Ovennevnte forslag fra Carl I. Hagen er vedtatt til
fremsettelse av Christian Tybring-Gjedde og gjelder endringer i
Grunnloven § 71 med sikte på å muliggjøre fritak for å møte på Stortinget.
Forslagsstillerne viser til at Grunnloven som
utgangspunkt gir plikt til å motta valg, jf. § 63 og til å fungere
som medlem av Stortinget i hele valgperioden, jf. § 71. Representantene
har altså ikke adgang til å legge ned sitt mandat, og Stortinget
har heller ikke adgang til å frita fra pliktene som representant.
Unntak gjelder som utgangspunkt bare i tilfelle sykdom og andre
presserende, personlige grunner.
Likevel har det vokst frem en viss praksis for
å frita fra plikten. Stortinget har i helt spesielle tilfeller gitt
langvarig permisjon til representanter som ønsker å kunne tiltre
stillinger som formelt ikke er forenlige med stortingsvervet (se
§ 62) før valgperioden løper ut (for eksempel som ambassadør). Det
er også eksempler på at en representant har fått anledning til å
tiltre stillinger som det har vært ansett for å være av nasjonal
interesse for Norge at vedkommende bekler. Til dette kommer situasjoner
hvor den personlige belastningen ved å utføre vervet som stortingsrepresentant
blir uforholdsmessig stor; i slike tilfeller har det vært innvilget
langvarige velferdspermisjoner.
Forslagsstillerne viser til at den praksis som
har vokst frem, beveger seg på kanten av Grunnlovens system. Dette
gir i seg selv en viktig grunn til å «rydde opp» gjennom grunnlovsendring.
Men også for den enkelte vil det være å foretrekke at representantene
i unntakstilfelle fikk en mulighet til å bli fritatt fra sitt mandat.
Dette vil kunne skje uten at utgangspunktet om plikt til å motta
valget og til å fungere valgperioden ut blir vesentlig svekket.
I de fleste land i Europa er det en viss mulighet til
å bli fritatt fra vervet som medlem av parlamentet. I Norge er det
ikke aktuelt å åpne for fritak etter eget forgodtbefinnende, slik
som i enkelte andre land. Men en mer begrenset endring som uttrykkelig
åpner for at Stortinget selv etter søknad kan vedta fritak for resten
av perioden, vil være en stadfesting av den praksis som har utviklet
seg og en måte å bringe denne delen av Grunnloven i takt med den
tiden vi lever i.
De samme forslagene som nå fremmes, ble fremmet
i foregående periode av Berit Brørby med flere uten å oppnå støtte
ved Stortingets behandling. Forslagsstillerne viser til at stortingspresident
Dag Terje Andersen etter denne behandlingen har rettet kritikk mot
vararepresentant Sylvi Listhaug fordi hun arbeider i et kommunikasjonsbyrå
med hemmelige kundelister ved å påstå at det er usikkert hvilke
interesser hun fremmer når hun møter som stortingsrepresentant.
Sylvi Listhaug ønsket ikke å bidra til å skape usikkerhet og søkte
derfor fritak fra å møte på Stortinget for resten av perioden. Forslagsstillerne
viser videre til at i innstillingen fra samme stortingspresident
som kom med kritikken, ble søknaden avslått fordi det ikke er grunnlovsmessig
hjemmel til å innvilge den. Dermed er Sylvi Listhaug og andre som
eventuelt måtte arbeide et sted med hemmelige kundelister, satt
i en umulig situasjon, hvor kritikk fremmes, men som de ikke har
noen mulighet til å slippe unna. En typisk Kafka-lignende eller «Catch
22»-situasjon.
Dette grunnlovsforslaget vil etter forslagsstillernes
mening gi Stortinget en mulighet for å kunne innvilge permisjoner
til personer i den situasjonen Sylvi Listhaug er i.
Forslag i samsvar med dette fremmes i tre alternativer.
Forutsetningen må i alle tilfelle være at unntaksadgangen skal være
snever. Hovedregelen må ifølge forslagsstillerne fortsatt være at
den som stiller til valg, ikke bare har plikt til, men også er innstilt
på å utøve vervet. Fritak forutsetter dessuten at representanten
selv søker om dette; forslaget åpner altså ikke for at Stortinget på
eget initiativ kan kvitte seg med en «brysom» kollega.
