare landet.»