Vedlegg
Jeg viser til brev fra Energi- og miljøkomiteen av 21. september 2015 vedlagt representantforslag 119 S (2014-2015) om å redusere det materielle forbruket i Norge til et bærekraftig og rettferdig nivå.
Denne regjeringen bygger sin politikk på forvalteransvaret og føre-var-prinsippet. Den kloden vi skal overlate til våre barn skal være i minst like god stand som vi overtok den fra våre forfedre. Hovedutfordringen slik jeg ser det er verken det totale ressursforbruket eller den økonomiske veksten i seg selv, men miljøbelastningene og overbeskatningen av flere kritiske biologiske ressurser og økosystemtjenester. Som forslagsstilleren skriver er det ikke et lineært forhold mellom forbruket og miljøbelastningene. Det er gjort framskritt på en rekke områder de siste tiår med å bryte og frakoble sammenhengen mellom økonomisk vekst, ressursforbruk og miljøbelastninger.
Mange store lokale luft- og vannforurensingsproblemer er løst. Kampen mot sur nedbør, et alvorlig problem for min egen landsdel, er langt på vei vunnet, blant annet ved sterk og absolutt frakopling av utslippene av svoveldioksider. De mest alvorlige miljøgiftene og tungmetallene er sterkt redusert og frakoblet både nasjonalt og i mange tilfeller også globalt. Det samme gjelder KFK og andre stoffer som ødela ozonlaget. For en nøkkelressurs som vann har mange rike og utviklede OECD-land, selv med befolkningsvekst og sterk økonomisk vekst, faktisk redusert vannforbruket de siste tretti-førti år. Det er et godt eksempel på frakopling og på at "ressursforbruket" ikke kan behandles som et samlet udifferensiert begrepsom vi stadig bruker opp mer av. Eksemplet forslagsstilleren nevner med personbilparken, som har økt med 29 prosent siden 2004, kan også ses som et eksempel på frakopling, siden utslippene av klimagasser fra personbiler i samme periode bare økte med et par prosent. Så kan vi være enige om at dette ikke er nok, men det er definitivt et stort og viktig skritt i riktig retning, og det viser at økonomisk vekst ikke er synonymt med økte miljøbelastninger.
Regjeringen arbeider langsiktig og systematisk, ikke minst gjennom aktivt internasjonalt samarbeid, med å utvikle bedre regnskapssystemer, indikatorer og analyseverktøy når det gjelder sammenhengen mellom økonomisk utvikling, økonomisk politikk, miljøpolitikk, miljøvirkninger og bruk av naturressurser. Norge har arbeidet lenge, fra 1970- og 1980-tallet, med ressursregnskap og ressursbudsjett. Arbeidet ga mange nyttige erfaringer og nyttig kunnskap, og er fulgt opp og videreutviklet særlig i Statistisk sentralbyrås arbeid med energi-, ressurs- og miljøstatistikk og modellutvikling og analyser av sammenhengen mellom økonomisk utvikling og miljø- og ressursvirkninger. Norge, igjen ved Statistisk sentralbyrå, har også vært et foregangsland i det europeiske arbeidet med å utvikle miljøregnskap etter mal av FNs standard for å koble miljøregnskap til nasjonalregnskapet. Nordisk Ministerråd legger om kort tid fram en rapport, som Norge har bidratt aktivt til, om økt bruk og videreutvikling av slike regnskap i de nordiske land, med særlig vekt blant annet på å kunne analysere frakopling mellom økonomisk utvikling, ressursbruk og miljøvirkninger. Slike miljøregnskap er også en del av vårt aktive samarbeid med EU, under en egen forordning om økonomi- og miljøregnskap, som stadig utvides med nye "delregnskap", blant annet for materialressurser.
Bedre informasjon om globale virkninger av norsk ressursforbruk, eller "fotavtrykk" kan være av interesse i flere sammenhenger, selv om hovedinnsats og prioritet i den nasjonale miljø- og ressurspolitikken må ligge på de fasene av produktenes og ressursenes livsløp som nasjonale myndigheter har direkte ansvar for og virkemidler for å påvirke. Forsøk på å beregne globale miljø- og ressursvirkninger av nasjonalt forbruk, korrigert for import og eksport, eller "fotavtrykk", for flere ulike miljøfaktorer og ressurskategorier, som CO2 eller andre drivhusgasser, energi, materialer, vann eller areal, har allerede en lang historie, nasjonalt og internasjonalt. Det er et svært krevende arbeid. Det krever tilgang på gode data, både for handelsstrømmer og for ressursinnsats og miljøeffekt i hver enkelt sektor i hvert enkelt eksportland i den globale leveransekjeden produktene har vært gjennom. Ulike anslag med litt ulike metoder, forutsetninger og data spriker svært ofte på en måte som gjør slike beregningsresultater lite egnet å bruke til annet enn bevisstgjøring eller illustrasjonseksemplerPresisjonsnivået for policyformål eller evaluering av ulike lands miljø- eller ressurspolitikk blir ofte for dårlig. Det foregår mye arbeid for om mulig å forbedre og standardisere slike anslag av "fotavtrykk", både i OECD, EU/EØS og, på norsk initiativ, i nordisk sammenheng. Inntil det foreligger standardiserte, pålitelige og internasjonalt anerkjente metoder og data for slike beregninger vil det ikke være hensiktsmessig å beregne eller utgi egne norske, svært usikre og kanskje også misvisende, anslag på dette området som grunnlag for norsk politikkutvikling.
