Jeg viser til brev fra Energi- og miljøkomiteen
av 21.9.2015 vedrørende representantforslag 110 S (2014-2015) fra
stortingsrepresentantene Marit Arnstad, Geir Jørgen Bekkevold, Anders
Tyvand og Anne Tingelstad Wøien om sterkere statlig satsing på vedlikehold
av verneverdige kirker.
Det fremmes følgende forslag:
1. Stortinget ber regjeringen
i henhold til sektorprinsippet utarbeide en forsterket strategi
for hvordan alle fredete og verneverdige kirker kan sikres et forsvarlig
vedlikeholdsnivå.
2. Stortinget ber regjeringen legge fram
forslag om forsterkede statlige virkemidler for å ta vare på steinkirker
fra middelalderen, fredete etterreformatoriske kirker og særlig
viktige kirker fra etter 1650. Det bes om at regjeringen overveier om
det kan opprettes bevaringsprogrammer etter mønster av Riksantikvarens
”Stavkirkeprogram”.
3. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om en særlig satsing på store, nasjonalt viktige steinkirker fra
middelalderen.
4. Stortinget ber regjeringen overveie
om ”spleiselagsmodellen” i sterkere grad kan anvendes når det gjelder
vedlikehold av fredete og verneverdige kirker, og om Norsk Kulturminnefond kan
få en sentral rolle i den kommende satsingen.
Kirkene er viktige kulturbærere i det norske samfunnet.
Mange av kirkene er i tillegg til sin funksjon som menighetshus
og møtested mellom generasjoner også viktige kulturminner. Kirkene er
mange steder både det eldste og det mest påkostede offentlige bygget.
Mange av kirkene har spesielle arkitektoniske kvaliteter, er rikt
utsmykket og er blant de fremste byggverkene vi har når det gjelder
konstruksjoner, materialvalg, dekor og inventar.
Lokalsamfunnet har fra gammelt av hatt ansvaret
for kirkebyggene og slik er det også i dag. Etter kirkeloven har
kommunene det økonomiske ansvaret, mens Den norske kirkes menigheter (sokn),
som eiere, gjennom fellesrådene har ansvaret for den løpende forvaltningen
av byggene. Et fåtall kirkebygg eies og driftes av stiftelser (bl.a.
Fortidsminneforeningen). Dette må legges til grunn når det er snakk
om en strategi for å ivareta de fredete og verneverdige kirkebyggene.
På sentralt nivå har staten likevel enkelte tiltak for å understøtte
det lokale ansvaret.
Gjennom rentekompensasjonsordningen for kirkebygg
gir staten et tilskudd til kommunene tilsvarende renteutgiftene
av investeringen for istandsetting av kirkebygget. Investeringsrammen
som rentetilskuddet beregnes etter, fastsettes i statsbudsjettet
det enkelte året. Siden 2005, da ordningen ble etablert, er det
gitt tilsagn om rentetilskudd for istandsettingsprosjekter med et
samlet investeringsvolum på 3,3 mrd. kroner. Siden 2005 er det gitt
tilskudd til istandsettingsprosjekter ved 859 kirker i 317 kommuner.
Av årets investeringsramme på 500 mill. kroner er det søkt om rentetilskudd
for 130 mill. kroner av rammen.
Over posten Tilskudd til
nasjonale tiltak for kirkebygg er det gitt tilskudd til KA,
Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter, for å holde
opp et nasjonalt og faglig sterkt kompetansemiljø innen kirkebyggfeltet.
På bakgrunn av tilskuddet har KA gjennomført flere tilstandsundersøkelser,
kurs og andre verdifulle tiltak overfor kirkebyggforvalterne, innen
energiøkonomisering, tyveri- og brannsikring m.m.
Staten tok i 1869 ansvaret for gjenreisningen
av Nidarosdomen. Staten har fortsatt det direkte ansvaret for Nidarosdomens
bygningsmessige vedlikehold. Ansvaret ivaretas gjennom Nidaros domkirkes
restaureringsarbeider. Dette er en unik løsning for Nidarosdomen.
Nidaros domkirkes restaureringsarbeider er også et kompetansemiljø
som ivaretar gamle håndverkstradisjoner. Det er derfor et mål for bevilgningen
at fagmiljøet i Trondheim skal være et nasjonalt kompetansesenter
for restaurering av verneverdige bygninger i stein.
Klima- og miljødepartementet har gjennom Riksantikvaren
tatt et særskilt ansvar for arbeidet med å sette i stand og vedlikeholde
de 28 stavkirkene. Stavkirkeprogrammet er gjennomført i perioden
2001-2015. Stavkirkene inngår også i bevaringsprogrammet for brannsikring
av tette trehusmiljøer som avsluttes i 2020. Etter at den fasen
av stavkirkeprogrammet som har dreid seg om istandsetting og sikring
nå avsluttes vil innsatsen fremover settes inn på det løpende vedlikeholdet
av bygningene. Riksantikvaren har i en del tilfeller også bidratt
med midler til restaurering av kirkekunsten. I egenskap av sentral kulturminnemyndighet
har Riksantikvaren lagt ned betydelige ressurser i saksbehandling
og generell rådgivning knyttet til kirkebyggene, interiørene og
kirkekunsten i forvaltningen av de 211 fredete kirkene (oppført
før 1650), 313 verneverdige kirker (oppført i perioden 1650–1850),
samt de 442 listeførte kirkene (oppført i perioden etter 1850).
Det er et sammensatt ansvar for kirkene som
går på tvers av departementer og etater. KUD er sektordepartement
med et generelt rammeansvar for kirkene og KMD er ansvarlig for
kommuneøkonomien. For fredete kirker har KLD forvaltningsansvar
på samme måte som for andre fredete kulturminner. Når det gjelder
stavkirker har KLD tatt et særlig ansvar. Dette har sin bakgrunn
i stavkirkenes særlige kulturhistoriske betydning og de særlige
utfordringer som er knyttet til istandsetting, vedlikehold og sikring.
Dette kan ikke begrunne at KLD skal ta et tilsvarende ansvar for
andre kirker som er viktige kulturminner.
Det er store utfordringer når det gjelder vedlikehold
av kirkene. Dette er utfordringer som gjelder uavhengig av om kirkene
defineres som kulturminner eller ikke. Årsakene til dette er flere,
men gjelder bl.a. endringer i bosetningsmønster og at enkelte kirker
kan fremstå som lite egnet for dagens menighetsliv. Samtidig er
det viktig å peke på at statens innsats de siste 10-årene har økt,
jf. de virkemidlene og de satsingene som er omtalt ovenfor. Det
vurderes ikke som aktuelt å gjøre endringer i forvaltningen av kirkene.
Samtidig er det viktig at det i dialogen mellom berørte myndigheter
som har ansvar for kirkene på ulike områder kontinuerlig vurderes
hvordan kulturminneverdiene kan ivaretas på en god måte..
Når det gjelder forslagets punkt 4 om Norsk
Kulturminnefond, viser jeg til at kulturminnefondet ble etablert
som et lavterskeltilbud til private eiere av verneverdige kulturminner.
Det er bare helt unntaksvis at fondet gir støtte til offentlige bygninger
og kirker. Intensjonen bak kulturminnefondet tilsier at det ikke
kan benyttes til dette formålet.