5. Kompetanse
Regjeringen vil styrke kunnskapsgrunnlaget og kompetansen i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og viser til at de ansatte er tjenestens viktigste ressurs. De kommunale helse- og omsorgstjenestene er personellintensive tjenester, og tjenestenes kvalitet er avhengig av personellets kvalifikasjoner, kunnskap og holdninger. God kompetanse på riktig nivå og sted og til riktig tid er en forutsetning for gode, effektive og trygge tjenester.
Kunnskapsbasert praksis er en forutsetning for å kunne levere trygge og sikre helse- og omsorgstjenester av god kvalitet. Kunnskapsbasert praksis er en syntese av forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og brukerkunnskap. Gode pasientforløp er kjennetegnet ved at tjenestene tar utgangspunkt i brukerens mål for eget liv, oppsummert kunnskap om hvilke tiltak som har god effekt, og ved at tjenestene gis koordinert i en planlagt og mest mulig uavbrutt kjede.
Enhver kommune plikter å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell i grunn, videre- og etterutdanning. Kommunen skal medvirke til og tilrettelegge for forskning i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Når forskning er en integrert del av praksis, blir personellet faglig oppdatert, og det gir et bedre grunnlag for å drive kunnskapsbasert undervisning og veiledning.
utvikle en plan for rekruttering, kompetanseheving og fagutvikling i dem kommunale helse- og omsorgstjenesten, Kompetanseløft 2020, som skal bidra til å skape en faglig sterk helse- og omsorgstjeneste og styrke tjenestens eget kunnskapsgrunnlag gjennom fagutvikling, forskning og innovasjon.
utrede om utvalgte helsefaglige utdanninger holder tilstrekkelig kvalitet med hensyn til kandidatenes sluttkompetanse. Arbeidet starter med grunnutdanningen for sykepleiere.
vurdere om innholdet i dagens videreutdanninger for sykepleiere møter behovet i tjenestene.
utrede etablering av én eller flere kliniske videreutdanninger på masternivå tilpasset behovene i kommunale helse- og omsorgstjenester, i første omgang for sykepleiere, og vurdere om det bør etableres offentlig spesialistgodkjenning for sykepleiere med slike masterutdanninger.
utrede om utvalgte grupper skal gis utvidede rettigheter til å forskrive legemidler, medisinsk forbruksmateriell og næringsmidler på blå resept og på sikt vurdere om flere grupper skal få rett til å henvise til andre tjenesteytere.
gjennomføre et pilotprosjekt med nasjonal deleksamen for bl.a. sykepleierutdanningen. Endringer i opptakskrav vurderes årlig ved revisjon av opptaksforskriften.
utrede endring av lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse- og omsorgstjenesteloven), slik at kommunen a) får en veiledningsplikt overfor spesialisthelsetjenesten som speiler spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt overfor kommunene og b) vurdere en plikt til kompetansedeling innad i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det skal i den forbindelse vurderes om pedagogiske virkemidler kan være et egnet alternativ til pliktbestemmelse.
at alle allmennleger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal være spesialister eller under spesialisering i allmennmedisin. Regjeringen vil utrede nærmere innretning av et krav og konsekvensene av tiltaket.
innføre kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven, ved opplisting av de profesjoner som representerer den kompetansen som det forventes at enhver kommune skal ha som et minimum.
igangsette et arbeid med å gjennomgå flere av sektorforskriftene og vurdere om det i forskriftene skal fastsettes konkrete minimumskrav til kompetanse for ulike tjenester eller tjenesteområder.
utarbeide en handlingsplan for regjeringens oppfølging av HelseOmsorg21-strategien.
Komiteen viser til at den kommunale helse- og omsorgstjenesten står overfor kompetanse- og personellmessige utfordringer som har betydning for både kapasitet og kvalitet på tjenestetilbudet. Utfordringen dreier seg om å få nok arbeidskraft, og samtidig at arbeidskraften har riktig kompetanse. Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd, påpeker at de helse- og sosialfaglige utdanningene ikke i tilstrekkelig grad møter behovet for kompetanse i tjenestene. Utdanningssystemene må innrettes slik at det ikke skapes uhensiktsmessige skiller mellom ulike personellgruppers kompetanse og dermed hvilke oppgaver de kan utføre. Kompetanseløft 2020 ble presentert i del 3 i Prop. 1 S (2015–2016). Regjeringen har i Prop.1 S (2015–2016) lagt frem en handlingsplan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i omsorgstjenestene, Kompetanseløft 2020. Den omfatter hele den kommunale helse- og omsorgstjenesten slik meldingen omtaler. Den inneholder langsiktige strategier og konkrete tiltak for kompetanseheving og fagutvikling.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser videre til at regjeringen vil innføre kompetansekrav i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, fordi man mener at rett kompetanse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten er så grunnleggende at det bør fremgå direkte ved lov. Loven bør liste opp de profesjoner som representerer den kjernekompetansen som det forventes at enhver kommune skal ha.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen varsler at den vil innføre lovfestede krav til profesjoner kommuner vil ha knyttet til seg. Dette medlem imøteser fremlegg om dette, og vil, forutsatt fornuftig innretning, støtte slike lovkrav.
