Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Micaelsen og Freddy de Ruiter, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet, Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, fra Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, er opptatt av at pasienter og pårørendes rettigheter styrkes. Det er viktig at pasienter med alvorlig sykdom eller skade og deres pårørende skal kjenne seg trygge gjennom hele pasientforløpet. Komiteen mener at en kontaktlege kan være med og skape bedre trygghet og bedre kommunikasjon. Mange alvorlig syke pasienter opplever at de møter mange leger. Dette innebærer fare for at informasjon og kommunikasjon kan bli for dårlig. Svikt i kommunikasjon innebærer risiko for pasientskade. Komiteen mener at innføringen av koordinator i spesialisthelsetjenesten var positivt for samordning av tjenestetilbudet. Koordinator til pasienter som har behov for langvarige og koordinerte tjenester skal sikre nødvendig oppfølging av pasienten og utarbeidelsen av individuell plan. Komiteen mener at helseforetakenes foreslåtte plikt til å oppnevne kontaktlege, pasienters rett til å få en kontaktlege og adgangen til å klage, styrker pasientens rettsstilling.

Koordinator og koordinerende enhet i spesialisthelsetjenesten

Komiteen viser til at departementet foreslår å fjerne hovedregelen i spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 om at koordinatoren bør være lege. Komiteen viser til at bakgrunnen for forslaget var tilbakemeldinger fra spesialisthelsetjenesten som viser at det var stor variasjon mellom helseforetakene når det gjaldt hvor langt de hadde kommet med å etablere en koordinatorfunksjon, og stor variasjon i hvilke yrkesgrupper som var involvert. I tillegg var det stor variasjon mellom helseforetakene i hvordan koordinatorrollen ble definert og hvor omfattende ansvar koordinatorene fikk.

Komiteen viser til at et flertall av høringsinstansene støtter departementets forslag om å fjerne hovedregelen om at koordinatoren i spesialisthelsetjenesten bør være lege. Et klart flertall var enig i at det enkelte helseforetaket selv bør avgjøre hvilken kompetanse koordinatoren bør ha. Komiteen viser videre til forslaget om at dagens krav om at koordinatoren må være helsepersonell, videreføres, og legger til grunn at definisjonen i helsepersonelloven § 3 gjelder ved tolking av spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a, slik at også sosionomer, barnevernspedagoger og andre yrkesgrupper som ikke er autorisert helsepersonell, kan være koordinator. Komiteen legger videre til grunn at de som blir oppnevnt som koordinator etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a, utfører helsehjelp når de utøver koordinatorrollen.

Komiteen støtter at spørsmålet om hvem som bør inneha koordinatorrollen i spesialisthelsetjenesten, må vurderes konkret i hver enkelt sak.

Komiteen viser til at det under høringsrunden var delte meninger mellom høringsinstansene om forslaget som gjaldt å endre begrepet «koordinator» til «kontaktperson». Komiteen er enig i at det ikke er formålstjenlig å endre begrepet, blant annet fordi dette kan skape forvirring med hensyn til forslaget om kontaktlege. Komiteen mener derfor en bør holde fast ved begrepet «koordinator» for å skille denne rollen tydelig fra rollen til kontaktlegen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at den lovfestede plikten til å oppnevne koordinator kom i januar 2012 og erstattet tidligere regler om pasientansvarlig lege (spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a). Det har ikke manglet på lovfestede plikter som helseforetakene har hatt, der formålet har vært å sikre pasienter med langvarig behov for medisinskfaglig oppfølging på sykehus, en ansvarlig lege å forholde seg til. Til tross for dette har ordningen aldri blitt skikkelig implementert. Omleggingen fra pasientansvarlig lege til koordinator, der en åpnet for at denne personen ikke trengte å være lege, har ikke ført til merkbare forbedringer. Det er fortsatt altfor mange pasienter med behov for koordinerte tjenester, som aldri blir opplyst om at de har rett til en koordinator som kontaktperson. Helseforetakene har mange steder ikke fulgt opp spesialisthelsetjenestelovens klare påbud. For alle pasienter med behov for komplekse eller langvarige og koordinerte tjenester skal det etter loven oppnevnes koordinator. Koordinator skal etter loven sørge for nødvendig oppfølging av den enkelte pasient, sikre samordning av tjenestetilbudet i forbindelse med institusjonsopphold og overfor andre tjenesteytere, samt sikre framdrift i arbeidet med individuell plan.

