Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lene Vågslid, fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og Ulf Leirstein, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til at proposisjonen følger opp rapporten «Etterkontroll av reglene om strafferettslig utilregnelighet, strafferettslige særreaksjoner og forvaring» som ble overlevert Justisdepartementet i 2008 og som var til høring på nyåret 2009.

Komiteen viser til at lovforslaget peker på de to hovedformål reglene om strafferettslige særreaksjoner skal ivareta: at reaksjoner overfor personer som vurderes som utilregnelige ikke skal ha et strafferettslig preg og at de derfor ikke skal anbringes under anstalter tilhørende kriminalomsorgen, og at psykisk syke lovbrytere prinsipielt er et ansvar for den psykiske helsetjenesten. Det er bred enighet om at disse personer skal gis behandling nødvendig omsorg samtidig som anbringelsen skal ivareta samfunnsvernet, utenfor kriminalomsorgens rammer.

Komiteen er enig i at man trenger vern mot denne type kriminalitet og at tiltak som iverksettes må ivareta hensynet til samfunnsvernet og den enkeltes rettssikkerhet på best mulig måte.

Komiteen viser til de foreløpige erfaringene fra det treårige pilotprosjektet «Mellom Alle Stoler» (oppstart 2013) der god håndtering av taushetspliktreglene og tilgang på tilrettelagte boliger i kommunal regi synes å være viktige elementer for å lykkes med oppfølging. Komiteen registrerer at det er noe usikkerhet knyttet til anslaget over hvor mange som vil omfattes av lovendringen. Politiet henlegger flere saker, noen blir fulgt opp av helsevesenet i dag, og erfaringene viser at et mindretall av deltakerne er tilregnelige.

Komiteen viser til høringene i proposisjonen og den muntlige høringen på Stortinget 12. januar 2016, hvor det blant annet ble pekt på behovet for tilstrekkelig kapasitet i spesialisthelsetjenesten, behovet for godt samarbeid mellom helsetjenestene og justissektor/kriminalomsorg og bekymring for at innleggelser etter bestemmelser i denne sak skal oppta plasser for frivillig innlagte.

Komiteen viser til at i stortingshøringen anførte Advokatforeningen at dersom antallet viser seg å være så lavt som anslått, måtte man stille spørsmål ved om problemområdet var av en slik karakter at det utløser lovendring. Komiteen mener hensynet til ivaretakelse av enkeltpersoner utsatt for slik kriminalitet kan begrunne at tiltak iverksettes.

Komiteen viser videre til Riksadvokatens høringssvar kapittel 3.5.3 s. 21 i proposisjonen, der denne uttaler:

«Disse personene burde vært ivaretatt av helsevesenet, men det må konstateres at det ikke skjer. (…). Dessverre er det da ingen annen utvei enn å søke en løsning gjennom strafferettslige virkemidler.»

Komiteen viser også til NOU 2014:10 Tilregnelighetsutvalgets utredning som omhandler tilgrensende problemstillinger.

Komiteen legger til grunn at det iverksettes en evaluering senest 3 år etter at lovendringen er trådt i kraft, og at innspillene fra høringsinstansene blir vurdert i den sammenhengen. Komiteen legger videre til grunn at det i oppfølging av lovendringen legges vekt på tett samarbeid mellom spesialisthelsetjeneste, kommunale tjenester, justissektor og kriminalomsorg.

Komiteen vil understreke at ulike høringsinstanser har pekt på usikkerhet knyttet til omfang og kostnader av forslaget. Norsk psykiatrisk forening skriver følgende i sitt høringsnotat til komiteen:

«Det er minst to usikkerhetsmomenter angående den foreslåtte endringen i særreaksjonssystemet. Det ene er hvor lovgiver og rettspraksis legger grensen for samfunnsskadelig og plagsom atferd samt hvor ofte slike handlinger må forekomme før særreaksjonen blir aktuell. Det andre som er usikkert er hvilke tiltak retten mener at skal ha vært prøvd før en særreaksjon til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg kan bli aktuell.»

Komiteen viser til at de peker på at anslaget over antall personer som kan være aktuelle er usikkert, og viser til tidligere utredninger der anslagene er fra 15–200 personer pr. år.

Komiteen mener på dette grunnlag det er viktig at det føres årlig statistikk over hvor mange som dømmes til særreaksjon hjemlet i de lovendringer som fremkommer i denne proposisjonen, hvilke tiltak som har vært prøvd før domfellelse, og hvilken behandling og oppfølging disse har fått. Oversikten vil kunne benyttes i den foreslåtte evalueringen av endringen.