Økonomisk vekst er spesielt viktig for å opprettholde sysselsetting og velferd i en tid med store omstillinger. Overgangen til lavutslippssamfunnet går ikke gjennom redusert økonomisk vekst og økt arbeidsledighet, men gjennom å endre vekstens innhold. Dette er også hovedkonklusjonen i arbeidet som er lagt fram under "New Climate Economy". Vi står overfor en betydelig utfordring med å begrense global oppvarming og tilpasse oss klimaendringene som allerede er i gang. Det betyr at den økonomiske omstillingen må bevege Norge i retning av et lavutslippssamfunn. Regjeringen har stor tro på de mulighetene som ligger i å ruste Norge for en lavutslippsfremtid som vil være gunstig både for økonomien og for miljøet. Regjeringen oppnevnte i juni 2015 et ekspertutvalg som skal foreslå en overordnet strategi for grønn konkurransekraft. Utvalget skal identifisere de viktigste globale og regionale endringsprosessene som utgjør drivkrefter og hindringer for den grønne omstillingen frem mot lavutslippssamfunnet. Utvalget skal se på mulige konsekvenser for Norge, og svare på hvor Norge har de beste forutsetningene for å møte disse endringsprosessene. Videre skal utvalget gi svar på hva som bør være overordnede prioriteringer og tiltak for å utvikle innovasjon og grønn konkurransekraft for Norge. Utvalgets forslag vil bli lagt frem høsten 2016. Regjeringen tar sikte på å legge frem en strategi for grønn konkurransekraft i 2017.
Regjeringen er opptatt av å ta i bruk økonomiske virkemidler som insentiv for grønnere forbruk og investeringer. Regjeringen satte i 2014 ned en ny grønn skattekommisjon. Et grønt skatteskift innebærer at beskatningen vris over mot miljøskadelig aktivitet. Dette innebærer at vi kan redusere andre skatter og avgifter. Utvalget skal vurdere om og hvordan en grønn skatteomlegging kan bidra til bedre ressursutnyttelse og til å oppfylle målene i klimaforliket. Med bedre ressursutnyttelse menes også hvordan miljøavgifter kan brukes for å redusere lokale miljøproblemer. Utvalget skal legge kostnadseffektivitet og prinsippet om at forurenser betaler til grunn for sitt arbeid. Hovedmålet for utvalgets arbeid er å vurdere om og hvordan man ved bedre bruk av avgiftsinsentiver kan oppnå både lavere utslipp av klimagasser, et bedre miljø og en god økonomisk utvikling. Utvalget legger fram sin rapport 2. desember 2015.
Frakopling mellom forbruk, økonomisk vekst og uønskede miljøvirkninger og tiltak som vil gjøre det norske forbruket mindre miljøbelastende, er overskriften over det daglige arbeidet med miljøpolitikken - med stadige forbedringer i avfallspolitikken og miljørelaterte forbrukerrettigheter, videreføring av en ambisiøs kjemikaliepolitikk og en styrket klimapolitikk.
Regjeringen arbeider for å redusere bruken av miljøgifter i produksjonsprosesser og i produkter. Dette reduserer produkters fotavtrykk og muliggjør materialgjenvinning uten å bidra til fortsatt spredning av miljøgifter i produkt- og avfallskjedene. Fordi miljøgifter spres mest gjennom langtransporterte utslipp og gjennom utslipp fra importerte produkter, er internasjonale reguleringer, globalt og gjennom EØS-samarbeidet, det viktigste virkemidlet for å stanse bruk og utslipp av miljøgifter. Norge har vært blant de mest aktive landene i å arbeide for at de internasjonale kjemikalieregelverkene skal bli best mulig. EU har det fremste kjemikalieregelverket i verden i dag, og Norge er en pådriver for at det skal bli bedre. Blant annet har Norge sluttet seg til en gruppe EU-land som presser på for en fortsatt ambisiøs kjemikaliepolitikk. I tillegg jobber vi tett med våre nordiske kolleger.
