Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Micaelsen og Freddy de Ruiter, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet, Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Venstre, Ketil Kjenseth, viser til forslaget som er lagt frem i Prop. 40 L (2015–2016) om endringer i psykisk helsevernloven, spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven knyttet opp mot rettigheter og bruk av tvang på rusfeltet. Komiteenviser til at Helsedirektoratet har benyttet rådslag i arbeidet med lovendringene. Rådslaget har bestått av representanter fra institusjoner på feltet og brukerorganisasjoner.

En del av de foreslåtte endringene handler om nødvendige oppdateringer for å oppnå samsvar mellom ulike lover og i forhold til ny planlagt forskrift. Lovforslaget har vært på høring, og 60 instanser har avgitt høringssvar. Komiteen konstaterer at lovforslaget er endret noe siden høringen, blant annet på bakgrunn av innspill fra høringsinstansene. Komiteen holdt også selv en høring, hvor blant annet Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon uttrykte tilfredshet med at denne revisjonen nå kom og at proposisjonen svarte på de viktigste områdene. De uttrykte samtidig at de mente innretningen på endringene var fornuftige. Fagrådet pekte også på viktigheten av at ansatte innenfor rusfeltet opptrådte respektfullt og hensynsfullt overfor en gruppe som ofte har vært utsatt for mye vold, overgrep og trakassering. Komiteen understreker viktigheten av dette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet merker seg at de fleste pasienter og brukere i institusjoner for personer med rusmiddelproblemer er lagt inn frivillig. Det vil si at de er inntatt etter eget samtykke. Disse medlemmer merker seg også at enkelte er tvangsinnlagt i spesialisthelsetjenesten etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10. Disse medlemmer er bevisste på at tvang er en alvorlig inngripen som lett kan oppleves nedverdigende og som kan skape frykt, angst eller mindreverd. En stor andel av rusavhengige har vært utsatt for overgrep og annen krenkelse av integritet, som gjør at ulike former for tvang kan påvirke behandlingen svært negativt. Bestemmelsene om bruk av tvang må derfor være tilstrekkelig klare og presise, slik at pasienter og brukere har kunnskap om hva slags inngrep de kan bli utsatt for. Inngrepet må være forholdsmessig. Disse medlemmer merker seg også at bestemmelsene gir hjemmel til økt tvangsbruk, samtidig som det er en generell interesse å redusere tvangsbruk.

Disse medlemmer har merket seg at Helsetilsynet, Justis- og beredskapsdepartementet og Oslo universitetssykehus mener at bruk av tvang er en så alvorlig inngripen at det bør reguleres i lov. De viser til at bruk av tvang ligger i kjerneområdet av legalitetsprinsippet, har stor betydning for pasientenes rettssikkerhet og at en regulering i lov vil gjøre ordningen bedre kjent.

2.1 Virkeområdet for den nye forskriften – lovhjemmel

Komiteenmerker seg at forslaget om ny forskrift om rettigheter og bruk av tvang i institusjoner for rusbehandling skal omhandle alle døgninstitusjoner på alle nivå, både offentlige og private. Dette mener komiteen vil sette klarere lovrammer for bruk av tiltak uten pasientens eller brukerens samtykke. Komiteen viser også til at et flertall av de instanser som avga høringsuttalelse om forskriftens virkeområde, støtter en felles forskrift som også inkluderer private institusjoner uten avtale.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet er bekymret for om forskriften i tilstrekkelig grad ivaretar pasientsikkerheten. Rusavhengige er en svært sårbar pasient‑/brukergruppe. Pasient/bruker og en institusjon som tilbyr behandling, er ikke likeverdige forhandlingsparter, og det er derfor viktig at myndighetene tar særskilt ansvar for å kompensere for denne ulikheten i utforming av tvangsreglene.