På svar til Stortinget har helse- og omsorgsministeren uttalt at han ikke vet og ikke vil innhente opplysninger om hvor mange helseforetak og sykehus som i dag har etablert ordning med koordinator i spesialisthelsetjenesten. Dette er disse medlemmer bekymret over. Det nytter ikke å lovfeste et tilbud om det ikke er politisk vilje til å følge opp.

Disse medlemmer viser til at departementet i lovproposisjonen slår fast at det er stor variasjon mellom helseforetakene når det gjelder arbeidet med å etablere en koordinatorfunksjon. Disse medlemmer mener at koordinator har vært lovfestet i så mange år nå at alle helseforetakene snarest må innføre rett til koordinator for pasienter som har slike behov.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at alle helseforetak innen utgangen av 2016 oppfyller spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a og oppretter koordinator for alle pasienter med rett til dette.»

Kontaktlege i spesialisthelsetjenesten

Komiteen viser til at et godt pasientforløp krever god samhandling, logistikk og kommunikasjon mellom de ulike behandlingsstedene og behandlingsnivåene. Komiteen viser til at det i dag for ofte rapporteres om mangelfull informasjonsflyt og manglende kontinuitet i behandlingsforløpet. Komiteen peker på at det er viktig at pasienter med alvorlig sykdom kan føle seg trygge gjennom hele pasientforløpet. Dette er også viktig for de pårørende.

Komiteen viser til at ordningen med kontaktlege skal gjelde for pasienter med alvorlig sykdom, skade eller lidelse. Videre er det en forutsetning at pasienten har behov for behandling eller oppfølging fra spesialisthelsetjenesten over tid. Komiteen peker på at forslaget innebærer både en plikt for spesialisthelsetjenesten til å oppnevne en kontaktlege, og en rett for den aktuelle pasientgruppen.

Komiteen viser videre til at spørsmålet om pasientens tilstand er alvorlig, skal avgjøres ut fra en objektiv, faglig vurdering, men at det må gjøres en helhetsvurdering for hvert enkelt tilfelle.

Komiteen viser videre til at når det er avklart om en pasient har rett til kontaktlege, bør pasienten straks gjøres kjent med dette.

Komiteen viser til at barn som er syke, er i en særlig sårbar situasjon. Komiteen vil derfor påpeke viktigheten av at terskelen for å oppnevne kontaktlege til barn som er i spesialisthelsetjenesten, bør være lav.

Komiteen viser videre til at Helsedirektoratet er blitt bedt om å utarbeide en veileder i samarbeid med helseforetakene og utvalgte fagmiljøer. Veilederen skal sette opp nærmere kriterier for hvilken type pasienter ordningen med kontaktlege skal gjelde for.

Komiteen mener det er riktig at det enkelte helseforetak bør ha ansvaret for å oppnevne kontaktlege, og at tidspunktet for tildeling av kontaktlege blir satt til så snart som mulig etter det er vurdert at pasienten har rett til kontaktlege, og senest første virkedag etter innleggelse eller poliklinisk undersøkelse.

