Regjeringen viser innledningsvis i meldingen til store endringer i det handelspolitiske landskapet og mener Norge må ha et bevisst forhold til hvordan handelspolitikken innrettes. Norges svar må tilpasses endringene som finner sted, som f.eks.:

• At Norge i større grad risikerer å bli stående utenfor videreutviklingen av rammeverket for internasjonal handel. Det vises her spesielt til megaregionale forhandlingsprosesser som TTIP, hvor Norge står utenfor og dermed har begrenset mulighet til å påvirke, selv om norske interesser blir berørt.

• At markedene hvor Norge ikke har ferdigforhandlet frihandelsavtaler utgjør en stadig økende andel av den globale økonomien og verdenshandelen. Norge står uten egne frihandelsavtaler med seks av verdens ti største økonomier.

• At tilgangen til markeder hvor de handelspolitiske rammebetingelsene er mindre utviklet blir viktigere for norsk næringsliv når det globale økonomiske tyngdepunktet nå forflyttes sør- og østover.

• At norske handelspolitiske interesser i økende grad speiler endringene av norsk økonomi, med økt vektlegging av investeringer og handel med tjenester, hvor handelspolitiske rammevilkår i mange tilfeller har kommet kortere enn for handel med varer.

I del I av meldingen («Verden før og nå», kapittel 1–3) understreker regjeringen at Norge ikke bare er avhengig av handel, men av en strategisk, aktiv handelspolitikk. Regjeringen vil føre en offensiv handelspolitikk som vektlegger norske interesser og støtter opp om den kommende omstillingen av norsk økonomi (kapittel 1 «Norsk økonomi og handel»). Den vil arbeide for at globaliseringen støttes opp av et rettferdig og regelbasert internasjonalt samarbeid, med vekt på bærekraftig utvikling, jobbskapning og økonomisk vekst gjennom åpen handel (kapittel 2 «En global økonomi»). I kapittel 3 («Handel som virkemiddel») har regjeringen valgt å fokusere på følgende politikkområder og tilstøtende temaer: balansegangen mellom åpenhet og retten til å regulere; handel og utvikling; handel, miljø og klima; og handel og arbeidstakerrettigheter.

I del II av meldingen («Organiseringen av internasjonal handel», kapittel 4–5) fremhever regjeringen bevaring av det multilaterale handelssystemet som Norges primære handelspolitiske interesse (kapittel 4 om «Det multilaterale handelssystemet»). Den peker også på EØS som Norges viktigste frihandelsavtale og anser Norges frihandelsavtaler gjennom EFTA 25 som viktige for å sikre markedsadgang og gode rammevilkår for norsk næringsliv (kapittel 5 om «Bilateralt og regionalt handelssamarbeid»).

I del III av meldingen («Veivalg i handelspolitikken», kapittel 6–10) presenterer regjeringen fem områder hvor endringer nasjonalt og globalt bidrar til at det er nødvendig å forholde seg til handelspolitiske veivalg. Det presiseres at veivalg ikke er det samme som hovedprioriteringer, men heller en indikasjon på økt aktualitet, endrede premisser og politisk ønske om retningsendring. Regjeringen vil på de fem områdene:

• Bevaring og styrking av det multilaterale handelssystemet (kapittel 6):

• • arbeide for løsninger som bidrar positivt til å få på plass en global handelsavtale i sluttføringen av Doha-runden, og prioritere nedbygging av handelshindre i andre industriland og fremvoksende økonomier. Markedsadgang for industrivarer (særlig sjømat) og tjenester, styrking av regelverket, samt arbeidet for en balansert løsning for landbruk som også ivaretar norske interesser, vil vektlegges.

  • arbeide for at det ikke stilles økte krav til minst utviklede land (MUL) og for å bevare utviklingsdimensjonen i forhandlingene.

  • bidra til at flernasjonale avtaler som er tett knyttet opp til WTO, utvikles til å bli et effektivt, attraktivt og konstruktivt bidrag til mest mulig multilaterale løsninger.

• Prioriteringer og avveininger for åpning av markeder (kapittel 7):

• • arbeide for en offensiv handelspolitikk som ivaretar norske interesser blant annet ved å sikre norske bedrifter økt markedsadgang og bedre forutsigbarhet for eksport av varer, tjenester og investeringer og å bidra til stabile globale økonomiske og politiske rammevilkår for økonomisk vekst og utvikling.

  • gi økt prioritet til arbeidet for å sikre frihandel for sjømat til EU-markedet.

  • arbeide for oppstart av forhandlinger med viktige handelspartnere som vi ennå ikke har avtaler med, samt vurdere mulighetene for å etablere frihandelsavtaler med regionale sammenslutninger.

• Landbruks- og handelspolitikken (kapittel 8):

• • fortsatt vektlegge norsk landbruks beskyttelsesbehov i fremtidige handelsforhandlinger. Defensive interesser på landbruksområdet avveies mot generelle handelspolitiske interesser og offensive interesser på andre enkeltområder.

  • arbeide for en friere handel med landbruksvarer for å bidra til global velferdsutvikling og matsikkerhet, samt av hensyn til norske forbrukere og mangfoldet i det norske matmarkedet. Landbruksinteresser vil bli tillagt nødvendig vekt i forhandlinger, men vil ikke i seg selv være grunn til å hindre innledning av forhandlinger hvor landbruksinteresser kan forventes å bli berørt.

  • fase ut alle eksportsubsidier senest innen utgangen av 2019.

  • støtte opp om internasjonale initiativ for å begrense bruken av eksportrestriksjoner.

• Handel med tjenester (kapittel 9):

• • gi prioritet til å få revitalisert tjenesteforhandlinger i WTO, og legge vekt på at forhandlingssporet i WTO går parallelt med pågående regionale og flernasjonale forhandlingsprosesser som omhandler tjenester.

  • arbeide for å sluttføre en ambisiøs TISA-avtale med klare og robuste rammebetingelser for handelen med tjenester, med vekt på tjenestesektorer der norsk næringsliv har særlig interesse av å kunne konkurrere på like vilkår i globale markeder.

  • gjennomføre en kartlegging av behovet for videreføring av handelspolitiske restriksjoner på tjenesteområdet i forbindelse med TISA-forhandlingene.

  • arbeide for at TISA inkluderer sentrale fremvoksende økonomier og utformes på en måte som muliggjør fremtidig multilateralisering innenfor WTO.

• Økonomisk diplomati og åpenhet i handelspolitikken (kapittel 10):

• • øke innsatsen for å bruke handelspolitikken aktivt i et styrket økonomisk diplomati.

  • etterstrebe størst mulig åpenhet og nasjonal debatt om forhandlingsprosesser.

  • vektlegge å holde Stortinget orientert om forhandlingsprosesser, -posisjoner og -initiativ, og vurdere behovet for egne handelspolitiske redegjørelser i perioder hvor den handelspolitiske aktiviteten tilsier at dette er hensiktsmessig.

Regjeringen viser til at meldingen må leses i sammenheng med Sundvolden-plattformen og regjeringens øvrige meldinger og handlingsplaner, inkludert kommende meldinger. Regjeringen henviser spesielt til Meld. St. 10 (2014–2015) Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken og Meld. St. 35 (2014–2015) Sammen om jobben – Næringsutvikling innenfor utviklingssamarbeidet.