2.2 Rutinemessig kontroll ved ankomst til institusjon

Komiteen ser behov for at kroppsvisitasjon og ransaking av pasient eller brukers rom og eiendeler gjøres rutinemessig, men understreker det som proposisjonen også sier: Rutinemessig betyr ikke at man «skal», men at man «kan»kontrollere uten konkret mistanke. Samtidig er det viktig å understreke at en slik rutinemessig kontroll er et inngripende tiltak og derfor krever en solid begrunnelse. Forslaget er ment å dekke et reelt behov hos institusjonene, samtidig som det ikke skal gå på tvers av pasienten og brukerens interesse. Komiteen støtter at en slik rutinemessig kontroll kun skal kunne gjennomføres når det er nødvendig ut fra formålet med oppholdet, og bare ved ankomst eller ny ankomst til institusjonen. Komiteenviser til RIOs (Rusmibrukernes Interesseorganisasjon) innspill i komiteens høring, om at det bør være to til stede og fortrinnsvis av samme kjønn som pasient/bruker, når slike kontroller gjennomføres. Komiteen mener institusjonene bør bestrebe seg på å følge opp denne oppfordringen.

Komiteen slutter seg til forslaget om å forskriftsfeste adgangen til rutinemessig kontroll av eiendeler og kroppsvisitasjon. Dette er inngripende tiltak, som ifølge forslaget i proposisjonen bare kan gjennomføres når det er nødvendig ut fra formålet med oppholdet. Særlig kan kontroll av munnhulen føles nedverdigende, og må kun gjøres ved dokumentert behov. Komiteen vil understreke det som lovproposisjonen slår fast, at kroppsvisitasjon bare må omfatte kroppens overflate og munnhule, og at det ikke under noen omstendigheter er tillatt å undersøke kroppens øvrige hulrom.

2.3 Rusmiddeltesting av biologisk materiale

Komiteen viser til forslag om endringer i psykisk helsevernloven, spesialisthelsetjenesteloven og helse‑ og omsorgstjenesteloven som åpner for en teknologinøytral bestemmelse om rusmiddeltesting av biologisk materiale. Komiteen viser til at dette punktet har fått bred støtte fra høringsinstansene. Komiteen støtter derfor denne endringen.

2.4 Lov eller forskrift – harmonisering av forskriftshjemlene

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, støtter forslaget om å ha reglene i en felles gjennomføringsforskrift, som gir like regler for institusjoner som befinner seg på forskjellige nivåer og under forskjellige lover. En slik felles forskrift gjør det mer tilgjengelig for både pasient, bruker og ansatt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet støtter intensjonen om like regler for institusjoner som befinner seg på forskjellige nivåer og under forskjellige lover. Disse medlemmer viser, som tidligere nevnt, imidlertid til høringsinnspill fra tunge fagmiljøer og mener at tvang er en så alvorlig inngripen at det bør reguleres i lov.

Disse medlemmer viser til høringsinnspill fra Helsedirektoratet som vurderer det som uheldig at personer med rusmiddelproblemer skal underlegges tvang i medhold av forskriftshjemler, mens tvangsreglene som gjelder pasienter under psykisk helsevern er i lovs form. Helsedirektoratet mener videre at de reviderte bestemmelsene bør vedtas i lovs form og at det vil bidra til at reglene i større grad blir kjent og anvendt i samsvar med lovgivers intensjoner, herunder at pasient og bruker i større grad benytter seg av klageretten. Disse medlemmer er opptatt av at ruspasienter/brukere blir likebehandlet med andre pasienter. Det er pasientens rettssikkerhet og behov som må stå i sentrum, de skal ikke ha mindre rettsvern enn andre pasientgrupper fordi institusjonene befinner seg på forskjellige nivåer i helsevesenet.

På denne bakgrunn mener disse medlemmer at tvangsbruk i institusjoner for rusbehandling skal vedtas i lovs form, og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at reglene om gjennomføring av tvang overfor pasienter med rusmiddelavhengighet reguleres i lov og ikke i forskrift.»

Disse medlemmer mener det er viktig med et enhetlig regelverk rundt bruken av tvang. Disse medlemmer vil derfor subsidiært støtte at reguleringen skjer gjennom felles forskrift, dersom forslag om lovregulering ikke får flertall.

