Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lene Vågslid,
fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og
Christopher Wand, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og
Håvard Jensen, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og
fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til Prop. 61 LS (2014–2015)
om nærpolitireformen, jf. Innst. 306 S (2014–2015) der det ble fattet
vedtak om at regjeringen i løpet av 2015 legger frem en sak med
forslag om nasjonal kriseledelse der roller og ansvar klargjøres.
Dette omfatter organiseringen av det nasjonale krisehåndteringsapparatet, politiets
innsats, ledelse og planverk, og redningstjenesten. I tillegg skal
Gjørv-kommisjonens anbefaling om en skalerbar nasjonal operasjonssentral
klargjøres.
Komiteen peker på den foreliggende
Meld. St. 13 (2015–2016), som beskriver politiets rolle og ansvar
som den sentrale beredskapsaktøren, med særlig vekt på Politidirektoratets
samordnings- og koordineringsansvar ved kriser og alvorlige hendelser. Komiteen viser
til meldingens omtale av de fire hovedprinsippene som det nasjonale
samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid bygger på: ansvar, nærhet,
likhet og samvirke. Samvirkeprinsippet ble introdusert i Meld. St.
29 (2011–2012). Komiteen understreker at på bakgrunn
av hendelser og øvelser i nyere tid, er det særlig viktig å inkludere
et prinsipp om samvirke mellom alle aktører for at kriser skal håndteres
best mulig.
Komiteen viser til organiseringen
av det nasjonale krisehåndteringsapparatet. Komiteen er enig
om tre nivåer i det nasjonale beredskapsapparatet. Regjeringen og
departementene utgjør det strategiske nivå (nivå 1) der hver enkelt statsråd
har ansvaret for beredskapen innenfor sin sektor. Det er enighet
om etableringen av en struktur for sentral krisehåndtering som skal
understøtte den enkelte statsråds og regjeringens overordnede ansvar
i krisesituasjoner. Strukturen omfatter utpeking av et lederdepartement, krisekoordinering
gjennom Kriserådet og Krisestøtteenheten (KSE) som skal være en
støttefunksjon til lederdepartementet, og Kriserådet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser videre til det operasjonelle nivå (nivå 2) der en rekke direktorater,
etater og tilsyn skal ha viktige beredskapsoppgaver og sentrale
funksjoner i nasjonal krisehåndtering.
Komiteen viser blant
annet til Prop. 1 S (2015–2016) der koordineringen på direktoratsnivå
skal styrkes under større hendelser og kriser. Det er på bakgrunn
av den nedsatte arbeidsgruppes konklusjon høsten 2014 med deltakelse
fra Justis- og beredskapsdepartementet, Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap og Politidirektoratet, enighet om å etablere en formalisert struktur
for blant annet å bedre evnen til informasjonsdeling, samordnet
krisekommunikasjon, etablering av et felles situasjonsbilde og mer
effektiv ressursutnyttelse på tvers av sektorer. Komiteen viser
avslutningsvis til taktisk nivå (nivå 3) som omfatter politidistriktene
og særorgan, fylkesmenn, kommuner og region- og distriktskontorer
til statlige forvaltningsorganer. Komiteen viser
til at politidistriktene og særorganene har et selvstendig ansvar
innenfor sine respektive områder, og de skal i utgangspunktet selv
håndtere alle politioppgaver ved uønskede og/eller ekstraordinære
hendelser. Videre er det enighet om at Fylkesmannen på regionalt
nivå skal samordne den sivile krisehåndteringen, og Fylkesberedskapsrådets
funksjon er å samordne både i det kriseforebyggende arbeid og under selve
krisehåndteringen. Komiteen er enig om den kommunale
beredskapsplikten, der kommunene pålegges selv å ta ansvar for et
systematisk, kontinuerlig og kvalitetsmessig arbeid med samfunnssikkerhet
og beredskap. Dette omfatter utarbeidelse av en overordnet beredskapsplan som
blant annet skal inneholde en plan for kommunal kriseledelse.
Komiteen viser til politilovens
bestemmelser om politiets ansvar for å håndtere ulykker der også
andre aktører har sektoransvar innenfor sitt ansvarsområde.
Erfaring tilsier at politiet ofte håndterer
ulykker i en tidlig fase. Komiteen viser videre til
nærpolitireformen som er beskrevet i Prop. 61 LS (2014–2015), der
målet er å sikre tilstedeværelse av et kompetent, effektivt og lokalt
nærpoliti, i tillegg til å skape sterke fagmiljøer i det enkelte distrikt
og ha tilstrekkelige ressurser til å håndtere ulike typer hendelser. Komiteen viser
videre til Politidirektoratets rolle og ansvar, og er enig om at
Politidirektoratet ved kriser og alvorlige hendelser har et samordnings-
og koordineringsansvar. Komiteen viser til at Politidirektoratet
er gitt myndighet til å anmode Forsvarets operative hovedkvarter
(FOH) om håndhevelsesbistand fra Forsvarets helikoptre stasjonert
på Rygge. Komiteen er enig om at dette vil kunne
bidra til at bistanden kan gis raskere enn tidligere. Komiteen viser
videre til at Politidirektoratet i Oslo vil etablere et døgnbemannet
situasjonssenter som skal ha oversikt over ulike hendelser i politidistriktene,
og således kunne presentere et situasjonsbilde for politidirektøren
og holde Justis- og beredskapsdepartementet informert om hendelser
til enhver tid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
er enig om at senteret skal være Politidirektoratets faste kontaktpunkt
i beredskapsspørsmål.
