10. Avskrivninger
Selskapsskatten bør utformes slik at den i minst mulig grad påvirker bedriftsøkonomiske beslutninger. For at riktig overskudd skal komme til beskatning uavhengig av hvilke driftsmidler det investeres i, må blant annet de skattemessige avskrivningene følge det økonomiske verdifallet på driftsmidlene. Dersom skattereglene åpner for avskrivninger som ligger over det faktiske verdifallet, vil det være bedriftsøkonomisk lønnsomt å investere mer i slike driftsmidler enn det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det vil også kunne føre til at kapitalintensive og øvrige næringer får ulik effektiv beskatning og at ressursbruken vris mot mindre lønnsomme investeringer. Selv om skattelettelser i form av lavere avskrivningssats på et driftsmiddel kan forbedre den enkelte nærings konkurransekraft, kan for høye avskrivningssatser redusere den samlede avkastningen av investeringene og dermed svekke konkurranseevnen i økonomien.
I tilleggsmandatet ble utvalget bedt om å gå gjennom systemet for skattemessige avskrivninger. Utvalget mente at det er viktig å holde fast ved prinsippet om at avskrivningssatser skal tilsvare det økonomiske verdifallet.
Regjeringen ønsker å redusere det samlede skattenivået og å styrke økonomiens vekstevne. For høye avskrivningssatser kommer kun enkelte, kapitalintensive næringer til gode. Næringer som har liten beholdning av avskrivbare driftsmidler, typisk arbeidsintensive virksomheter, vil ikke nyte godt av økte avskrivningssatser. Regjeringen legger vekt på at avskrivningssatsene skal tilsvare det økonomiske verdifallet på driftsmidlene. Regjeringens forslag til omlegging sikter derfor mot å bringe skattemessige avskrivninger nærmere økonomisk verdifall.
I praksis er det ikke mulig å utforme et avskrivningssystem som virker helt nøytralt. Blant annet er det lite tilgjengelig informasjon om økonomisk verdifall. Den informasjonen som finnes, er også usikker. Departementet er enig med Skatteutvalget i at forutsigbarhet og enkelhet tilsier at en er varsom med å gjøre for store endringer på usikkert grunnlag. Utvalget mener imidlertid at avviket mellom faktisk verdifall og avskrivningssats for enkelte grupper driftsmidler er såpass stort at det bør gjøres endringer. Departementet foreslår at de fleste forslagene følges opp. Hensynet til enkelhet og gjennomførbarhet kan imidlertid tilsi at en ikke splitter opp saldogrupper. Blant annet derfor foreslår regjeringen en noe mindre detaljeringsgrad enn det Skatteutvalget la opp til.
I Skattemeldingen omtales systemet for skattemessige avskrivninger (10.2.), vurdering av endringer i avskrivningssatser og saldogrupper (10.3), avskrivning av investeringstilskudd i distriktene (10.4), vurdering av grensen for direkte utgiftsføring (10.5) og generelle høringsuttalelser (10.6).
Departementet støtter utvalgets prinsipielle tilnærming til avskrivningssystemet. Avskrivningsreglene bør i utgangspunktet samsvare med økonomisk verdifall. I praksis er det ikke mulig å utforme et system hvor avskrivningene tilsvarer faktisk økonomisk verdifall for hvert enkelt driftsmiddel. Sjablongmessige avskrivninger må likevel utformes slik at de i minst mulig grad vrir investeringene.
Departementet er enig med utvalget i at andre lands avskrivningssatser ikke er noe selvstendig argument for endrede avskrivningssatser i Norge. For det første vil en isolert sammenligning av avskrivningssatser mellom land ikke gi et riktig bilde av de skattemessige betingelsene for investeringer. For det andre vil økt konkurransekraft i enkeltnæringer gjennom for høye avskrivningssatser gi feilinvesteringer. Det vil gi vridninger mellom ulike driftsmidler og mellom ulike næringer. For høye avskrivningssatser reduserer den samlede avkastningen av investeringene. Et bredt og mest mulig korrekt fastsatt skattegrunnlag muliggjør generelle skattereduksjoner, noe som vil bidra til å skape økt vekstevne i økonomien på sikt og være i tråd med regjeringens ønske om konkurransedyktige skattebetingelser.
Kunnskapen om driftsmidlers levetid og økonomiske verdifall er imidlertid mangelfull. Mange av de empiriske studiene som er gjort, er i hovedsak gjennomført for nasjonalregnskapsformål og er ikke nødvendigvis direkte overførbare til skattesystemet. Det er vanskelig å gi en grundig sammenligning av det empiriske materialet som er presentert i utredningen. De ulike analysene er basert på ulike metoder, omfatter ikke samme tidsperiode og varierer i forutsetninger om økonomisk levetid og depresiering. Konvertering av levetid til saldosatser avhenger også av hvilke forutsetninger som legges til grunn om depresieringsprofil og rente. Dette tilsier at en er forsiktig med å endre eksisterende satser på usikkert grunnlag.