Komiteen viser for øvrig til at det i proposisjonen foreslås at retten til å få oppnevnt kontaktlege skal tas inn i pasient- og brukerrettighetsloven som ny § 2-6 a. Etter at Prop. 125 L (2014–2015) ble fremmet, er imidlertid en ny lov blitt vedtatt, jf. lov 19. juni 2015 nr. 62 Lov om endringer i pasient- og brukerrettighetsloven (dekning av utgifter til pasientreiser). Ved denne loven ble pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6 endret, og det ble tilføyd en ny § 2-6 a om tilbakekreving etter feilaktig utbetaling. Komiteen foreslår derfor at en bestemmelse om å få oppnevnt kontaktlege tas inn i pasient- og brukerrettighetsloven som ny § 2-5 a.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil vise til at kravet om at det skal oppnevnes koordinator for pasienter med behov for komplekse eller langvarige og koordinerte tjenester, er blitt vurdert av regjeringen som så viktig at det ble stilt som særskilt krav i oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene i 2014. Helse- og omsorgsdepartementet mottok i mars 2015 rapportering på dette kravet som en del av årlig melding for 2014, og det fremgikk at helseforetakene arbeider aktivt for å innfri lovkravet, men at det fortsatt ikke er på plass ved alle sykehus.

Disse medlemmer mener dagens bestemmelse i spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a om koordinator i spesialisthelsetjenesten er lite treffsikker, og at dette kan ha forsinket oppfyllelse av lovkravet. Disse medlemmer mener derfor det er riktig å styrke pasientens rettigheter ved å innføre en rett til kontaktlege. Samtidig viser disse medlemmer til at regjeringen har foreslått å fjerne hovedregelen om at koordinator i spesialisthelsetjenesten skal være lege, slik at koordinatorfunksjonen kan ivaretas av andre yrkesgrupper enn leger. Disse medlemmer viser til at Helsedirektoratet skal utarbeide en veileder for lovbestemmelsen, slik at en på denne måten kan sikre at lovkravet følges opp i tjenestene.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Helse Vest RHF mener at spesialisthelsetjenesten bør ha ansvar for å oppnevne kontaktlege, og ikke helseforetakene. Helse Vest RHF mener at reglene ikke må utelukke at også private helseinstitusjoner med avtale kan ha plikt til å utnevne kontaktlege. Disse medlemmer mener at det må komme klart fram av veilederen at private helseinstitusjoner kan pålegges et ansvar for å oppnevne kontaktlege.

Komiteen viser videre til at forslaget om at kontaktlegen skal være den faste medisinskfaglige kontakten til pasienten, fikk støtte fra et flertall av høringsinstansene. Komiteen har merket seg at forslaget innebærer at det er opp til helseforetaket å ta stilling til om kontaktlegen også bør være informasjonsansvarlig og journalansvarlig. I vurderingen må det legges vekt på hva som i det enkelte tilfellet vil være mest formålstjenlig for å sikre kontinuitet i pasientforløpet.

Komiteen viser videre til at spørsmålet om hvem som skal ha hovedansvaret for behandling av pasienten ikke skal lovreguleres, men at det skal være opp til det enkelte helseforetaket å vurdere om den som blir oppnevnt som kontaktlege, også bør ha hovedansvaret for behandlingen av pasienten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener det i mange tilfeller vil være naturlig at kontaktlegen også har hovedansvaret for behandlingen av pasienten, men at helseforetakene ikke bør pålegges en slik ordning.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det i de aller fleste tilfeller er naturlig at kontaktlegen ikke bare er den medisinskfaglige kontakten, men også er den som har hovedansvaret for behandling av pasienten og er behandlingsansvarlig lege. Disse medlemmer vil minne om at bakgrunnen for selve forslaget er at pasienter med alvorlig sykdom ofte har svært mange leger å forholde seg til. Dersom det blir én kontaktlege som skal være medisinskfaglig kontakt og en annen lege som skal ha hovedansvaret for behandlingen, er det fare for at det likevel blir mange leger å forholde seg til. Disse medlemmer støtter likevel forslaget i proposisjonen om at helseforetakene ikke blir pålagt at kontaktlege skal være behandlingsansvarlig lege, men mener at dette må tilstrebes.