Komiteen mener det er nødvendig å styrke virksomme og forebyggende tiltak overfor personer som anses som utilregnelige. Det er i alles interesse at et menneske unnlater å begå lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art. Det synes å være behov for mer aktiv oppfølging fra helsetjenesten og kommunens side for å lykkes med å forebygge denne type lovbrudd. Innspillene fra høringsrunden til departementet og i høringen på Stortinget er samlet sett klare på at helsevesenet i for liten grad har tatt ansvar for disse personene. Innspillene viser også behov for godt samarbeid mellom ansatte i spesialisthelsetjenesten og kommunene, at kompetansen er tilpasset og at oppfølgingen er tverrfaglig:

«Tverrfaglig kompetanse er en betingelse for å kunne utvikle helhetlige og sammenhengende tjenester til målgruppen. Ulike profesjoner representerer ulike metodiske og kunnskapsbasert tilnærminger som til sammen utgjør viktige verktøy for å gi målgruppen et trygt og godt hverdagsliv. De som jobber med gruppen må ha et felles kompetansegrunnlag i psykisk helsearbeid.» (Fra KS sin høringsuttalelse til Stortingets behandling av Prop. 122 L (2014–2015).»

Komiteen registrerer at det legges opp til en maksimal tidsramme på tre år, og at det skal være anledning til å gi ny dom dersom den kriminelle aktiviteten vedvarer etter særreaksjonens opphør. Komiteen mener det er behov for at det etableres ettervern for dem som dømmes til særreaksjon med maksimal tidsramme for å sikre god tilbakeføring til samfunnet og forhindre at de, når særreaksjonen er ferdig, begår nye kriminelle handlinger. Relevante departementer bør i samarbeid vurdere hvilke ettervernstiltak som er mest virksomme og metodikk som understøtter dette. Komiteen viser til følgende fra KS’ høringsuttalelse til komiteens behandling av saken:

«Dersom tidsbegrenset tvungent opphold skal fungere som grunnlag for utredning av brukers hjelpebehov etter at oppholdet er avsluttet, må det foreligge et godt samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen. Kommunen må være sterkt delaktig i å utarbeide en plan for oppfølging av domfelte etter endt tvungent opphold. For brukere med store og sammensatte behov kan det dessuten være tidkrevende og svært ressurskrevende å etablere et faglig forsvarlig helse- og sosialtilbud i kommunen. Pasientforløpet til målgruppen er ikke lineært og ensartet, men oppstykket, langvarig og svingende …»

KS peker videre på at behovet for tilrettelagte boliger tilpasset gruppen i kommunene er viktig både før og etter særreaksjonen for å lykkes. KS sier videre:

«Mange i målgruppen mangler et slikt tilbud, det er også store utfordringer med å etablere slike bo- og oppfølgingstilbud. (....). I etterkant av særreaksjoner må spesialisthelsetjenesten, og særlig DPS, ha en sentral og tydelig rolle i tjenestetilbudet til målgruppen. Spesialisthelsetjenesten må ta medansvar for forebyggende arbeid og bidra med blant annet tidlig intervensjon, ambulerende tjenester og veiledning og opplæring.»

Disse momentene bør tas med i det forebyggende arbeidet og når ettervern etableres, og komiteen mener videre at de ovenfor nevnte momenter kan inngå i evalueringen.

Komiteen mener at av hensyn til samfunnsvernet og for bedre å ivareta de personer som er i den aktuelle gruppen, er dagens terskel for å idømme særreaksjon satt for høyt. Komiteen mener det er viktig å få på plass et lovverk som sørger for at ingen faller mellom to stoler, og det er viktig at denne gruppen nå må møtes med nye tiltak.

Komiteen viser også til at et grunnleggende formål med gjennomføringen av en slik særreaksjon er at den skal ivareta den enkeltes behandlingsbehov. Særreaksjonen skal bidra til at mennesker med alvorlig sykdom som ikke tar imot hjelp fra helsetjenesten og andre instanser på annen måte, skal få den hjelpen de trenger.

Komiteen viser til at i henhold til gjeldende rett vil de mindre alvorlige integritetskrenkelsene ikke bli møtt med særreaksjon, heller ikke når de begås gjentatte ganger. Undersøkelser viser til at integritetskrenkelser er blant de lovbruddkategorier som oftest begås av den aktuelle gruppen utilregnelige som ikke kan idømmes særreaksjon etter gjeldende regelverk.

Komiteen presiserer, jf. proposisjonens kapittel 1.2.3, at det spesielt ved integritetskrenkelser og gjentatte kriminelle forhold er viktig at samfunnet har sanksjonsmekanismer, og at påtalemyndigheten benytter seg av disse i praksis. Komiteen understreker at samfunnet etter denne lovendringen vil ha en sanksjonsmekanisme overfor personer som anses strafferettslig utilregnelige og som begår lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art.

Komiteen vil også peke på nødvendigheten av at offentlig sektor organiserer og finansierer aktører, som gjennomfører behandling for personer underlagt en strafferettslig særreaksjon eller eventuelt ettervern, på en måte som muliggjør tilstrekkelig kapasitet.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre en god oppfølging for dem som er dømt til særreaksjon på grunnlag av gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, for å sikre god tilbakeføring til samfunnet og forhindre at den kriminelle aktiviteten vedvarer etter at særreaksjonen er opphørt.»

«Stortinget ber regjeringen starte en evaluering senest tre år etter at lovendringen er trådt i kraft.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det føres årlig statistikk over hvor mange som dømmes til særreaksjon på grunnlag av gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, hvilke tiltak som har vært prøvd før domfellelse, og over hvilken behandling og oppfølging disse får.»