Regjeringen legger i Prop. 77 S (2015–2016) fram
Reindriftsavtalen 2016/2017, og forslag om endrede bevilgninger
over statsbudsjettet for 2016 m.m. Stortinget godkjente den 1. juni
1993 Hovedavtale for reindriften (St.prp. nr. 66 (1992–1993), og
ga Landbruks- og matdepartementet (LMD) fullmakt til å forhandle
med Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) om ettårige avtaler
for reindriftsnæringen.
Forhandlinger om Reindriftsavtalen 2016/2017 ble
innledet 7. januar 2016. Partene kom i forhandlingsmøte den 16. februar
2016 til enighet om ny avtale. Avtalen gjelder for perioden 1. juli
2016–30. juni 2017. Rammen for Reindriftsavtalen 2016/2017 er på
114,5 mill. kroner. Dette er en økning på 1,5 mill. kroner sammenlignet
med inneværende avtale etter vedtatt budsjett for 2016.
Avtalebestemmelsene som gjelder bevilgninger over
statsbudsjettet, følger kalenderåret. Dette innebærer at årets forhandlinger
om avtalens økonomiske ramme og fordeling gjelder budsjettåret 2017.
Bevilgningen innarbeides i statsbudsjettet på ordinær måte gjennom
Prop. 1 S (2016–2017) for Landbruks- og matdepartementet. Imidlertid
fremmes proposisjonen om reindriftsavtalen som tidligere for behandling
i vårsesjonen. Det forutsettes at Stortinget i sin behandling av
proposisjonen gir Landbruks- og matdepartementet fullmakt til å
iverksette tiltak i henhold til den inngåtte reindriftsavtalen,
og som er knyttet til bevilgninger i 2017.
I forbindelse med de årlige reindriftsavtaleforhandlingene
har Sametinget observatørstatus, og følger forhandlingene. Sametingets
representant følger de interne forhandlingsmøtene på statens side,
og Sametinget gis i henhold til § 4 i Hovedavtalen for reindriften
anledning til å uttale seg om reindriftsavtalen før Stortinget behandler
den årlige stortingsproposisjonen om reindriftsavtalen.
Sametinget behandlet og avga sitt innspill til forhandlingene
om Reindriftsavtalen 2016/2017 2. desember 2015, og møte mellom
Sametinget og LMD ble avholdt 10. desember 2015.
Sametinget påpeker at staten har et ansvar for
å opprettholde og styrke reindriften som en familiebasert næring
og som en hjørnestein i samisk kultur. Reindriftsavtalen er hovedverktøyet
for realisering av reindriftspolitikken, og det må derfor finnes
rom for dette aspektet i reindriftsavtalen. Videre viser Sametinget
til at reindriftsavtalen de senere årene har hatt et forsterket næringsrettet
fokus. Sametinget er i utgangspunktet positive til en reindriftsavtale
som støtter opp om næringsaspektet, men mener at denne satsingen
ikke må gå ut over det kulturelle aspektet ved næringen. Sametinget
ber om en økning av reindriftsavtalens budsjettramme til virkemidler
som vil styrke reindriften som en familiebasert næring.
Avtalepartene i Reindriftsavtalen 2015/2016
har avsatt midler til tiltak for økt internkontroll og selvstyre
i reindriftsnæringen. Sametinget anser dette som et svært viktig
tiltak for å få til gode prosesser i næringen. Det er av avgjørende
betydning at arbeidet er godt forankret innad i næringen. Sametinget
mener at dette arbeidet må følges opp med økte midler til reinbeitedistriktene
slik at de ressursmessig er rustet til å gjøre en best mulig jobb.
Forhandlingene om Reindriftsavtalen 2016/2017 startet
den 7. januar 2016 i Oslo ved at NRL overleverte sitt krav til staten.
Kravet hadde en økonomisk ramme på 141,65 mill. kroner, en økning
på 28,65 mill. kroner i forhold til gjeldende avtale på 113 mill.
kroner.
I sitt krav viste NRL til en rekke tiltak som
de mener er viktige å få gjennomført for å kunne oppnå målene om
en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift. I den
forbindelse understreket NRL betydningen av at reindriftsavtalen
skal være et verktøy for å videreutvikle den tradisjonelle reindriften,
der målet er å legge til rette for en positiv og framtidsrettet
næring i alle deler av landet. NRL fremmet følgende prioriteringsliste
i sitt krav:
Bedre sikring av
reindriftens arealer.
Økning av inntekter til reindriftsnæringen.
Sikre stabile og forutsigbare markedsordninger.
Bedre rammevilkårene for reinbeitedistriktene.
Sikre finansieringen av «Protect Sápmi».
I henhold til hovedavtalen har NRL anledning
til å ta opp saker som ikke er en del av avtaleforhandlingene. Til
årets forhandlinger var dette krav knyttet til endring av reindriftsloven,
SRU II, tap av rein til rovvilt, fastsetting av rettighetsgrenser innenfor
vinterbeiteområdene i Finnmark, absolutte kriterier for fastsetting
av reintall for distrikt og siidaer, reinpåkjørsler på jernbane, tollfritak
på reinfôr, håndtering av slakteavfall, kunnskapsgrunnlag ved inngrep
i reinbeiteområder, reintallstilpasning, eiendomsskatt for infrastruktur
og eiendom i reindriften, samt skatter og avgifter i reindriften.
Som tidligere drøftes ikke saker under forhandlingene
som ikke ligger under Landbruks- og matdepartementets ansvarsområde.
Disse kanaliseres til ansvarlig fagdepartement.
Staten la fram sitt tilbud den 27. januar 2016. Tilbudet
hadde en økonomisk ramme for Reindriftsavtalen 2016/2017 på 111,5
mill. kroner, en reduksjon på 1,5 mill. kroner i forhold til inneværende
avtale etter vedtatt budsjett for 2016.
Staten påpekte i sitt tilbud at reindriftspolitikken bør
føres videre basert på Stortingets forutsetninger og ut fra den
situasjon man står overfor i næringen. Videre ble det påpekt at
det er en politisk målsetting å arbeide for å utvikle reindriftsnæringen
som en rasjonell markedsorientert næring som er bærekraftig i et
langsiktig perspektiv. I den forbindelse la tilbudet opp til å tilrettelegge
for de utøverne som har reindrift som hovedvirksomhet.