Komiteen er kjent med at det med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven er fastsatt flere forskrifter som regulerer deler av den kommunale helse- og omsorgstjenesten hvor noen stiller konkrete kompetansekrav, mens andre igjen overlater til kommunens skjønn å bestemme hvilken kompetanse som er tilstrekkelig. Komiteen viser til at sykepleiere med økt klinisk kompetanse kan få utvidede roller i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Komiteen viser til at regjeringen vil utvide retten for helsesøstre og jordmødre til å rekvirere alle typer prevensjonsmidler ved endring av forskrift 27. april 1998 nr. 455 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek § 2-5. Endringen vil gjelde fra 1. januar 2016. Komiteen mener dette er et viktig tiltak for å gjøre prevensjon mer tilgjengelig for kvinner i alle aldre. Komiteen er opptatt av å styrke kvinnehelsen ytterligere og mener at kvinner i alle livsfaser vil kunne dra nytte av at jordmødre får utvidet sitt arbeidsfelt i kommunene. På denne bakgrunn ønsker komiteen at regjeringen vurderer mulighetene for å legge til rette for en bedre utnyttelse av jordmorkompetansen slik at de kan bidra i en mer helhetlig kommunal tjeneste rundt den friske kvinnen, ved å ivareta flere slike tjenester knyttet til kvinners helse.
Komiteen viser til at jordmødrene ofte har små deltidsstillinger, og at antall jordmødre i kommunene vokser sakte. Komiteen mener at disse tiltakene vil gjøre en rekke helsetjenester lettere tilgjengelig for kvinner i alle aldre.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at jordmødre får nye oppgaver, knyttet til prevensjon. Disse medlemmer understreker viktigheten av at det settes av ressurser til kompetanseheving, slik at de nye oppgavene også følges av hjelp til å sikre at de kan bli utført.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener jordmordekningen i kommunene er for lav til å kunne følge opp Stortingets forventninger til den kommunale jordmortjenesten. Den kommunale jordmortjenesten er i de senere år forventet å utføre en rekke nye oppgaver. Det gjelder blant annet å avdekke vold og overgrep mot gravide for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner, tidlig livsstilssamtale, kartlegge hjemmesituasjon, avdekke bruk av rusmidler, og medisinbruk, oppfølging under svangerskapet dersom den gravide velger dette og hjemmebesøk etter ankomst fra sykehus for mor og barn. Disse medlemmer mener at skal kommunene sikres tilstrekkelig jordmorkompetanse, så fordrer det prioritering i de årlige budsjettene, endring av finansieringsordningen slik at det blir mer attraktivt for kommuner å ansette jordmødre, bevisst politikk for heltidsstillinger og samhandling mellom spesialist og kommunehelsetjenesten og at utdanningskapasiteten sikres.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener man bidrar til ytterligere søyletenkning ved å omtale «Den kommunale jordmortjenesten» som har fått mange nye oppgaver. Alle oppgavene som nevnes er ikke nødvendigvis jordmoroppgaver. Disse medlemmer mener det handler om ansvaret for svangerskaps- og barselomsorgen.
Disse medlemmer viser til merknader i Dokument 8:112 S (2014–2015) hvor disse medlemmer i innstillingen støtter at en godt fungerende jordmorkompetanse i kommunene er svært viktig for å kunne gi gravide og fødende et godt svangerskap og god fødsels- og barselomsorg. Disse medlemmer mener også at jordmødre kan være viktige aktører i det forebyggende folkehelsearbeidet, ikke bare inn mot mor og barn, men også inn mot tenåringer og ungdom.
