Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ingrid Heggø, Odd Omland, Knut Storberget og Tove-Lise Torve, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Ingunn Foss, Gunnar Gundersen og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Morten Ørsal Johansen, Sivert Haugen Bjørnstad og Oskar J. Grimstad, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, fra Senterpartiet, lederen Geir Pollestad, fra Venstre, Pål Farstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Siv Elin Hansen, viser til at regjeringen Stoltenberg II i 2013 nedsatte et offentlig utvalg for å gjennomgå sjømatindustriens rammevilkår. Utvalget leverte i desember 2014 NOU 2014:16 Sjømatindustrien, en utredning regjeringen Solberg følger opp gjennom den fremlagte stortingsmelding om en konkurransekraftig sjømatindustri.

Komiteen viser til at marine næringer utgjør en vesentlig del av Norges næringsgrunnlag, og er en viktig sektor hva gjelder å gi landet flere robuste ben å stå på i fremtiden. Sjømatnæringens kjernevirksomhet hadde i 2013 en verdiskaping i form av bidrag til BNP på 36,5 mrd. kroner og omfatter 24 920 årsverk, hvorav sjømatindustrileddet stod for 10,9 mrd. kroner og 9 700 årsverk. Næringens verdiskaping utgjør om lag 3 pst. av Fastland-Norges samlede verdiskaping. Verdien av norsk sjømateksport var i 2015 på ca. 74,5 mrd. kroner.

En bærekraftig forvaltning av fiskeriene og et bærekraftig havbruk er en grunnleggende forutsetning for videreutvikling av sjømatnæringen. Samtidig understreker komiteen at det i tillegg må være et mål for politikken å legge til rette for at de marine ressursene utnyttes bærekraftig og samfunnsmessig optimalt og på en måte som gir høyest mulig verdiskaping og lønnsomhet. Ressursgrunnlaget for næringen er fordelt over hele landet. Det medfører at økende aktivitet og verdiskaping i sjømatnæringen gir ringvirkninger i hele det norske samfunnet. Komiteen peker på at en best mulig utnyttelse av ressursene våre styrker hele nasjonens konkurranseevne. Økt konkurransekraft i næringslivet, herunder for sjømatindustrien, vil trygge norske arbeidsplasser og gi Norge flere ben å stå på.

Komiteen har registrert at lønnsomheten i norsk sjømatnæring gjennomgående er god, men at marginene i deler av hvitfiskindustrien har vært svake i en årrekke, særlig hva gjelder filetproduksjon av hvitfisk. Som det fremgår av den fremlagte stortingsmeldingen om en konkurransekraftig sjømatindustri, har dette medført en gradvis nedbygging av norsk hvitfiskindustri siden begynnelsen av 1990-tallet, og at stadig mer fisk siden da er sendt ubearbeidet ut av landet. Komiteen mener sjømatnæringen må ses på som en helhetlig verdikjede, der rammebetingelser som gir hele næringen styrket konkurransekraft må ses i sammenheng. Det er en rekke faktorer i hele verdikjeden som påvirker sjømatindustrien og de om lag 440 industribedriftenes evne til verdiskaping og lønnsomhet.

Komiteen merker seg at regjeringen har lagt til grunn at industriens tilgang til råstoff av god kvalitet hele året er en vesentlig faktor i arbeidet med å øke industriens konkurransekraft, og at rammebetingelser som påvirker dette er drøftet i meldingen. Likeledes har komiteen merket seg at regjeringen kontinuerlig arbeider med forbedringer i markedsadgangen for norsk fisk og håndtering av tekniske og veterinære handelshindringer, slik det fremgår av meldingen. Dette er, sammen med økt fokus på forskning og utvikling, viktige tiltak for økt verdiskaping og konkurransekraft i sjømatindustrien.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at industriens tilgang til råstoff av god kvalitet hele året er en vesentlig faktor i arbeidet med å øke industriens konkurransekraft, men etterlyser flere tiltak og insitamenter som sikrer dette.

Komiteen er av den oppfatning at styrking av sjømatindustriens konkurransekraft er viktig for å øke lønnsomheten, og peker på at rammebetingelser som gir næringen økt fleksibilitet og bedre muligheter for samhandling i verdikjeden, betyr mye i den sammenheng.

Komiteen viser til at norsk sjømatindustri møter sterk konkurranse om råstoffet fra andre land, ofte land med betydelig lavere lønninger enn det vi har, og skal ha, i Norge. Komiteen mener at vi må svare på denne utfordringen gjennom stadig produkt- og markedsutvikling, høy kvalitet og automatisering i industrien. Sosial dumping både i flåten og på land må bekjempes.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at norsk sjømatindustri har relativt begrenset evne til å benytte seg av de eksisterende programmene i Innovasjon Norge. Disse medlemmer mener derfor at vi trenger et eget program i Innovasjon Norge for sjømatindustrien. Det er vesentlig at et slikt program utformes i nær dialog med næringen, for å finne riktig omfang og innretning.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om et eget sjømatindustriprogram i Innovasjon Norge, for å stimulere til produkt- og markedsutvikling, automatisering og kvalitetsutvikling.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at Innovasjon Norge har et bredt sett med virkemidler som er tilgjengelig også for sjømatindustrien. Regjeringen prioriterer bredt innrettede programmer uten tematiske begrensninger, og har styrket innsatsen for innovasjon og næringsrettet forskning med til sammen mer enn 2,2 mrd. kroner siden 2013 inkludert SkatteFUNN-ordningen. Herunder har regjeringen styrket Miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge og Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA) og Forny2020 i Norges Forskningsråd – programmer der prosjekter gjennomføres i tett dialog med angjeldende næringer.

Komiteen merker seg at Barentshavet er viktig og kommer til å bli enda viktigere enn i dag som leveområde for, og fangst av, fiskebestander. Dette såfremt endringene i fiskens vandringsmønster fortsetter, og som konsekvens av at nye områder blir tilgjengelige fordi sjøisen forsvinner. Erfaringene til nå viser at flere kommersielt viktige arter trekker nord og nordøstover. I tillegg kommer nye arter.