Komiteen vil videre peke på at det er en fordel med en klar rollefordeling mellom koordinator og kontaktlege. Komiteen viser til at en nærmere avklaring av rollene til kontaktlege og koordinator skal innarbeides i veilederen som Helsedirektoratet skal utarbeide.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti slutter seg til forslaget om kontaktlege, men viser til at det er mange uklare forhold rundt de to forskjellige ordningene. Koordinator skal oppnevnes for dem med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Men kun de med en definert «alvorlig» sykdom vil få rett på kontaktlege. Flere høringsinstanser har påpekt at det kan bli vanskelig for pasientene å forstå forskjellene på ordningene, og at de til dels vil kunne være overlappende. For mange vil ikke skillet mellom praktiske spørsmål og medisinske spørsmål være fornuftig og lett å forstå. Hva som er kontaktlegens ansvar og oppgaver fremgår heller ikke av lovforslaget. Helsedirektoratet har i sine innspill uttalt at de mener at vilkårene for å få oppnevnt en kontaktlege er noe skjønnsmessige og vage. Det vil kunne medføre at ordningen blir krevende å administrere, siden det må legges mer arbeid i avgjørelsen av om pasienten har rett til å få oppnevnt en kontaktlege. Det kan også åpnes for forskjellsbehandling, da pasientenes fremstillingsevne kan være avgjørende for om han eller hun får oppnevnt en kontaktlege. Helse Sør-Øst sier i sitt høringsinnspill at siden man tidligere har forsøkt innføring av pasientansvarlig lege og koordinator, må kontaktlegeordningen tydeliggjøres før en eventuell innføring. Også pasient- og brukerombudene finner situasjonen uklar når det gjelder forholdet mellom kontaktlege, koordinator og forløpskoordinator etter retningslinjene for pakkeløp for kreft. Disse medlemmer mener at forskriftsarbeidet og utarbeiding av veiledere må sørge for at det blir klart hvem som har ansvar for hva av henholdsvis kontaktlege og koordinator. Det må også informeres om dette til alle pasienter som blir innlagt på sykehus.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det fremgår av regjeringens forslag at hovedskillet mellom rollen til koordinator og rollen til kontaktlege innebærer at koordinatoren skal ha det praktiske ansvaret for å samordne tjenestene, for eksempel bestille timer og svare på praktiske spørsmål, mens kontaktlegen skal være den medisinskfaglige kontakten til pasienten. Disse medlemmer merker seg at flere høringsinstanser påpekte at det er behov for ytterligere avklaring av forholdet mellom koordinatoren og kontaktlegen. Disse medlemmer viser til at det vil bli gitt nærmere orientering om rollene til koordinator og kontaktlege i veilederen som Helsedirektoratet skal utarbeide.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen har innført fritt behandlingsvalg i spesialisthelsetjenesten med støtte fra Kristelig Folkeparti og Venstre. Disse partiene har også pålagt de offentlige sykehusene å kjøpe mer private tjenester gjennom anbud. Disse medlemmer registrerer at private sykehustilbydere ikke skal kunne pålegges å oppnevne kontaktlege.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti støttet ikke den delen av reformen som innebar at private helseinstitusjoner som oppfyller visse krav, skal få godkjenning til å konkurrere med offentlige sykehus om å tilby enkelte behandlinger. Disse medlemmer mener ordningen med kontaktlege i de offentlige sykehusene vil styrke tjenesten og pasientens opplevelse av den, men at dette hensynet ikke ivaretas i reformen fritt behandlingsvalg i og med at dette ikke blir pålagt de private tilbyderne som skal inn i ordningen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er uheldig at private sykehustilbydere ikke får en automatisk plikt til å oppnevne kontaktlege til pasienter som vil ha krav på dette i det offentlige, og mener at dette vil føre til en sårbar situasjon for dem med sykdom som vil kunne kategoriseres som alvorlig, og som velger behandling hos privat tilbyder. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti var imot innføring av fritt behandlingsvalg. Disse medlemmer registrerer at styrkede pasientrettigheter viser seg å gjelde kun dem som velger å bli behandlet i det offentlige.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at pasientrettigheter etter spesialisthelsetjenesteloven, slik som rett til å få oppnevnt koordinator og kontaktlege, må gjelde uavhengig av hvor pasienten blir behandlet.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at det regionale helseforetaket må vurdere om private institusjoner bør ha tilbud om kontaktlege ved inngåelse av avtale med private helseinstitusjoner. Disse medlemmer mener at alle pasienter som oppfyller vilkårene for rett til kontaktlege, skal få et tilbud om dette, uavhengig av behandlingssted.