Disse medlemmer påpeker at et sentralt mål for regjeringen er å styrke det helsefremmende og forebyggende arbeidet i kommunene. Svangerskaps- og barselomsorg er en sentral del av dette arbeidet. Gravide skal få en trygg og god oppfølging underveis i svangerskapet. Disse medlemmer viser til at regjeringen har styrket helsestasjons- og skolehelsetjenesten med til sammen 455 mill. kroner gjennom kommunerammen i 2014 og 2015 og har foreslått en ytterligere styrking med 200 mill. kroner gjennom kommunerammen i 2016. I KOSTRA er det registrert 9 flere jordmorårsverk i 2014 enn i 2013. Med en total økning på 112 årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten i 2014 mener disse medlemmer at kommunene er godt i gang med å styrke tjenesten. Med midlene som er avsatt i kommunerammen for 2015 og 2016, bør det være gode muligheter for kommunene til å styrke jordmorkompetansen.
Disse medlemmer sier seg enig i at målet må være økt bruk av heltidsstillinger der det er ønskelig og hensiktsmessig. Disse medlemmer er derfor fornøyd med at regjeringen i tråd med målene i regjeringsplattformen nå arbeider for å redusere bruken av ufrivillig deltid og midlertidighet i offentlig sektor.
Komiteen viser til høringsuttalelsen fra Spekter, som påpeker viktigheten av at tilstrekkelig og rett kompetanse vil være en av bærebjelkene i de fremtidige kommunale helse- og omsorgstjenestene i fremtiden. Videre peker de på betydningen av å utdanne og rekruttere flere helsefagarbeidere, samtidig som det er stort behov for å kvalifisere voksne og ufaglærte til blant annet helsefagarbeideryrket.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser i den forbindelse til Kompetanseløft 2020, som er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I Prop. 1 S (2015–2016) foreslår regjeringen å etablere et nytt rekrutteringstiltak med formål å bidra til økt rekruttering av sykepleiere og helsefagarbeidere. Bevilgningene til grunn-, videre- og etterutdanning av ansatte i omsorgssektoren, som også omfatter fagskoletilbud, er foreslått styrket med 30,7 mill. kroner. Dette kommer i tillegg til styrkingen på 50 mill. kroner til grunn-, videre- og etterutdanning i 2014.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Fagforbundets høringsuttalelse der det heter:
«Det er nesten uvirkelig lesing at de største gruppene som har sitt virke i kommunenes pleie- og omsorgstjeneste i dag; helsefagarbeidere og assistenter – på en så gjennomført måte glimrer med sitt fravær i meldinga ...»
Fagforbundet påpeker at sykepleiere er den personellkategorien som har økt mest i årene 2007–2010, mens andelen helsefagarbeidere/hjelpepleiere har gått ned. Disse medlemmer deler Fagforbundets syn på at det er positivt at andelen med høyere utdanning har økt i helse- og omsorgstjenesten, men at det ikke er ønskelig at andelen med fagbrev går ned. Disse medlemmer støtter opp om at kompetansehevingstiltak også må gjelde fagarbeidere, og flere assistenter må gis mulighet til å ta fagbrev.
Disse medlemmer er opptatt av å videreføre arbeidet som ble startet under Kompetanseløftet 2015. Vi er avhengige av at de ansatte i tjenestene har rett kompetanse og nok tid. Disse medlemmer ser behov for styrking av basiskompetansen innen pleie, omsorg og rehabilitering. Målet må være å heve det formelle utdanningsnivået ved å redusere andelen uten formell helse- og sosialfaglig utdanning, samt satse på lederutdanning. Meldingen omtaler i stor grad behovet for spisskompetanse, men retter i liten grad oppmerksomhet mot det store kompetansebehovet som finnes i bredden av tjenestene.
Disse medlemmer mener at kompetansekravet må gjelde alle yrkesgrupper i kommunehelsetjenesten. Videre mener disse medlemmer at høy andel deltid er til hinder for å bedre kvaliteten i kommunehelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet er i utgangspunktet skeptisk til å lovfeste bestemte profesjoner, fordi det vil medføre at annen kompetanse som ikke er lovfestet, vil kunne bli nedprioritert, og at lovfesting dermed vil være et hinder for at pasientene får tilbud om den mest relevante behandlingen. Lovfesting av enkeltprofesjoner vil i tillegg kunne svekke kommunenes evne til å være innovative.
