Vedlegg
Jeg viser til brev 8. oktober 2015, fra Arbeids- og sosialkomiteen, der komiteen ber meg vurdere følgende forslag fra representantene Jonas Gahr Støre, Dag Terje Andersen, Terje Aasland, Marianne Marthinsen, Eirin Sund, Eigil Knutsen, Ingrid Heggø og Else-May Botten (Dokument 8:7 S (2015-2016)):
Stortinget ber regjeringen fremme sak om endring av lov om lønnsplikt under permittering slik at arbeidsgiverperioden ved permitteringer reduseres fra 10 til 5 dager, og at delvis permittering ned mot 40 prosent skal gi grunnlag for dagpenger.
Stortinget ber regjeringen endre regelverket for permittering slik at perioden arbeidsgiver er fritatt for lønnsplikt under permittering økes fra 30 til 52 uker.
Representantene ber meg vurdere midlertidige endringer i permitteringsregelverket for å møte utviklingen i norsk økonomi. Det er riktig at norsk økonomi er inne i en krevende periode. Norge må regne med færre vekstimpulser fra oljeinvesteringene i tiden som kommer, og dette stiller store krav til omstilling og strukturendringer i arbeidsmarkedet.
Regjeringens svar på disse utfordringene er en strategi for arbeid, aktivitet og omstilling. Strategien er presentert i Nasjonalbudsjettet for 2016. Arbeidskraft skal finne veien fra jobber som avvikles, til nye oppgaver i andre deler av arbeidslivet. På den ene siden skal bedre rammebetingelser for næringslivet bidra til nødvendige omstillinger, på den annen side skal en ekspansiv finanspolitikk bidra til å opprettholde den samlede etterspørselen etter arbeidskraft.
Permitteringsregelverket spiller en viktig rolle i arbeidsmarkeds- og næringspolitikken. Det har videre vært tradisjoner for å endre regelverket hyppig over konjunkturene. Riktig utforming av permitteringsregelverket vil avhenge av flere forhold; særlig knappheten på arbeidskraft og forventet varighet av den lavere aktiviteten.
Den samfunnsøkonomiske kostnaden av at permitterte går uvirksomme er noe lavere nå enn i en situasjon med lavere ledighet. Det trekker i retning av at permitteringsregelverket allerede er tilpasset situasjonen med de endringene i regelverket som allerede er gjort.
Permitteringsreglene bør videre være generelle og ikke gi rom for skjønn for bransjer, enkeltbedrifter eller regioner. Slike regler kan innebære ulovlig statsstøtte og virke konkurransevridende. Det er derfor begrenset hvor fleksibelt selve regelverket kan være. Eventuelle endringer i regelverket bør derfor være generelle.
Permitteringer er ment å hjelpe virksomhetene over kortere perioder med driftsstans som følge av manglende oppdrag. Etter lov om lønnsplikt under permittering er den maksimale perioden arbeidsgiver er fritatt fra lønnsplikt under permittering, satt til 30 uker i løpet av en 18 måneders periode. Begrensningen reflekterer vilkåret om midlertidighet. I situasjoner med behov for varige omstillinger er ikke permitteringer det riktige virkemidlet.
Det er for tiden en sterk økning i bruken av permitteringer sammenliknet med forgående år. Helt og delvis permitterte utgjorde i september om lag 4,2 prosent av alle arbeidssøkere eller 5 200 personer. Det er fortsatt langt igjen til det nivået permitteringene hadde under finanskrisen.
Permitteringsregelverket må avveie hensyn til den enkelte bedrifts behov mot hvor liberalt og hvor lenge en enkelt arbeidstaker kan bindes til bedriften gjennom permitteringen. Et for liberalt permitteringsregelverk vil binde arbeidskraft til bedriftene uten at de permitterte søker eller formidles til nytt arbeid. En arbeidstaker som går lenge permittert, vil ha redusert rett til dagpenger hvis vedkommende senere blir fullt ledig, ettersom uker som permittert regnes med i den maksimale dagpengeperioden på 104 uker. Isolert sett er det ingen ubetinget fordel for en permittert å motta dagpenger fremfor lønn under permittering, ettersom dagpengene kun utgjør 62,4 prosent av tidligere inntekt. Dette er forhold som taler imot at arbeidsgivere fritas for lønnsplikt i lengre perioder.
Det er et generelt vilkår for rett til dagpenger for både ledige og permitterte at ukentlig arbeidstid skal være redusert med minst 50 prosent i forhold til arbeidstiden vedkommende hadde forut for ledigheten (vanlig arbeidstid). Uten kravet om minst 50 prosent arbeidstidsreduksjon, kan ledige være lite aktuelle for eller ha lav søkeintensitet til annet arbeid. Med vilkår om arbeidstidsreduksjon på under 50 prosent, vil en dagpengemottaker kun være reell søker til svært lave deltidsjobber. Det er lite ønskelig at dagpengemottakere innretter seg på å ha en deltidsjobb i kombinasjon med trygd. Arbeidstidsreduksjonskravet er derfor satt på et nivå som er tilpasset dette.
Jeg kan derfor ikke se at det er begrunnet å senke kravet til arbeidstidsreduksjon til 40 prosent. Det innebærer i så fall en forskjellsbehandling ved at permitterte får en lettere adgang til dagpenger enn helt arbeidsløse.
Permitteringsregelverket ble endret med virkning fra 1. juli 2015, på bakgrunn av nettopp slike avveininger som er nevnt ovenfor. Jeg mener at et ytterligere liberalisert permitteringsregelverk ikke er hensiktsmessig i den situasjonen vi nå står oppe i. Særlig kan ytterligere liberaliseringer bremse de nødvendige omstillingene vi står framfor.