Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, Lise Christoffersen, Kjell Neergaard og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Stefan Heggelund, lederen Arve Kambe, Bente Stein Mathisen og Bengt Morten Wenstøb, fra Fremskrittspartiet, Lene Langemyr og Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Sveinung Rotevatn, og fra Sosialistisk Venstreparti, Kirsti Bergstø, mener at varslere spiller en viktig demokratisk rolle i dagens samfunn ved å avdekke kritikkverdige og ulovlige forhold i en virksomhet. Komiteen er opptatt av at forholdene må legges best mulig til rette for at kritikkverdige forhold kan avdekkes og bringes til opphør. Komiteen viser til at det kan være en betydelig personlig belastning å varsle om kritikkverdige eller ulovlige forhold på en arbeidsplass. Ved å sikre at den som sier ifra får tilstrekkelig beskyttelse mener komiteen at samfunnet kan høste store gevinster både menneskelig, moralsk, rettslig, økonomisk og sikkerhetsmessig.

Komiteen viser til at gjeldende bestemmelser om varsling trådte i kraft 1. januar 2007, jf. Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 84 (2005–2006), Innst. O. nr. 6 (2006–2007). Komiteen viser til at varsling defineres som tilfeller der arbeidstakere sier ifra om kritikkverdige forhold i virksomheten. I tillegg skal varslingen skje på en forsvarlig måte, og det er arbeidsgiver som i tilfelle må påvise at en varsling er urettmessig.

Komiteen viser til at et hovedformål med de nye reglene var å tydeliggjøre at varsling både er lovlig og ønsket, samtidig som praksis viste at det var nødvendig å styrke rettsvernet for varslere.

Komiteen viser til at forskning i Norge har vist at det varsles oftere i Norge enn i andre land. Samtidig ser det ut til at halvparten av norske arbeidstakere unnlater å varsle om forhold de anser som alvorlige og kritikkverdige, og at den viktigste grunnen er frykten for represalier.

Komiteen viser til at i 2014 leverte FAFO en rapport som evaluerte hvorvidt varslingsreglene fungerte etter hensikten. Hovedkonklusjonen var at de nye bestemmelsene fungerer bra, og at de har gjort det enklere og tryggere å varsle, men at varslerens posisjon bør styrkes ytterligere.

Komiteen er tilfreds med at de nye reglene langt på vei har fungert, men merker seg at evalueringen også peker på et forbedringspotensial. Komiteen merker seg også at flertallet i høringsrunden støtter behovet for et styrket varslingsvern. Komiteen mener derfor at det er et behov for å styrke regelverket ytterligere.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser samtidig til at det under høringen ble reist enkelte prinsipielle spørsmål som noen av høringsinstansene mente ikke var godt nok dekket i representantforslaget.

NHO ønsket en nærmere drøfting av forholdet mellom fortrolighet og anonymitet i lys av hensynet til kontradiksjon og mulighetene til å få klarhet i de faktiske forhold. Disse medlemmer mener at hensynet til den som varsler, må ha forrang, men at det kan være en fordel for alle parter dersom den som varsler, har god informasjon om retten til både åpen, fortrolig og anonym varsling.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem lovforslag som sikrer mulighetene til anonym varsling, samtidig som retten til åpen og/eller fortrolig varsling uten gjengjeldelse tydelig fremgår.»

Disse medlemmer viser videre til at Unio under høringen ga uttrykk for at de savnet en drøfting av gjengjeldelsesproblematikken. Det ble vist til eksempler på massiv gjengjeldelse, til tross for at dagens lovverk inneholder et klart forbud mot dette.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem lovforslag som styrker varsleres vern mot gjengjeldelse.»

Komiteenviser videre til at representanter for media under høringen tok til orde for at kravet om «forsvarlig varsling» var problematisk og måtte tas ut av loven, og at det var behov for en gjennomgang av begrepet «kritikkverdige forhold». Komiteenber regjeringen om å ta med en drøfting av hvordan disse begrepene kan tydeliggjøres, i sin varslede høring av nye lovbestemmelser.