I tilbudet ble det orientert om at finansiering
av tiltak for distrikt som er forhindret fra å bruke vinterbeiter
i Sverige fordi norsk-svensk reinbeitekonvensjon ikke er på plass,
vil som tidligere år bli løst på utsiden av reindriftsavtalen. Det fremmes
forslag for Stortinget om en omdisponering på 2,3 mill. kroner fra
kap. 1142 post 71 til kap. 1151 post 51 i 2016.
Reindriftsfradraget gir mulighet til fradrag
i alminnelig inntekt for skattytere med positiv næringsinntekt fra
reindriften. Hensikten er å legge til rette for økt produksjon og
verdiskaping i næringen. Siden 2009 har reindriftsfradraget fulgt
økningen av jordbruksfradraget. Staten påpekte i tilbudet at den
økonomiske rammen som ble lagt fram, må sees i sammenheng med reindriftsfradraget.
Forhandlingene ble sluttført den 16. februar 2016.
Avtalen innebærer økonomiske tiltak i reindriftsnæringen på i alt
114,5 mill. kroner.
Reindriftsavtalen 2016/2017 sitt hovedmål er
å utvikle reindriftsnæringen som en rasjonell markedsorientert næring
som er bærekraftig i et langsiktig perspektiv. I tråd med regjeringsplattformen
er det lagt opp til en prioritering av tiltak som støtter opp om
økologisk bærekraft. Avtalen prioriterer særlig tiltak som bidrar
til økt slakting og omsetning av reinkjøtt. Det legges til rette
i alle ledd for å nå de reindriftspolitiske målene. Reineierne stimuleres
til økt slakteuttak gjennom en betydelig økning av kalveslaktetilskuddet,
og en videreføring av produksjonspremien.
Over reindriftsavtalen 2016/2017 stimuleres
det også til økt produksjon og aktiviteter knyttet til reiseliv
og formidling av reindrifts-samisk kultur og levesett. Prosjektet
med å få utviklet en ordning for lærings- og omsorgsbaserte tjenester
i reindriften videreføres.
Samlet sett gir den fremforhandlede avtalen grunnlag
for økt inntjening gjennom økt slakteuttak og verdiskaping hos den
enkelte reindriftsutøver. Samtidig underbygger den fremforhandlede
avtalen vektlegging av næringsretting og tilrettelegging for de
reindriftsutøverne som har reindrift som hovedvirksomhet. Avtalen
gir grunnlag for en positiv utvikling og økt inntjening hos den
enkelte reineier, noe som også er av stor betydning for ivaretakelse
og utvikling av den reindriftsamiske kulturen.
I tillegg til selve avtalen vises det i sluttprotokollen
til at det er bevilget 2,5 mill. kroner over kap. 1142 til finansiering
av kostnader vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt i 2016. Det er
enighet om at regelverket for radioaktivitetstiltak i slaktesesongen
2016/2017 fastsettes etter de samme prosedyrer som for forskriftene
etter reindriftsavtalen.
Som vedlegg til proposisjonen følger Reindriftsavtalen
for 2016/2017, sluttprotokollen til avtalen og en oversikt over
fordelingen av avtalemidlene.
Mål og retningslinjer for reindriftspolitikken
er trukket opp i St.meld. nr. 28 (1991–92) En bærekraftig reindrift,
og av Stortinget i Innst. S. nr. 167 (1991–1992). I innstillingen
konkretiseres «En bærekraftig reindrift» gjennom målene om en økologisk,
økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift. Målene står i innbyrdes sammenheng;
økologisk bærekraft gir grunnlag for økonomisk bærekraft, og sammen
gir økologisk og økonomisk bærekraft mulighet for å ivareta og utvikle
kulturell bærekraft.
Våren 2012 behandlet Stortinget Meld. St. 9 (2011–2012).
Ved behandlingen av meldingen sluttet Stortingets flertall seg til
regjeringens reindriftspolitikk. I innstillingen viste næringskomiteen
til at regjeringen vil sikre en bærekraftig reindriftsnæring gjennom
tilpasset reintall, reduserte tap og økt produksjon. Komiteen understreket
betydningen av at reintallet reduseres i de områder der det er for
mye rein, og at dette også er svært viktig for å ivareta hensynet
til dyrevelferd.
Det er en politisk målsetting om å utvikle reindriftsnæringen
som en rasjonell markedsorientert næring som er bærekraftig i et
langsiktig perspektiv. I den forbindelse ønsker regjeringen å legge
til rette for de utøverne som har reindrift som hovedvirksomhet.
Reindriftsnæringen er en forutsetning for samisk kultur og samfunnsliv.
Reindriftsavtalen er, ved siden av reindriftsloven,
det viktigste redskapet for å følge opp målene og retningslinjene
i reindriftspolitikken. I forhandlingene om reindriftsavtalen drøftes
sentrale økonomiske spørsmål som knytter seg til utviklingen i næringen,
ut fra de behov og utfordringer næringen til enhver tid står overfor.
Fra og med reindriftsavtalen 2003/2004 er tilskuddsordningene
lagt vesentlig om. Tilskuddene til siidaandeler og tamreinlag er
endret fra ordninger som i stor grad var faste beløp per siidaandel,
til ordninger som premierer produksjon og verdiskaping.
Ved inngåelsen av de to siste reindriftsavtalene er
det gjennomført en rekke forenklingstiltak. Flere ordninger er avviklet
og ingen nye ordninger er etablert. I tillegg er det gjennomført tiltak
for å styrke siidaandellederens stilling, og derigjennom lagt til
rette for de reindriftsutøverne som har reindrift som hovedvirksomhet.
Gjennom reintallsprosessen har det blitt mulig
å knytte sammen virkemidlene over reindriftsavtalen og reindriftsloven.
De to siste avtalene har støttet opp om dem som har fulgt opp gitte reduksjonsvedtak,
mens de som ikke har fulgt reduksjonskravene heller ikke har vært
tilskuddsberettiget.
Utgangspunktet for forhandlingene om Reindriftsavtalen
2016/2017 har vært at det skal forhandles med sikte på en forhandlingsløsning, og
at forhandlingene gjennomføres i tråd med regjeringens politiske
plattform og samarbeidsavtalen med Venstre og Kristelig Folkeparti. Videre
er utgangspunktet at forhandlingene baseres på Stortingets behandling
av de siste års reindriftsavtaler og budsjettproposisjoner, samt den
situasjonen man står overfor i næringen.