Komiteen mener samtidig at det er naturlig og riktig at Svalbardsamfunnet, som står overfor store omstillinger grunnet kullkrisen, får mulighet til å høste godene og ringvirkningene av den økte fiskeriaktiviteten rundt øygruppen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, er opptatt av at det legges til rette for fiskeriaktivitet på land på Svalbard.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme med forslag i den kommende Svalbard-meldingen til hvordan økt fiskeri og annen høsting av marine ressurser kan gi positive ringvirkninger for Svalbard.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen kommer tilbake til fiskeriaktivitetens rolle på Svalbard i den stortingsmeldingen om Svalbard som er under utarbeidelse.

Hele fisken i bruk – hele året

Sjømatindustrien, særlig innen villfisksektoren, må håndtere store sesongvariasjoner, endringer i bestander, kvoter og fiskens vandringsmønster fra år til år. Utgangspunktet for sjømatindustrien er at den i forholdsvis liten grad kan påvirke tilførselen av råstoff, og med hvilken kvalitet dette blir levert. Komiteen peker på at graden av forutsigbarhet om råstoffet påvirker industriens produksjonsmuligheter, utnyttelse av kapitalutstyr og arbeidskraft, og mulighetene for stabile leveranser til markedene. For villfisk vil både reguleringene av tilgangen til fisket og systemet for førstehåndsomsetning av fisken påvirke industriens handlingsrom. Komiteen viser til at det er et godt samspill mellom fangstleddet og industrileddet i verdikjeden. Det gir grunnlag for en dialog og løsninger som sikrer sjømatindustrien jevn tilgang til råstoff av god kvalitet, noe som er nødvendig for å kunne gi et stabilt og forutsigbart tilbud i markedet for ferdigfisk. Å se verdikjeden fra markedet og bakover vil være essensielt for å lykkes.

Komiteen peker på at en bedre utnyttelse av det verdifulle marine råstoffet er en forutsetning for økt verdiskaping i sjømatnæringen. Råstoffet må behandles og utnyttes best mulig gjennom hele verdikjeden, slik at industrien kan utnytte hele fisken. Da er det viktig at rammebetingelsene er innrettet slik at de som fangster fisken har fokus på kvalitet på det råstoffet som leveres til industrien. Komiteen er derfor opptatt av at de fiskeripolitiske reguleringene fremmer kvalitet og bidrar til å øke verdien på sluttproduktet.

Også reguleringstiltak som kan bidra til å ivareta sjømatindustriens behov for jevnere råvaretilgang, vil bidra til bedre utnyttelse av råstoffet. Komiteen støtter derfor videreføring og evaluering av kvotebonusordningen for levendelagring og ferskfiskordningen.

Komiteen vil understreke at hensikten med ferskfiskordningen og levendelagring er å forlenge sesongen. Det er ikke i tråd med intensjonen i ordningen at det gis kvotebonus for levendelagring i den perioden det landes mest fisk, og dette vil heller ikke være kvalitetsfremmende.

Komiteen viser til at levendelagring er en viktig strategi, og et godt grep for å utjevne sesongene. Komiteen mener at mulighetene for utvidelse av denne strategien bør utredes nærmere. Dette inkluderer spørsmålet om muligheter for etterfôring.

Komiteen har merket seg at det er ulike oppfatninger av hvorvidt endring av kvoteåret er et hensiktsmessig virkemiddel i denne sammenheng, og stiller seg positiv til at dette spørsmålet utredes nærmere.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, vil peke på at prøveordningen med kvotefleks må fortsette inntil videre og utvides til å gjelde på fartøynivå. Også ordningen med flytting av kvoteåret må utredes. Det bør også utarbeides en strategi for helårsarbeidsplasser i sjømatindustrien. En slik strategi var også fiskeriministeren positiv til i forbindelse med spørsmål i Stortingets spørretime den 17. februar 2016.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede flytting av kvoteåret.»

«Stortinget ber regjeringen fortsette prøveordningen med kvotefleks inntil videre og utvide denne til å gjelde på fartøynivå.»

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategi for helårs arbeidsplasser i industrien.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet peker på at en endring av kvoteåret slik at det starter på høsten fremfor ved årsskiftet, kan gi fiskerne økt fleksibilitet til å la fangstmønsteret respondere bedre på svingninger i markedets etterspørsel. En slik endring i kvoteåret kan gi samme effekt som prøveordningen med kvotefleks, uten at fleksibiliteten «blir brukt opp» når den først er gitt som kvotefleks. En flytting av kvoteåret kan således både eliminere behovet for en ordning med kvotefleks, og medføre en mer permanent økt fleksibilitet i fangstmønsteret. Disse medlemmer mener at når det finnes en mulig løsning der man ikke trenger å rette opp én uheldig virkning av en regulering med en ny regulering, bør denne vurderes grundig. Disse medlemmer er derfor av den oppfatning at prøveordningen med kvotefleks ikke bør utvides før en endring av kvoteåret er vurdert.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil foreslå en ny ordning der det gis kvotebonus dersom industrien og flåteleddet inngår helårsavtaler som sikrer jevn råstofftilgang gjennom hele året. For torskefiskerier vil dette være å levere mindre enn i dag de fire første månedene av året i forhold til de åtte siste månedene.

Komiteen viser til at fiskernes valg av redskap og utformingen av fartøyene har betydning både for når råstoffet kommer på land og hvilken kvalitet det landes med. Komiteen har registrert at Sjømatindustriutvalget i NOU 2014:16 foreslo at myndighetene skulle legge bedre til rette for effektive og fleksible fangstoperasjoner gjennom oppmyking av regelverket. Utvalget foreslo å åpne for fritt valg av redskap og fri fartøyutforming, herunder også tilgang til ombordproduksjon.

Komiteen peker på at hensynet til effektiv fangstoperasjon og hensynet til kvaliteten på råstoffet i noen tilfeller kan være i strid med hverandre. I denne avveiningen er komiteen opptatt av at hensynet til kvaliteten på råstoffet ivaretas. Dagens reguleringsregime har iboende insentiver som gjør at fangstmønsteret retter seg mer mot effektiviteten og kvantum i fangsten enn kvaliteten.