Disse medlemmer vil understreke at det er en svært viktig oppgave å sørge for at kommunene har tilstrekkelig helsefaglig kompetanse, med ansatte som møter innbyggernes ulike behov i den enkelte kommune. Disse medlemmer mener at profesjonsnøytralitet regulerer kommunens plikter på en mer dynamisk og bedre egnet måte for å oppnå god helsefaglig utvikling. En slik tilnærming kan ivareta større bredde i måten å organisere tjenestetilbudet på, samtidig som det åpner for at kvalitetsindikatorer og kompetansekrav får større plass i beskrivelsen av kommunenes tjenestetilbud. En profesjonsnøytral lov vil etter disse medlemmers mening gi bedre mulighet for lokale tilpasninger, større handlefrihet og en organisering av tjenestene som tar utgangspunkt i lokale ønsker og behov. Dette vil igjen gi kommunene større frihet til å sette sammen nødvendig fagkompetanse for å oppfylle kommunens forpliktelser overfor befolkningen. Disse medlemmer vil peke på at mange pasienter og brukere vil ha behov for helse- og omsorgstjenester som krever ulike bidrag fra flere fagprofesjoner. En profesjonsnøytral lovgivning vil understøtte tjenesteytelse på tvers av fagprofesjoner og bidra til samarbeid mellom deltjenester. Profesjonsnøytral lovgivning vil også, etter disse medlemmers mening, motvirke at lovfestede profesjoner etter helsepersonelloven fremstår som mer viktige enn de som ikke er eksplisitt lovfestet. Ved å videreføre handlingsrommet i en profesjonsnøytral lovgivning gis det større mulighet for lokal tilpasning i forhold til hensiktsmessig organisering av tjenestene, til det beste for pasienten.
Komiteens medlem fra Senterpartiet er bekymret for at lovfesting av enkeltprofesjoner vil gå ut over helseprofesjoner som ikke er nevnt i lov, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen avvente innføring av lovfesting av enkeltprofesjoner til en grundig evaluering av den profesjonsnøytrale lovgivningen er gjort.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser behov for styrking av basiskompetansen innen pleie, omsorg og rehabilitering. Det er svært viktig å utdanne og rekruttere helse- og sosialpersonell og helsefagarbeidere, samtidig som det er stort behov for å kvalifisere voksne og ufaglærte til helsefagarbeidere. Et viktig verktøy for å få til dette er tydelig satsing på desentraliserte utdanningstilbud. Alle kommuner og virksomheter skal ha strategiske og individuelle kompetanseplaner. Disse medlemmer forventer at kommunene tar et større arbeidsgiveransvar for at flere helsefagarbeidere får økt kompetanse innen fagskolesystemet. Tilbudet er stort sett gratis, men mange fagarbeidere sliter med å få støtte fra arbeidsgiver for å kombinere utdanning og jobb. Videre bør det utredes nye kliniske videreutdanninger på masternivå for helse- og sosialpersonell rettet mot oppgaver i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det bør fortsatt øremerkes midler til minoritetsspråklige som trenger ekstra norskopplæring.
Disse medlemmer registrerer at det er et misforhold mellom Stortingets politikk for å styrke jordmortjenesten og barselomsorgen, og den reelle tilgangen på jordmødre i kommunehelsetjenesten. Disse medlemmer savner også et tydeligere initiativ for samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene for å få flere hele jordmorstillinger.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, mener det er en betydelig svakhet at meldingen mangler analyser og tiltak for å styrke forskning i primærhelsetjenesten, og at man dermed ikke følger opp anbefalingene i HelseOmsorg21-strategien. For å imøtekomme morgendagens utfordringer på helsefeltet er det behov for økt forskning, samt kunnskap og kompetanseheving om anvendelse av ny teknologi og behandlingsmuligheter i primærhelsetjenesten. Kun 10–20 pst. av fastlegens konsultasjoner henvises videre til spesialisthelsetjenesten, mens 80–90 pst. behandles i primærhelsetjenesten. Det er behov for økt klinisk, pasientnær forskning – forskning knyttet til tjenestens organisering, finansiering og struktur, samt tjenesteinnovasjon. Innovasjon må omhandle brukernes kontroll på egen helse, samhandling internt i kommunen og mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.
Det er også behov for strukturer som bidrar til at pasienter får mulighet til å delta i utprøvende behandling gjennom kliniske studier.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti støtter fagmiljøenes forslag om et felles praksisbasert forskningsnettverk for primærhelsetjenesten, bestående av et nettverk av allmennpraksiser som er knyttet til forskningsinstitusjoner på en systematisk måte. Slike forskningsnettverk finnes i mange land, og forskningsresultatene gir gode muligheter for utvikling av bedre behandling og forebygging. Disse medlemmer fremhever spesielt den skotske modellen, der et felles sentralt nettverk har ansvar for å koordinere fire regionale nettverk i allmennmedisin, samt et nasjonalt nettverk for tannhelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at kommunene må få plikt til å tilby praksisplasser for ulike helseutdanninger som er relevant for kommunehelsetjenesten, herunder hos privatpraktiserende fastleger og eventuelle andre private helseaktører som kommunen har driftsavtale med.