De to siste reindriftsavtalene har særlig prioritert ordninger
som direkte stimulerer til økt slakting og omsetning av reinkjøtt.
Stimuleringseffekten har hatt en positiv effekt på slakteuttaket
ved at man i 2015 hadde et uttak på om lag 77 000 rein ved listeførte
slakterier. Dette er om lag 14 000 flere rein enn i 2014. Det er
viktig at også Reindriftsavtalen 2016/2017 opprettholder denne stimuleringseffekten.
Høsten 2015 ble det innført et nytt rapporterings- og
klassifiseringssystem for reinsdyrkjøtt. Nytt klassifiseringssystem
premierer levering av slakterein med god kjøttfylde. Derigjennom stimuleres
reineierne til å øke inntjeningen av den enkelte rein. Det er sentralt
at Reindriftsavtalen 2016/2017 støtter opp om og forsterker denne
stimuleringen.
Markedsutvalget for reinsdyrkjøtt har gjennom sitt
arbeid bidratt til en positiv utvikling av markedet for reinsdyrkjøtt.
Det er vesentlig at det fortsatt legges til rette for at arbeidet
i utvalget videreføres.
Per i dag er situasjonen at det er flere som
ønsker å starte med reindrift enn det er plass til. Selv under perioden
med reduksjon av reintallet har antall personer i reindriften i
Finnmark økt. I denne situasjonen legges det ikke opp til å prioritere
tiltak som stimulerer til økt rekruttering til næringen.
En sikring av reindriftens arealer for å opprettholde
reindriftens tradisjonelle driftsmønster er en utfordring i mange
områder. Et sentralt tiltak for å møte denne utfordringen er utvikling av
reindriftens arealbrukskart.
I henhold til regjeringens politiske plattform
er det en målsetting å gjennomføre forenklinger i virkemiddelbruken.
Dette er fulgt opp gjennom Reindriftsavtalen 2016/2017.
I henhold til siste Melding om reindrift for
driftsåret 2014/2015 er det i dag ca. 215 000 tamrein i vårflokk.
Av disse er det om lag 150 000 rein i Finnmark, noe som utgjør 70
pst. Reintallet kan variere fra år til år. Årsaken til dette kan
være varierende kalvetilgang, tap og slakteuttak. Reindriften sør
for Finnmark har små årsvariasjoner, mens reintallet i Finnmark
har variert betydelig. Om lag 3 000 personer er tilknyttet den samiske
reindriften, hvorav 2 200 i Finnmark.
For å utnytte produksjonspotensialet i reindriften må
reinflokkens størrelse tilpasses tilgjengelig beiteareal. Det er
store variasjoner mellom ulike områder for hvordan reinflokkens
størrelse er tilpasset beitegrunnlaget. Videre er det store variasjoner
i klimaets påvirkning på driftsforholdene mellom områder. I Nord-Trøndelag, Nordland
og Troms er de klimatiske utfordringene langt større enn i Finnmark,
Sør-Trøndelag og i tamreinlagene.
I deler av Finnmark er det fortsatt utfordringer med
beitetrykk og beitegrunnlag. I samtlige områder er det en utfordring
å få til økt verdiskaping i reindriften, øke inntjeningen og redusere
kostnadene.
Reindriften er en familiebasert næring. Utover
at en familiebasert næring bidrar til ivaretakelse av reindriftsamisk
kultur og levesett, innebærer dette at reindriften også har tilgang
på arbeidskraft i arbeidsintensive perioder.
Etter departementets vurdering vil den familiebaserte
driften best ivaretas og utvikles ved at reindriften har et godt
økonomisk utkomme av driften. Det er sentralt at man legger til
rette for denne friheten gjennom de reindriftspolitiske virkemidlene.
I denne sammenheng vises det til utviklingen
i de sørsamiske områdene. Produksjonsmessig utøves reindriften i
disse områdene i samsvar med reindriftslovens målsettinger og den næringspolitikk
som det er lagt opp til gjennom reindriftsavtalen. Reintallet har
vært stabilt gjennom en intern regulering gjennom flere tiår, samt at
reindriften har en optimal flokkstruktur for en størst mulig produksjon.
Gjennomsnittlig antall personer under den enkelte siidaandel ligger
i sør på 4,9 personer, mens i Vest-Finnmark reinbeiteområde er det
7,1 personer per andel. Det forhold at reindriften i sør i større
grad har begrenset antall personer under den enkelte enhet, har
bidratt til at flere av siidaandelslederne kan ha reindrift som
hovedvirksomhet. En slik utvikling og valg av retning har vært helt avgjørende
for en ivaretakelse og en videreutvikling av den sørsamiske kulturen,
samt den vitaliseringen av det sørsamiske språket som man har sett
de siste årene.
Det er ikke slik at de valg som man har gjort
i sør nødvendigvis er direkte overførbare på de problemstillingene
man har i nord. Den store variasjonen i lønnsomheten mellom områder
og innad i det enkelte området skyldes forskjeller både i reintall
per siidaandel og inntjening per rein, hvorav sistnevnte ser ut
til å ha størst betydning for resultatet. Dette innebærer at en
forbedring av siidaandelenes økonomi først og fremst betinger økt
inntjening per rein, men også økt reintall per siidaandel. Økt inntjening
per rein er særlig knyttet til kvalitet. Rein med god kjøttfylde
gir god pris. Innenfor en begrenset ressurs vil et økt reintall
per siidaandel måtte innebære færre siidaandeler og færre reineiere
under den enkelte siidaandel.
Det er fastsatt et reintall for Vest-Finnmark
på 78 150 rein, mens reintall fastsatt for Øst-Finnmark er 70 650
rein. Innrapporterte tall per 1. april 2012 var for Finnmarks vedkommende ca.
42 000 dyr over det som var fastsatt som bærekraftig. Reindriftsstyret
påla derfor alle distrikt som hadde for høyt reintall, å redusere
til fastsatt nivå. Reduksjonsperioden varierte fra ett til tre år
avhengig av hvor mye distriktene skulle redusere.