Norge har et mål om at veksten i avfallsmengden skal kobles fra den økonomiske veksten. Det har vist seg vanskelig å nå, og dette er en utfordring mange land sliter med. Derfor et det viktig at utslipp til luft og vann fra sluttbehandling av avfall (i Norge) stadig reduseres gjennom strengere krav og bruk av mer miljøvennlig teknologi. Vi har også høy grad av gjenvinning, men kan utnytte ressursene bedre gjennom materialgjenvinning. Jeg er derfor positiv til ambisiøse mål. Samtidig må vi framover også bidra til kvalitet slik at det etableres gode markeder for sekundære råvarer. Jeg er særlig opptatt av at vi ikke forlenger levetiden og bidrar til spredning av miljøgifter gjennom sekundære råvarer. For å få til høy grad av materialgjenvinning av høy kvalitet er det behov for bedre teknologi for eksempel for effektiv sortering og identifisering av miljøgifter, og innovasjon i produktdesign. Her er det gode muligheter for grønne arbeidsplasser og grønn vekst.
Det er et stort potensiale for å redusere svinn av mat og dermed oppnå en bedre ressursbruk og redusert avfallsmengde. Klima- og miljødepartementet leder et arbeid som skal lede fram til en avtale med alle de relevante aktørene i matbransjen – fra primærnæring til detaljist, i tillegg til relevante myndigheter. En intensjonsavtale ble signert i mai 2015 og det arbeides nå med å sette reduksjonsmål, finne effektive tiltak, identifisere kilder og utvikle indikatorer i hele matkjeden.
Bevisste og informerte forbrukere kan utøve betydelig markedsmakt gjennom sine valg av varer og tjenester. Tilgang til relevant og pålitelig miljøinformasjon er da en grunnleggende forutsetning. Norske borgeres rett til miljøinformasjon og deltakelse i beslutningsprosesser som berører miljøet er nedfelt i Miljøinformasjonsloven, som er Norges gjennomføring av Århuskonvensjonen om slike rettigheter. Loven er også en operasjonalisering av borgernes rett til informasjon om miljøet som nedfelt i Grunnloven § 112. Den norske miljøinformasjonsloven går lengre enn Århuskonvensjonen, fordi den også gir rett til å kreve miljøinformasjon fra private produsenter eller tilbydere av varer og tjenester til private forbrukere. Retten til miljøinformasjon omfatter alle forhold ved en virksomhet som kan føre til en ikke ubetydelig miljøpåvirkning, herunder innsatsfaktorer og produkter. Ved siden av miljøinformasjonsloven gir også Produktkontrolloven rett til detaljert informasjon om produkter som kan føre til miljøforstyrrelse fra de som produserer, importerer, bearbeider, omsetter eller bruker produktet. Retten til informasjon omfatter også informasjon om virkninger på miljøet ved produksjon eller distribusjon av produkt utenfor Norge. Lovene gir rettigheter, og disse rettighetene må tas i bruk, de utløser ikke handling i seg selv. Jeg har nylig tatt initiativ til å gjøre disse rettighetene bedre kjent.
Regjeringen arbeider også med andre forbrukerrelaterte spørsmål som har relevans i denne sammenheng. Barne- likestillings- og inkluderingsministeren sendte 9. juli på høring et forslag til innstramminger i telefonsalgsreglene i markedsføringsloven. Forslaget går ut på å begrense telefonselgeres mulighet til å kontakte forbrukere som har tatt et aktivt og bevisst valg om ikke å bli kontaktet per telefon. Når det gjelder reklamasjonsregler, følger Norge ved Justisdepartementet opp arbeidet i EU med nye regler ved blant annet netthandel. Regjeringen har i den sammenheng gitt uttrykk for at det er viktig for Norge å beholde den lange norske reklamasjonsfristen, og dette er et sentralt element i norske posisjoner til EU-kommisjonens arbeid med nytt regelverk.
Å begrense de globale klimagassutslippene er avgjørende for å sikre global bærekraft. Det er derfor klimaarbeidet er min førsteprioritet, særlig i år når verdens land skal bli enige om en ny global klimaavtale hvor alle er med ut fra sine forutsetninger. En slik avtale er ikke bare et sted hvor land forplikter seg hver for seg til å bidra, men også en gjensidig forpliktende avtale om å støtte hverandre i arbeidet videre, med kompetanse, teknologi, penger og internasjonalt politisk press som støtter opp om nasjonal politikk. Ved aksept for differensiering som tar hensyn til de store forskjellene mellom land i inntekt og utviklingsnivå, og vedtak om overføring av støtte til fattige land, forsøker FN-prosessen i noen grad å adressere skjevheten i at utslipp fra produksjon av forbruksvarer for eksport i utviklingsland øker deres nasjonale utslipp, mens det ikke inngår i klimaregnskapet for det landet der varen forbrukes.