For enkelte grupper av driftsmidler indikerer likevel sammenstilt informasjon fra studier og annen statistikk at saldosatsen i det norske skattesystemet er satt for høyt. I disse tilfellene bør satsen settes ned. Det samme gjelder der enkelte driftsmidler er gitt høyere sats enn det som gjelder for gruppen for øvrig, uten at det finnes grunnlag for å si at økonomisk verdifall avviker fra gjennomsnittet.
Departementet støtter stort sett utvalgets vurderinger av inndeling i saldogrupper og satser i avskrivningssystemet, jf. drøftingen i 10.3 i Skattemeldingen. Departementet er også enig med mange av høringsinstansene i at hensynet til enkelhet og gjennomførbarhet taler for at man bør ha få saldogrupper. Det er en ulempe ved brede saldogrupper at verdifallet kan variere mellom eiendeler i gruppen. Selv med oppsplitting i mange små grupper er det imidlertid ikke mulig å sikre riktig avskrivning for hvert driftsmiddel. Samtidig kan en slik oppsplitting gi opphav til nye avgrensningsproblemer. Hensynet til forutsigbarhet tilsier dessuten at en ikke gjør hyppige endringer i avskrivningssystemet.
For enkelte saldogrupper gir imidlertid sammenstilt informasjon om økonomisk verdifall tydelige indikasjoner på at satsen samlet sett er for høy. For andre grupper er det gjort ubegrunnede økninger i sats som er uheldig ut fra prinsippet om likebehandling av ulike investeringer og effektiv ressursutnyttelse.
Tabell 10.1 i Skattemeldingen sammenstiller departementets og utvalgets forslag med gjeldende satser.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at avskrivninger er et driftsmiddels anskaffelseskostnad fordelt over driftsmiddelets levetid. Årlig avskrivning bør som hovedregel være tilnærmet lik det årlige verdifallet for å gjenspeile den reelle kostnaden.
Flertallet mener i tråd med dette at selskapsskatten bør utformes slik at den i minst mulig grad påvirker bedriftsøkonomiske beslutninger, og viser til at dersom skattemessige avskrivninger er større enn det faktiske verdifallet, vil det investeres mer i slike driftsmidler og mindre i andre driftsmidler som samfunnsøkonomisk er mer lønnsomme. Dette vil i sin tur redusere samlet avkastning av kapitalen og svekke økonomiens konkurranseevne.
Flertallet tar departementets omtale til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil fremheve at avskrivningssatser fortsatt skal kunne brukes som et næringspolitisk virkemiddel. Disse medlemmer vil vise til at regjeringen i Sundvollen-erklæringen slår fast at man skal «gjennomgå og forbedre de skattemessige avskrivningsreglene for å gjøre norsk næringsliv mer konkurransedyktig», og at Høyre i sitt partiprogram foreslår å «gjøre det mer lønnsomt å investere i nye driftsmidler gjennom mer gunstige avskrivningssatser». Dette er en politikk som disse medlemmer støtter, og som står i klar motstrid til de konkrete forslag som er fremmet i meldingen, der blant annet startavskrivningen i saldogruppe d ble foreslått fjernet.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti ber regjeringen vurdere avskrivningsmuligheten for profesjonell utleie av boliger.
Komiteens medlem fra Senterpartiet er glad for at det gjennom enighetspunktene i forliket slås fast at avskrivningssatsen på husdyrbruk videreføres som i dag. Dette medlem vil videre vise til at forliket ikke gir tilslutning til de øvrige endringer i avskrivningssatser som regjeringen fremmet i meldingen. Dette medlem vil jobbe videre for en styrking av avskrivningssatsene for å bedre lønnsomheten i norsk næringsliv og for å fremme overgang til nye og mer miljøvennlige løsninger.
Komiteens medlem fra Venstre mener at gunstige avskrivningssatser er et virkemiddel som kan være målrettet til både økte investeringer, teknologiutvikling og for å få en mer miljøvennlig maskinpark. Dette medlem deler ikke flertallets generelle teoretiske betraktninger rundt hvilke driftsmidler som til enhver tid vil være «samfunnsøkonomisk lønnsomme» å investere i og hvor skadelig det vil være dersom skattesystemet ikke innrettes nøytralt nok. Dette medlem viser også til at økte avskrivningssatser har vært et vellykket virkemiddel som er brukt flere ganger, bl.a. i forbindelse med finanskrisen i 2009, og som flere av partiene som nå står bak flertallsbetraktningene, har foreslått i sine alternative budsjetter de siste årene. Dette medlem ønsker å beholde og forsterke dagens system.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er påfallende hvor inkonsistente komiteens flertall er i diskusjonen om «arbeidende kapital». Dersom man ønsker å «inspirere til investering», er avskrivningssatser et direkte virkemiddel som treffer akkurat det man ønsker: investering. Dette medlem viser til at Norge har høyere realskattesatser for selskaper blant annet fordi vi har strengere avskrivningsregler. Dette medlem mener komiteens flertalls argument om å kutte i formuesskatten for å skape mer investering og omstilling virker som et vikarierende argument når de da ikke vil bruke et mer treffsikkert virkemiddel i skattesystemet som avskrivninger faktisk er. Dette medlem ønsker å beholde startavskrivningen for maskiner.