Innrapporterte reintall per 1. april 2015 viste
at siidaandelene i all hovedsak hadde fulgt opp gitte reduksjonsvedtak.
Det er flere forhold som har bidratt til at
reintallet nå tilnærmet er i samsvar med det som er fastsatt gjennom
bruksreglene. Reindriften har tatt ansvar for egen framtid og økt
slakteuttaket.
Kalveandelen i 2015 ligger på om lag 78 pst. Dette
er en økning på 7–8 prosentpoeng i forhold til de siste årene. Økt
slakteuttak og økningen av kalveandelen viser at stimuleringen ved
økning av de produksjonsrettede tilskuddene har hatt positiv effekt.
Tilbakeholdelse av tilskudd over reindriftsavtalen og udokumenterte
rovvilterstatninger i forhold til dem som ikke har fulgt opp gitte
reduksjonsvedtak, har også virket positivt på slakteuttaket.
Ved inngåelsen av de siste reindriftsavtalene
har avtalepartene hatt oppmerksomhet på hele verdikjeden fra vidde
til bord. Dette har bl.a. resultert i økte bevilgninger til infrastrukturtiltak. Satsingen
har både lagt til rette for økt slakteuttak og at uttaket har funnet
sted før innflytting på høst- og vinterbeitene. I tillegg er det
lagt til rette for merkenøytrale markedsføringskampanjer fra Markedsutvalget
for reinsdyrkjøtt. Markedsutvalgets arbeid har hatt en vesentlig
innvirkning på økt oppmerksomhet og omsetning av reinkjøtt, samt
økningen av produsentprisen som har funnet sted de siste årene.
Reintallet i Finnmark er nå tilnærmet på det nivået
som er fastsatt i bruksreglene. Framover er det svært viktig at
grunnlaget for en økologisk bærekraftig reindrift opprettholdes,
ikke minst for næringen selv. For å forhindre en ny økning av reintallet
vil Landbruks- og matdepartementet sende Stortinget et forslag om
endring i reindriftsloven § 60. Det er avgjørende at denne endringen
blir gjort raskt og før en eventuell ny uheldig reintallsutvikling.
Lovforslaget innebærer en ny bestemmelse i reindriftsloven,
som gir Fylkesmannen hjemmel til å fastsette høyeste reintall per
siidaandel når særlige grunner foreligger. Samtidig legges det til rette
for at det interne selvstyret fortsatt kan fungere ved at det åpnes
for at to eller flere siidaandeler kan bli enige om en annen reintallsfordeling
innenfor den rammen som følger av Fylkesmannens vedtak.
Tilgjengelige arealer for alle årstidsbeitene
og bruksregler som respekteres, er grunnleggende forutsetninger
for en bærekraftig reindrift. En beitefordeling basert på disse
prinsippene er nødvendig overalt hvor det foregår reindrift. Etter
reindriftsloven av 2007 er det distriktenes bruksregler som regulerer
når og hvordan de ulike årstidsbeitene skal brukes.
I flere av områdene i Finnmark med såkalte «fellesbeitedistrikter»
har uenighet mellom siidaene om rettighetsmessige forhold vanskeliggjort
prosessen med å få utarbeidet bruksregler. I utgangspunktet behøver
imidlertid ikke uavklarte rettighetsforhold å være til hinder for at
slike distrikter utarbeider bruksregler. Men det må da komme til
uttrykk at det underliggende rettighetsforholdet er uavklart, og
at bruksreglene slik de foreligger ikke innebærer noe standpunkt
til disse spørsmålene eller at de får rettighetsmessige konsekvenser.
Det er arbeidet aktivt i Landbruksdirektoratet
og hos Fylkesmannen i Finnmark for å få utarbeidet og fastsatt bruksregler
for fellesbeitedistriktene. Å etablere bruksregler som i tilstrekkelig
grad avklarer og koordinerer beitebruk mellom grupper, er en stor
utfordring.
Samtidig med disse prosessene foregår det nå
en utredning ledet av departementet, og som tar sikte på å foreslå
endringer i jordskifteloven og reindriftsloven vedrørende jordskifterettens kompetanse
til å behandle interne forhold i reindriften. Gjennom dette arbeidet
er målsettingen å få etablert et regelverk som gjør det mulig å
benytte jordskifteretten til bl.a. å få rettslig fastsatt grensene
mellom siidaer på vinterbeitene og utarbeide bruksordninger internt
i reindriften.
Arbeidet med en stortingsmelding om bærekraft i
reindriften startet opp våren 2015. Høsten 2015 ble det gjennomført
møter i samtlige reinbeiteområder og med de fem nordligste fylkesmennene,
samt med Reindriftstyret for å få innspill til meldingen.
Det legges opp til stortingsbehandling av meldingen
våren 2017.
Et velfungerende reinkjøttmarked er avgjørende for
å nå reindriftspolitiske mål. Markedstiltak er i utgangspunktet
et ansvar for næringen og aktørene i verdikjeden. Gjennom de erfaringer
som er høstet, har det imidlertid vist seg at det i nåværende situasjon
har vært behov for et mer direkte engasjement fra statens side.
Hovedgrunnen er at oppfølgingen av reintallstilpasningen i Finnmark
krever en mer aktiv offentlig innsats.
Vårflokken har de siste årene bestått av om
lag 250 000 rein. Det gjennomsnittlige slakteuttaket på landsbasis
er 33 pst. av vårflokken. Hvert år går nesten 1 600 tonn av slaktekvantumet
gjennom om lag 20 registrerte slakterier i Norge. I et normalår
sendes det rundt 1 100 tonn reinkjøtt ut i markedet i form av produkter
med ulik bearbeidingsgrad.
Nytt klassifiseringssystem premierer levering
av slakterein med god kjøttfylde. Dette stimulerer reineieren til
å øke inntjeningen av den enkelte rein. Allerede høsten 2015 har
man sett positive effekter av nytt klassifiseringssystem ved økt slakting
av kalv og økt bevisstgjøring omkring levering av rein med god kjøttfylde.
Markedsutvalgets arbeid, kombinert med økt forbrukerinteresse
for lokalmat og mat med historie, har bidratt til den positive utviklingen
reinkjøttet har hatt i markedet de siste årene. Det er viktig at
reinkjøttbransjen bruker dagens gode markedssituasjon til utvikling
av levedyktige virksomheter bygd på egen solid kunnskap og erfaring,
og som leverer kvalitetsprodukter som markedet etterspør.
