Vedlegg
Jeg viser til brev av 29. mars 2016 der Justiskomiteen ber om uttalelse fra Justis- og beredskapsdepartementet til representantforslag nr. 8:62 fra stortingsrepresentantene Lene Vågslid, Christian Tynning Bjørnø, Tove Karoline Knutsen, Lise Christoffersen, Sonja Mandt, Stine Renate Håheim, Kari Henriksen og Hadia Tajik om nasjonale retningslinjer for barnehusene.
I dokumentet fremmes følgende forslag;
«Stortinget ber regjeringen legge frem lovforslag om et felles nasjonalt regelverk for statens barnehus, eller utarbeide slike regler i forskrifts form. Regelverket skal sikre kvaliteten i tilbudet som gis brukerne og et likeverdig godt tilbud ved de ulike barnehusene. Regelverket må komme i tillegg til, og bygge på, forskrift 24. september 2015 nr. 1098 om avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner (tilrettelagte avhør). Et nasjonalt regelverk skal sikre god, helhetlig og tverrfaglig oppfølging av brukerne ved barnehuset. Regelverket bør inneholde konkrete kvalitetskrav til gjennomføring av medisinske undersøkelser»
Før jeg kommenterer det konkrete forslaget fra Arbeiderpartiets representanter vil jeg understreke at jeg i likhet med forslagstillerne er opptatt av at barnehusene gir et best mulig tilbud til utsatte barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner. Som et synlig uttrykk for dette har regjeringen i 2016 styrket arbeidet med til sammen 83 millioner kroner, hvorav 10,5 millioner kroner til etablering av drift av nytt barnehus i Moss, 34,5 millioner kroner til å styrke bemanningen ved barnehusene og 38 millioner kroner til innføring av ny avhørsmodell og styrking av etterforskning i overgrepssaker mot barn (flere etterforskere, påtalejurister og avhørere, jf. innst 6S (2015-2016).
Barnehusene skal ikke være «avhørsfabrikker», men et sted der det i tillegg til tilrettelagte avhør skal gis tilbud om medisinske undersøkelser, rådgivning, psykologisk og sosialfaglig hjelp og behandling. Gjennom etablering av barnehus er intensjonen at barna møtes av et godt koordinert team der alle tjenestene er samlet på ett sted og der barna ikke må fortelle sin vanskelige historie mange ganger.
Det skal være høy kvalitet på de tjenestene barnehusene yter og brukere av barnehusene skal få det samme tjenestetilbudet uavhengig av hvor i landet vedkommende er bosatt. I dag er det forskjeller mellom barnehusene med hensyn til både kvaliteten og omfanget av det tilbudet som gis.
For å sikre at barnehustilbudet fungerer etter intensjonen er det sentralt at det foreligger retningslinjer for driften som er forankret i en felles forståelse av hva et barnehus skal være og hvilke tilbud som må være på plass. Jeg deler derfor representantenes bekymring over at slike retningslinjer ikke er på plass, men jeg kan opplyse om at grunnlaget for et slikt arbeid er igangsatt.
Politidirektoratet har på oppdrag fra departementet utarbeidet av to rapporter som gir et godt grunnlag for utarbeidelsen av nasjonale retningslinjer for organiseringen av og tilbudet i barnehusene.
Rapporten "Anbefalinger til retningslinjer for fremtidig drift av barnehusene, samt en vurdering av behov for tilsyn med aktiviteten" forelå i 2014. I rapporten ble det anbefalt at det bør utarbeides en nasjonal standardisering av flere forhold knyttet til barnehusets oppgaver. Kapasitetsmessige utfordringer, og behovet for prioritering av tilrettelegging for implementering og oppfølging av nytt regelverk om tilrettelagte avhør har ført til at Politidirektoratet så langt ikke har påbegynt arbeidet med å utarbeide en virksomhetsinstruks for barnehusene.
I 2015 satte Politidirektoratet ned en arbeidsgruppe som skulle se nærmere på den oppfølging og behandling som gis ved barnehusene. Gruppen hadde representanter fra Helsedirektoratet, Barne- ungdoms- og familiedirektoratet og barnehusene. Rapporten ble oversendt Justis- og beredskapsdepartementet 4. februar 2016. Her foreslås det blant annet at det bør lages felles retningslinjer for hva som ligger i oppfølging og behandling på barnehus, fastsettes kompetansekrav for fagstillinger på barnehus, utarbeidelse av felles prosedyrer gjeldende for alle barnehus og politidistrikt for håndtering av volds- og overgrepssaker og utarbeidelse av felles nasjonale rutiner/retningslinjer for forpliktende samarbeid mellom barnehus, barneverntjenesten, helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten. I tillegg anbefales det at alle barnehus bør få tilgang til sosialpediater og annen legetjeneste direkte i tilknytning til avhør, samt i alle faser av saken for bedre å belyse barnets helseutfordringer.
