Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, Fredric Holen Bjørdal, Lise Christoffersen og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Stefan Heggelund, lederen Arve Kambe, Bente Stein Mathisen og Bengt Morten Wenstøb, fra Fremskrittspartiet, Ingebjørg Amanda Godskesen og Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Sveinung Rotevatn, og fra Sosialistisk Venstreparti, Kirsti Bergstø, viser til at proposisjonen er en oppfølging av forslag i statsbudsjettet 2016 og andre saker, samt mindre endringer i folketrygdloven og enkelte andre lover.

Økt grunnpensjon til gifte og samboende, herunder uføretrygdede som mottar en omregnet uføretrygd

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, merker seg historikken til avkortningen av pensjoner til gifte og samboende pensjonister. Til å begynne med gjaldt avkortningen bare for de pensjonister som var gift, men etter noen år kom man til at det burde være likebehandling med samboende.

Flertallet har forståelse for at det kan oppleves som urimelig at størrelsen på pensjonen er knyttet til sivil status.

Flertallet viser til budsjettavtale mellom partiene i regjeringen Bondevik II og Fremskrittspartiet om statsbudsjettet for 2003. Avtalepartiene ble enige om en reduksjon av avkortningen fra 25 pst. til 15 pst. Flertallet viser også til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 11 (2002–2003), og at Venstre som ikke var representert i sosialkomiteen, også stemte i henhold til avtalen, sitat:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til de fremforhandlede avtalene for rammene 15 og 16 mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet angående plan for opptrapping av grunnpensjonen for gifte og samboende.»

Flertallet merker seg at det er forskjell på partiene. Noen mener det er rett at gifte eller samboende pensjonister skal få mindre i pensjon. Deres argument er at folk som bor sammen kan dele på kostnader, uten å forholde seg til at en slik avkortning rammer familier. Avkortning representerer et økonomisk angrep på ekteskap og forpliktende samliv, og gir pensjonister er insentiv for å bryte med sin livspartner.

Flertallet viser for øvrig til flertallsmerknader fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre (Kristelig Folkeparti er ikke representert i arbeids- og sosialkomiteen) i Innst. 15 S (2015–2016):

«Disse medlemmer merker seg at regjeringen Solberg følger opp regjeringsplattformen og øker grunnpensjonen for gifte og samboende pensjonister fra 85 prosent til 90 prosent av grunnbeløpet. I dag utgjør grunnpensjon til gifte og samboende pensjonister 85 prosent av grunnbeløpet, mens den for enslige pensjonister utgjør 100 prosent av grunnbeløpet.

Disse medlemmer viser også til avtale mellom Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre for stortingsperioden 2013-2017, punkt 4 k.

Disse medlemmer anser det som urimelig at man får en avkortning i pensjonen basert på sivilstatus og er fornøyd med at man nå retter opp noe av urimeligheten. Økningen sørger for økt likebehandling og rettferdighet. Endringen vil komme ca. 650 000 pensjonister til gode – ca. 500 000 alderspensjonister, ca. 140 000 uføretrygdede og ca. 15 000 andre (hovedsakelig kommunal og statlig AFP). Den enkelte pensjonist får en økning i pensjonen på ca. 4 000 kroner pr. år, altså ca. 8.000 kroner for hvert ektepar/samboerpar.

Disse medlemmer merker seg at endringene gjelder gammel folketrygd. Den medfører derfor ikke en varig svekkelse av bærekraften i pensjonssystemet, men økte kostnader i en overgangsperiode inntil ny folketrygd er innfaset for alle.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til begrunnelsen for at enslige pensjonister og pensjonister som forsørger ektefelle og/eller barn, har høyere grunnpensjon enn gifte og samboende pensjonister. Helt siden den første alderstrygden ble innført i 1936, har begrunnelsen vært at førstnevnte ikke har noen med egen inntekt å dele utgiftene med. Disse medlemmer mener at denne begrunnelsen fortsatt bør gjelde.

Selv om dagens system ble etablert i en tid der arbeidsfordelingen mellom ektefeller var en annen enn det som er vanlig i dag, er det likevel slik at enslige minstepensjonister og pensjonister med forsørgeransvar er blant dem som har dårligst råd. Med til dagens system hører også at gifte/samboende har rettigheter som etterlatte.

