Justiskomiteen sendte 9. februar 2016 foreløpig avgitt innstilling til helse- og omsorgskomiteen til uttalelse. Helse- og omsorgskomiteen hadde følgende merknader i brev av 18. februar 2016:

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener proposisjonen i for liten grad omtaler og drøfter helseperspektivene ved forslaget. Gjennomføringen av den nye særreaksjonen som foreslås vil være helsevesenets ansvar.

Disse medlemmer mener det er behov for å ivareta pasienter som er å regne som utilregnelige og som dermed er aktuelle for særreaksjon, på en bedre måte. Målet må være at pasientgruppen får riktige tiltak og vedtak, slik at de og ofrene for deres kriminalitet, kan leve gode liv i sine lokalsamfunn.

Disse medlemmer merker seg at høringsuttalelsene peker på at disse personene ivaretas for dårlig i dag og at det behov for forbedringer, både i tilbudet de får fra spesialisthelsetjenesten og fra andre etater og tjenester. Det vises til at det er behov for å styrke tverrfaglig og tverretatlig samarbeid rundt disse.

Disse medlemmer mener regjeringen bør vurdere behovet for å endre Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) § 3-3 punkt 3 om vedtak om tvungent psykisk helsevern, i egen sak eller som en del av evalueringen. Det bør vurderes om loven også skal kunne omfatte de tilfeller der en pasient har begått flere straffbare handlinger av særlig krenkende, særlig ødeleggende eller særlig plagsom art, og andre tiltak har vist seg åpenbart nytteløse. Et slikt tillegg i bestemmelsen vil åpne for at det kan gjøres vedtak slik at personen det gjelder vil kunne få riktig oppfølging uten at vedkommende må dømmes. Dette vil også kunne forebygge ny kriminalitet.

Disse medlemmer vil be om at det foretas en helhetlig gjennomgang av tiltakene også for denne gruppen i regjeringens oppfølging av NOU 2014:10, Tilregnelighetsutvalget.

Disse medlemmer vil påpeke at det er svakheter ved at en person dømmes til særreaksjon, i stedet for at vedkommende følges opp gjennom regelverket om psykisk helsevern. Vedkommende har ikke skyldevne og hører dermed i utgangspunktet ikke hjemme i domstolene, men i helsevesenet. En dom vil kunne gjøre disse personene sårbare for utnyttelse fra kriminelle.

Disse medlemmer vil påpeke at høringsinstansene er nærmest samstemte i sin oppfatning av at forslaget om å senke terskelen for særreaksjon legges frem som en følge av at helsevesenet ikke har lykkes med sin oppfølging av denne gruppen utilregnelige. Mot dette bakteppet mener disse medlemmer at det kan synes nødvendig å se nærmere på om det bør gjøres endringer i psykisk helsevernloven for å forhindre at disse personene begår lovbrudd. Disse medlemmer vil påpeke at proposisjonen anslår at det vil dreie seg om få personer.

Disse medlemmer forutsetter at regjeringen har vurdert de etiske dilemmaene knyttet til å senke terskelen for å idømme særreaksjon og bruk av tvang versus, å utvide bestemmelsene i psykisk helsevernloven og utvidelse av tvangsbestemmelsene der. Det innebærer at handlingen er av forholdsmessig så sterk karakter at det veier tyngre enn å straffe en person uten skyldevne. Det er videre et dilemma at særreaksjoner forutsetter en plikt til helsebehandling ut fra en alvorlig hendelse og ikke ut fra en psykisk sykdom. For de det gjelder, vil det uansett være tvangsanbringelse og et alvorlig inngrep. Et overordnet spørsmål må være, hva vil hindre framtidig gjentakelse av kriminelle handlinger på beste og mest effektive måte. Disse personer anses ikke å ha skyldevne og begge deler er en inngripen uten samtykke. Når regjeringen foreslår å senke terskelen for å kunne idømme særreaksjon, bør det vurderes å også åpne for en tilsvarende utredning av psykisk helsevernloven som det som er gjort av endring av straffeloven. Disse medlemmene er også urolige for at dette lovforslaget innebærer at mindre alvorlige syke tar opp plasser til personer med langt mer alvorlige psykiatriske lidelser.

Disse medlemmer vil påpeke at nærmest samtlige høringsinstanser uttrykker bekymring for at de som dømmes til tvunget psykisk helsevern vil presse ut andre brukere av døgntilbudet i psykiatrien. Det vises blant annet til at dette er tilfellet i Danmark. Det er avgjørende at antall døgnplasser er tilstrekkelige for å ivareta innleggelser etter de nye bestemmelsene. De som dømmes til særreaksjon etter lovendringen må ikke skyve ut pasienter som ikke har begått lovbrudd.

På denne bakgrunn anbefaler disse medlemmer at følgende forslag blir fremmet:

‘Stortinget ber regjeringen vurdere om lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) § 3-3 punkt 3 om vedtak om tvungent psykisk helsevern, også skal kunne omfatte de tilfeller der en pasient har begått flere straffbare handlinger av særlig krenkende, særlig ødeleggende eller særlig plagsom art, og andre tiltak har vist seg åpenbart nytteløse.’

‘Stortinget ber regjeringen sørge for at strafferettslig utilregnelige personer som står i fare for å kunne begå lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, får nødvendig behandling og oppfølging. Øvrige tiltak, på tvers av etater og tjenestetilbud, som vil kunne ivareta vedkommendes behov og dermed forebygge at vedkommende begår lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, må iverksettes.’

‘Stortinget ber regjeringen sørge for at det til enhver tid er tilstrekkelig antall døgnplasser i psykiatrien som omfatter de som dømmes til tvunget psykisk helsevern etter ny særreaksjon.’

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at Arbeiderpartiet og Senterpartiet foreslår å be regjeringen vurdere endringer i psykisk helsevernloven § 3-3. Flertallet har vurdert dette og kommet til at håndtering av disse sakene bør skje gjennom dom på særreaksjon, og ikke gjennom utvidelse av hjemmelsgrunnlaget for tvang etter psykisk helsevernloven. En utvidelse av adgangen til tvungent psykisk helsevern vil harmonere dårlig med den uttalte målsettingen om å redusere bruken av tvang i psykisk helsevern, jf. Prop. 122 L (2014–2015) punkt 3.5.4.

Flertallet viser til at ønsket om å sette i verk tiltak er begrunnet med at disse personene begår gjentatte straffbare handlinger. Hovedformålet med tiltakene er å forebygge ny kriminalitet. Etter forslaget skal det derfor være et vilkår at personene har begått flere straffbare handlinger. Dette kan vanskelig vurderes av fagpersoner i det psykiske helsevernet. Det er derfor slik flertallet ser det, mest hensiktsmessig at tvang skjer med hjemmel i straffeloven og etter behandling av en domstol.

Flertallet er redd for at en generell utvidelse av hjemmelsgrunnlaget etter psykisk helsevernloven uten straffbare handlinger som vilkår, vil bli vanskelig å avgrense og kunne føre til stor økning i tvangsbruken og dermed dårlig rettssikkerhet for pasientene.»