Gjennom Meld. St. 13 (2014-15) Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU, har regjeringen sikret at Norge har et ambisiøst utslippsmål for 2030 og en ny modell for gjennomføring, slik at Norges bidrag til det globale klimaproblemet skal være på nivå med klimavitenskapen og med ambisjonen i EU.
I meldingen har regjeringen også utpekt fem prioriterte innsatsområder i den nasjonale klimapolitikken:
Reduserte utslipp i transportsektoren
Utvikling av lavutslippsteknologi i industrien og ren produksjonsteknologi
CO2-håndtering
Styrke Norges rolle som leverandør av fornybar energi
Miljøvennlig skipsfart
I transportsektoren legger regjeringen i statsbudsjettet for 2016 grunnlaget for grønnere forbruk av transporttjenester og framtidens grønne byer. Bevilgningene til gang- og sykkelveier øker til totalt 600 millioner kroner, bymiljøavtalene får en budsjettvekst fra 30 til 100 millioner, og regjeringens satsing på jernbane opprettholdes på omtrent samme historisk høye nivå som i 2015. El-bilene beholder avgiftsfordelene ut 2017, og slipper engangsavgift ut 2020. Regjeringen har iverksatt fritak for merverdiavgift på batterier til elbiler og på leasing av elbiler.
Jeg vil også trekke fram regjeringens satsing på miljøteknologi, som allerede er styrket under denne regjeringen, men hvor vi i statsbudsjettet for 2016 legger opp til ytterligere satsing på klima- og miljøteknologi og nye grønne arbeidsplasser. Innovasjon Norges miljøteknologiordning får en økt bevilgning på 134,5 millioner kroner, til totalt 464,5 millioner kroner. Enova får overført over 2,3 milliarder kroner i 2016 og har fått utvidet sitt mandat til utvikling av klima- og energiteknologi i industrien og reduserte klimagassutslipp i transportsektoren i tillegg til miljøvennlig energiomlegging. Bevilgningene til pilotordningen for biogassanlegg dobles fra 10 til 20 millioner for å følge opp regjeringens biogasstrategi.
Regjeringens arbeid med miljøvennlig skipsfart har som formål å gjøre forbruket av transporttjenester for mennesker og gods, og transport til sjøs, grønnere. Skipsfart er i hovedsak et energieffektivt transportalternativ for godstransport. Ny teknologi og nye løsninger for operasjon av skip gir mulighet for fremtidige utslippsreduksjoner. Bruk av mer miljøvennlig drivstoff, nullutslippsløsninger og energieffektive skip er en nøkkelfaktor i å redusere utslippene fra skipsfarten. Regjeringen satser på grønn fornyelse av norsk nærskipsflåte ved å bruke 40 mill. kroner til å øke tapsavsetningen i innovasjonslåneordningen og opprette en kondemneringsordning. Utslippene fra innenriks skipsfart i Norge er betydelige, og skip som går i kystfarten kan ofte være over 40 år gamle. Miljøgevinsten knyttet til fornyelse av flåten både når det gjelder CO2 og lokal luftforurensning er stor. Denne satsingen vil styrke Norges konkurranseevne ved bidra å til en omstrukturering i nærskipsfartsnæringen og gjøre sjøveien mer konkurransedyktig. En fornyelse av nærskipsfartsflåten vil medføre lavere ressursbruk per transportert godsmengde.
Miljøtilstanden i Norge påvirkes i stor grad av grenseoverskridende forurensing fra Europa. Miljøproblemene kan ikke løses av ett land alene. Samtidig har Norge en liten, åpen økonomi og næringslivet er avhengig av felles internasjonale kjøreregler. Norge er en del av det indre marked og store deler av miljøpolitikken er harmonisert gjennom regelverk i EØS-avtalen. Handlingsrommet for eget regelverk er derfor ikke stort, men felles regelverk er også det som gir størst miljøeffekt.