Disse medlemmer er kjent med at det arrangeres få felles kurs som samler flere helseprofesjoner. For å styrke det tverrfaglige arbeidet er det viktig at ulike yrkesgrupper sammen drøfter hvordan utfordringene kan løses på en bedre måte.
Disse medlemmer har merket seg at vaksiner og behov for vaksineinformasjon er lite omtalt i primærhelsemeldingen, til tross for at dette er viktig for å forebygge infeksjoner og sykdom, og for å forhindre utvikling av antibiotikaresistens. Eldre er en spesielt utsatt gruppe. Disse medlemmer mener det er behov for å øke kunnskapen gjennom effektive informasjonstiltak om verdien av å vaksinere seg, rettet mot helsepersonell og publikum.
Disse medlemmer mener det bør etableres tilskuddsordninger som støtter kommuner som tar i bruk nye behandlingstilbud som er anbefalt i nasjonale retningslinjer. Musikkterapi er et eksempel på kompetanse som har fått høyeste effektscore på behandling, blant annet innen psykisk helse. Økonomiske incentivordninger har vist seg å være effektive virkemidler for å implementere ny kunnskap.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at man her foreslår å etablere tilskuddsordninger som støtter kommuner som tar i bruk nye behandlingstilbud som er anbefalt i nasjonale retningslinjer. Disse medlemmer vil minne om at det er opp til kommunene hva de vil tilby av tjenester og behandling, så fremt lover og regelverk overholdes. Regjeringen vil legge frem en handlingsplan for oppfølgingen av HelseOmsorg21.
Komiteen registrerer at det er langt færre kliniske ernæringsfysiologer i Norge enn i andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Forekomsten av spiseforstyrrelser er høy og økende blant barn og unge. Det er også flere kroniske sykdommer hvor ernæringsbehandling er sentral, slik som allergier, tarmsykdommer, kreft eller diabetes. Det samme gjelder økende vektutfordringer knyttet til både fedme og underernæring. Kosthold og ernæring har også betydning ved psykiske lidelser og rusbehandling. Rapporten «Appetitt på livet» fra 2015 forteller at 20 til 60 pst. av eldre på sykehjem har, eller er i risikosonen for, å utvikle underernæring. Eldre som bor alene har ofte dårlig matlyst. Et forskningsprosjekt ved Frambu senter for sjeldne diagnoser viser at 78 pst. av utviklingshemmede som bor alene, lider av overvekt og fedme. Gode kostvaner skapes i ung alder.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at satsing på et sunt skolemåltid vil være en investering i fremtidens folkehelse.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, mener det er viktig med gode ordninger for måltider i skolen og viser til omtalen av dette i Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen. Det er mange ulike ordninger lokalt, og det er viktig at sentrale myndigheter støtter opp om dette på flere måter, slik det vises til i Folkehelsemeldingen. Helsedirektoratet har nylig lansert ny nasjonal faglig retningslinje for mat og måltider i skolen som følges opp med informasjon og verktøy.
Flertallet viser til den pågående kampanjen Gylne måltidsøyeblikk, hvor målet med konkurransen blant annet er å øke bevisstheten om maten og måltidenes betydning, og der respekt for maten og måltidene, inkludert involveringsaspektene, er i fokus. Det er anslag som sier at det er mellom 20 og 60 pst. underernæring i norske sykehjem. Ved å fokusere på mat som både ser god ut og smaker godt, er målet å øke matlysten.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at tap av hørsel og syn ikke prioriteres. Hørselstap er en av de mest vanlige permanente funksjonsnedsettelsene i den vestlige verden. Hørselsutredning er et viktig forebyggende grep og bør tilbys alle eldre. Forskning viser at eldre med hørseltap har større risiko for å utvikle demens. Kommunene bør ha hørselskontakt med bred kompetanse, og det bør vurderes om audiograftjenesten skal gis utvidede rettigheter, med refusjonsrett for medisinsk avklarte pasienter. Det bør etableres systematisk oppfølging av syn og øyehelse. En pågående studie i Buskerud viser at mer enn 40 pst. av elever i videregående skole har synsfeil som enkelt kan korrigeres med brille/kontaktlinser, men bare halvparten har fått det. Syn og øyehelse bør bli en del av primærhelsetilbudet. Bruk av optikere kan øke tilgjengeligheten og avlaste spesialisthelsetjenesten.