Flere av disse forslagene er fulgt opp i Politidirektoratet handlingsplan, som ble oversendt Justis- og beredskapsdepartementet 1. mars 2016. Handlingsplanens tiltak 3 omhandler resurssetting og utvikling av en enhetlig standard for hvilken kompetanse barnehusene skal ha, hvilke tjenester som skal ytes, nøkkeltall for antall ansatte, samt rutiner for henvisninger/involvering av lokalt hjelpeapparat. Tiltaket planlegges ferdigstilt innen årsskiftet 2016/2017 og vil på sikt bidra til økt kvalitetssikring av tjenestene til beste for brukerne, men det vil også som en tilleggsgevinst kunne bidra til en effektivisering av arbeidet og gi bedre forutsetninger for å kunne ressurssette barnehusene riktig.
Dette arbeidet skal gjennomføres i tett samarbeid med Helsedirektoratet og Barne,- ungdoms- og familiedirektoratet. Viktigheten av tverretatlig samarbeid understrekes både i barnehusene mandat, men er også utdypet i rapporten fra 2014, jf. ovenfor. Her understrekes blant annet behovet for å utarbeide faglige standarder for hvordan samarbeidet mellom barnehus og interne og eksterne aktører skal utøves. Barnehus er langt på vei politiets viktigste koblingsenhet ut mot andre etater som barnevern og helse og fremveksten av konsultasjonsteam er et viktig eksempel på dette.
Når det gjelder spørsmålet om tilsyn, gjennomførte Politidirektoratet ordinært tilsyn ved samtlige barnehus høsten 2015/januar 2016. Tilsynsrapportene bidrar inn i den strategiske utviklingen av barnehusene.
Barnehusene skal kunne tilby medisinske undersøkelser til alle som har vært utsatt for vold eller overgrep. Dette bør også kunne omfatte tannlegeundersøkelser. De fleste barnehus har inngått en avtale med det regionale helseforetaket om gjennomføring av medisinske undersøkelser på barnehus. Det er imidlertid ulikheter knyttet til omfang og type undersøkelser. Dette innebærer at tilgangen til medisinske undersøkelser per i dag er avhengig av hvor i landet barnet bor og ved hvilket barnehus barnet avhøres.
Videre er det ulikheter knyttet til finansieringen av de medisinske undersøkelsene. Når det gjelder tilgang på tannlegeundersøkelser er tilbudet begrenset. Statens barnehus Kristiansand gjennomfører imidlertid i samarbeid med Sørlandet sykehus et prosjekt knyttet til denne type undersøkelser. Resultatet av prosjektet vil kunne få betydning for hvorvidt også tannundersøkelser skal inngå som en nasjonal standard.
For å kunne utvide tilbudet av medisinske undersøkelser på barnehusene og det er behov for flere barneleger med sosialpediatrisk kompetanse. Helse- og omsorgsdepartementet har derfor stilt krav til de regionale helseforetakene i 2015 om at den sosialpediatriske kompetansen må styrkes i alle barneavdelinger, og at det etableres kombinerte stillinger med sosialpediatrisk kompetanse ved barnehusene og de lokale barneavdelingene. I 2016 er det videre stilt krav til de regionale helseforetakene om at det skal være ansatt sosialpediatere i alle barneavdelinger og at overgrepsutsatte barn som avhøres ved Statens barnehus skal tilbys medisinsk undersøkelse.
Når det gjelder kvalitetskrav til gjennomføring av medisinske undersøkelser, må det vurderes om det er mest hensiktsmessig å utarbeide slike kvalitetskrav i lov eller forskrifts form, eller om det er mer hensiktsmessig å utarbeide kvalitetskrav til medisinske undersøkelser som et normerende dokument til spesialisthelsetjenesten. Helse- og omsorgsdepartementet opplyser at det vanligste i helsetjenesten er et normerende dokument i form av en nasjonal retningslinje eller veileder utgitt av Helsedirektoratet.
Etter min vurdering vil det arbeid som er påbegynt av Politidirektoratet danne et godt utgangspunkt for utarbeiding av nasjonale retningslinjer. En sentral forutsetning for et godt resultat er at retningslinjene utvikles i tett samarbeid mellom berørte direktorater, slik at både politi-, helse- og sosialfaglige oppgaver i barnehusene standardiseres.
Jeg finner det ikke riktig på nåværende tidspunkt å konkludere med hensyn til om det er behov for å lovhjemle eller forskriftsfeste retningslinjer for drift av barnehusene. Dersom kvalitet og enhetlig tilbud skal sikres gjennom lov eller forskrift, er det tenkelig at dette vil kunne hindre nødvendig fleksibilitet og reglene vil også kunne virke hemmende for utvikling. De hensyn som representantene ønsker å ivareta, vil trolig også kunne ivaretas gjennom en nasjonal veileder.