Vedlegg
Jeg viser til brev fra Arbeids- og sosialkomiteen 6, mai d.å. der komiteen ber om min vurdering av følgende representantforslag fra stortingsrepresentantene Kirsti Bergstø, Audun Lysbakken, Karin Andersen og Snorre Serigstad Valen (Dokument 8:109 S (2014-2015)):
Stortinget ber regjeringen foreslå en lovendring som gjør det mulig å etablere likeverdige pensjonsordninger uavhengig av driftsform, jf. sykepleierordningen, eller gir ansatte rett til å beholde minst like gode pensjonsytelser som før ved privatisering av virksomhet i offentlig sektor.
Forslagsstillerne ber regjeringen se på om det er mulig å lage tverrgående tjenestepensjonsordninger for flere offentlige tjenesteområder, som skal sikre de ansatte pensjonsrettigheter ved privatisering av den offentlige virksomheten. Et slikt forslag forutsetter omfattende endringer både i de private og offentlige tjenestepensjonsordningene.
Tjenestepensjonsordninger i privat sektor etableres, organiseres og finansieres av de enkelte foretakene. Lov om obligatorisk tjenestepensjon regulerer hvilke foretak som har plikt til å opprette tjenestepensjonsordning for sine ansatte, hva slags pensjonsordning de minst må ha, og minstekravene til premie eller innskudd i slike ordninger. Foretaket kan velge å opprette pensjonsordning for de ansatte etter foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven eller tjenestepensjonsloven. I disse lovene stilles det krav bl.a. om forholdsmessighet og likebehandling av de ansatte, men ordningene gir også gunstig skattemessig behandling. Foretakene kan alternativt opprette pensjonsordninger uten å forholde seg til kravene i disse lovene, men ordningene vil da ikke gi gunstig skattemessig behandling.
Reguleringen bidrar til at ansatte i private foretak tjener opp pensjon etter lov om obligatorisk tjenestepensjon, samtidig som foretakene har insentiver til å bidra til å sikre de ansatte ytterligere opptjening.
Reguleringen bidrar til at ansatte i private foretak tjener opp pensjon etter lov om obligatorisk tjenestepensjon, samtidig som foretakene har insentiver til å bidra til å sikre de ansatte ytterligere opptjening. Reguleringen gir foretakene muligheter til å tilpasse sine pensjonsordninger til sin kostnadsmessige bæreevne, konkurransesituasjon og behovet for å bruke pensjonsordningen som faktor for å tiltrekke seg attraktiv arbeidskraft.
I offentlig sektor er det et enhetlig system for tjenestepensjon, der alderspensjonen er ytelsesbasert med en bruttogaranti. Pensjonen beregnes med utgangspunkt i sluttlønnen på pensjoneringstidspunktet. Den pensjonsordningen som utbetaler pensjonen medregner også eventuell tidligere opptjeningstid hos andre offentlige pensjonsordninger, og utbetaler en samlet pensjon. Et slikt system med sammenlegging av opptjente rettigheter forutsetter at ordningene i hovedsak har det samme pensjonsproduktet. Plikten til å ha en tjenestepensjonsordning er lovfestet (staten) eller den kan følge av tariffavtaler (blant annet i kommunal sektor, unntatt Oslo kommune). Det er noen få unntak fra hovedregelen om virksomhetsbaserte pensjonsordninger. Pensjonsordningene for apotekansatte og sykepleiere er profesjonsbaserte, det vil si at det er tilknytning til en bestemt profesjon som er avgjørende, uavhengig av om det er offentlig eller privat sektor. Ordningene ble lovfestet henholdsvis i 1957 og 1962.
Det kan være store kostnader knyttet til pensjon. Etter regjeringens syn er det uheldig dersom staten skal pålegge private virksomheter kostnader utover det som følger av obligatorisk tjenestepensjon. Gjeldende lovgivning er utformet som et rammeverk, og er tilstrekkelig fleksibelt til at virksomhetene kan utforme gode tjenestepensjonsordninger for sine ansatte. Representantene viser i den sammenhengen selv til eksempler der konkrete løsninger har vunnet fram innenfor gjeldende regelverk. Det gjeldende rammeverket åpner også opp for at foretakene kan etablere fellesordninger, dersom slik samhandling er ønskelig.
