14. Tjenester til brukere med store og sammensatte behov
En liten andel av befolkningen har sammensatte og komplekse behov og er vesentlig hjelpetrengende. De har flere sykdommer samtidig, funksjonsnedsettelse og et stort tjenestebehov. Størstedelen av helse- og omsorgstjenestens ressurser brukes på disse gruppene. Over 100 mrd. kroner eller mer enn fire femdeler av de økonomiske og personellmessige ressursene i disse tjenestene benyttes til hjemmetjenester, dagtilbud og sykehjem for om lag 5 pst. av befolkningen.
Som følge av en rekke reformer har ansvar og oppgaver blitt overført fra spesialisthelsetjenesten til kommunene. I tillegg kommer omstilling i spesialisthelsetjenesten med kortere liggetid, mer dagbehandling og poliklinisk behandling, en omstilling som også gjennomføres innen psykisk helsevern. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten har dermed fått nye brukergrupper med mer faglig krevende og komplekse medisinske og psykososiale behov.
Brukere med sammensatte behov finnes i alle aldre, og de har et bredt spekter av helseutfordringer. Det kan være personer med utviklings- og/eller funksjonshemning, personer med kognitiv svikt og demens, personer med alvorlig psykisk sykdom og/eller rusproblemer, personer med nevrologiske sykdommer og skrøpelige eldre mennesker med flere samtidige sykdommer.
Å utvikle en helse- og omsorgstjeneste som er innrettet for å møte behovene til brukerne med de største og mest sammensatte og komplekse behovene, er ett av hovedmålene med meldingen.
videreføre arbeidet i de nasjonale læringsnettverkene
ta initiativ til at det utvikles en veileder for kommunene for oppfølging av de multisyke og mest skrøpelige brukerne
legge til rette for etablering av oppfølgingsteam
vurdere en ny og varig finansieringsordning for aktivt oppsøkende behandlingsteam
følge opp Omsorg 2020 og Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg, jf. Innst. 447 (2012–2013) i arbeidet med fornyelse og innovasjon med sikte på nye bærekraftige løsninger for framtidas samlede kommunale helse- og omsorgstjeneste
videreføre arbeidet med å unngå feilmedisinering og kvalitetssikre legemiddelhåndteringen i sykehjem og hjemmetjenester
utforme en ny plan, Demensplan 2020, for å bedre tjenestilbudet til personer med demens og deres pårørende
legge til rette for at pasienten skal kunne tilbringe den siste tiden av livet der han eller hun føler seg trygg
følge opp de aktuelle tiltakene som foreslås i den nylig framlagte fagrapporten om Lindrende behandling og omsorg mot livets slutt (Helsedirektoratet 2014)
sikre økt kompetanse om lindrende behandling og pleie ved livets slutt
Komiteen viser til at noen av utfordringene i tjenestene til brukere med store og sammensatte behov er knyttet til kompetanse, organisering av og innhold i tjenestene, samt ledelse. Denne gruppen krever annen kompetanse og høyere og mer flerfaglig kompetanse enn det som før var nødvendig i kommunene. Dette understreker hensikten ved at tjenestene organiseres i team som kan ivareta de helhetlige behovene.
Komiteen viser til at det gjennom Kompetanseløftet 2015 blant annet ble gitt tilskudd for å øke andelen ansatte med helse- og sosialutdanning og redusere antallet uten relevant fagutdanning.
Mange brukere med store og sammensatte behov får ikke dekket sine behov for legetjenester. Komiteen viser til at dette særlig gjelder hjemmeboende hjelpetrengende etter at de passerer 80–85 år, hvor de gradvis sjeldnere møter ansikt til ansikt hos sin fastlege. Det å fange opp fall i funksjonsnivå tidlig, som vil kunne forebygge og samtidig unngå innleggelser, er faglig krevende. Mange fastleger har ikke system som fanger opp hvem som er mottakere av hjemmetjenester og eventuelt hvem som er deres primærkontakt i hjemmesykepleien.
Videre viser komiteen til at en av de største utfordringene helse- og omsorgstjenestene står overfor som følge av økt levealder, er at tallet på personer med demens sannsynligvis vil bli fordoblet i løpet av 35 år. Den sterkeste veksten vil skje om 10–15 år. Kommunene har gjennom Demensplan 2015 i økende grad satt demens på dagsordenen og iverksatt tiltak for å bedre tilbudet og kvaliteten.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til regjeringens budsjettforslag for 2016. Der sier regjeringen at den vil styrke tjenestetilbudet til personer med demens og i den forbindelse legge frem Demensplan 2020 høsten 2015. Denne skal inneholde konkrete tiltak for å utvikle gode, fleksible og tilpassede kommunale helse- og omsorgstjenester med fokus på diagnostisering til rett tid og oppfølging etter diagnose. For å sikre bedre kvalitet i tjenestene skal det iverksettes et systematisk kvalitetsutviklingsarbeid med sikte på å utvikle en trygghetsstandard for sykehjem.