Alternativ 1 fremstår som det mest liberale, siden
det ikke foreslår nærmere kriterier verken i Grunnloven selv eller
i Stortingets forretningsorden.
Alternativ 2 er vesentlig mer restriktivt, idet
det begrenser fritaksadgangen til å gjelde i tilfeller som med rimelighet
kan hevdes å være av «nasjonal interesse». Dette stemmer til en
viss grad med den praksis som har utviklet seg, men omfanget vil
være avhengig av tolkning som lett kan bli lemfeldig stilt opp imot
de sterkt varierende behovene. Selv tungtveiende velferdsgrunner
for den enkelte ville for eksempel vanskelig kunne sies å oppfylle
kravet.
På denne bakgrunn mener forslagsstillerne at
alternativ 3 fremtrer som det beste. Forutsetningen er her at fritak
bare kan gis etter at nærmere kriterier er formulert i Stortingets
forretningsorden, og bare når disse kriteriene er tilfredsstilt.
Det har en egenverdi at Stortinget åpent diskuterer og formulerer
bestemte kriterier for fritak i generell form. Uansett legger forslagsstillerne
til grunn at fritakskriteriene skal formuleres og praktiseres restriktivt.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:
Ǥ 71 nytt annet ledd skal lyde:
Alternativ 1 B (bokmål):
Stortinget kan likevel frita en representant
som selv søker om dette, fra plikten til å fungere som medlem av
Stortinget i den resterende del av valgperioden.
Alternativ 1 C (nynorsk):
Stortinget kan likevel frita ein representant
som sjølv søkjer om dette, frå plikta til å vere medlem av Stortinget
i den resterande delen av valperioden.
Alternativ 2 B (bokmål):
Stortinget kan likevel frita en representant
som selv søker om dette, fra plikten til å fungere som medlem av
Stortinget i den resterende del av valgperioden for i stedet å utføre
andre oppgaver av nasjonal interesse.
Alternativ 2 C (nynorsk):
Stortinget kan likevel frita ein representant
som sjølv søkjer om dette, frå plikta til å vere medlem av Stortinget
i den resterande delen av valperioden for i staden å gjere andre
oppgåver av nasjonal interesse.
Alternativ 3 B (bokmål):
Etter nærmere bestemmelser i den i § 66 nevnte orden,
kan Stortinget likevel frita en representant som selv søker om dette,
fra plikten til å fungere som medlem av Stortinget i den resterende
del av valgperioden.
Alternativ 3 C (nynorsk):
Etter nærare føresegner i den ordenen som er nemnt
i § 66, kan Stortinget likevel frita ein representant som sjølv
søkjer om dette, frå plikta til å vere medlem av Stortinget i den
resterande delen av valperioden.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra
Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Tom
E. B. Holthe og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Erik Lundeby,
fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Dokument 12:37 (2011–2012)
om endringer i Grunnloven § 71 om å muliggjøre fritak for å møte
på Stortinget.
Bakgrunnen for forslaget er den praksis som
har vokst frem der det i helt spesielle tilfeller er gitt langvarig
permisjon til representanter som ønsker å kunne tiltre stillinger
som formelt ikke er forenlige med stortingsvervet.
Komiteen viser til at det er
fremmet tre alternative forslag hvor vilkårene for fritak er forskjellige.
Det mest liberale alternativet har ingen andre vilkår enn at representanten
selv søker om fritak. Det mest restriktive alternativet går ut på at
fritak kun gis dersom dette er av nasjonal interesse. Det tredje
alternativet gir Stortinget en viss frihet til selv å fastsette
vilkårene.