Komiteen mener at det er viktig med kompetanse i kommunen som i større grad enn i dag øker tilgjengeligheten og bedrer tilbudet, også når det gjelder optikere. For å bidra til mer helhetlig tilbud, mindre ventetid og effektive tjenester for pasienter med hørsels- eller synsproblemer kan i tillegg til øre- nese-hals- og øyeleger yrkesgrupper som audiografer og optikere være viktige bidragsytere. Komiteen viser til høringsinstanser som påpeker at synsundersøkelser er viktige for barn og unge, og at barn som går lenge med synsproblemer kan få utfordringer i skolehverdagen.
Komiteen viser til at ifølge Hørselshemmede Landsforbund vil en million nordmenn ha store utfordringer med hørselen i 2020. Manglende hørsel kan føre til ensomhet og isolasjon, samtidig som redusert hørsel kan føre til en dårligere tilknytning til utdanning og arbeidsliv. Det fremgår av primærhelsemeldingen at personer med hørselstap er en stor pasientgruppe med rehabiliteringsbehov. Komiteen viser videre til at i Stortingets behandling av Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen, skrev en samlet komité at det er svært uheldig at pasienter risikerer å vente i over ett år for å få hjelp til sine hørselsproblemer, og at det er viktig å finne gode tiltak for å redusere ventelistene innen hørselsomsorgen. I dag er det slik at hørselshemmede som har behov for justering av høreapparat, settes på venteliste i spesialisthelsetjenesten før de henvises videre til oppfølging hos audiograf. Komiteen mener at det er uheldig at mange pasienter som ikke har behov for ytterligere utredning, sendes innom spesialisthelsetjenesten i stedet for å sendes direkte til oppfølging hos audiograf. Dette medfører økte ventetider og er en unødvendig flaskehals i helsetjenesten. En mulig løsning kan være at førstegangsutredning for hørsel går fra fastlege til øre-nese-hals-lege, som ved behov henviser til audiograf for tilpasning og oppfølging av høreapparat. Tidligere utredede pasienter henvises direkte fra fastlege til audiograf, og ved behov for nye høreapparater vil fastlegen kunne henvise til spesialist for ny utredning. Komiteen mener regjeringen bør vurdere regelverket, slik at pasienter kan få refundert sine utgifter for tilpasning og justering av høreapparat hos audiograf.
Komiteen flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at muskel- og skjelettsykdommer er en av de lidelsene som plager mange, fører til flest år med helsetap og er den vanligste årsaken til sykefravær og uførhet. Flertallet mener det er for lite oppmerksomhet rundt denne diagnosegruppen og mener at tidlig avklaring vil gi betydelig reduserte pasientlidelser og gi betydelige samfunnsøkonomiske besparelser. Under høringen etterlyste blant annet Norsk Manuellterapeutforening tiltak som vil bedre henvisningskvaliteten.
Flertallet er positive til å vurdere nye roller og oppgaver for helsepersonell, så lenge det er faglig forsvarlig, gir god pasientsikkerhet og ikke medfører økte sosiale forskjeller.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringens forslag om å gi innbyggere direkte tilgang til fysioterapi kan føre til at de som trenger det mest, får dårligere tilgang dersom ikke øvrige tiltak gjennomføres. Disse medlemmer viser til at det i dag er lang ventetid hos fysioterapeuter, til tross for at leger og andre med henvisningskompetanse prioriterer hvilke pasienter som har størst behov for tjenester.
Komiteen viser til Akuttutvalgets delrapport som dokumenterer at samarbeidsavtalene mellom helseforetak og kommunene i liten grad fungerer som et planleggingsverktøy. Komiteen fremhever at det er viktig at kommunens medisinske ledelse tar del i arbeidet med samarbeidsrutiner mellom kommune og helseforetak.