Disse medlemmer viser til Prop. 1 S (2015–2016) Statsbudsjettet 2016 for Arbeids- og sosialdepartement, der det fremgår at andelen minstepensjonister utgjør 18 pst. av alle mottakere av alderspensjon. Det er i tillegg fortsatt slik at andelen minstepensjonister blant kvinner er langt høyere (29,9 pst.) enn andelen minstepensjonister blant menn (4,8 pst.).

Disse medlemmer tar avstand fra flertallets argument om at høyere grunnpensjon til enslige pensjonister/pensjonister med forsørgeransvar representerer et økonomisk angrep på ekteskap og forpliktende samliv og gir pensjonister et insentiv for å bryte med sin livspartner. Når det gjelder størrelsen på grunnpensjonen, fastsettes denne i henhold til bestemmelsene i folketrygdlovens § 3-2, der enslige pensjonisters grunnpensjon fastsettes etter en høyere sats enn grunnpensjonen til gifte/samboende, ut fra en erkjennelse av at enslige pensjonister/pensjonister med forsørgeransvar ikke har noen å dele utgiftene med.

Disse medlemmer viser til at regjeringens forslag om større likestilling mellom enslige og gifte/samboende pensjonister, uavhengig av inntektsnivå, innebærer at en betydelig andel av et beløp på 907 mill. kroner i 2016, stigende til 2,7 mrd. kroner i 2017, vil gå til pensjonister med relativt høye inntekter. Disse medlemmer mener at dette er feil prioritering av fellesskapets ressurser og går imot regjeringens forslag og samarbeidspartienes budsjettforlik på dette punktet.

Disse medlemmer mener at flertallspartienes argumentasjon er lite konsekvent, når man på den ene side vil bruke 2,7 mrd. kroner pr. år på å løfte pensjonene til gifte/samboende, mens man på den annen side foreslår å bruke 240 mill. kroner på årsbasis (82 mill. kroner i 2016) på et særskilt tillegg på 4 000 kroner for enslige minstepensjonister med alderspensjon, tilsvarende omtrent det gifte/samboende vil få økt sine pensjoner med. Det innebærer at det fortsatt vil være forskjell på utbetalingene til enslige pensjonister/enslige med forsørgeransvar og gifte/samboende når det gjelder minstepensjon til alderspensjonister. Det betyr også at det i fremtiden vil være forskjell mellom enslige minstepensjonister med alderspensjon på den ene side, og andre enslige med pensjon eller trygdeytelser på minstenivå. Disse medlemmer savner en god begrunnelse for en slik forskjellsbehandling.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartietviser til sine respektive partiers alternative budsjett for 2016, der det foreslås å øke pensjonene i folketrygden til enslige med minsteytelser fra folketrygden med 4 000 kroner pr. år med virkning fra 1. september 2016. Det vises til budsjettforliket mellom regjeringspartiene (Høyre/Fremskrittspartiet) og Kristelig Folkeparti/Venstre, der det foreslås at pensjonene til enslige skal økes med 4 000 kroner pr. år, men kun for alderspensjonister.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartietmener denne økningen skal gjelde alle pensjonister og uføretrygdede med minsteytelser fra folketrygden (jf. Innst. 15 (2015–2016) til statsbudsjettet for 2016).

Disse medlemmer viser til sine merknader og forslag i Innst. 15 S (2015–2016) til statsbudsjettet for 2016 og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i god tid før 1. september 2016 om å oversende en egen sak med forslag til nødvendige endringer i folketrygdens regler på aktuelle kapitler for å sikre at alle enslige med minsteytelser fra folketrygden, uavhengig av type ytelse, får en økning i sin pensjon på 4 000 kroner pr. år, med virkning fra 1. september 2016.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartigår imot de forslagene til endringer i folketrygdloven som gjelder endringer i bestemmelsene om grunnpensjon til gifte/samboende.

Barnetillegg for mottakere av uføretrygd

Komiteen merker seg at dette er en oppfølging av Stortingets vedtak om å innføre et øvre tak på summen av uføretrygd og barnetillegg fra 1. januar 2016, som ble gjort i forbindelse med statsbudsjettet 2015. I budsjettavtalen inngått mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ble det enighet om at ordningen med behovsprøvd barnetillegg skulle videreføres i ny uføretrygd som ble innført med virkning fra 1. januar 2015.