Komiteenviser
til at stortingsvervet er en grunnlovfestet plikt. Det er i utgangspunktet ikke
mulig for personer som er valgbare å motsette seg valg. Utgangspunktet
er at alle som er valgbare, plikter å ta imot et valg som stortingsrepresentant.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener forslaget
om å muliggjøre fritak for å møte på Stortinget slik det fremkommer
i grunnlovsforslaget, kan bidra til å svekke bevisstheten om den
forpliktelse det innebærer å være stortingsrepresentant. Flertallet mener
det må legges stor vekt på det ansvar en representant er pålagt
etter Grunnloven. Flertallet viser til at de samme
forslagene som fremmes, ble fremmet i 2008 uten å oppnå støtte ved
Stortingets behandling i 2010. Flertalletvil vise til at forslagene den gang,
av en samlet komité, ble vurdert til å være på grensen, eller over
grensen, til ikke å være i tråd med Grunnlovens ånd.
Med bakgrunn i den grunnlovsforankrede forpliktelse
som ligger i stortingsvervet, er det etter flertallets oppfatning
ikke riktig om Stortinget selv i etterkant av et valg kan innvilge
fritak etter søknad. Det mest liberale alternativet vil i praksis
fjerne plikten til å motta valg som stortingsrepresentant. Flertallet mener
det er viktig for forståelsen av vervet som stortingsrepresentant
at det fortsatt skal være en borgerplikt for dem som velges.
Flertallet mener dagens regelverk
i praksis fungerer godt i situasjoner der det kan være krevende
å kombinere stortingsvervet med andre oppgaver.
Flertallet tilrår på denne bakgrunn
at det fremlagte forslaget, samtlige alternativer, ikke bifalles.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at vervet som stortingsrepresentant er en grunnlovfestet plikt.
Det er dette medlems syn at det bør være svært høy terskel
for å frita fra et slikt ansvar. Dagens praksis åpner for permisjon
i visse tilfeller, men dette praktiseres strengt. Det er etter dette
medlems syn gode argumenter for å grunnlovfeste denne innarbeidede
praksis, som har bred politisk støtte og er i bruk i dag.
Samtidig kan det finnes situasjoner utover dette der
den enkelte representant, av politiske eller personlige grunner,
vil ønske å fratre sitt verv, og der det kan være i allmenn interesse
at det blir innvilget. Det er i så fall viktig at det skjer etter
ønske fra den enkelte, at det er presisert i Stortingets forretningsorden
hva disse grunnene kan være og at det fortsatt praktiseres strengt. Flere
andre land har langt videre mulighet for å gi fritak fra verv som
parlamentariker, uten at dette synes å gå ut over statusen til vervet
eller viktigheten av parlamentet. Etter dette medlems syn
er det oppgavene Stortinget har, ikke reglene for å fratre, som
gir Stortinget dets autoritet.
På dette grunnlag vil dettemedlem primært støtte
forslag 3 B og C, der representanter kan fritas etter nærmere bestemmelser
i Stortingets forretningsorden, slik at § 71 nytt annet ledd på bokmål
og nynorsk vil lyde:
«Etter nærmere bestemmelser i den i § 66 nevnte orden,
kan Stortinget likevel frita en representant som selv søker om dette,
fra plikten til å fungere som medlem av Stortinget i den resterende
del av valgperioden.
–
Etter nærare føresegner i den ordenen som er nemnt
i § 66, kan Stortinget likevel frita ein representant som sjølv
søkjer om dette, frå plikta til å vere medlem av Stortinget i den
resterande delen av valperioden.»
Subsidiært støttes forslag 2 B og C, der det foreslås
å gi mulighet for fritak for å utføre andre oppgaver av nasjonal
interesse.
Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
Dokument 12:37 (2011–2012) om Grunnlovsforslag
fra Carl I. Hagen vedtatt til fremsettelse av Christian Tybring-Gjedde
om endringer i Grunnloven § 71 (å muliggjøre fritak for å møte på
Stortinget) – alternativ 3 B og 3 C – bifalles.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument 12:37 (2011–2012) om Grunnlovsforslag
fra Carl I. Hagen vedtatt til fremsettelse av Christian Tybring-Gjedde
om endringer i Grunnloven § 71 (å muliggjøre fritak for å møte på
Stortinget) – samtlige alternativer – bifalles ikke.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den
9. februar 2016
Martin Kolberg | Hans Fredrik Grøvan |
leder | ordfører |