2.5 Kompetanse til å vedta rusmiddeltesting

Komiteenviser til forslaget om å oppheve fylkesnemndas kompetanse til å vedta adgang til rusmiddeltesting. Et flertall av høringsinstansene som har uttalt seg om temaet, støttet dette med henvisning til at institusjonen og fagpersonell nær pasient/bruker har bedre forutsetninger til å vurdere behovet for en slik test.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,støtter dette fordi rettssikkerheten ivaretas ved at det kreves at vedtak må fattes, og at vedtaket kan innklages for Fylkesmannen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet støtter forslaget om at institusjonene får myndighet til å fatte vedtak om rusmiddeltesting. Disse medlemmer er opptatt av at rusmiddeltesting skal ha en hensikt i forhold til behandling, og ikke bare en kontrollfunksjon. Tvang er en alvorlig inngripen, og det forutsettes at institusjonen har kompetanse både på alternative fremgangsmåter for å unngå bruk av tvang og hvordan tvang kan gjennomføres, slik at det får minst mulig negative følger.

Disse medlemmer støtter derfor høringsinnspillet fra Bufdir om at det bør stilles krav om fagkompetanse til institusjonsleder, eller den som blir gitt fullmakt til å treffe vedtak om rusmiddeltesting.

Disse medlemmer viser til høringsinnspill fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Fylkesmannen mener at pasientenes rettssikkerhet ikke blir godt nok ivaretatt og etterlyser den to-instansbehandlingen som man finner i psykiatrien, når avgjørelser om rustesting tas av fagansvarlig i institusjon uten at avgjørelsen ettergås av et eksternt organ. Disse medlemmer er usikre på om rettssikkerheten blir tilstrekkelig ivaretatt ved at vedtaket kun kan påklages til Fylkesmannen og ikke ettergås av et eksternt organ slik tillfellet er i psykiatrien, og ber regjeringen følge opp dette.

Komiteen viser videre til at loven vil presisere at testing bare kan pålegges når det er nødvendig for å oppnå formålet med oppholdet. Det vil uansett være forbudt å gjennomføre testing med fysisk makt. Komiteenstøtter videre at bestemmelsen om at man kan sette vilkår om samtykke til testing for å kunne få behandling ved institusjonen, oppheves.

2.6 Anvendelse av psykisk helsevernlovens bestemmelser om rusmiddeltesting for pasienter med rusmiddelproblemer i psykisk helsevern

Komiteenstøtter at psykisk helsevernlovens alminnelige regler om rusmiddeltesting også skal gjelde tilsvarende for pasienter som er innlagt i psykisk helsevern med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven, da også dette har fått bred støtte av høringsinstansene som har uttalt seg om temaet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet er imot en utvikling med mer tvangsbruk i rusomsorgen. Disse medlemmer vil understreke at tvang ikke skal brukes som straff. Dette bør fortsatt presiseres, og disse medlemmer viser også til høringsuttalelse fra RIO om dette. De viser til at mange ganger brukes f.eks. permisjonsnekting som disiplineringsverktøy uten at det begrunnes faglig godt ut fra formålet med behandlingen. Disse medlemmer viser til at gjeldende forskrift § 5-15 inneholder et forbud mot tvang som straff, inkludert korporlig refsing, tvangsmedisinering, mekaniske tvangsmidler mv. Dette ansees av direktoratet som selvsagt, og videreføres derfor ikke i ny forskrift. Disse medlemmer mener at en forskrift burde videreført målsettingen og kravet om at tvang ikke skal brukes som straff.

Disse medlemmer støtter en ny formålsbestemmelse i forskrift om at tvangsbruk kun skal skje når det er strengt nødvendig av hensyn til pasient og brukere, eller av hensyn til ansatte på institusjon. Disse medlemmer vil understreke at dersom en pasient eller bruker fysisk motsetter seg tvangstiltak som rusmiddelkontroll eller ransaking, vil det ikke være forholdsmessig å gjennomføre tiltaket, fordi krenkelsen for pasient og bruker og belastningen for personalet vil bli stor.