De samme høringsinstansene viste også til de svenske lovbestemmelsene om kildevern, der kildevern er en plikt, ikke en rettighet som i Norge. Komiteenber regjeringen vurdere om det er behov for en tilsvarende bestemmelse i norsk lovgivning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til et siste poeng fra medias side under høringen, om at ansattes ytringsfrihet i privat og offentlig sektor ikke bare er et spørsmål om varsling etter arbeidsmiljølovens regler, men at regelverket også burde omfatte ansattes rett til å delta i den allmenne samfunnsdebatten. Disse medlemmer ber regjeringen vurdere om det er behov for å styrke slik ytringsfrihet i annen lovgivning og at det i den forbindelse blir gjort en vurdering av om begrensninger i ansattes rettigheter til å delta i den allmenne samfunnsdebatten, kan være i strid med Grunnloven § 100 om ytringsfrihet.

Komiteen viser til svarbrev av 2. februar 2016 fra arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie, der det fremkommer at departementet på bakgrunn av evalueringen av varslinsgreglene og merknadene fra stortingsflertallet i Innst. 207 L (2014–2015) er i gang med å utrede lovendringer som skal styrke varslernes situasjon. Blant annet arbeider departementet med forslag om å gjøre varslingsrutiner obligatorisk, om det skal stilles minimumskrav til innholdet i de interne varslingsrutinene, og i hvilken utstrekning varslervernet skal utvides til innleide arbeidstakere og selvstendige oppdragstakere/næringsdrivende. Departementet ser også på hvordan varslerkonfidensialitet best kan ivaretas, og hvordan arbeidstakernes lovfestede rett til å varsle ikke må begrenses gjennom for eksempel en virksomhets varslingsrutiner.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser frem til at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en sak på egnet måte om endringer i varslingsreglene.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, er opptatt av at forholdene legges best mulig til rette for at kritikkverdige forhold kan komme frem og bringes til opphør. Dette innebærer at både lovgivning og rutinene i den enkelte virksomhet støtter opp om varslervernet. Samtidig som dette flertallet ser frem til at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en sak om endringer i varslingsreglene, ønsker dette flertallet at det settes ned en bredt sammensatt ekspertgruppe som går igjennom dagens regelverk i sin helhet og fremmer forslag om hvordan varslervernet kan styrkes.

Dette flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette ned en bredt sammensatt ekspertgruppe som skal gå igjennom dagens varslingsregler og komme med forslag til hvordan varslervernet kan styrkes.»

Skal økt varsling av kritikkverdige forhold være mulig å oppnå i praksis, mener dette flertallet at det er helt avgjørende at lovparagrafene er informative overfor potensielle varslere, og at begrensningene i varslingsretten i størst mulig grad angis presist og fremgår av lovteksten. Det vil bidra til å skape en trygghet for den arbeidstaker som velger å gå til det skritt å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten. Dette flertallet mener at dagens formulering om at «arbeidstakers fremgangsmåte ved varslingen skal være forsvarlig», jf. aml § 2-4, ikke bidrar til å skape den tryggheten som varsleren har behov for, men i stedet dreier fokuset bort fra virksomhetens kritikkverdige forhold og over til spørsmålet om varsleren har opptrådt kritikkverdig i måten det varsles på. Dette flertallet viser i den forbindelse til Innst. O. nr. 6 (2006–2007), der Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Venstre gikk imot kravet om forsvarlig varsling.

På denne bakgrunn mener dette flertallet at det er behov for at det tas en gjennomgang av begrepene «forsvarlig varsling» og «kritikkverdige forhold». Det må vurderes i hvilken grad vilkårene bidrar til at arbeidstakere varsler om kritikkverdige forhold, eller om begrepene i praksis skaper en for høy terskel for varsling.