Komiteen viser til at regjeringen nå foreslår enkelte mindre endringer, de fleste uten materiell karakter, slik at regelverket blir konsistent og enklere å forstå og håndheve. Komiteen støtter denne forenkling.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartiviser til budsjettbehandlingen for 2015, jf. Innst. 15 S (2014–2015), der disse medlemmer gikk imot regjeringen Solbergs forslag til kraftige kutt i ordningen med barnetillegg til uføre, et kuttforslag som ikke inngikk i forliket om ny uføretrygd fra 1. januar 2015. Disse medlemmer viser til at deler av kuttforslaget ble reversert gjennom budsjettforliket i Stortinget om statsbudsjettet for 2015 mellom regjeringspartiene og samarbeidspartiene Kristelig Folkeparti og Venstre. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti også gikk imot det kuttet i barnetillegget som faktisk ble vedtatt etter budsjettforliket, og som nå følges opp i Prop. 11 L (2015–2016).

Endringer i reglene om dagpenger under arbeidsløshet

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at det foreslås tre mindre endringer i ordningen med dagpenger ved arbeidsledighet. Hensikten med endringene er å presisere den enkeltes egenansvar for å være reelt arbeidssøkende. Det er slik at samfunnet kan og vil bistå de som uforvarende har blitt arbeidsledige og som reelt forsøker å komme seg tilbake i lønnet arbeid. I lys av dagpengenes rolle som forsikringsordning er det rimelig at personer som sier opp jobben sin eller takker nei til arbeid eller tiltak, selv bærer en betydelig del av den økonomiske risikoen ved den selvforskyldte ledigheten.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, støtter de foreslåtte skjerpinger av sanksjoner. Samtidig er det verd å merke seg at det ikke foreslås nye sanksjoner på dette tidspunkt, men at regjeringen bes følge med på arbeidsledighetsutviklingen og eventuelt komme tilbake til Stortinget med forslag om nye sanksjoner, hvis det anses hensiktsmessig.

Dagpenger under ferie for arbeidsledige

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til regjeringens forslag om endringer i ordningen med dagpenger under ferie for langtids arbeidsledige. Ordningen med dagpenger er ment å være en ytelse for aktive arbeidssøkere. Når det blir innført en ordning med unntak fra kravet om å være reell arbeidssøker i opptil fire uker, er dette en fleksibel og god ordning. Disse medlemmer merker seg at feriepenger tjenes opp året før ferien skal avvikles, dette kalles opptjeningsåret. Ferieåret er det kalenderåret ferien avvikles. Hvis man ikke har vært i jobb året før, vil man uansett ha rett til å ta ferie, men man har ikke rett til feriepenger. Disse medlemmer mener at argumentasjon om at forslaget behandles i denne sak ikke er en «løsning for året etter» inneholder en logisk feil. Det er nemlig slik at når noen blir arbeidsledige, så har de allerede opptjent feriepenger. Disse medlemmer forutsetter at slike opptjente feriepenger er tilstrekkelige til å dekke ferie i første år som den enkelte er tilbake i jobb og ikke lenger mottar dagpenger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartietviser til at det foreslås innstramminger i dagpengeordningen som medfører en besparelse på budsjettet på 236 mill. kroner. Disse medlemmer mener det kan være sammensatte grunner til at arbeidstakere velger å si opp jobben sin selv. Et krevende arbeidsmiljø som gjør det vanskelig å stå i arbeid kan være en grunn til å si opp selv. Et annet forhold kan være at kravene til mobilitet kan gjøre at en av partene i familien må flytte for å få arbeid og at den andre må si opp jobben for å kunne flytte med. Det er, etter disse medlemmersoppfatning, ikke riktig å straffe slike forhold med ytterligere økonomiske innstramminger.

Disse medlemmer foreslår derfor at innstrammingen kun skal gjelde for dem som uten rimelig grunn takker nei til tilbud om arbeid, og støtter derfor ikke endringen i § 4-10 i folketrygdloven.

Disse medlemmer fremmer i stedet følgende forslag:

«I lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endringer:

§ 4-10 andre og tredje ledd skal lyde:

Forlenget ventetid løper fra det tidspunkt det er søkt om stønad, og fastsettes til:

• a) åtte uker første gang forhold som nevnt i første ledd bokstav a inntreffer,

• b) tolv uker første gang forhold som nevnt i første ledd bokstav b, c eller d inntreffer,

• c) tolv uker dersom forhold som nevnt i første ledd bokstav a har inntruffet to ganger innenfor de siste tolv måneder,

• d) seks måneder dersom forhold som nevnt i første ledd bokstav b, c eller d har inntruffet to ganger innenfor de siste tolv måneder, og dersom forhold som nevnt i første ledd eller i § 4-20 har inntruffet tre ganger innenfor de siste tolv måneder.»

