Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen og Eirin Sund, frå Høgre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn Lødemel og Ingjerd Schou, frå Framstegspartiet, Mazyar Keshvari og leiaren Helge André Njåstad, frå Kristeleg Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, frå Senterpartiet, Heidi Greni, frå Venstre, André N. Skjelstad, og frå Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, merker seg at regjeringa har fremja forslag om endringar i lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tenestemenn m.m. (tenestemannsloven) og lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse. Forslaget inneber ei utfasing av statens ventelønnsordning, som er heimla i tenestemannslova, og vartpengeordninga, som er heimla i lov om Statens pensjonskasse. Dette fører til at arbeidstakarar i framtida ikkje kjem til å ha rett til desse ytingane, men i staden bli viste til den alminnelege dagpengeordninga. Samtidig føreslås i proposisjonen ei overgangsordning slik at dei som får ventelønn og vartpengar når lovene blir endra, ikkje blir råka av opphevinga. Proposisjonen fremjar også forslag om endringar i enkelte andre lover og oppheving av enkelte lovføresegner, som følgje av utfasinga av ventelønnsordninga og vartpengeordninga.

Komiteen viser til at reglar om ventelønn («ventepengar») fanst allereie i den første tenestemannslova av 1918. Ordninga var meint som ei økonomisk inntektssikring for tenestemenn som blir oppsagde på grunn av at arbeidet har falle vekk. Komiteen påpeikar at ordningane blei etablert på eit tidspunkt der velferdslovgivinga var mindre utvikla og arbeidslivet mindre organisert enn i dag.

Komiteen legg til grunn at den som har rett til ventelønn eller vartpengar når lova trer i kraft, held fram med å ha retten til ventelønn eller vartpengar etter dei reglane som gjeld ved endringa i lov 4. mars 1983 om statens tenestemenn m.m. § 13 og endringa i lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse § 23.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre, viser til at utfordringar med ventelønn og vartpengar har vore at eldre arbeidskraft har måtta vike i større grad enn om ventelønnsordninga ikkje hadde vore tilgjengeleg for dei aktuelle statlege verksemdene. Fleirtalet vil òg peike på at det ikkje har vært mogeleg å tilbakeføre personar til arbeid i så stor grad som ønskjeleg. Særleg gjeld dette eldre arbeidstakarar.

Fleirtalet meiner at forslaget om å oppheve dei to ordningane vil styrkje arbeidslinja, motverke utstøyting frå arbeidslivet og forenkle forvaltninga av stønadene til desse personane.

Fleirtalet viser til at forslaget òg vil erstatte dei to ordningane med den ordinære dagpengeordninga som gjeld alle andre arbeidstakarar.

Fleirtalet viser til at det i forslaget blir vist til at ei utfasing av ventelønns- og vartpengeordningane vil redusere ulikskapen mellom statleg sektor og dei andre sektorane i arbeidslivet. Fleirtalet meiner at samfunnet vil tene på at kompetanseflyten mellom dei ulike sektorane aukar, som følgje av at fleire personar skiftar arbeid på tvers av sektorane.

Fleirtalet legg vesentleg vekt på at ufasinga av ordningane ikkje skal føre til negative konsekvensar for dei som i dag har rett til desse ytingane.

Fleirtalet peiker på at ei utfasing av ventelønnsordninga på kort sikt vil ha relativt liten økonomisk verknad. På litt lengre sikt kjem utgiftene til ventelønn og refusjonen av desse utgiftene for statlege verksemder til å falle bort. Fleirtalet viser til forslag som peiker på at utgiftene til dagpengar kjem til å auke noko, men at dagpengar utgjer eit noko lågare beløp og varer kortare.

Fleirtalet peiker på at utfasinga av vartpengeordninga kjem til å ha liten økonomisk verknad.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser at ventelønn har vært et viktig personalpolitisk virkemiddel ved omstillinger i statlig sektor.

Det samme gjelder ved fristilling av statlige organer og oppgaver. Ved overgang fra forvaltningsorgan og forvaltningsbedrift til nytt rettssubjekt (statsforetak, helseforetak eller annet selvstendig rettssubjekt), har en lovfestet en videreføring av rettighetene til ventelønn og fortrinnsrett i staten for en periode av 3 år.

Dersom den fristilte virksomheten fortsatt opprettholder medlemskapet i Statens pensjonskasse, kan ansatte som blir oppsagt, tilstås vartpenger i medhold av lov om Statens pensjonskasse § 23 siste ledd med tilhørende forskrift. I hovedsak er regelverkene for ventelønn og vartpenger like.

Disse medlemmer mener at ventelønns- og vartpengeordningen er gode verktøy ved omstillinger i statlige virksomheter, og spesielt for eldre arbeidstakere. Ventelønna har vært en god sikkerhet for ansatte som blir overtallige fra staten. Under den rødgrønne regjeringsperioden var det få som gikk over på ventelønn, men det er fortsatt en del igjen i ordningen fra tidligere omstillinger.

Det er liten grunn til å tro at det å fjerne ordningene vil medføre at eldre arbeidstakere tas bedre vare på i omstillingsprosesser. Tvert imot ser disse medlemmer at det nå iverksettes flere omstillingsprosesser hvor målsettingen er at eldre arbeidstakere skal byttes ut med arbeidskraft med en annen kompetanse.

De som ikke finner ny jobb vil i stedet gå over på dagpenger under arbeidsløshet og derved få kortere periode med inntektssikring.

Staten som arbeidsgiver er forpliktet til å ta et ansvar for å hindre utstøting av egne arbeidstakere ved blant annet kompetansehevingstiltak og omplassering internt. Ved å fjerne ventelønnen er det grunn til å tro at dette arbeidet vil svekkes.

Finansieringen av ventelønnen har i seg selv bidratt til å holde folk i arbeidslivet. Dette skyldes at ventelønnen i utgangspunktet skal dekkes over virksomhetens eget budsjett, og arbeidsgiver vil dermed få et incitament til å vurdere om en ansatt kan brukes i ny organisasjon, framfor å si opp vedkommende og få en langvarig økonomisk forpliktelse. Det staten oppnår, er å svekke den enkelte overtalliges rettigheter og at utgiftene ved nedbemanning og oppsigelser flyttes fra den enkelte virksomhet og over på trygdebudsjettet.

Det er ikke en korrekt beskrivelse av de faktiske forhold når departementet hevder at bortfall av ventelønnsordningen innebærer en harmonisering mellom staten og de øvrige sektorene i arbeidslivet. Gavepensjon og førtidspensjon er virkemidler som hyppig benyttes ved omstilling og nedbemanning i privat sektor.

Bortfall av ventelønnsordningen og vartpengeordningen vil kunne få store konsekvenser for den enkeltes videre pensjonsopptjening, og også de fremtidige pensjonsytelser. Det framstår som urimelig at arbeidsgiver ensidig kan endre den enkeltes arbeidsavtale gjennom oppsigelse og dermed forringe opparbeidede pensjonsrettigheter. Lovendringen vil ramme tidligere opptjening på oppsigelsestidspunktet og fremtidig opptjening frem til aldersgrensen. Selv med full opptjening i tjenestepensjonsordningen, vil den enkelte kunne miste opptil 25 pst. av pensjonen ved overgang fra løpende til oppsatte rettigheter.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med egen sak etter at tjenestemannslovsutvalget har levert sin rapport slik at statsansattes arbeidsvilkår kan behandles på en helhetlig måte.»