I reindriften har det tidligere vært mulig å
selge reinkjøtt direkte til forbruker fra primærproduksjonssted
eller slakteplass i et reinbeitedistrikt, og uten at dette er blitt
kontrollert av veterinærmyndigheter. Ved innføring av EUs hygienepakke
ble det ikke lenger gitt mulighet for å slakte rein for privat salg.
Sommeren 2015 ble det iverksatt en ny forskrift som
igjen åpner for privat slakting av 10 rein per siidaandel for omsetning
lokalt. Forskriften gir reindriften mulighet til å bruke tradisjonelle slaktemetoder
og selge egen rein direkte til forbruker. Tiltaket vil bidra til
å skape positive relasjoner mellom forbrukerne og reindriften. Samtidig
får reindriften gjennom den tradisjonelle slaktingen mulighet til
økt verdiskaping gjennom bruk av skinn og biprodukter.
Reindriften i hele landet har hatt økende tap
frem til det siste driftsåret. For reindriftsåret 2014/2015 meldte
reindriften i alt 91 419 dyr tapt, av disse ble det søkt om erstatning
for 77 535 dyr. Det er et betydelig avvik mellom antall rein som reindriften
søker erstatning for og antall rein som blir erstattet av staten.
Dokumentasjonsgraden varierer noe fra år til år, men er generelt
sett svært lav i reindriften ved at om lag 5 pst. av erstattet tap
er dokumentert. Klima- og miljødepartementet arbeider nå med å ferdigstille
en ny erstatningsordning basert på risiko for tap av rein til rovvilt.
Det gjennomføres høring og konsultasjoner med Sametinget og NRL
i løpet av 2016. Av rovdyr er jerv, gaupe og kongeørn de artene
som gjør mest skade på tamrein.
Reindriften er en arealavhengig næring. Tilgang til
arealer er en avgjørende forutsetning for at næringen skal kunne
fortsette med den nomadiske driftsformen. Denne driftsformen danner
basisen for en økologisk bærekraftig beiteutnyttelse.
Plan- og bygningsloven er den sentrale loven
når det gjelder arealforvaltning innenfor reinbeiteområdene. Det
er viktig at loven blir brukt for å sikre en tilfredsstillende arealforvaltning
innenfor hele distriktets areal.
De fem nordligste fylkesmannsembetene har ansvaret
for den regionale reindriftsforvaltningen. I styringsdialogen med
de berørte fylkesmennene er det tydelig kommunisert forventninger
om at fylkesmennene bidrar til å dokumentere reindriftens arealbruk
og rettigheter, samt arbeider for økt forståelse for reindriftens
bruk av arealer. Det er også forventninger om at fylkesmennene legger
til rette for samordning på tvers av kommune- og fylkesgrensene
for å sikre reindriften sammenhengende bruksarealer. Fylkesmennene
skal også legge til rette for at reindriften kommer tidlig inn i
planprosessene, og at plan- og bygningslovens særlige krav knyttet
til deltagelse og medvirkning fra reindriften blir ivaretatt.
Ved inngåelsen av Reindriftsavtalen 2014/2015 ble
avtalepartene enige om å få gjennomført et pilotprosjekt knyttet
til utvikling av reindriftens arealbrukskart. Avtalepartene er enige
om å gå videre med dette prosjektet og utvikle arealbrukskartene
til å bli helhetlige og dynamiske kart til bruk for reindriftsnæringen,
offentlig forvaltning, planmyndigheter og utbyggere.
Etter at Finland kom under russisk herredømme på
begynnelsen av 1800-tallet, ble grensen mot Norge stengt i 1852.
Strekningen langs den norsk-finske grensen danner få naturlige hindringer
for rein. Uten effektive sperringer vil rein fra de to landene krysse
grensen med de ulemper dette vil medføre. Den første konvensjonen
som regulerer dette forholdet er fra 1922. 1922-konvensjonen ble
avløst av en konvensjon av 1952, som igjen ble avløst av gjeldende
overenskomst mellom Norge og Finland om skjøtselen av riksgrensen
mellom de to land undertegnet i Helsingfors 8. januar 1981.
Under 1981-overenskomstens funksjonstid har det
vært problemer med rein som har trukket over grensen, noe som viser
at dagens grensegjerdeoverenskomst ikke fungerer tilfredsstillende.
Landbruks- og matdepartementet sendte vinteren
2015 på høring fremforhandlet ny konvensjon mellom Norge og Finland.
Den 22. januar ble Prop. 49 S (2015–2016) Samtykke til inngåelse
av konvensjon mellom Norge og Finland om oppføring og vedlikehold
av reingjerder og andre tiltak for å hindre at rein kommer inn på det
andre rikets område av 9. desember 2014 samt Prop. 50 L (2015–2016)
Endringer i reindriftsloven mv. (reingjerde mot Finland m.m.) oversendt
Stortinget for behandling.
Konvensjon av 9. februar 1972 mellom Norge og
Sverige om reinbeite gjaldt i utgangspunktet fram til 30. april
2002. For å utrede spørsmålet om ny konvensjon ble det i 1997 nedsatt
en norsk-svensk reinbeitekommisjon som avga sin innstilling i mai
2001.
På bakgrunn av kommisjonens innstilling og høringsuttalelser
til denne, fremsto det som klart at det ville gjenstå et betydelig
arbeid før Norge og Sverige kunne bli enige om en ny konvensjon.
Konvensjonen av 9. februar 1972 ble derfor, ved avtale mellom de
to land, forlenget med tre år fram til 30. april 2005.
Forhandlingene med Sverige om en ny reinbeitekonvensjon
ble tatt opp igjen i desember 2005, og sluttført i februar 2009.
Delegasjonene kom da til enighet om utkast til konvensjon med tilhørende
vedtekter for de felles forvaltningsorganer som foreslås opprettet,
og områdeprotokoll med den geografiske områdefordelingen, herunder
nærmere bestemmelser om gjerder.
En framforhandlet ny reinbeitekonvensjon ble parafert
av de to lands forhandlingsledere 24. februar 2009. Gjennom undertegningen
har de to land forpliktet seg til en videre oppfølging mot ratifikasjon
og ikrafttredelse. Konvensjonen har deretter vært på høring i begge
land, og høringen ble avsluttet rundt årsskiftet 2010/2011. Det
har også vært konsultasjoner om saken både med Sametinget og NRL
i april 2009.