Disse medlemmer viser til at regjeringen foreslo at ordningen med ferietillegg i dagpengeordningen ble avviklet i budsjettet for 2015. Arbeiderpartiet støttet ikke dette. Stortingsflertallet ba regjeringen i et anmodningsvedtak å komme tilbake med en ordning som ivaretok langtidsledige utover 52 uker slik at de skulle kunne få en økonomisk mulighet til å ta ferie og gjøre nødvendige tilpasninger i regelverk eller kompensasjonsgrad.

Disse medlemmer registrerer at det foreslås endringer som gjør at den arbeidsledige kan ta ferie innenfor den gitte tidsperioden for utbetaling av dagpenger, ved at 4 uker gjøres fri for arbeidsplikt. Dette gir, etter disse medlemmers mening, ingen løsning for året etter. Uten opptjening av feriepenger av utbetalte dagpenger vil en person som har vært arbeidsledig ikke få utbetaling i ferieperioden året etter.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende endringer i folketrygdloven § 4-14 Ferietillegg:

«I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endringer:

§ 4-14 skal lyde:

Til medlem som har mottatt dagpenger i mer enn åtte uker i løpet av et kalenderår, ytes et ferietillegg til dagpengene. Ferietillegget utgjør 9,5 prosent av de dagpengene som er utbetalt i (det foregående) kalenderåret. Ferietillegget utbetales snarest mulig etter utgangen av ferieopptjeningsåret, eller når medlemmet har hevet full dagpenger i en full stønadsperiode (se § 4-15 første og annet ledd).»

Komiteens medlem fra Senterpartiet støtter forslaget om å øke varigheten på forlenget ventetid og tidsbegrenset bortfall av dagpenger fra åtte til 12 uker ved første gangs sanksjon.

Dette medlem støtter imidlertid ikke forslaget om forlenget ventetid og tidsbegrenset bortfall av dagpenger fra 12 uker til seks måneder, når et sanksjonsbetinget forhold etter § 4-10 og § 4-20 har inntruffet to eller flere ganger innenfor en tolv måneders periode. Dette medlem foreslår å videreføre ulik ventetid mellom 2. og 3. sanksjonsbetingede forhold i folketrygdloven § 4-10 andre ledd og § 4-20 tredje ledd, jf. Innst. 15 S (2015–2016). Derfor foreslår dette medlem å øke forlenget ventetid og tidsbegrenset bortfall av dagpenger når et sanksjonsbetinget forhold har inntruffet to ganger innenfor en tolv måneders periode, fra 12 til 16 uker. Det vil da fortsatt være slik at forhold som gir grunnlag for sanksjon etter § 4-10 andre ledd og § 4-20 tredje ledd og som inntreffer flere enn to ganger innenfor en periode på tolv måneder, øker ventetiden eller bortfallsperioden.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endringer:

§ 4-10 andre ledd skal lyde:

Forlenget ventetid løper fra det tidspunkt det er søkt om stønad, og fastsettes til

• a) tolv uker første gang forhold som nevnt i første ledd inntreffer,

• b) seksten uker dersom forhold som nevnt i første ledd eller i § 4-20 har inntruffet to ganger innenfor de siste tolv måneder,

• c) seks måneder dersom forhold som nevnt i første ledd eller i § 4-20 har inntruffet tre eller flere ganger innenfor de siste tolv måneder.

§ 4-20 tredje ledd skal lyde:

Retten til dagpenger faller bort i

• a) tolv uker første gang forhold som nevnt i første ledd bokstav a til d eller andre ledd inntreffer,

• b) seksten uker dersom forhold som nevnt i første ledd bokstav a til d eller andre ledd, eller i § 4-10 første ledd har inntruffet to ganger innenfor de siste tolv måneder,

• c) seks måneder dersom forhold som nevnt i første ledd bokstav a til d eller andre ledd, eller i § 4-10 første ledd har inntruffet tre eller flere ganger innenfor de siste tolv måneder.»