Komiteen vil påpeke at ergoterapeuter er en viktig og nødvendig profesjon i fremtidens helse- og omsorgstjenester. I stortingsmeldingen vektlegges viktigheten av at brukerne skal ha et godt liv og kunne bo hjemme lengst mulig. For å kunne realisere dette er det spesielt viktig å skreddersy tjenester som bidrar til at brukerne gjennom mestring av dagliglivets gjøremål blir i stand til å klare seg selv – til tross for sykdom og funksjonsnedsettelser. Forskning og prosjektevalueringer har vist at for eksempel hverdagsrehabilitering, gjerne kombinert med velferdsteknologi, folkehelsetiltak og fokus på læring og mestring, gir resultat – både individuelt for brukere, og samfunnsøkonomisk. For eksempel har til nå ca. 100 kommuner i Norge valgt å satse på igangsetting av hverdagsrehabilitering etter modell fra Danmark parallelt med at velferdsteknologiske løsninger tas i bruk, og flere er på trappene. Komiteen understreker at det for mindre kommuner må være anledning til å skape en ordning med felles ergoterapikompetanse. Ergoterapeuter har god kunnskap om aktivitet og deltakelse, samt tilrettelegging. Disse arbeider for at alle skal kunne delta aktivt i samfunnet og vil kunne fylle en viktig rolle i en helhetlig tiltakskjede.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener det er viktig å innlemme også ergoterapeutene i den kommunale helse- og omsorgstjenesten – gjeldende fra 2020 – og fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag til lovendring som inkluderer ergoterapikompetanse som en lovpålagt tjeneste i kommunene.»
Komiteen viser til at det i 2013 var om lag 2 600 årsverk for ergoterapeuter i norske kommuner, hvorav de fleste i helsestasjoner og skolehelsetjenesten. Det såkalte Hagen-utvalget foreslo i sin innstilling «Innovasjon i omsorg» (NOU 2011:11) å tredoble antallet ergoterapeuter i kommunene for å styrke arbeidet med aktiv omsorg, rehabilitering og velferdsteknologi. Komiteen vil peke på ergoterapeutene som en svært viktig yrkesgruppe i kommunenes pleie- og omsorgssektor for å møte framtidas utfordringer med flere eldre over 80 år. Universell utforming og ny teknologi vil gi stadig nye muligheter både for mestring og aktivitet. Ergoterapiutdanningen har i dag velferdsteknologi og universell utforming som en viktig del av utdanningen. I tillegg til den helsefaglige kompetansen vil ergoterapeutene også representere viktig kompetanse for tjenestedesign og utbygging, særlig knyttet til innkjøp og tilpasning av velferdsteknologi, samt for opplæring av andre helsearbeidere.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at lov om kommunale helse- og omsorgstjenester ble gjort «profesjonsnøytral». Hensikten var å gi rom for kommunalt selvstyre ut fra lokale vurderinger. Dette medlem mener det er avgjørende at en ny og mindre «profesjonsnøytral» lovgivning baserer seg på et solid kunnskapsgrunnlag, og at det dermed er nødvendig med en grundig utredning basert på en bred kartlegging av kompetansebehovet for fremtidens primærhelsetjeneste.
Dette medlem mener det er avgjørende at behovet for både helse- og sosialfaglig kompetanse vurderes både når det gjelder lovpålagt kjernekompetanse, og i forbindelse med bemanning av de ulike teamene som er foreslått. Det er også avgjørende at en eventuell lovfesting av profesjoner baseres på en tydelig faglig begrunnelse, og at den bygger oppunder målsettingen om tverrfaglighet og et vidt helsebegrep.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at da helse- og omsorgstjenesteloven erstattet kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven, var Kristelig Folkeparti og mange andre bekymret for at det ville svekke kvaliteten i helse- og omsorgstjenesten. Gjeldende lov er profesjonsnøytral, og det stilles ikke krav i loven om at kommunens helse- og omsorgstjeneste skal ansette spesifikke profesjoner, med unntak av krav om fastlegeordning. Dette medlem mener at tilgang til variert kompetanse i de kommunale helse- og omsorgstjenestene kan være avgjørende for et helhetlig helsetilbud av høy kvalitet. Dette medlem støtter lovfesting av profesjoner som skal representere kommunens kjernekompetanse, men understreker viktigheten av at lovfesting av noen profesjoner ikke blir en uttømmende liste, hvor en risikerer at kun noen profesjoner utelates og således svekkes.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti etterlyser en mer utfyllende evaluering av hvorvidt den profesjonsnøytrale lovgivningen har påvirket de kommunale tjenestene i praksis og ber regjeringen redegjøre ytterligere for dette.