Komiteen mener at økt kvalitet er viktig for å oppnå bedre lønnsomhet i næringen og at dette må gjenspeiles i regelverket. Komiteen mener det er viktig for den totale verdiskapingen at fisken fanges, håndteres, fraktes og leveres på en måte som ikke forringer kvaliteten. Komiteen mener det er et stort potensial i økt lønnsomhet gjennom å levere produkter av høyere kvalitet og innen nisjeprodukter. Komiteen mener det også er viktig at det ses på andre virkemidler som kan løfte kvaliteten i alle ledd fra fisken fanges til den selges til forbruker.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, støtter en oppmyking av regelverket om friere redskapsvalg og fartøyutforming under forutsetning av at hensynet til kvalitet blir ivaretatt. Flertallet understreker også at biologiske hensyn fortsatt skal være et styrende element i spørsmål om redskapsvalg. Det må sannsynliggjøres at en slik oppmyking ikke vil ramme den minste flåten.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at eventuelle oppmykninger i reglene omkring fritt redskapsvalg og fartøyutforming ikke må påvirke fordelingen av kvoter mellom fartøygrupper og mellom kyst- og havflåte. Dette medlem viser videre til at endringer i regelverket heller ikke må føre til uheldig konkurranse om råstoff som går på bekostning av kystflåten. Dette medlem er likevel åpen for en gjennomgang av reglene, såfremt disse hensyn ivaretas.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet støtter derfor regjeringens syn om at det kan legges til rette for friere redskapsvalg når de biologiske og miljømessige hensyn ikke taler imot det. Likeledes er disse medlemmer tilfreds med at regjeringen foreslår videreføring av hensiktsmessig regulering av fartøyutformingen.

Komiteen viser til at mange reguleringer er innført for å begrense beskatningsmønstre som kan ha negativ effekt på den langsiktige samfunnsøkonomiske avkastningen, eller for å bekjempe negative miljøeffekter. Dette gjelder både iht. redskap- og fartøyutforming. Dette tilsier at fritt redskapsvalg må vurderes spesifikt innenfor hvert enkelt fiske i sammenheng med de målsettinger de ulike fiskerireguleringer skal oppfylle. Det er grunn til å anta at en helt fri fartøyutforming uten størrelsesbegrensning vil kunne medføre kapasitetsøkning.

Komiteenmenerdet imidlertid er viktig at begrensninger i fartøyutforming ikke er til hinder for en god håndtering av fangsten om bord. Ilandføring av hele fisken vil kreve større lastevolum, det samme vil ilandføring av restråstoff og levendelagring av fisk. Et større fartøy vil også kunne gi bedre bekvemmelighet for mannskapet og større sikkerhet, og det vil også være et argument for å kunne bygge mer miljøvennlige fartøy.

Komiteen mener at effektuering av endringsforslag vedrørende strukturering bør avvente Eidesen-utvalgets arbeid, slik at man får en helhetlig tilnærming til strukturpolitikken, og dermed synliggjort hvilke konsekvenser disse endringene vil gi.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at sjømatindustriutvalget også tok til orde for at det skulle gis større muligheter for å drive foredling av fisk om bord på fartøy. Flertallet registrerer at regjeringen i meldingen drøfter hvorvidt begrunnelsen for forbudet mot ombordproduksjon fortsatt har gyldighet, og konkluderer med at opphevelsen av frysekonsesjonsloven i 1983 har medvirket til en utvikling der det er vanskelig å påvise at forbudet mot ombordproduksjon gir flere arbeidsplasser på land. Flertallet deler denne vurderingen, og støtter forslaget om å oppheve forbudet mot ombordproduksjon for torsketrålgruppen. Alternativet synes å være at råstoffet selges frossent og ubearbeidet ut av landet. Flertallet har for øvrig også merket seg at regjeringen har som mål at all fangst på sikt skal ilandføres. Også i dette perspektivet gir ombordproduksjon insentiver for nyinvesteringer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er fornøyde med at regjeringen ikke vil åpne for ombordproduksjon for kongekrabbe og leveringspliktige torsketrålere, og støtter dette.

Disse medlemmer viser videre til delrapporten fra SINTEF om lønnsom foredling av sjømat i Norge, der det ble foreslått at i forhold til dagens flåtestruktur bør potensialet for ombordproduksjon utredes, og at det også bør vurderes om slike fartøy kan være leverandører av halvfabrikata-produkter til den landbaserte foredlingsindustrien. Disse medlemmer beklager at regjeringen ikke har valgt å følge opp dette, men velger å oppheve forbudet uten kunnskapsinnhenting.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det ikke er sannsynliggjort at en opphevelse av forbudet mot ombordproduksjon ikke vil føre til at landindustrien i kystsamfunnene påvirkes negativt. Disse medlemmer støtter ikke en opphevelse av forbudet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at ferskt kvalitets-råstoff jevnt over oppnår høyere priser i markedet enn frosset råstoff. Norge står overfor utfordrende økonomiske tider, og det gjør det nødvendig å sikre at vi henter ut størst mulig verdi av fisken. Det er en naturlig konsekvens av dette at vi legger opp til at mest mulig råstoff blir landet ferskt og av god kvalitet. Frysing om bord skal være unntaket, også råstoff fra trål skal i all hovedsak leveres ferskt til land.

Ferskt råstoff har høyest verdi, formålet med fiskeripolitikken må være at vi skal hente ut størst mulig overskudd av fiskeriene for næringen, landet og kysten. Dette medlem har merket seg at havfiskeflåten i stor grad fryser fangsten om bord og ikke leverer dagfersk fisk til anleggene. Dette medlem er bekymret for den verdiforringelsen som ligger i en slik praksis. Samtidig ser vi at kystflåten i større grad er i stand til å levere fisk som kan oppnå høyest mulig pris i markedet og samtidig skaper størst virksomhet i samfunnene langs kysten. Dette medlem mener det er på tide å starte en langsiktig overføring av deler av kvotene som i dag tas på trål, til kystflåten.

Dette medlem mener det er nødvendig å utrede hvordan en slik overføring kan være med og skape størst mulig aktivitet langs kysten gjennom en ordning med rekrutteringskvoter og samfunnskvoter styrt av kommunene og fylkene. Dette medlem vil understreke at desto mindre del av kvotene underlagt leveringsplikt som faktisk blir levert der de skal, desto større andel av trålkvotene må overføres til kystflåten.

