19. Tjenester til innvandrere
Innvandrere er ingen homogen gruppe, og de helserelaterte utfordringene varierer. Personer med kort botid i Norge og svake norskferdigheter kan ha store vanskeligheter med å orientere seg i helsesystemet. Dette kan føre til forsinket behandling for pasienten og dårlig utnyttelse av ressursene. I noen innvandrergrupper er det særskilte utfordringer på følgende områder: forebygging og behandling av diabetes, psykisk helse, tannhelse, prevensjon og svangerskapsomsorg. I tillegg er forebygging av ulykker en utfordring, spesielt blant barn og personer ansatt i risikosektorer som bygg og anlegg.
Informasjon må tilpasses svake lesere, og helsepersonell må sikre at det gis muntlig informasjon om forebygging, behandling og medisinering. Dagens helseinformasjon er i hovedsak rettet mot den delen av befolkningen som er sunnest og har høyest utdanning. Fremtidige kampanjer og aksjoner bør rettes mot de gruppene som trenger det mest.
Det er et stort kompetansebehov blant helse- og omsorgspersonell om innvandrergruppers helse, sykdomsforståelse, risikofaktorer og om sammenhengen mellom migrasjon og helse. Det er også for lite kunnskap om hvilke barrierer innvandrere opplever når det gjelder tilgang til tjenester. Kvalifiserte tolker brukes i liten grad, og det er mangelfulle rutiner for, og kunnskap om, bestilling, bruk og oppfølging av tolkene. For å skape en reelt likeverdig helsetjeneste er det viktig at ansatte i helse- og omsorgstjenesten har kunnskap og kompetanse om innvandreres helse, slik at de kan yte god hjelp og omsorg til mennesker med en annen landbakgrunn.
Asylsøkere og flyktninger har et særskilt behov for oppfølging av helse- og omsorgstjenesten i kommunene. Denne gruppen skiller seg fra andre innvandrere ved at de oppholder seg i landet mens myndighetene vurderer om de skal få tillatelse til opphold i Norge. I denne perioden bor majoriteten i asylmottak. Det er kommunen der det enkelte asylmottak er geografisk plassert, som har ansvaret for å tilby kommunale helse- og omsorgstjenester til beboere i mottak. Kommunene mottar øremerkede tilskudd til dette. Asylsøkere og personer med lovlig opphold har i hovedsak samme rettigheter til helsehjelp som majoritetsbefolkningen. I tråd med Helsedirektoratets anbefaling er det flere kommuner som tilbyr helseundersøkelser til asylsøkere og flyktninger når de bosettes i kommunen.
følge opp Nasjonal strategi om innvandreres helse 2013–2017 Likeverdige helse- og omsorgstjenester – god helse for alle
vurdere hvordan NOU 2014:8 Tolking i offentlig sektor skal følges opp
Komiteen fremhever at kommunikasjon er helt sentralt for å kunne gi likeverdige helse- og omsorgstjenester. Mange innvandrere har begrensede språkferdigheter i norsk, som gjør kommunikasjon ekstra viktig, men også vanskeligere. Helsedirektoratet har utarbeidet en veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenesten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til høringsinnspill fra Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD), der de fremhever at dagens helseinformasjon i hovedsak er rettet inn mot den delen av befolkningen som er sunnest og som har høyest utdanning. Diabetesforbundet fremheves som en interesseorganisasjon som har vært dyktig til å inkludere minoriteter i sitt opplysningsarbeid og ha dialog med risikogrupper. Disse medlemmer mener det er behov for konkrete tiltak og ressurser for at etniske minoriteter får reell mulighet til brukerinnflytelse, og at minoritetsperspektivet ivaretas i helseutdanning og forskning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, er bekymret over økningen av diabetesforekomst, også blant innvandrerbefolkningen. Primærhelseteam med ansvar for grunnleggende helsetjenester til hele befolkningen vil være et viktig ledd både i å forebygge og avdekke flere diabetestilfeller. En teambasert førstelinjetjeneste muliggjør et bredere og mer samordnet tilbud, bedre tilgjengelighet og riktigere bruk av personellressursene.
Komiteen viser i den forbindelse til Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen, hvor det fremgår at Norge har sluttet seg til Verdens helseorganisasjons mål om å redusere for tidlig død av ikke-smittsomme sykdommer (NCD) – som hjerte- og karsykdommer, diabetes, KOLS og kreft – med 25 pst. innen 2025. De globale målene for risikofaktorer som er relevante for folkehelsepolitikken, er blant annet å stoppe økningen i diabetes og overvekt. I den forbindelse ser komiteen at det er behov for en ytterligere satsing på dette området og fremmer i den forbindelse følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen igangsette arbeidet med en diabetesplan.»