Arbeidsmiljølovens regler om virksomhetsoverdragelse kan omfatte konkurranseutsetting av offentlig virksomhet. Etter hovedregelen har de ansatte rett til å opprettholde arbeidsforholdet og å fastholde arbeidsvilkårene hos den nye arbeidsgiveren. Den nye arbeidsgiveren kan likevel velge å la egen pensjonsordning gjelde også for de overførte arbeidstakerne.
Forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter § 5 regulerer hvilke lønns- og arbeidsvilkår det kan stilles krav om i offentlige anskaffelser. I 2011 ble det vurdert om kravet til lønns- og arbeidsvilkår også burde omfatte tariffbestemte regler om pensjonsordninger, men det ble ikke gjennomført. Min vurdering er at dette regelverket ikke er egnet til å stille krav om pensjonsordning.
Når det gjelder AFP i privat sektor, er denne ordningen basert på en avtale mellom partene. I avtalen i privat sektor i lønnsoppgjøret i 2008 utformet partene nærmere den nye AFP-ordningen. Herunder ble det satt krav om tilknytning til AFP-bedrifter, blant annet må arbeidstakeren på uttakstidspunktet være tilknyttet en bedrift som er omfattet av en avtale om AFP. I tillegg kreves det at vedkommende har vært omfattet av en avtale om AFP i minst 7 av de siste 9 årene før fylte 62 år. Dette tilknytningskravet sikrer at vedkommendes arbeidsgiver(e) har bidratt til finansiering av ordningen i en tilsvarende periode. Den enkelte arbeidstakeren mister ikke retten til AFP ved jobbskifte innen den organiserte delen av privat sektor, da ordningen er en felles ordning for den delen av privat sektor. Jeg gjør oppmerksom på at partene har blitt enige om å evaluere overgangen til ny AFP senest i 2017.
Det er uheldig med svært forskjellige tjenestepensjonsordninger i offentlig og privat sektor, da dette kan motvirke mobilitet av arbeidskraft mellom sektorene. Offentlig tjenestepensjon har enkelte klare svakheter, blant annet er det for svake arbeidsinsentiver i den gjeldende ordningen. Jeg har derfor igangsatt et arbeid sammen med partene i arbeidslivet for å finne fram til bedre pensjonsløsninger for offentlig ansatte, der blant annet mobilitetshindringene mellom sektorene må bygges ned. Utformingen av AFP i offentlig sektor er en del av dette arbeidet.
Jeg vil oppsummere med at regjeringen arbeider for å legge til rette for trygge og forutsigbare rammer for private tjenestepensjonsordninger. Innenfor privat tjenestepensjon har Stortinget over tid gjort store endringer, blant annet ved innføringen av obligatorisk tjenestepensjon, tilpasningen av privat tjenestepensjon til pensjonsreformen og fra 2014 et nytt kollektivt tjenestepensjonsprodukt, jf. lov om 13. desember 2013 nr. 106 om tjenestepensjon.
Någjeldende lovgivning gir derfor i stor grad foretakene stor fleksibilitet. Foretakene er etter lov om obligatorisk tjenestepensjon pålagt å opprette en tjenestepensjonsordning for sine ansatte etter foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven eller tjenestepensjonsloven. Ved utformingen av pensjonsordningene i de enkelte foretakene må foretakenes egen vurdering av virksomhetens økonomiske bæreevne mv. være sentralt.
Et system med tverrgående pensjonsordninger i tillegg vil kunne frata foretakene noe av kontrollen med pensjonskostnadene sine, alternativt innebære at kostnadseffektene av den tverrgående ordningen må balanseres ut ved endret pensjonsopptjening for arbeidstakere som ikke er medlem i den tverrgående ordningen. Et lovpålegg om at enkelte virksomheter innen for eksempel helsesektoren plikter å opprette en bestemt tverrgående pensjonsordning vil ikke bare innebære en strukturell omlegging av tjenestepensjonsområdet innenfor privat sektor, men også bryte med prinsippet om selvregulering i den norske arbeidslivsmodellen.