Dette medlem mener de langvarige problemene med oppfyllelse av pliktene forsterker argumentene for å overføre mer av kvotene fra trål til kystflåten. Dette medlem mener en gradvis overføring bør brukes til å få på plass flere rekrutteringskvoter, og til samfunnskvoter som kommuner får disponere.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen starte på en gradvis og langsiktig overføring av kvoter fra trål til kystflåte, slik at andelen av kvotene som går til trål, reduseres sterkt.»

Krav og plikter og industriens adgang til å eie fiskefartøy

Komiteen mener at et godt samspill mellom de ulike ledd i verdikjeden for sjømat betyr mye for norske sjømatprodusenters konkurransekraft i sluttmarkedet. Mens man innen havbruksnæringen har få begrensninger hva gjelder organiseringen av verdikjeden, er det innenfor villfisksektoren restriksjoner bl.a. vedrørende eierskap og tilgang til å utøve yrket. Komiteen understreker at det er viktige historiske og distriktspolitiske årsaker til det, og peker på at uavhengig av eierskap er det viktig at aktørene i ulike ledd i verdikjeden trekker i samme retning. Myndighetenes regulering av sjømatnæringen må legge til rette for dette.

Komiteen har registrert at regjeringen ikke deler Sjømatindustriutvalgets flertallsforslag om å endre aktivitetskravet i deltakerloven slik at industrien får mulighet til å eie fiskefartøy. Utvalget peker på at man etter dagens regulering kan ha en fiskereid industri, men ikke en industrieid fiskeflåte. Komiteen merker seg de innspill som kom i høringen. Det tradisjonelle bildet av fisker og fiskekjøper er i endring, og også de tradisjonelle samarbeidsformene endres. Sjømatindustrien har allerede i dag flere muligheter til å samarbeide med fiskeflåten. Vanligst er det uformaliserte samarbeidet mellom fartøy og industribedrift, og i tillegg kan det inngås langsiktige kontrakter mellom partene. Fiskeindustri kan også ha minoritetseierskap i fiskefartøy, så lenge den faktiske kontrollen ligger hos aktive fiskere.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at aktivitetskravet og nasjonalitetskravet i deltakerloven er to helt sentrale fiskeripolitiske virkemidler som får anvendelse på ervervsmessig høsting av alle former for viltlevende marine ressurser. Regjeringen foreslår i meldingen å videreføre aktivitetskravet i deltakerloven. Flertallet understreker viktigheten av at også deltakerlovens nasjonalitetskrav ligger fast.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, peker på at aktivitetskravet i deltakerloven ikke synes å være til vesentlig hinder for at fangst- og industrileddet finner hensiktsmessige samarbeidsformer, men understreker samtidig at unntak kan være viktig for å sikre ny biomarin aktivitet. Dette flertallet deler derfor regjeringens vurdering om videreføring av praksisen med unntak fra aktivitetskravet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at økt kostnadsnivå gir behov for hjelp til de investeringene som er nødvendige for å komme seg inn i næringen. Dette medlem mener det i utgangspunktet ikke er ubetinget positivt at industrien på land er inne som deleiere i fartøy, fordi det gir bindinger som kan minske friheten til fiskeren. Dette medlem mener det er fornuftig å se på bedre offentlige løsninger for å sikre god nok finansiering til at slike avtaler kan unngås.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen allerede i mars 2015 slo fast at nasjonalitetskravet i deltakerloven ligger fast.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, merker seg at regjeringen foreslår å legge til rette for unntak fra deltakerloven i to tilfeller: ved høsting av viltlevende marine ressurser som tradisjonelt ikke har vært omfattet av fiskeriregelverket, f.eks. tang og tare, «særskilte arter», og ved høsting av arter som det har vært høstet lite på, men der det kan være et potensial for framtidig høsting, f.eks. rødåte, «nye arter» og såkalte «LUR»-arter, dvs. lite utnyttede ressurser.

Flertallet mener det er gode grunner for at deltakerlovens aktivitetskrav som en hovedregel også skal gjelde for dem som ønsker å høste på nye arter. Kongekrabbe og snøkrabbe er eksempler på «nye arter» som i dag er underlagt deltakerloven, og som er attraktive inntektskilder for aktive fiskere. Flertallet mener at nye arter må ses på som ressurser som en kan nytte til lokal verdiskaping, og vil derfor understreke at det, som i dag, fortsatt skal kunne gis dispensasjon fra deltakerloven for høsting av nye arter, men at hovedregelen skal ligge fast.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at også regjeringen Stoltenberg II tok til orde for unntak fra aktivitetskravet for nye arter. Behovet for å legge til rette for høsting av nye arter ble anerkjent allerede i Meld. St. 22 (2012–2013) Verdens fremste sjømatnasjon, der det i avsnitt 10.4.1 ble signalisert at det kan være aktuelt å gjøre unntak fra aktivitetskravet for enkelte nye arter etter en konkret vurdering.

Dette flertallet viser til at en samlet næringskomité i Innst. 418 S (2012–2013) støttet at den daværende regjeringen Stoltenberg II nedsatte et utvalg som skulle se på varigheten av adgangsbegrensningene i fiskeriene, i tillegg til å gjøre unntak fra aktivitetskravet i deltakerloven for aktuelle nye fiskerier.

Komiteen viser til at det overordnede målet for pliktsystemet har vært å bidra til en lønnsom sjømatindustri som sikrer bosetting og sysselsetting i kystdistriktene. Det eksisterer i dag tre ulike plikter innen leveringsvilkårene: Leveringsplikten skal sikre dekning av landindustriens behov for råstofftilgang gjennom hele året, mens bearbeidingsplikten skal sørge for at leveringspliktig råstoff blir bearbeidet av industribedriften. Aktivitetskravet skal sikre at eksisterende virksomhet og aktivitet opprettholdes og knytter fartøy og anlegg sammen.

Komiteen viser til at regjeringen foreslår å regionalisere leveringsplikten, oppheve bearbeidingsplikten og sette ned en kommisjon som skal se på aktivitetsplikten.

Komiteen viser til at det i sjømatindustrimeldingen blir vist til at det i realiteten nesten ikke er handel med leveringspliktig råstoff til det tilgodesette industrianlegg, heller ikke sekundærlevering til en region.