Det ble 21. september 2012 avholdt møte og bestemt
at sametingene i Norge og Sverige og reindriftens organisasjoner
i begge land skulle arbeide videre for å komme til enighet om en
ny norsk-svensk reinbeitekonvensjon, slik at den kunne bli ratifisert
og iverksatt. Det norske Sametinget skulle ha ansvaret for å lede
prosessen.
Den samiske arbeidsgruppen som i henhold til ovennevnte
oppdrag har fulgt dette opp, presenterte sine forslag for landbruks-
og matminister Sylvi Listhaug og landsbygdsminister Eskil Erlandsson
21. mars 2014.
Norske myndigheter har gjentatte ganger påpekt overfor
Sverige viktigheten av å få en avklaring av forslagene fra den samiske
arbeidsgruppen, og at det er et stort behov for å få en ny konvensjon
på plass.
Det framstår fortsatt som høyst usikkert når
en ny konvensjon kan bli ratifisert. Så langt har man søkt å bøte
på dette med økonomiske midler til fôring og andre tiltak. I lys
av den seneste utviklingen vil det imidlertid kunne være aktuelt
å vurdere andre løsninger slik at grunnlaget for norsk reindrift
sikres på en bedre måte.
Mangel på avtale forhindrer norske reinbeitedistrikt
i å bruke vinterbeiter i Sverige. For å sikre driftsgrunnlaget for
disse distriktene innebærer Reindriftsavtalen 2015/2016 forslag
om å omdisponere 2,3 mill. kroner til fôring og andre tiltak fra
kap. 1142 post 71 til kap. 1151 post 51 i 2015.
I og med at ny norsk-svensk reinbeitekonvensjon
ennå ikke er operativ, er situasjonen fortsatt slik at mangel på
avtale forhindrer norske reinbeitedistrikt fra å bruke vinterbeiter
i Sverige. For å sikre driftsgrunnlaget for disse distriktene innebærer
Reindriftsavtalen 2016/2017 forslag om å omdisponere 2,3 mill. kroner
fra kap. 1142 post 71 til kap. 1151 post 51 i 2016.
Reindriftsavtalens økonomiske ramme er ikke gitt
som en overslagsbevilgning. Dette innebærer at dersom avsatt ramme
på enkeltposter blir overskredet, må overskridelsen finne sin inndekning
innenfor gitt ramme.
Foreløpige beregninger tilsier et overforbruk
i størrelsen 9–10 mill. kroner over de kostnadssenkende og direkte
tilskuddene i 2016. Dette overforbruket skyldes en betydelig økning
av slakteuttaket sammenlignet med de siste årene.
Under forutsetning av at Stortinget godkjenner en
omdisponering av 450 000 kroner fra kap. 1142 post 71 Velferdsordninger
til kap. 1142 post 75 Direkte tilskudd, er avtalepartene enige om
å dekke inn beregnet overforbruk i 2016 med mindreforbruket på post
75 i 2015 og omdisponeringen fra post 79. Dette utgjør totalt 4,5
mill. kroner. Resterende dekkes inn ved at det fremmes forslag om
å overføre 5,5 mill. kroner fra kap. 1151 post 51 Reindriftens utviklingsfond
til kap. 1151 post 75 Direkte tilskudd.
Dersom det viser seg at foreslått inndekning
ikke er tilstrekkelig, skal avtalepartene møtes for å finne inndekning
innenfor Reindriftsavtalen 2015/2016 sin økonomiske ramme.
Under forhandlingene om Reindriftsavtalen 2002/2003
ble avtalepartene enige om å oppheve målprisen for reinkjøtt fra
og med dette avtaleåret. Dette innebærer fri prisdannelse for reinkjøtt
innenfor den beskyttelse importvernet gir. Denne ordningen videreføres
for Reindriftsavtalen 2016/2017. Det vises til nærmere omtale av
importordninger under punkt 7.7 i proposisjonen.
Avtalepartene er enige om at det ikke øremerkes særskilte
midler til kvinnerettede tiltak i Reindriftsavtalen 2016/2017, men
understreker at dette ikke utelukker reindriftskvinnene fra å søke
RUF om prosjektmidler, eller at NRL som organisasjon søker om midler
til kvinnerelaterte utviklingsprosjekter.
NRL har utarbeidet en strategi for likestilling
i reindriften med konkrete oppfølgingspunkter. Framover vil det
være av sentral betydning at NRL foretar en prioritering av de ulike
tiltakene. Særlig trekkes frem viktigheten av at NRL legger til
rette for økt kvinneandel i egen organisasjon.
Avtalepartene er enige om at det ikke øremerkes midler
til forskning og utvikling i 2016.
Det avsettes 1,45 mill. kroner til konfliktforebyggende
tiltak i forhold mellom reindrift og annen berørt part. Hovedformålet
med de konfliktforebyggende tiltakene er å redusere konfliktene
mellom reindriften og det øvrige landbruket. Administrasjon og avgjørelsesmyndighet
etter forskrift om tilskudd til konfliktforebyggende tiltak er lagt
til Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, og med Landbruks- og matdepartementet
som klageinstans.
Avtalepartene legger til grunn at man i forbindelse
med det kommende jordbruksoppgjøret overfører til Fylkesmannen minst
tilsvarende bevilgning på 1,45 mill. kroner fra jordbruksavtalen
til samme formål.
Det avsettes 5,5 mill. kroner til Utviklingsprogrammet.
I forbindelse med forhandlingene om Reindriftsavtalen
2014/2015 ble avtalepartene enige om å samordne Reinprogrammet med
Utviklingsprogrammet for grønt reiseliv og lokalmat. Ved en sammenslåing
satte avtalepartene som en forutsetning at reindriften gis representasjon
i styringsgruppen for Utviklingsprogrammet, og videre at Innovasjon
Norge fortsatt utøver en aktiv innsats og tilrettelegging overfor
programmets reinkjøttkunder.
Styringsgruppen for Reinprogrammet behandlet sin
sluttrapport under sitt siste møte 27. november 2014. Avtalepartene
sluttet seg til styringsgruppens anbefalinger om at reindriftsavtalens
økonomiske andel blir øremerket i det nye programmet. Dette gjaldt
også gjenstående bevilgning på Reinprogrammet.