Komiteen viser til
politidistriktenes operasjonssentraler og deres rolle og ansvar. Komiteen er
enig om at Politidirektoratet vil standardisere operasjonssentralene
i de nye politidistriktene for at en operatør blant annet skal kunne
flytte mellom forskjellige distrikter uten omfattende opplæring.
Direktoratet vil også styrke kapasiteten til videreutdanningen av
politiets operasjonsledere. Komiteen viser til at
regjeringen vil samlokalisere nødmeldingstjenesten og etablere backup-sentraler
ved to av politiets operasjonssentraler som skal ha tilleggskapasitet
til drift av en annen sentral dersom denne skulle bli satt ut av
spill. Videre stiller komiteen seg bak et felles
nødnett som i løpet av 2015 er utbygd i hele landet.
Komiteen viser til Politiets
sikkerhetstjeneste (PST) og deres rolle og ansvar. PST er en sentral rådgivningsinstans
for politidistriktet, og vil kunne bidra med etterretningsopplysninger
innenfor sitt ansvarsområde. Komiteen er enig om
etableringen av et situasjonssenter som skal bedre evnen til å styre
og koordinere tjenesten. Komiteen viser til nærpolitireformen
og at denne vil innebære større PST-enheter over hele landet. Komiteen viser
til etableringen av en arbeidsgruppe ledet av Justis- og beredskapsdepartementet
som skal anbefale tiltak som sikrer at PSTs faglige ansvar for kvaliteten
i oppgaveløsningen koordineres med ansvaret den enkelte politimester
har for gjennomføringen i eget distrikt. Komiteen stiller
seg bak etableringen av et felles kontraterrorsenter som er et samarbeid
mellom PST og Etterretningstjenesten.
Komiteen viser til politiets
innsats, ledelse og planverk. Den operative politiinnsatsen ledes
på tre nivåer i politidistriktene: politimesteren har ansvar for
politiets virksomhet innenfor politidistriktets geografiske område,
operasjonslederen og innsatsleder. Det vises videre til politiets
beredskapssystem (PBS) som er under revisjon for å bli tilpasset
ny struktur og nærpolitireformen.
Komiteen viser til redningstjenesten
som skal utøves som et samvirke mellom offentlige, frivillige og
private aktører under ledelse av to hovedredningssentraler og underordnede
lokale redningssentraler. Komiteen viser til regjeringens
nye organisasjonsplan for redningstjenesten som blant annet tydeliggjør
politiets sentrale rolle og ansvar i redningstjenesten. Komiteen er
videre enig angående opprettelsen av et rednings- og beredskapsråd
i alle politidistriktene/LRS-områdene. Komiteen er
også enig om at etter implementeringen av nærpolitireformen skal
antallet lokale redningssentraler reduseres fra 28 til 13 (én for
hvert politidistrikt og Svalbard). Komiteen viser
til politiets bruk av redningshelikoptre og brev av 16. januar 2012
til Hovedredningssentralene, Politidirektoratet og Forsvarets operative
hovedkvarter der bruken av disse klargjøres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
er enig med 22. juli-kommisjonens rapport NOU 2012:14 (kap. 14 side
337) om at operasjonssentralene på det tidspunkt ikke var utrustet
og bemannet for å kunne fylle sin rolle ved store hendelser. Flertallet peker
på at det var 27 politidistrikter da Gjørv-kommisjonen skrev sin rapport.
I dag er dette antallet redusert til 12.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til Gjørv-kommisjonens anbefaling om å opprette en nasjonal skalerbar operasjonssentral
(NOU 2012:14 s. 459). Dette flertallet viser til
at begrunnelsen for dette var behovet for å koordinere politiets
arbeid ved hendelser som finner sted i flere politidistrikt, eller
som overskrider kapasiteten til det enkelte politidistrikt. Etter
nærpolitireformen hvor antall politidistrikter ble redusert fra
27 til 12, er ikke behovet for en nasjonal skalerbar operasjonssentral
like stort. Dette flertallet mener nærpolitireformen
ivaretar de hensyn som ligger til grunn for Gjørv-kommisjonens anbefaling
ved at vi får større og mer robuste operasjonssentraler i de nye
distriktene.
Dette flertallet viser til at
de nye operasjonssentralene som etableres i forbindelse med politireformen,
vil ha større kapasitet og bredere kompetanse til å håndtere alvorlige
hendelser og kriser enn hva som var tilfellet med 27 distrikter. Dette
flertallet viser videre til at etablering av to såkalte
backup-sentraler i Oslo politidistrikt og Sør-Vest politidistrikt
vil ivareta og fasilitere nasjonal kriseledelse ved store hendelser.