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti ser behov for en helhetlig vurdering og utredning av hvilke profesjoner som bør lovfestes, hvor sammensetningen av kjernekompetansen i kommunen drøftes inngående. Nettopp for å motvirke fragmenterte tjenester er det avgjørende å sikre ulik kompetanse, også utover helsefaglig kompetanse, for å ta sikte på en helhetlig og riktig oppfølging av den enkelte. Det er etter dette medlems syn mye av intensjonen bak en helhetlig gjennomgang av primærhelsetjenesten. Dette medlem viser til at det av den tidligere kommunehelsetjenesteloven fremgikk krav om sykepleiertjeneste, jordmor- og helsesøstertjeneste, herunder hjemmesykepleie- og fysioterapitjeneste. Dette medlem mener det bør tas sikte på å gjeninnføre lovfesting av disse profesjonene som en del av kommunens kjernekompetanse. Ifølge tall fra SSB manglet noe over 100 kommuner en ergoterapeut i sin stab (2013). Tilbudet om habilitering/rehabilitering varierer i kommunene, og mange steder er ikke tilbudet tilstrekkelig bygd ut. Ergoterapeutene har en viktig rolle i dette arbeidet i kommunene, i samarbeid med en rekke andre profesjoner. Dette medlem understreker viktigheten av aktiviserende og helsefremmende tiltak rettet mot eldre og pleietrengende i kommunene. Om få år vil vi få en kraftig økning i den aldrende befolkningen. Tidlig tilrettelegging av boligsituasjon og tilpasning av aktiviteter er avgjørende, så flere kan bo hjemme som ønsket og leve selvstendige og fullverdige liv, til tross for enkelte begrensninger. Dette medlem mener i likhet med Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Norsk Handikapforbund at ergoterapi bør være en del av kjernekompetansen som kommunene er lovpålagt å ha.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, deler FFOs bekymring om at de sosialfaglige profesjonene i liten grad nevnes. Flertallet ber regjeringen i ytterligere grad gjøre rede for sosionomers og andre sosialfaglige profesjoners rolle i fremtidens primærhelsetjeneste.
Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, støtter en lovfesting av psykolog som en del av kjernekompetansen i kommunen.
Komiteen mener det vil være avgjørende å styrke kompetansen om psykisk helse i førstelinjen i helsetjenesten. Norske og internasjonale studier viser at opp mot halvparten av befolkningen i løpet av livet vil rammes av en psykisk lidelse. Ifølge Folkehelseinstituttet er det vanskelig å si noe om utviklingen av psykiske lidelser, siden vi mangler presise og oppdaterte data om forekomsten i den norske befolkningen. I takt med den demografiske utviklingen og en stadig eldre befolkning må man imidlertid forvente økt behov for helsetjenester for psykiske lidelser fremover. Komiteen påpeker viktigheten av at psykologer i kommunene er delaktige og bidrar til utvikling av det forebyggende arbeidet i kommunen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det bør tilrettelegges for at flere psykologer ansettes direkte i skolehelsetjenesten og studenthelsetjenesten, eller ved at det etableres et tettere samarbeid mellom kommunepsykolog og lavterskeltilbudet.
Disse medlemmer understreker at kommunene må gis tilstrekkelig handlingsrom til å oppfylle kravene til kompetanse.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, understreker viktigheten av at forskningen i primærhelsetjenesten styrkes og tilrettelegges for i større grad enn i dag. Særlig viktig er den pasientnære forskningen som har betydning for utforming av tjenestetilbudet. I dag har ansatte på sykehjem begrenset mulighet til å bidra i forskningsprosjekter innenfor sin arbeidstid, mens det er gode finansieringsordninger for tiden som blir benyttet til innhenting av data i spesialisthelsetjenesten. Flertallet mener det må ses på innretninger som sørger for statlig finansiering av slik forskning i primærhelsetjenesten for å sikre innovasjon og utvikling i tjenestetilbudet i kommunene. Flertallet understreker at i et samarbeid med universitet og høyskoler må forskning innen alders- og sykehjemsmedisin utredes og prioriteres. Flertallet mener det bør etableres egne enheter for forskning innen den kommunale helse- og omsorgstjenesten, i tråd med KS sin anbefaling.
Komiteens medlem fra Venstre vil peke på behovet for å komme i gang med utdanningsløp i fagskolene som inkluderer velferdsteknologi. Særlig aktuelt er dette for yrkesgrupper som helsefagarbeidere, tannpleiere, fotterapeuter, helsesekretærer og aktivitører som har en helsefaglig grunnutdanning. Flere av disse yrkesgruppene har allerede erfaring med hjemmebesøk og vil med videreutdanning både kunne gi et enda bedre tjenestetilbud og supplere de kommunale tjenestene med mer systematisk informasjon og oppfølging.