Disse medlemmer viser til at regjeringen ikke finner det hensiktsmessig at en i lovforslaget pålegger alle private helseinstitusjoner med avtale å oppnevne kontaktlege. Bakgrunnen for dette er at plikten til å oppnevne kontaktlege er begrenset til å gjelde behandling eller oppfølging fra spesialisthelsetjenesten av en viss varighet, og hvor det er risiko for å måtte forholde seg til mange forskjellige leger.

Disse medlemmer viser til at ordningen med fritt behandlingsvalg skal evalueres, og regjeringen vil følge med på hvordan ordningen fungerer. Spørsmålet om en eventuell plikt til å oppnevne kontaktlege for private med godkjenning vil vurderes i lys av evalueringen, samt av erfaringene med godkjenningsordningen og erfaringene med de regionale helseforetakenes håndtering av dette spørsmålet i sine avtaler med de private.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at departementet vurderer at forslaget om kontaktlege sannsynligvis ikke fører til vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser, og at forslaget skal gjennomføres innenfor gjeldende økonomiske rammer. Disse medlemmer vil understreke at helseforetakene mange steder må gjennomføre kutt i pasienttilbudet for å sikre budsjettbalanse, og at innføring av konktaktlege naturligvis vil kreve nye administrative prosedyrer og arbeidsoppgaver.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen med sitt budsjettforslag for 2016 har lagt til rette for en høyere vekst i pasientbehandlingen i sine tre budsjetter, sammenlignet med hva de rød-grønne fikk vedtatt gjennom sine åtte. Disse medlemmer viser til at denne regjeringen har styrket sykehusenes budsjetter, fjernet taket som bestemte hvor mange pasienter sykehusene kunne behandle i året, økt ISF-andelen og bedt helseregionene kjøpe mer kapasitet fra private og ideelle gjennom anbud. Disse medlemmer viser til at nye tall fra Helsedirektoratet viser at denne satsingen har hatt effekt. Ventetiden går ned, og pasientene får behandling raskere sammenlignet med i fjor. Fra 2014 til 2015 har gjennomsnittlig ventetid for pasienter gått ned med to dager. Særlig innen rusbehandling går ventetiden ned. Ruspasienter venter i snitt 13 dager mindre enn på samme tid i fjor. Disse medlemmer viser til at selv om det for hver enkelt pasient er viktigst hvor lenge man venter, er det også gledelig at antallet som venter går ned. Nesten 25 000 færre pasienter venter på behandling; en reduksjon på over ni prosent siden i fjor. På to år er nedgangen i antall ventende pasienter på nesten 35 000.

Søksmålsfrist for vedtak gjort av klagenemnda for behandling i utlandet

Komiteen viser til at det felles sekretariat for Klagenemnda, PGD-nemnda og Helsepersonellnemnda har bedt Helse- og omsorgsdepartementet vurdere om det bør innføres en frist på seks måneder for å bringe et vedtak i en nemnd inn for domstolene. Komiteen viser til at forslaget om en frist på seks måneder har fått støtte fra et klart flertall av høringsinstansene.