Det settes av 2,0 mill. kroner til fagbrevordningen.
Formålet med fagbrevordningen er å utdanne ungdom
til dyktige fagarbeidere i reindrift, samt videreutdanne lærebedrifter
med sikte på å ta fagbrev og kompetansebevis etter fagopplæringsloven.
For å koordinere og effektivisere de tilsluttede lærebedriftenes
opplæringer av lærekandidater i reindrift, ble Opplæringskontoret opprettet
i februar 2002. Avtalepartene er enige om at fagbrevordningen er
en viktig ordning. Avtalepartene understreker at det er Opplæringskontoret
som har ansvaret for å finne andre finansieringskilder. Dersom annen
finansering ikke er avklart i forkant av forhandlingene om Reindriftsavtalen
2017/2018, legges det opp til en styrt avvikling av dagens ordning
finansiert over reindriftsavtalen.
Det settes av 4,0 mill. kroner til Markedsutvalget for
reinsdyrkjøtt.
Avtalepartene er enige om at hovedoppgaven for Markedsutvalget
er å sikre norsk reinkjøtt positiv oppmerksomhet og kjøpsutløsende
adferd hos sluttbruker. Avtalepartene påpeker at fremover kan ikke
aktørene basere seg kun på midler over reindriftsavtalen til generisk markedsføring.
Med bakgrunn i at det ikke er omsetningsavgift på reinkjøtt, må
bedriftene selv bidra med midler til merkenøytral markedsføring.
Utover den merkenøytrale markedsføringen påpeker avtalepartene viktigheten
av at den enkelte bedrift tar større ansvar for å øke sin markedskompetanse
og markedsføring av egne produkter. Markedsutvalgets mindreforbruk
fra 2015 overføres til 2016.
Det settes av 5,3 mill. kroner til pramming
av rein.
Avtalepartene ble ved Reindriftsavtaleforhandlingene
for 2010/2011 enige om at pramming av rein fremdeles skal administreres
av staten ved daværende Reindriftsforvaltningen, og at kostnadene
ved prammingen skal dekkes over Reindriftsavtalen. I forbindelse
med forhandlingene om Reindriftsavtalen 2014/2015 ble avtalepartene
enige om å etablere en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å gå igjennom
ordningen med pramming av rein. Avtalepartene legger til grunn at
ved fremtidig pramming reduseres antall prammedøgn fra 50 til 24.
Det settes av 600 000 kroner over Reindriftsavtalen
2016/2017 til drift av nytt klassifiseringssystem. Nytt klassifiseringssystem
ble innført fra høsten 2015. Det er utarbeidet et regelverk for
systemet.
Avtalepartene ser det som viktig at det støttes opp
om ordninger som legger til rette for samisk og reindriftsfaglig
medvirkning i den regionale forvaltningen. Med dette som utgangspunkt
er avtalepartene enige om at det avsettes midler over RUF som gir
reindriften mulighet til å søke økonomisk støtte til deltakelse
i den regionale forvaltningen.
Avtalepartene er enige om at det settes av prosjektmidler
til organisasjonsutvikling i NRL. Formålet med prosjektet er å utvikle
NRL til å bli en mer kunnskapsbasert og profesjonell organisasjon,
og derigjennom en viktig bidragsyter for å nå gitte reindriftspolitiske
mål.
NRL må søke prosjektmidler over RUF på ordinær
måte.
Avtalepartene er enige om at det kan søkes om støtte
til feltbarnehager i forbindelse med større aktiviteter i reindriften,
herunder slakting og merking av rein. Formålet er å legge til rette
for at flere i familien kan delta i reindriftsaktiviteter og bidra
til kunnskapsoppbygging hos barn.
Avtalepartene ser det som viktig å videreføre stimuleringen
til reell markedsrettet produksjon og verdiskaping, og på den måten
legge til rette for de reindriftsutøverne som har reindrift som hovedvirksomhet.
Med bakgrunn i behovet for økt slakting og omsetning
kommende slaktesesong har avtalepartene valgt å videreføre prioriteringen
av de produksjonsrettede tilskuddene. Det foreslås en bevilgning
på 74,2 mill. kroner for avtaleåret 2016/2017 til ulike direkte
tilskudd. Dette er en økning på 5,5 mill. kroner i forhold til gjeldende avtale.
For å sikre tilstrekkelig kontroll av slaktet
rein som danner grunnlag for tilskudd over reindriftsavtalen, og
for å legge til rette for at norsk reinsdyrkjøtt kommer forbrukere
i Norge til gode, har avtalepartene valgt å innføre et generelt vilkår
om at tilskudd over avtalen utbetales kun for norsk produksjon levert
norske mottaksanlegg. For øvrig videreføres de generelle vilkårene
i gjeldende avtale.
Distriktstilskuddet skal bidra til å gi distriktene og
tamreinlagene økonomisk grunnlag for å ivareta sitt ansvar og sine
oppgaver med utvikling av reindriften i en bærekraftig retning.
Gjeldende satser videreføres. Det foreslås en bevilgning på 10,4
mill. kroner til distriktstilskudd for Reindriftsavtalen 2016/2017.
Dette er tilsvarende ramme som i gjeldende avtale.
a) Produksjonspremie
Det avsettes 29,5 mill. kroner til ordningen
med produksjonspremie for Reindriftsavtalen 2016/2017. Formålet
med produksjonspremien er å premiere innsats, produksjon og videreforedling i
næringen. Produksjonspremien bidrar også til å verdsette og synliggjøre
den innsatsen som utføres i tillegg til arbeidet på fjellet.
Gjeldende satser og regelverk videreføres. Det
er reineierens oppgjørspris for reinskrotten som skal danne grunnlaget
for beregningen av produksjonspremien.
b) Kalveslaktetilskudd
Det avsettes 26,6 mill. kroner til ordningen
med kalveslaktetilskudd for Reindriftsavtalen 2016/2017. Formålet
med kalveslaktetilskuddet er å stimulere til at en større del av
kjøttproduksjonen foregår på kalv, noe som er ressursøkonomisk gunstig.