Komiteen mener bindingene mellom de ulike pliktene er så sterke at disse bør ses under ett, og at sjømatnæringen er så viktig for Norge at det krever varsomhet og solid faglig grunnlag for endringer. Komiteen mener derfor at både de økonomiske, samfunnsmessige og juridiske sidene bør vurderes nøye, samt hvordan endringer på en av pliktene vil påvirke resten av pliktsystemet.

Komiteen støtter at det nedsettes en kommisjon, men mener mandatet til kommisjonen må være å se på pliktsystemet som helhet. Forskrift for leveringspliktene ligger fast inntil Stortinget har behandlet kommisjonens anbefalinger. Komiteen mener at kommisjonens mandat skal være:

• 1. Kommisjonen skal gjennomgå eksisterende konsesjoner og plikter og se på hvordan intensjonen ved pliktene kan oppfylles, samt de juridiske sidene ved endringer på pliktsystemet.

• 2. Se på økonomiske, samfunnsmessige og juridiske sider ved innstramminger av pliktsystemet.

• 3. Se på økonomiske, samfunnsmessige og juridiske sider ved oppheving av pliktsystemet.

• 4. Se på økonomiske, samfunnsmessige og juridiske sider ved justeringer av pliktsystemet.

• 5. Se på økonomiske, samfunnsmessige og juridiske sider ved andre modeller.

• 6. Kommisjonen skal komme med konkrete anbefalinger som ivaretar intensjonen om en samfunnsøkonomisk god løsning som bidrar til lønnsomhet i både flåten og industrien, samtidig som den bidrar til bosetting og sysselsetting i kystdistriktene.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen nedsette en kommisjon som skal gjennomgå alle de tre pliktene i leveringsvilkårene, ut fra deres intensjon, og komme tilbake til Stortinget med en anbefaling basert på kommisjonens forslag høsten 2016.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener det må vurderes endringer i reguleringene slik at man på en bedre måte enn i dag ivaretar både hensynet til lønnsomhet og hensynene til bosetting og sysselsetting langs kysten.

Disse medlemmer deler regjeringens syn om at det er behov for å forenkle reguleringene for bedre å ivareta disse kombinerte hensynene. Leveringsplikten er i dag en forpliktelse lagt på en rekke trålkonsesjoner, både på rederier som også eier industri, men også selvstendige rederier som bare er engasjert i selve fangstleddet. Innehaverne av disse konsesjonene er forpliktet til å tilby sine fangster til et anlegg eller en region. I realiteten er det nesten ingen handel av disse fangstene. En regionalisering må ses i kombinasjon med en avvikling, eller som flere tok til orde for i høringen, en mer fleksibel bearbeidingsplikt. Dette vil kunne skape et større marked som igjen vil gi flere produsenter mulighet til å nyttiggjøre seg av råstoffet. Disse medlemmer registrerer at regjeringen foreslår en slik justering av leveringsplikten, og støtter at det geografiske området foreslås å være hvert enkelt fylke.

Disse medlemmer registrerer at det er ulike meninger om hvorvidt bearbeidingsplikten bidrar til økt landing av leveringspliktig fisk eller ikke. En lønnsomhetsbetraktning tilsier imidlertid at det er markedets etterspørsel som til syvende og sist er avgjørende for hvilket råstoff det er lønnsomt for den enkelte industribedrift å ta imot og hvor mye av det som foredles på hvilken måte. Disse medlemmer peker på at i et slikt perspektiv vil økt fleksibilitet for sjømatindustrien gjennom en liberalisering av bearbeidingsplikten være hensiktsmessig. Disse medlemmer er derfor av den oppfatning at en regionalisering av leveringsplikten kombinert med en mer fleksibel bearbeidingsplikt vil skape en mer egnet markedsplass, der flere aktører får mulighet til å by på og produsere lønnsomt av dette råstoffet.

Komiteen merker seg at aktivitetsplikten gjelder de fleste konsesjonene som rederiet Havfisk AS innehar. Her er forpliktelsene knyttet opp mot anleggene i Stamsund, Melbu, Storbukt, Hammerfest, Kjøllefjord og Båtsfjord. Formålet med aktivitetsplikten er at eksisterende virksomhet og aktivitet skal opprettholdes og knytte fiskefartøy og sjømatindustrianlegg sammen. Dette industrivilkåret er det gitt åpning for i reglene om eierkonsentrasjon i konsesjonsforskriften. Komiteen peker på at vilkåret om aktivitetsplikt er et distriktspolitisk virkemiddel som skal øke sjømatindustriens strategiske handlingsrom, muligheter for effektiv drift og lønnsom omstilling og tilpasning og bidra til å opprettholde industrivirksomhet i kystsamfunnene. Dette råstoffet skal bidra til å strekke sesongene slik at man evner å produsere større deler av året, og på denne måten være til stedet i markedet 365 dager i året.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser også til at aktivitetsplikten av kystbefolkningen oppfattes som beviset på at Havfisk AS har erkjent de historiske rettighetene lokalsamfunnene har på disse rettighetene.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det overordnede målet for de tre pliktene leveringsplikt, bearbeidingsplikt og aktivitetsplikt har vært å bidra til en lønnsom sjømatindustri som sikrer bosetting og sysselsetting i kystdistriktene. Bakgrunnen for disse pliktene var utviklingen av filet- og fryseindustrien i Nord-Norge etter krigen. Det var behov for stabile og tilstrekkelige råstoffleveranser for å støtte opp under utbyggingen av en moderne filetindustri, og det skulle skje i tilknytning til en utvidelse av flåten. Gjennom dispensasjon fra deltakerloven fikk industrien derfor adgang til å eie egne trålere. Det eksisterer i dag tre ulike plikter innen leveringsvilkårene: Leveringsplikten skal sikre dekning av landindustriens behov for råstofftilgang gjennom hele året, mens bearbeidingsplikten skal sørge for at leveringspliktig råstoff blir bearbeidet av industribedriften. Aktivitetskravet skal sikre at eksisterende virksomhet og aktivitet opprettholdes og knytter fartøy og anlegg sammen.