I tillegg viser dette flertallet til at Politidirektoratets
nye situasjonssenter vil være viktig for å sikre den infrastruktur
som ble etterlyst av Gjørv-kommisjonen. Dette flertallet mener at
de nevnte beredskapstiltak som komiteen er enige om, vil totalt
sett være mer robuste og kostnadseffektive enn å etablere én nasjonal
skalerbar operasjonssentral i Oslo.
Dette flertallet viser til at
Politidirektoratets operative mandat ikke utvides som følge av nytt situasjonssenter
i Politidirektoratets lokaler. Situasjonssenteret skal ha oversikt
over ulike hendelser i politidistriktene som skal danne grunnlag
for et situasjonsbilde som skal presenteres politidirektøren og
Justis- og beredskapsdepartementet. I tillegg skal det danne grunnlag for
politidirektørens beslutning om overføring av ressurser til politidistriktene.
Senteret skal fungere som fast kontaktpunkt for Politidirektoratets
krise- og beredskapsarbeid.
Dette flertallet viser til Meld.
St. 13 (2015–2016) hvor det fremgår:
«Situasjonssenteret skal ivareta Politidirektoratets
operasjonelle rolle ved alvorlige hendelser og krisehåndtering,
men overtar ikke operasjonssentralens funksjon.»
Dette flertallet viser til at
det er helt avgjørende for å sikre god krisehåndtering i en beredskapssituasjon
at ansvarsplasseringen av den operative funksjonen er avklart. Dette flertallet viser
til at opprettelsen av situasjonssenteret og Meld. St. 13 (2015–2016)
ikke endrer Politidirektoratets ansvar knyttet til den operative
funksjon.
Dette flertallet viser til merknad
i Innst. 306 S (2014–2015) om nærpolitireformen fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti hvor følgende
ble påpekt:
«Flertallet viser videre til at Politidirektoratets viktigste
oppgave er å gi faglig og administrativ støtte til politidistriktenes
arbeid, slik at de kan løse oppgavene selv. Flertallet understreker hovedlinjene
for norsk politi hvor det operative ansvaret ligger i politidistriktene
og særorganene.»
Dette viser etter dette flertallets mening
at det ikke foreligger uklarheter om situasjonssenteret i Politidirektoratets
mandat knyttet til det operative arbeidet. Politidirektoratet skal
ikke kunne overta og overprøve politidistriktenes operative arbeid.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil igjen vise til at Gjørv-kommisjonen
foreslo at det ble opprettet en nasjonal skalerbar operasjonssentral
i Oslo. Disse medlemmer har merket seg at det foreslås
at to operasjonssentraler, henholdsvis Oslo og Sør-Vest, skal ha
etablert rutiner for «nabohjelp» og også kunne tre inn og gi bistand i
spesielt krevende situasjoner. Disse medlemmer har
merket seg hva som står skrevet i meldingen til Stortinget, og mener
det er grunnlag for å påpeke at det ikke er sannsynliggjort at man
vil ha gode nok rutiner, og være godt nok trent, innenfor en slik
organisering som foreslås.
Disse medlemmer vil også vise
til Ot.prp. nr. 7 (1999–2000) (Den Sentrale Politiledelsen) der det
var et eget kapittel som drøftet temaet «Den sentrale politiledelsen
og operativ virksomhet». Disse medlemmer vil vise
til at temaet var bredt drøftet og hadde vært gjenstand for høring, der
flere høringsinstanser på et prinsipielt grunnlag var kritiske til
at direktoratet skulle ha operative funksjoner eller en operativ
rolle. Disse medlemmer viser til departementets konklusjon
og at Stortinget under behandlingen av saken støttet denne:
«Bare i helt spesielle situasjoner bør direktøren for
politidirektoratet ha mulighet til å gripe inn i operativ virksomhet.
Dette kan f.eks. gjelde saker av vesentlig, nasjonal betydning eller
hvor det kan være uomgjengelig nødvendig av hensyn til gjennomføring
av politioperasjon. Slik inngripen kan skje ved at direktøren for
Politidirektoratet enten bruker sin instruksjonsmyndighet, selv overtar
ansvaret for politioperasjonen, eller overlater ansvaret for denne
til en annen politimester eller sjefen for et særorgan. Utgangspunktet
bør være at det utpekes en ansvarlig operativ leder» (Ot.prp. nr.
7 (1999-2000) s. 71)
Disse medlemmer vil bemerke at
etablering av et døgnbemannet situasjonssenter, beskrivelsen av
senterets funksjon og politidirektørens operative rolle utfordrer
den forståelsen som ble lagt til grunn ved drøftelsen i Ot.prp.
nr. 7 (1999–2000), og at dette er gjort uten en nærmere drøftelse
av dette temaet i denne meldingen til Stortinget. Disse medlemmer mener
dette temaet er så prinsipielt og praktisk viktig at det burde vært
viet et eget kapittel der spørsmålet om utviklingen er gått i en
slik retning at Politidirektoratets operative rolle bør drøftes
på nytt.