Lov om supplerande stønad til personar med kort budtid i Noreg – unnta eldre personer som er kommet til Norge på grunnlag av familiegjenforening med barn/slektninger bosatt her mv.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til ordningen med supplerende stønad til personer med kort botid i Norge, som nå har virket i nesten ti år. Ordningen er i første rekke gitt for personer som oppholder seg her og har lav eller ingen pensjonsopptjening ved fylte 67 år. Dette kan være personer som er født i Norge eller i annet land. Mange av disse er eldre slektninger som kommer til Norge på familiegjenforening, og som ikke rekker å opparbeide seg pensjonsrettigheter i Norge.

Hensikten er å sikre en inntekt på nivå med minste pensjonsnivå for alderspensjon fra folketrygden. Mange av disse har heller ikke pensjonsrettigheter i land de flytter fra. Ordningen fratar den enkelte det økonomiske ansvaret ved familiegjenforening, og oppfattes urettferdig av folk som selv har lave pensjonsrettigheter etter et langt arbeidsliv.

Flertallet merker seg at det foreslås å unnta personer over 67 år som er kommet til Norge ved familiegjenforening fra ordningen, og støtter dette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at formålet med supplerende stønad til personer med kort botid i Norge, som trådte i kraft 1. januar 2006, er å garantere en minsteinntekt til personer over 67 år, og som har mindre enn 40 års botid i Norge. Begrunnelsen for ordningen var todelt, dels å sikre den enkelte en inntekt på linje med minstenivået i folketrygden, dels å avlaste kommunenes sosialhjelpsbudsjett.

Disse medlemmer konstaterer at regjeringen Solberg for andre år på rad kutter i stønaden til personer som hører med blant dem som har minst å leve av, og at dette kuttet også har fått tilslutning i budsjettforliket mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre for 2016. For 2015 ble forsørgingstillegget/barnetillegget for mottakere som forsørget ektefeller under 67 år og/eller barn under 18 år, opphevet. For 2016 foreslås nye kutt i form av å unnta eldre personer som er kommet til Norge ved familiegjenforening med barn/slektninger som er bosatt her, fra ordningen. Disse medlemmer viser til sine respektive partiers alternative budsjett for 2016 og Innst. 15 S (2015–2016), der Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti går imot dette usosiale kuttet.

Disse medlemmer viser til høringen om statsbudsjettet for 2016, der blant annet Pensjonistforbundet viste til at dette kuttet vil føre til at 500 personer vil miste stønaden ved ny stønadsperiode, at forslaget er uverdig, vil føre til økt fattigdom og at det er kunstig å lage forskjellige regler for minstepensjonister, avhengig av opprinnelse. Disse medlemmer viser dessuten til flertallets begrunnelse for å øke pensjonene til gifte/samboende, med at lavere ytelse er å betrakte som et økonomisk angrep på ekteskap og forpliktende samliv, mens det i denne saken argumenteres motsatt, med at det må være avgjørende for nivået på minsteytelsen om man har noen å dele boutgiftene med, enten stønadsmottakeren er gift/samboende eller enslig. Disse medlemmer støtter ikke en slik diskriminering av enkelte minstepensjonister og vil stemme imot forslagene til endringer når det gjelder familieinnvandrere.

Lov om supplerande stønad til personar med kort budtid i Noreg – tekniske endringer

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Stortingets behandling av Meld. St. 9 (2014–2015) og Innst. 180 S (2014–2015) der disse medlemmer sluttet seg til de foreslåtte tekniske justeringene i ordningen. Disse medlemmer viser imidlertid til innstillingens side 6, der komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti presiserte at en forutsetning for å gi tilslutning til forslaget om at supplerende stønad skulle falle bort ved opphold i aldershjem og sykehjem, var at brukerne av supplerende stønad som legges inn i slike institusjoner, likestilles med andre beboere når det gjelder midler til eget forbruk. Disse medlemmer viser til Prop. 11 L (2015–2016), der regjeringen forutsetter at den innlagte i slike tilfeller henvises til å søke økonomisk sosialhjelp. Disse medlemmer viser til at forutsetningen for Arbeiderpartiets, Senterpartiets og Sosialistisk Venstrepartis støtte til forslaget dermed ikke er til stede og vil stemme imot at supplerende stønad bortfaller ved innleggelse i alders- og sykehjem. Disse medlemmer viser også til at en viktig del av formålet med supplerende stønad var å avlaste kommunene for utgifter knyttet til personer med kort botid i Norge.