Dette medlem viser til at regjeringen foreslår å regionalisere leveringsplikten og å fjerne bearbeidingsplikten. Det skal også settes ned en kommisjon med henblikk på å avvikle aktivitetsplikten. Dette medlem viser til at det i sjømatindustrimeldingen blir vist til at det i realiteten nesten ikke er handel med leveringspliktig råstoff til det tilgodesette industrianlegg, heller ikke sekundærlevering til en region. Meldingen stiller ikke spørsmål ved hvorfor industrien ikke ser seg tjent med å kjøpe råstoffet. Det er heller ikke godtgjort at en ev. regionalisering av leveringsplikten vil løse utfordringene. På næringskomiteens reise i Nordland og Troms ble det fra flere hold pekt på at bearbeidingsplikten er for rigid, ved at det er nøye beskrevet hva som skal produseres hvor. Dette gir liten fleksibilitet for industrien, og legger i liten grad til rette for innovasjon og nye anvendelsesmuligheter.

Dette medlem legger til grunn at hovedårsaken til at leveringsplikten ikke fungerer, er at det ikke har blitt stilt strenge nok krav om leveranser. En regionalisering av leveringsplikten er derfor feil svar. Dette medlem mener det er avgjørende at det innføres en plan for en innskjerping av leveringsplikten, der det legges vekt på leveranser av fersk fisk av høy kvalitet der det er leveringsplikt.

Dette medlem er positiv til en gjennomgang av bearbeidingsplikten med tanke på å gjøre det enklere for industrien å nyttiggjøre seg råstoff underlagt leveringsplikt.

Dette medlem legger til grunn at havfiskeflåten har fått store verdier fra det norske samfunnet for at det skal bidra til verdiskaping på land. Dersom fisket ikke oppfyller dette kriteriet, er det ikke lenger en grunn til å overlate store verdier vederlagsfritt til havfiskeflåten. Aktivitetsplikt og andre plikter som har som formål å sørge for at det er aktivitet på land, og at råstoffet skaper verdier langs kysten, må ligge fast.

Førstehåndsomsetningen – minstepris og forretningsvilkår

Fiskesalgslagene er gjennom fiskesalgslagsloven gitt enerett til å organisere førstehåndsomsetningen av villfisk i Norge. Samtidig er salgslagene som private aktører eid av fiskerne også tildelt ansvar for en rekke forvaltningsmessige oppgaver knyttet til å opprettholde oversikt og kontroll over fangstuttak. Det innebærer at salgslagene har en viktig rolle ikke bare som markedsaktør, men også for å sikre en bærekraftig ressursutnyttelse.

Komiteen registrerer at regjeringen legger til grunn at førstehåndsomsetningen av villfisk i Norge fortsatt skal gå gjennom fiskereide salgslag, og at systemet med minstepris skal bestå. Komiteen støtter dette. Komiteen vil samtidig understreke at når fiskesalgslagene gjennom lov er tildelt en monopolstilling i førstehåndsomsetningen av villfisk, påhviler det også salgslagene et betydelig ansvar for å sikre effektive og gode markedsplasser med like konkurransevilkår for alle aktører. Førstehåndsomsetningen har betydning for verdiskapingen i senere ledd i verdikjeden, og for antall arbeidsplasser i landindustrien. Det er derfor viktig at fiskesalgslagene også i fremtiden utøver sitt mandat på en måte som fremmer den samlede verdiskapingen i hele den norske sjømatnæringen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at det kom frem under høringen at det var enighet mellom Norges Fiskarlag, fiskesalgslagene og Sjømat Norge om å se på spørsmålene rundt prisfastsettelsen og minsteprisen, innenfor dagens lovverk. Flertallet mener det er viktig at næringen diskuterer spørsmålene rundt minsteprisfastsettelsen, og forenklinger i fastsettelsen av denne, og at dette er et spørsmål som aktørene i bransjen har svært gode forutsetninger for å finne ut av i fellesskap.

Flertallet vil rose partene for konstruktivt og godt arbeid og viser til at partene var enig om både å finne løsninger innenfor dagens lovverk, og å opprette en ekspertgruppe.

Flertallet understreker også at regjeringens forslag om å fjerne salgslagenes enerett til endelig fastsettelse av minstepris eller andre endringer i lovverket, ikke støttes.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen opprette en ekspertgruppe for å se på prisfastsettelsen i førstehåndsomsetningen for fisk innenfor dagens fiskesalgslagslov, som skal gi råd og veiledning til partene.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet deler regjeringens vurdering av at det er hensiktsmessig å vurdere endringer som tilrettelegger for en mer balansert markedsplass og at det nedsettes et ekspertutvalg for å se på mulighetene for å forenkle prosessen med å fastsette minsteprisen mv. Disse medlemmer registrerer at det under høringen fremkom at det var enighet mellom Norges Fiskarlag, Sjømat Norge og fiskesalgslagene om å se på denne problemstillingen. Det har i ettertid vært diskutert om ikke denne enigheten gjør at et ekspertutvalg da blir unødvendig. Disse medlemmer er enig med regjeringen i at en ekspertgruppe vil være nødvendig for å opprettholde tilliten i dette arbeidet. Den oppnådde enighet mellom partene vil dog etter disse medlemmers mening være en meget konstruktiv tilnærming både til problemstillingen og ekspertutvalgets arbeid.

Forskning og marked

Komiteen peker på at økt verdiskaping i sjømatindustrien krever at denne sektoren får bedre tilgang til flere sentrale innsatsfaktorer. Mange av disse innsatsfaktorene vil tilflyte sjømatnæringen gjennom ordinære markedsmekanismer etter hvert som næringens posisjon og rolle i norsk økonomi utvikler seg og styrkes. Forskning og utvikling er blant de innsatsfaktorene som er grunnleggende viktig for sjømatnæringens utvikling. Komiteen vil i denne sammenheng fremheve at et godt samspill mellom den offentlige innsatsen og industriaktørenes egen forskning er avgjørende for at forskningsresultatene kan omsettes til lønnsom næringsutvikling og nye arbeidsplasser. Likeledes har sjømatnæringen et betydelig potensial innenfor bioøkonomien, og komiteen forventer at dette gjenspeiles i regjeringens kommende bioøkonomistrategi.

