Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen og Eirin Sund, fra Høyre, Bjørn Erik Hollevik, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til forslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen og Torgeir Knag Fylkesnes om nødvendige regelendringer og tiltak for å sikre flere minoritetsspråklige formell utdanning og arbeid raskt.

Komiteen viser til statsrådenes vurderinger i brev av 8. desember 2015.

Komiteen mener en må utnytte tiden og pengene effektivt i opplæringen og kvalifisering av flyktningene som kommer til landet og får opphold her.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti påpeker det akutte og store behovet det er for raskt å sikre at de som får beskyttelse i Norge, skaffer seg kompetanse som kan gi arbeid. Det er mennesker med store ressurser som kommer, og da må vi sørge for at disse ressursene kan blir brukt til beste for den enkelte og samfunnet.

Disse medlemmer påpeker at det er behov for å bruke både tiden og pengene mer effektivt når flyktninger skal integreres, få opplæring og utdanning i Norge. Det er nødvendig med fleksibilitet i hele systemet som har ansvar for integrering, utdanning og arbeid. I tillegg er det nødvendig å se på endringer i bosettingsordningen. Integreringsprogrammet må gjøres mer fleksibelt, det må kunne benyttes til å gi formell kompetanse, og det må kunne forlenges når det er en del av et fastlagt opplæringsløp. Språkopplæring, formell kompetanse og arbeid må kobles sammen så flyktningene oppnår bedre og mer formell kompetanse raskere. Det er også behov for å se på hvordan ulike utdanningsløp gjennom vekslingsmodellen eller andre tilpassinger, kan målrettes mer direkte mot behov i kommunesektoren eller i annet lokalt arbeidsliv, slik at flere får en mer praktisk opplæring og språkopplæring som en del av det formelle opplæringsløpet. Bakgrunnen er de problemene som mange asylsøkere/flyktninger har med å få seg utdanning og arbeid. Mange har ikke gode nok språkkunnskaper til å få fullt utbytte av det ordinære skoletilbudet. Samtidig har mange for dårlige norskkunnskaper til å kunne få jobb.

Disse medlemmer viser til at målsettingen for forslaget er å:

• Kvalifisere fremmedspråklige voksne slik at de kan forsørge seg og familien og få fast jobb.

• Se på ulike regioners behov for flere fagarbeidere, bl.a. helsefagarbeidere, i årene framover.

• Gi fremmedspråklige voksne en arena hvor de kan lære seg norsk ved å koble sammen teori og praksis.

Disse medlemmer viser til at det flere steder i landet nå er i gang 4-årige løp for helsefagarbeidere. Det er slike forsøk i Sogn og Fjordane, og nå er det også startet opp på Røros i Sør-Trøndelag. Utdanningstilbudet «Helsefag for minoritetsspråklige», bygger på et tilsvarende opplegg som Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune tilbyr. Dette er det viktig å få til mange steder i landet.

Disse medlemmer viser til de forsøkene som er i gang der elevene i løpet av fire år skal gjennomføre videregående utdanning med samme fag- og timefordeling som ordinære elever. Det vanlige utdanningsløpet er to år på skole og to år som lærling. Disse elever får opplæringen organisert på en alternativ måte: to dager undervisning og tre dager praksis i kommunehelsetjenesten. Etter fire år vil de ha gjennomgått samme teori som elevene og hatt like lang tid i lære som ordinære lærlinger. Utdanningen avsluttes med fagprøve. Kommunene i regionen her stiller med praksisplasser og etter hvert læreplasser.

Disse medlemmer viser til at i Gloppen kommune har de hatt et slikt opplæringstilbud. Det har vist seg vellykket i praksis, og elever er nå i ferd med å fullføre. Til NRK Sogn- og Fjordane sier Tore Thorsnes, som er leder for Nav i Sogn og Fjordane, at flere kommuner nå ønsker å få til en slik utdanning for flyktninger. Han mener erfaringene fra Gloppen har vært en suksess, men at regelverket gjør det for vanskelig og at de har bedt direktoratet og departementet om å få et mer fleksibelt regelverk for å kunne utvide dette tilbudet.

Disse medlemmer mener det haster å få på plass nødvendig fleksibilitet i regelverket både når det gjelder integreringsprogrammet, utdanningen, Navs ulike ordninger og Voksenopplæringa, slik at denne måten å gi utdanning på blir brukt i langt større omfang. Det viktige er at flyktninger og minoritetsspråklige kan få en langt mer tilpasset og funksjonell bruk av det opplæringstilbudet de har krav på, slik at språkopplæringene bli bedre, opplæring gir formell kompetanse og at koblingen til lokalt arbeidsliv etableres under opplæringene.

Disse medlemmer viser til Meld. St. 16 (2015–2016) med forslag til ulike tiltak for grunnleggende kvalifisering for voksne flyktninger og innvandrere.

Disse medlemmer viser til at meldingen støtter retningen i dette representantforslaget og behovet for å legge bedre til rette for at de som ønsker og har behov for det, skal kunne ta grunnskoleopplæring og videregående opplæring i introduksjonsprogrammet. Disse medlemmer viser til at det da er behov for lovendringer og at de må komme raskt.

Disse medlemmer viser videre til at regjeringen i meldingen mener det er behov for å endre rundskrivet om introduksjonsordningen for å fjerne begrensningen om at kun deler av videregående opplæring kan inngå i programmet. Disse medlemmer støtter dette og mener at større deler av videregående opplæring eller videregående opplæring på hel- eller deltid må kunne inngå i programmet for deltakere som har rettigheter til det og kan ha utbytte av det.

Disse medlemmer mener også at introduksjonsloven må endres for å stimulere til at kommunene bruker muligheten til å forlenge programmet utover to år og at det blir foretatt nødvendige regelendringer slik Nav i Sogn og Fjordane har søkt om. Et slikt program kan fange opp minoritetsspråklige og gi dem mulighet for fullført videregående utdannelse der det er hensiktsmessig og nødvendig for å kunne komme i arbeid.

Disse medlemmer mener også at ulike tiltak for at flere kommuner arbeidsretter introduksjonsprogrammet og samarbeider med offentlige og private arbeidsgivere, er nødvendig for å gi fremmedspråklige voksne en arena hvor de kan lære seg norsk og koble sammen teori og praksis.

Disse medlemmer mener derfor det er behov for fortgang i arbeidet med regelendringer, og at de må favne bredt slik at flere kommer inn i kompetansegivende løp og kan fullføre.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreslå nødvendige regelendringer og tiltak for å sikre at minoritetsspråklige får mulighet til å kombinere ulike ordninger som språkopplæring, introduksjonsordning og andre ordninger med formell utdanning og arbeide – etter modell fra forsøkene med opplæringstilbud for helsefagarbeidere i Røros og Gloppen kommuner.»