Dette flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvorvidt vilkårene ‘forsvarlig varsling’ og ‘kritikkverdige forhold’ skaper en for høy terskel for varsling.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til representantforslaget og fremmer følgende forslag, som innarbeides i regjeringens varslede utredning av lovendringer:

«Stortinget ber regjeringen legge frem lovforslag som pålegger virksomheter av en viss størrelse å innføre rutiner for håndtering av varsling. Rutinene bør også kunne tilpasses mindre virksomheter.»

«Stortinget ber regjeringen legge frem lovforslag eller utarbeide forskriftsendringer der det presiseres at det ikke er adgang til å reglementsfeste begrensninger i ytringsfriheten og retten til å varsle, verken i privat eller offentlig sektor.»

«Stortinget ber regjeringen legge frem lovforslag der det presiseres at varslerrettighetene omfatter alle arbeidstakere, både fast ansatte, midlertidig ansatte og innleide arbeidstakere. Når det gjelder innleide, må et lovforslag presisere at begrepet ‘virksomheten’ gjelder alle ledd i en kontraktkjede, uansett i hvilket ledd den innleide er formelt ansatt.»

«Stortinget ber regjeringen styrke trepartssamarbeidet med tanke på å øke organisasjonsgraden i norsk arbeidsliv.»

Disse medlemmer understreker at trygghet i arbeidsforholdet for mange vil være en forutsetning for at man våger å varsle. Derfor er faste ansettelser viktig for at folk skal tørre å si fra. Terskelen for å varsle er sannsynligvis høyere dersom du er midlertidig ansatt enn fast, fordi risikoen for å ikke få fornyet kontrakt blir en del av vurderingsgrunnlaget.

Disse medlemmer understreker at tillitsvalgtsapparatet har en avgjørende rolle i varslingssaker. Derfor må det legges til rette for at flere arbeidstakere organiserer seg.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det i tillegg til en styrking av regelverket er nødvendig med endringer innenfor styrings- og ledelseskulturen i det offentlige.

Disse medlemmer vil peke på at det i de siste tjue årene har vokst frem en styrings- og ledelseskultur i det offentlige som bygger på en forholdsvis rigid målstyring, hvor etater styres etter et omfattende apparat av enkle og kvantitative mål, og hvor måloppnåelse igjen er koblet til et belønningssystem.

Disse medlemmer viser til at denne målstyringen også har lagt grunnlaget for et etter hvert omfattende og kostbart tilsynsapparat, som kan føre til utvikling av en «nullfeilskultur» hvor ingen tør gjøre noe som ikke er klart definert innenfor de kvantitative målsettingene. I ettertid kan man innse at målene har vært for mange, for detaljerte og at målstyring som prinsipp har vært for dominerende for hvordan etatene styres.

I praksis har målstyringen like gjerne blitt et hinder for at gode og kvalifiserte avgjørelser blir tatt av dem som kjenner området best og et hinder for at etater kan lære av erfaringer og utvikle bedre tjenester. For nåværende og fremtidige regjeringer bør det, slik disse medlemmer ser det, bli en overordnet oppgave å sørge for at de målene som utvikles for offentlige etater er få i tallet, at de er kvalitative, og at ansatte selv er med på å forme disse målene, innenfor rammen av overordnede politiske føringer og årlige budsjettrammer. Hensikten må være å etablere tillit, trygghet og bedre kår for de ansattes faglighet. Når ledelsen har tillit til at de ansatte gjør en god jobb, opplever de større fleksibilitet og bedre tid til faglige vurderinger og gjøremål. Både ansatte og brukere er mer fornøyd. På denne måten styrkes ansattes mulighet til å varsle når de avdekker kritikkverdige og ulovlige forhold i en virksomhet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå styringsmodeller i offentlig sektor med den hensikt å fjerne tidkrevende byråkrati, rapportering, kontroll og detaljstyring, og isteden la ansatte få bruke sitt faglige skjønn og stole på deres vurderinger.»