Norsk sjømatnæring er en eksportrettet næring. Om lag 95 prosent av all fisken vår eksporteres. Det gjør norsk sjømatnæring avhengig av god markedsadgang, og samtidig sårbar for politiske og økonomiske endringer i sentrale markeder. Med en voksende norsk sjømatnæring blir ikke markedsadgang mindre viktig fremover. Komiteen har registrert økende usikkerhet i tradisjonelt viktige sjømatmarkeder for Norge, samtidig som den internasjonale handelspolitikken er preget av forhandlinger om omfattende avtaler Norge ikke er en del av, men som foretas mellom viktige handelspartnere for oss. Komiteen fremhever derfor viktigheten av at norske myndigheter fortsetter det systematiske arbeidet for at sjømatnæringen skal ha fri markedsadgang til EU-markedet, i tillegg til å legge vekt på land med potensial for økt norsk sjømateksport når det innledes nye forhandlinger.

Komiteen viser til at Norge er et land med få tollmurer sammenlignet med de fleste andre land. Komiteen viser til at Norge i arbeidet for økt markedsadgang for fisk også må ivareta sine defensive handelsinteresser.

Komiteen viser til at det i den sammenheng ble vist til at markedsadgangen for norsk sjømateksport ikke er basert på EØS-avtalen, men en rekke avtaler og tidsbegrensede kvoter. Komiteen understreket hvor viktig det er å sikre god markedsadgang for norsk sjømat og at dette arbeidet må ha høy prioritet. Land med potensial for økt norsk sjømateksport bør tillegges vekt når det innledes nye forhandlinger.

Komiteen peker videre på at våre sjømatprodukter i økende grad møter global konkurranse og krevende kunder. Markedsarbeid, både i den enkelte bedrift og i sjømatnæringen som helhet, er derfor viktig for å lykkes. Komiteen støtter derfor opprettholdelsen av en obligatorisk markedsavgift på eksport av sjømat for finansiering av generisk markedsføring mv., og at omfanget og nytten av denne evalueres jevnlig.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at markedsarbeidet er todelt. Det er avgjørende å sikre god, og stabil, tilgang til markedene ute i verden for norske kvalitetsprodukter. Disse rammevilkårene er vesentlige for utvikling og trygge arbeidsplasser i næringen. Samtidig mener flertallet at satsingen på hjemmemarkedet må få godt rom til å fortsette. De senere årene har produkttilbudet fått et løft, kvalitet har fått større plass. Det må være et klart mål å øke omsetningen av bærekraftige sjømatprodukter i hjemmemarkedet. Myndighetene har en viktig rolle i tilrettelegging i samarbeid med næring og handel.

Komiteen vil understreke betydningen av at Venstre og Kristelig Folkeparti fikk forhandlet frem en økning i bestandsforskningen i budsjettforliket, men understreker at det må komme en ytterligere økning til bestandsforskning i fremtidige budsjetter.

Komiteenmener at større satsing på ressurs-/bestandsforskning er avgjørende for en framtidsrettet norsk fiskerinæring. Skal norsk fiskerinæring utvikle seg videre til beste for norsk økonomi og norske lokalsamfunn, må det skaffes enda bedre vitenskapelig dokumentasjon om de fiskebestander og ressurser som danner grunnlaget for verdiskapingen i fiskerinæringa. Norsk havforskning har høy internasjonal anerkjennelse, og det vitenskapelige grunnlaget og nivået i norsk havforskning må være garantisten for at våre fiskeressurser blir forsvarlig forvaltet. Denne posisjonen er det viktig å befeste og videreutvikle innenfor sikre forskningsråd. Komiteen mener hele verdikjeden i norsk fiskerinæring kan gå glipp av en betydelig verdiskaping fordi vi ikke vet tilstrekkelig om viktige fiskebestander.

Komiteen mener det er viktig at vi i bestandsforvaltningen fremover ser hele næringskjeden i sammenheng. Det er behov for å utvikle en modell for helhetlig flerbestandsforvaltning i fiskerinæringen. Komiteen vil ha en opptrapping av norsk bestandsforskning med flerbestandsforvaltning som målsetting.

Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en opptrappingsplan for norsk bestands- og ressursforskning med mål om å utvikle og innføre en modell for flerbestandsforvaltning av fiskeriene.»

Rekruttering og kompetanseheving

Komiteen mener den marine og maritime utdanningen må styrkes, også med desentraliserte studietilbud. Det må sikres sterke fag-/kompetansemiljø ved universitet/høyskoler som vektlegger sjømatindustriens behov for kunnskap og forskning.

Det må også legges til rette for innovasjon i et samspill mellom foredlingsbedrifter, utstyrsleverandører og forskningsmiljøer.

Komiteener opptatt av at dersom fiskerinæringen skal få tilgang til den beste arbeidskraften, må næringen også være bærekraftig, lønnsom, innovativ og ha et godt omdømme. En nasjonal satsing på å synliggjøre mulighetene for attraktive og spennende yrkesvalg innenfor en sunn og «evigvarende» næring vil være avgjørende for å tilegne seg dyktige fagfolk i framtiden. I tillegg til å legge til rette for attraktive arbeidsplasser må næringen bli flinkere til å gi ungdom og andre god informasjon om alle de positive mulighetene som ligger i et fiskerirelatert yrkesvalg. Det gjelder hele verdikjeden fra fangst til forbruker. Komiteen viser til at prosjektet «Sett sjøbein» har blitt en viktig bidragsyter i dette. Økt bruk av ungdomsfiskeordningen kan sannsynligvis bidra til å senke terskelen for å få ungdom inn i fiskeryrket.

Komiteen mener det er viktig å opprettholde og utvikle en framtidsrettet fagutdanning innenfor fiskeri og marine fag, blant annet for å sikre at denne utdanningen ivaretar kommende krav til sertifisering og dokumentasjon av kompetanse. Det er også særdeles viktig at de høyere utdanningsinstitusjonene bidrar til at forskere og forvaltere får god og praktisk kjennskap til næringen. Det kan blant annet skje gjennom økt satsing på hospiteringsordninger og næringsrettede forskerstipend.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategi for å styrke rekrutteringen til fiskerinæringen.»