Disse medlemmer viser videre til at regjeringen i Prop. 1 S (2015–2016) foreslår å bevilge midler til 1 200 flere dagaktivitetsplasser for personer med demens i 2016.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til Innst. 221 S (2014–2015) om en forpliktende opptrappingsplan for etablering av dagaktivitetstilbud for hjemmeboende personer med demens, og er glad for at det fra 2020 skal lovfestes en plikt for kommunene til å tilby et dagaktivitetstilbud for hjemmeboende personer med demens. Disse medlemmer understreker viktigheten av å øke kompetansen om demenslidelser blant ansatte, pårørende og frivillige. Disse medlemmer er opptatt av å styrke årsaksforskningen knyttet til demenslidelser, og støtter utvikling av ulike modeller for oppfølging etter diagnose og videre implementering av slike utviklingsprogram i alle kommuner. Disse medlemmer viser for øvrig til disse partiers alternative kommuneopplegg.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at behovet for dagaktivitetsplasser for personer med demens er beregnet til 23 000 og dermed betydelig høyere enn antallet plasser som bygges ut, og at midlene som er satt av til formålet ikke blir brukt opp. I representantforslaget om en forpliktende opptrappingsplan for etablering av dagaktivitetstilbud for hjemmeboende personer med demens, Dokument 8:53 S (2014–2015), jf. Innst. 221 S (2014–2015), foreslo Senterpartiet å endre tilskuddsordningen slik at kommunenes andel av de totale utgiftene reduseres. Dette medlem mener den lave utbyggingstakten viser at dette fortsatt er nødvendig.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til tidligere merknad om dagaktivitetstilbud til personer med demens.
Komiteen mener god palliativ behandling er viktig for den enkelte det gjelder og for de pårørende, og er et kjennetegn ved en helse- og omsorgstjeneste av god kvalitet. I Norge er de fleste lindrende enheter i den kommunale helse- og omsorgstjenesten lagt til sykehjem, i tillegg til at det er etablert lindrende senger på sykehjem. Det er utviklet et nasjonalt handlingsprogram for palliasjon i kreftomsorgen. Det er også bevilget midler til videreutdanning innen barnepalliasjon. I Innst. 379 S (2014–2015), jf. Dokument 8:92 S (2014–2015) om en plan for å sikre retten til livshjelp ved livets slutt, foreslår en samlet komite at:
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en helhetlig offentlig utredning (NOU) av palliasjonsfeltet, med bredt sammensatt representasjon fra ulike fagmiljøer, og hvor barnepalliasjon er en del av arbeidet.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Nasjonalforeningen for folkehelsen om at til tross for at 80 pst. av beboere på sykehjem har demens, er bare 3,5 pst. av plassene tilrettelagt deres behov. Disse medlemmer mener at personer med demens må få rask oppfølging etter at de har fått diagnosen, og at ordningen med demensteam må videreføres.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at Legemiddelindustrien (LMI) har pekt på at om lag 12 pst. av pasientskadene skyldes feil legemiddelbruk. Det hevdes at så mange som 2 000 dør hvert år som følge av feil legemiddelbruk og at 10 pst. av akuttinnleggelsene skyldes det samme. Disse medlemmer mener at regelverket for legemiddelinformasjon må moderniseres og tilpasses dagens informasjonssamfunn. Bedre informasjon om riktig bruk av legemidler må tillates når informasjon distribueres av helsepersonell etter at forskrivning har funnet sted.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det var mellom tre og fire ganger så mange utskrivningsklare pasienter på sykehus i 2014 som i 2011. Til tross for denne økningen har det vært en tydelig nedgang i antall liggedøgn og gjennomsnittlig liggetid på sykehus for de samme pasientene. Tallet på reinnleggelser etter utskrivning har også økt. Dette indikerer at pasientene er sykere og har høyere omsorgsbehov ved utskrivning enn tidligere. Disse medlemmer deler Helsedirektoratets uttrykte bekymring for økt transport av skrøpelige eldre, noen av dem i livets siste fase. Disse medlemmer mener det ikke kan fortsette at eldre syke pasienter i større grad enn før blir transportert mellom sykehus og sykehjem, ikke på grunn av medisinske eller pleiemessige forhold, men på grunn av økonomiske forhold og den kommunale betalingsplikten. Disse medlemmer mener at sykehusene må pålegges å endre den harde utskrivningspraksisen, betalingsplikten bør fjernes slik den nå fungerer, og kapasiteten og kvaliteten i eldreomsorgen må bedres gjennom blant annet økt grunnbemanning og legedekning på sykehjem.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det er et reelt problem at informasjonen til legemiddelbrukere er for dårlig. Samtidig er det grunn til forsiktighet rundt å gi industrien for frie tøyler til å bruke informasjon til langsiktig merkevarebygging der kommersielle interesser kan bli viktigere enn innbyggernes interesser.
Komiteen er enig i at bedre informasjon om riktig legemiddelbruk er viktig for å unngå feilmedisinering, og ser frem til behandlingen av Meld. St. 28 (2014–2015) Legemiddelmeldingen. Riktig bruk – bedre helse senere i høst, der regjeringen viser til at legemiddelgjennomgang gir bedre kvalitet i behandlingen, økt pasientsikkerhet, bedre helse for pasienten, og kan føre til færre sykehusinnleggelser. Derfor foreslår regjeringen å forskriftsfeste en plikt for kommunene til å sørge for systematiske legemiddelgjennomganger for pasienter i sykehjemmene de har ansvar for. Bedre informasjon om legemidler til pasient og helsepersonell vil bidra til at risikoen for feilbruk av legemidler reduseres, og bedre etterlevelse av behandlingen.