Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lise Wiik, fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og Ulf Leirstein, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til Prop. 62 L (2015–2016) om endringer i forvaltningsloven mv. (administrative sanksjoner mv.). Komiteen stiller seg bak proposisjonens hovedsiktemål som er å legge til rette for en mer enhetlig og betryggende behandling av saker vedrørende administrative sanksjoner på bakgrunn av de krav til rettssikkerhet som følger av Grunnloven og internasjonale konvensjoner, herunder den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

Komiteen viser til at med administrative sanksjoner menes negative reaksjoner som et forvaltningsorgan kan ilegge enkeltpersoner eller virksomheter som har overtrådt lov, forskrift eller individuell avgjørelse, og som regnes som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjon.

Komiteen viser videre til at denne proposisjonen er en oppfølging av Sanksjonsutvalgets utredning NOU 2003:15 Fra bot til bedring, i tillegg til at nyere utvikling også er tatt med. Komiteen registrerer at en rekke av Sanksjonsutvalgets anbefalinger er tatt opp i proposisjonen, men at det på noen punkter er valgt en mindre omfattende eller ingen regulering.

Komiteen viser til at det i dag finnes et bredt spekter av hjemler i særlovgivningen som åpner for at forvaltningen kan ilegge straffelignende reaksjoner overfor enkeltpersoner eller virksomheter i form av såkalte administrative sanksjoner. Disse sanksjonene kan være overtredelsesgebyrer eller pønalt pregede tilbakekall av offentlige tillatelser, også kalt administrativt rettighetstap. Eksempler på dette kan være tilbakekall av skjenkebevilling eller byggetillatelse.

Komiteen viser til at utgangspunktet i norsk rett er at straff skal ilegges av domstolene, men at administrative sanksjoner ofte kan være et riktig alternativ til straff og straffeforfølgning. Komiteen understreker at en forutsetning for bruk av administrative sanksjoner må være at det er rettssikkerhetsmessig forsvarlig, og at administrative sanksjoner ikke bør brukes dersom mindre inngripende tiltak som pålegg eller tvangsmulkt vil sikre overholdelse av lovgivningen.

Komiteen viser til proposisjonens utgangspunkt om at overfor fysiske personer bør administrative sanksjoner som utgangspunkt bare brukes ved mindre alvorlige lovbrudd. Overfor foretak er det større rom for bruk av administrative sanksjoner, men også her gjelder kravene til rettssikkerhet.

Komiteen viser videre til at proposisjonen bygger på at hjemmel for administrative sanksjoner må gis i særlovgivningen. Hjemmel for administrative sanksjoner bør bare innføres etter en grundig vurdering av behovet veid opp mot betenkelighetene, og med utgangspunkt i de anbefalingene om bruk av administrative sanksjoner som gis i proposisjonen.

Komiteen viser til at proposisjonen drøfter flere ulike former for administrative sanksjoner, herunder overtredelsesgebyr, administrativt rettighetstap, tilleggsbetaling, tap av offentlig ytelse, forbud mot virksomhet som ikke krever tillatelse, formell advarsel og offentliggjøring av navn på foretak. Komiteen registrerer at det ulike steder i proposisjonen gis anbefalinger om bruk av de ulike typene administrative sanksjoner.

Komiteen er enig i forslaget om et nytt kapittel IX i forvaltningsloven for saker om administrative sanksjoner som skal benyttes i de tilfeller der det finnes hjemmel for sanksjon i særlovgivningen. Det nye kapittelet skal sikre at reglene kommer til anvendelse i alle sektorer av forvaltningen, med mindre særlovene selv gjør unntak. Komiteen mener at dette gir et mer enhetlig og oversiktlig regelverk som setter ordningen med administrative særreaksjoner i system.

Komiteen viser til at de nye reglene samlet vil sette nødvendige rettslige rammer for bruken av administrative sanksjoner, saksbehandlingsgarantier ved forvaltningens behandling av saken og utvidet domstolsprøving sammenlignet med det som tradisjonelt følger av norsk rett.

Komiteen viser mer konkret til de nye reglene der de viktigste rettssikkerhetsgarantiene kommer til uttrykk i form av en samordningsplikt for politi/påtalemyndighet og forvaltningsorganet, jf. ny § 47, krav om veiledning om retten til å forholde seg taus (vern mot selvinkriminering) i ny § 48, underretning om sakens utfall også når det ikke ilegges sanksjon i ny § 49 og en utvidet prøvingsrett hos domstolene i ny § 50.

Komiteen viser til at regjeringen i oktober 2015 satte ned et utvalg som skal revidere forvaltningsloven. Komiteen legger til grunn at utvalget tilpasser det nye kapitlet om administrative sanksjoner til en ny forvaltningslov.

Komiteen vil understreke at de nye reglene i forvaltningsloven er et viktig tiltak for å trygge rettssikkerheten for enkeltpersoner og virksomheter som utsettes for administrative sanksjoner fra forvaltningen. For at de nye reglene skal fungere etter sin hensikt, er det imidlertid nødvendig å fremheve viktigheten av at forvaltningsorganet har rett kompetanse og de riktige systemer for å gjennomføre en korrekt saksbehandling. Å gi myndighet til bruk av administrative sanksjoner bør begrenses dersom det er uklart hvorvidt det aktuelle forvaltningsorganet har den nødvendige kompetanse for å gjennomføre en saksbehandling som på best mulig måte ivaretar rettssikkerheten. Komiteen vil trekke frem at jo mer inngripende sanksjoner det er tale om, jo viktigere er det at lov, forskrift og eventuelle retningslinjer for saksbehandling er utformet slik at det blir så liten tvil som mulig rundt objektivitet og uavhengighet i forvaltningsorganet.

Komiteen vil vise til forslag til ny § 48 der forvaltningen pålegges å orientere om vernet mot selvinkriminering. Komiteen vil understreke viktigheten av vernet mot selvinkriminering som rettssikkerhetsgaranti, og vil trekke frem at det er positivt at dette er en plikt for forvaltningsorganet å orientere om. Komiteen vil understreke at § 48 første setning bør være det klare utgangspunktet, og at unntaket fra orienteringsplikt i annet punktum bare bør komme til anvendelse der det er helt klart at parten kjenner til sitt vern mot selvinkriminering.

Komiteen vil vise til at spørsmålet om foreldelse ikke er inntatt i forslaget til nytt kapittel i forvaltningsloven. Komiteen vil understreke at det ved forberedelse av nye særlover eller endring av disse, bør inngå bestemmelser om foreldelse. Foreldelse er en viktig rettssikkerhetsgaranti som gir enkeltpersoner og virksomheter nødvendig forutberegnelighet. I tillegg spiller effektivitetshensyn inn, og at det alltid vil være behov for å sette punktum for sanksjonsadgang.