For ytterligere å stimulere til økt kalveslakt
økes satsen for kalveslaktetilskuddet fra 400 kroner til 475 kroner
per kalv. Dette innebærer at kalveslaktetilskuddet har økt med 125
kroner i løpet av de siste tre reindriftsavtalene, noe som utgjør
en økning på 26 pst.
c) Særskilt
driftstilskudd til ungdom
Det avsettes 1,4 mill. kroner til særskilt driftstilskudd
til ungdom for Reindriftsavtalen 2016/2017.
d) Ektefelle-
og samboertillegg
Formålet med ektefelle- og samboertillegget
er å støtte opp om den familiebaserte reindriften. Gjeldende satser
og regelverk videreføres. Det avsettes 1,6 mill. kroner til ordningen
med ektefelle- og samboertillegg for Reindriftsavtalen 2016/2017.
e) Etableringstilskudd
Etableringstilskuddet har som formål å støtte opp
om reindriftsutøvere under 35 år, og som er under etablering av
egen enhet. Samtidig skal tilskuddet stimulere til strukturendringer
ved at siidaandeler blir overdratt til personer under 35 år. Gjeldende
satser og regelverk videreføres. Det avsettes 1,9 mill. kroner til
ordningen med etableringstilskudd over Reindriftsavtalen 2016/2017.
Tilskudd til frakt av reinslakt skal bidra til utjevning
av pris på reinkjøtt til reineier i ulike reinbeitedistrikt og tamreinlag,
samt bidra til effektiv slakting og omsetning av reinkjøtt. Avtalepartene
er enige om å utvide formålet slik at tilskuddet også bidrar til
økt slakteuttak før innflytting til høst- og vinterbeitene, samt
økt konkurranse om råstoffet. Satsene og regelverket for frakttilskuddsordningen
justeres innenfor en ramme på 2,5 mill. kroner.
Organisasjonstilskuddet videreføres med 6,1 mill.
kroner, herunder 200 000 kroner til HMS-tiltak i reindriften for
Reindriftsavtalen 2016/2017.
I samsvar med Prop. 1 S (2015–2016) for Landbruks-
og matdepartementet har Stortinget vedtatt bevilgninger over kap.
1151 med i alt 113,0 mill. kroner. Det foreslås nå omdisponeringer
i statsbudsjettet for 2016, dvs. at kap. 1151, post 51 økes med
2,3 mill. kroner, mot reduksjon av kap. 1142 post 71. Videre foreslås
en økning av kap. 1151 post 75 med 5,95 mill. kroner, mot reduksjon
av hhv. kap. 1151 post 79 med 450 000 kroner og kap. 1151 post 51
med 5,5 mill. kroner.
Omdisponeringen på 2,3 mill. kroner fra kap. 1142
post 71 gjelder tiltak for distrikter som er utestengt fra vinterbeiter
i Sverige. Omdisponeringen på 5,5 mill. kroner og 450 000 kroner skal
finansiere et beregnet merforbruk i 2016 over kap. 1151 post 75.
Det vises til kapittel 5 i proposisjonen for nærmere omtale.
Øvrige budsjettforslag det er redegjort for
i denne proposisjonen for 2017, med fordeling av Reindriftsavtalens
ramme på de ulike postene, legges på vanlig måte frem for Stortinget
i forbindelse med ordinær budsjettbehandling gjennom Prop. 1 S (2016–2017)
for Landbruks- og matdepartementet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Ingrid Heggø, Odd Omland og Knut Storberget, fra
Høyre, Frank Bakke-Jensen, Ingunn Foss, Gunnar Gundersen og Ove
Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad, Oskar J. Grimstad
og Morten Ørsal Johansen, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette
Hjemdal, fra Senterpartiet, lederen Geir Pollestad, fra Venstre,
Pål Farstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Torgeir Knag Fylkesnes,
er fornøyd med at avtalepartene er kommet frem til en avtale. Komiteen merker seg
at man fortsetter linjen fra de tre siste års avtaler, og støtter
dette. En fortsatt prioritering mot en økologisk bærekraftig reindrift
innen rammene av dyrehelselovgivningen vil, som komiteen har
påpekt i tidligere meldinger, være en absolutt forutsetning for
også å oppnå reindriftslovens mål om økonomisk og kulturell bærekraft.
Komiteen viser til at Stortingets
målsetting er at politikken skal legge rammer for reindriften som
en rasjonell markedsorientert næring, bærekraftig i et langsiktig
perspektiv. Komiteen støtter derfor at tilbudet la
opp til å tilrettelegge for de utøverne som har reindrift som hovedvirksomhet.
Økt slakteuttak, økt verdiskaping, økt satsing på kvalitet og dermed
økt inntjening, er den beste garanti for ivaretakelse og videreutvikling
av reindriftens kulturarv.
Komiteen registrerer at forhandlingene
om reinbeitekonvensjonen med Sverige drar ut. Det er viktigere at
man ivaretar de norske interessene enn å skynde frem en avgjørelse. Komiteen registrerer
at det er mange uavklarte arealspørsmål rundt reindriften, og imøteser
derfor regjeringens arbeid med jordskifteretten og ny stortingsmelding.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak:
I
I statsbudsjettet for 2016 gjøres følgende endringer:
Kap. | Post | Formål | Kroner |
Utgifter |
1142 | | Landbruksdirektoratet | |
| 71 | Omstillingstiltak i Indre Finnmark reduseres med | 2 300 000 |
| | fra kr 9 519 000 til kr 7 219 000 | |
1151 | | Til gjennomføring av reindriftsavtalen | |
| 51 | Tilskudd til Utviklings- og investeringsfondet reduseres
med | 3 200 000 |
| | fra kr 35 600 000 til kr 32 400 000 | |
| 75 | Kostnadssenkende og direkte tilskudd økes med | 5 950 000 |
| | fra kr 68 700 000 til kr 74 650 000 | |
| 79 | Velferdsordninger reduseres med | 450 000 |
| | fra kr 2 600 000 til kr 2 150 000 | |
II
Stortinget gir Landbruks- og matdepartementet fullmakt
til å iverksette tiltak i henhold til den foreslåtte reindriftsavtalen,
og som er knyttet til bevilgninger i 2017.
Oslo, i næringskomiteen, den 12. mai 2016
Geir Pollestad | Frank Bakke-Jensen |
leder | ordfører |