Komiteen viser til at regjeringen i september 2014 innførte en ny ordning med lærlingkvoter som supplement til ordningen med utdanningskvoter. Dette gjør det mer attraktivt for rederiene å ta imot lærlinger, og styrker rekrutteringen til fiskerinæringen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at terskelen for å komme inn i fiskeryrket er for høy for unge som vil inn i næringen. Samtidig ser vi at de som har fiskeri som hovedyrke stadig blir eldre. Mens andelen fiskere under 40 år var over 40 prosent i 1990, er andelen nå nede på 30 prosent.

Flertallet viser til at flåten under 11 meter er en viktig rekrutteringsarena fordi det i denne flåtegruppen er mulig å komme seg inn i fisket uten å kjøpe kvoter. Rekruttering til fiskeriene er avgjørende for at Norge fortsatt skal kunne utvikle og leve av fiskeriene. Blir tersklene for høye, skaper både næringen og landet seg et langsiktig problem. Flertallet peker på at ordninger med rekrutteringskvoter og bedre finansieringsordninger for investering i fartøy vil kunne være viktige virkemidler.

Restråstoff

Komiteen vil påpeke at marint restråstoff har et verdiskapingspotensial som ikke er godt nok utnyttet i dag. Komiteen mener det er en økonomisk, etisk og miljømessig gevinst i å utnytte de marine ressursene i havet bedre. I pelagisk sektor utnyttes stort sett hele fisken, mens en for stor del av restråstoffet i hvitfisksektoren går over bord og utnyttes ikke. Det er en stor ressurs som går til spille. Komiteen mener at det bør være et mål at alt restråstoff skal ilandføres. Komiteen viser til at videreutvikling av en fungerende bioøkonomi handler om at flåten og industrien makter å håndtere det som i dag defineres som restråstoff til andre anvendelsesområder. Målet er at hele fisken tas på land og i bruk, både for havbruksnæringen og fiskeriene. Det må stimuleres til å utvikle teknologi og system for å ta vare på, og utnytte, restråstoff og biprodukter i større grad enn i dag. I FoU- sammenheng må det også fokuseres på LUR-arter opp imot markedspotensial og økologiske forutsetninger for kommersialisering i større omfang. Komiteen er kjent med at EU har innført påbud om at hele fisken skal på land innen 2019. Komiteen mener dette er et mål som i utgangspunktet bør støttes, men innser at dette ikke er realistisk for hele den norske flåten.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategi for bruk av alt restråstoff/biprodukt og insentivordning for ilandføring av hele fisken, herunder utrede og finne rimelig tidspunkt for når innføring av ‘hele fisken på land’ kan skje i Norge.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil at fiskeri- og sjømatpolitikken skal utformes slik at den kan bidra til å sikre lønnsomme bedrifter – både på hav og land – konkurransedyktighet og økt markedsfokus, og dessuten ivareta distriktspolitiske målsettinger om arbeidsplasser og bosetting i kystsamfunn.

Disse medlemmer vil legge til rette for de lokalt forankrede selskapene i fiskeri- og havbruksnæringen, med mange små og mellomstore bedrifter. Disse medlemmer vil ha en variert fiskeflåte med kystflåten som bærebjelke. Bosetting og sysselsetting langs kysten skal være førende for den politikken som føres for kyst- og havfiskeflåten. Fiskeflåten skal ha en struktur som ivaretar kystbosetting, arbeidsplasser og fiskeindustri. Fiskeri- og havbruksnæringen skal videreutvikles ved å bygge på fortrinnet vi har i tilgangen på ferskt råstoff av høy kvalitet. Disse medlemmer er opptatt av å legge til rette for økt videreforedling i Norge.

Disse medlemmer mener det er avgjørende å sikre videre utvikling i fiskeri- og havbruksnæringen gjennom forutsigbare rammebetingelser. Fiskerinæringen kan styrkes ved å sikre en variert, lønnsom og framtidsrettet fiskeflåte som gir grunnlag for rekruttering og fornying av flåten med hovedvekt på kystflåten, nært knyttet til øvrig virksomhet langs kysten.

Klima

Komiteenviser til at Norge først og fremst er et «havland», som forvalter et sjøareal som er sju ganger større enn Norges landareal. Norges svært produktive havområder med en lang og rik kystlinje har gitt oss særlig gode, naturlige forutsetninger for fiskeri. Dette har også gitt oss en fantastisk utgangsposisjon som en ledende internasjonal leverandør av høykvalitets sjømat, med tilhørende kompetanse.

Komiteen mener at dersom Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon, må vi også være i front med hensyn til å ha en miljøvennlig og lønnsom fiskeflåte, som leverer sunn mat fra godt forvaltede bestander i noen av verdens reneste havområder. For å kunne oppnå dette må vi være kunnskapsledende innenfor kyst- og havmiljø, bærekraftig ressursutnyttelse og i utviklingen av framtidas moderne fiskeflåte.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, er opptatt av at utslippene av klimagasser må reduseres. Størsteparten av utslippene fra fiskeri- og havbrukssektoren er CO2-utslipp fra fiskeflåten. Bytte av energibærer, skrogutforming og motorkonstruksjon er eksempler på tiltak som kan redusere energibruken og klimagassutslippene. I tillegg mener flertallet at det er nødvendig å se nærmere på hvordan reguleringene av fisket kan bidra til å redusere gangtid for fiskeflåten, til beste for miljøet og økonomien for aktører i norsk fiskerinæring.

Flertallet foreslår videre at det vurderes å innføre kvotebonus for elsjarker.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at kystflåten har lavere utslipp per fanget kilo fisk. Dette taler for å overføre mer av kvotene til denne delen av flåten i fremtiden.

Nasjonalitetskrav

Komiteen viser til at det kom frem under komiteens høring at deltakerlovens nasjonalitetskrav kun gjelder for fartøy over 15 m, og at dette, sammen med strukturordningen som tillater overføring av kvoter til større fartøy, har skapt et potensial for uthuling av deltakerloven. Komiteen mener nasjonalitetskravet har vært viktig for å sikre nasjonalt eierskap til fiskeflåten, og ser med bekymring på en åpning for at kvoter fra kystflåten kan bli solgt til utenlandske fartøy av større størrelse.

Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for, og konsekvensene av, å stille nasjonalitetskrav for eierskap av fartøy under 15 meter, eller på annen måte sikre nasjonalt eierskap til disse kvotene.»