Regjeringen fører en offensiv europapolitikk og vi samarbeider tett med våre nordiske naboland i arbeidet for å påvirke utviklingen av en offensiv miljøpolitikk i EU. Det har siden inngåelse av EØS-avtalen vært bred enighet i Stortinget om et tett og forpliktende samarbeid med EU i miljøpolitikken. Norge samarbeider med EU fordi vi trenger felles løsninger på felles utfordringer. En ambisiøs klima- og energipolitikk er høyt prioritert i regjeringens europastrategi. I Klima-og miljødepartementet er også arbeidet med å utvikle et ambisiøst regelverk for å redusere helse og miljøfarlige kjemikalier, blant annet i produkter, gitt høy prioritet i vårt samarbeid med EU.
I tillegg til felles regler og et felles indre marked er vår deltakelse EUs forskningsprogrammer viktig. I forsknings- og innovasjonsprogrammet Horisont 2020 er miljø og klima en prioritet. Å bruke innovasjon og forskning for å fremme det grønne skiftet er forankret i Europa 2020-strategien for smart, bærekraftig og inkluderende vekst. Utgangspunktet er at miljø og naturressurser er grunnlaget for europeisk økonomi- og velferdsutvikling og at strukturelle endringer og innovasjon gir nye muligheter til å utvikle en mer ressurseffektiv økonomi og realisering av et lavutslippssamfunn.
For å nå målene i EUs vekststrategi har Europakommisjonen satt i gang et omfattende arbeid for en omlegging mot en sirkulær økonomi. Omleggingen vil også bidra til å nå EUs klimamål og redusere EUs avhengighet av import av råvarer. Europakommisjonen lanserte 28. mai i år en offentlig høring om virkemidler for en sirkulær økonomi Europa og skal etter planen legge frem en ny handlingsplan for sirkulær økonomi 2. desember 2015. Overordnet budskap i det norske høringsinnspillet er at EU og Norge har felles visjon om et grønt skifte og grønn konkurransekraft.
Regjeringen løfter blant annet frem forbruker- og produktpolitikk så vel som avfalls- og kjemikaliepolitikk og understreker betydningen av god sammenheng mellom regelverk på kjemikalie-, avfalls- og produktområdet. Det er behov for mål for materialgjenvinning, så vel som regelverksendringer for å forebygge og fase ut prioriterte miljøgifter. I innspillet trekker Norge frem betydningen av å sikre gode forbrukerrettigheter og juridiske garantier, særlig i forhold til produkters holdbarhet. For å redusere produkters klima- og miljøfotavtrykk trenger vi gode indikatorer og metoder som inkluderer hele produktets livsløp. På flere av disse områdene bidrar Norge inn i et bredt europeisk samarbeid. Regjeringen har også vektlagt næringslivets rolle i overgangen til mer bærekraftig forbruk og produksjon. Det norske innspillet støtter økt europeisk innsats som tilrettelegger for mer ressurseffektive og tjenestebaserte forretningsmodeller, eksempelvis leasing og deling.
Forslagsstilleren foreslår at regjeringen legger fram en målsetting, en stortingsmelding, ulike planer for forbrukeraspekter ved varer som alle skal adressere et redusert forbruk hos norske forbrukere, samt en årlig statistikk om det norske forbruket og dets "globale fotavtrykk". Jeg deler målsettingen om en grønn omstilling av norsk økonomi, og det vil også måtte innebære dreining av det private forbruket i grønnere retning. Men når det gjelder fremgangsmåten som skisseres i forslagene noterer jeg en forskjell i tilnærming. Miljøpolitikken retter seg inn mot å forebygge og avbøte miljømessige uønskede konsekvenser av økonomisk aktivitet, ikke mot selve størrelsen på den økonomiske aktiviteten eller det private forbruket. Jeg mener miljøkonsekvensene fortsatt må være miljøpolitikkens hovedfokus, og at det ikke er hensiktsmessig å iverksette generelle virkemidler rettet inn mot å redusere selve volumet av det private forbruket i samfunnet som sådan. Et lavutslippssamfunn handler heller ikke om å avstå fra å forbruke varer og tjenester, men å dekke våre behov på smartere og mindre miljøbelastende måter. De viktige initiativene regjeringen har tatt ved å nedsette Grønn skattekommisjon og utvalget for grønn konkurransekraft vil hver på sin måte styrke beslutningsgrunnlaget for en politikk for lavutslippsutvikling. Forslagene fra Grønn skattekommisjon i desember ventes å konkretisere nye økonomiske verktøy, og Grønn konkurransekraft-utvalget neste år vil, på basis av input fra norsk næringsliv, forskere og fagmiljøer, gi råd om strategiske grep for en omstilling som både er grønn og konkurransekraftig. I dette arbeidet trenger Norge en fortsatt vekstkraftig økonomi og et næringsliv som er grønt og nyskapende. Det er dette vi må stimulere til, og som herved redegjort for arbeider regjeringen på mange fronter med nettopp det.