2.1 Innledning

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Else-May Botten, Ingrid Heggø, Odd Omland og Knut Storberget, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Ingunn Foss, Gunnar Gundersen og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Morten Ørsal Johansen, Øyvind Korsberg og Jørund Rytman, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, fra Senterpartiet, lederen Geir Pollestad, og fra Venstre, Pål Farstad, viser til jordbruksavtalen for 2015–2016 som ble inngått mellom staten og Norges Bondelag 15. mai.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, beklager at Norsk Bonde- og Småbrukerlag ikke fant å kunne gå med på avtalen. Jordbruksoppgjøret gjelder bevilgninger over kap. 1150 for kalenderåret 2016 og omdisponeringer innenfor vedtatt budsjett for 2015. Videre omfatter oppgjøret målpriser for perioden 1. juli 2015 til 30. juni 2016 og enkelte andre bestemmelser.

Komiteen ønsker et miljøvennlig, bærekraftig og fremtidsrettet norsk landbruk med både store og små bruk i hele landet. Det er et mål at norsk landbrukspolitikk skal stimulere til økt matproduksjon, med intensjon om økt selvforsyning, av beredskapshensyn. Vilkårene for jordbruksdrift er forskjellige i ulike deler av landet, og jordbruket bidrar også til andre viktige samfunnsgoder enn mat, slik som ivaretakelse av norsk kulturlandskap, reiseliv og spredt bosetting.

Komiteen mener det må opprettholdes en differensiering i virkemidlene, som legger til rette for en variert bruksstruktur og sikrer bærekraftig produksjon på jordbruksarealene i hele landet. Komiteen mener matproduksjon er jordbrukets hovedoppgave. Komiteen er enige om å sikre en hensiktsmessig bruk av statlige overføringer, redusere kostnadsnivået og gi bonden nye og bedre inntektsmuligheter.

Komiteen mener det er avgjørende at landbrukspolitikken som føres gir trygg og sikker mat, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og ei bærekraftig næring.

Komiteen viser til at jordbruket er primærleddet i en komplett norsk verdikjede fram til forbruker. I mange lokalsamfunn er den totale sysselsettingseffekten og verdiskapingen den står for, viktig. Det er et mål å øke norsk produksjon av mat og også øke lønnsomheten i jordbruket. Bonden er selvstendig næringsdrivende med ansvar for egen bedrift.

Komiteen ser det som viktig at man utformer virkemidlene i jordbruksavtalen slik at enkeltbonden finner rom for utvikling og økt produksjon.

Komiteen mener at endringer må skje gradvis, og at det skal legges vekt på forutsigbarhet og reformer som kan gi økt lønnsomhet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener at Jordbruksoppgjøret 2015 markerte et nytt viktig skritt i arbeidet for å legge til rette for et miljøvennlig, bærekraftig og fremtidsrettet landbruk med både store og små bruk i hele landet.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener det er avgjørende at landbrukspolitikken som føres gir mer trygg og sikker mat, landbruk over hele landet, økt verdiskaping, økt rekruttering og en bærekraftig næring.

Dette medlem mener at økte inntektsmuligheter i jordbruket er en forutsetning for å nå Stortingets mål om økt matproduksjon med grunnlag i norske ressurser. Skal vi kunne øke matproduksjonen med utgangspunkt i norske ressurser, må det føres en inntektspolitikk som sikrer et jordbruk med små og store bruk i hele landet. Inntektsforskjellen mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet må fjernes gjennom et kraftig inntektsløft for jordbruket. Det må sikres finansieringsordninger for økte investeringer i næringen.

Det registreres at denne regjeringen i liten grad er villig til å bruke budsjettmidler og velger å basere store deler av rammen på økning i prisene. Under forrige regjering utgjorde målprisen under 50 pst. av økningen i rammen. Under denne regjeringen dekker forbrukerne opp mot 80 pst. av økningen i rammen.

Dette medlem vil framheve at det i kommende jordbruksoppgjør er avgjørende at det vektlegges rammevilkår og virkemidler som sikrer økt lønnsomhet også for små og mellomstore bruk og bidrar til å utvikle distriktsjordbruket. Inntektsavstanden til jordbruket og andre grupper i samfunnet må reduseres for å sikre en bærekraftig matproduksjon som er tilpasset vår geografi, og for å nå Stortingets mål om økt matproduksjon. Landets matprodusenter får cirka 3 000 kroner mindre per årsverk i forventet inntektsvekst enn andre grupper etter årets jordbruksoppgjør. Prosentvis lik inntektsutvikling i jordbruket vil øke inntektsforskjellene mellom jordbruket og andre grupper. Dette medlem mener det er uheldig at Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i fjorårets innstilling definerte gjeldende inntektsmålsetting som gjennomsnittlig inntektsutvikling som andre grupper. Ut fra svarbrev til komiteen fra landbruks- og matministeren, datert 5. juni 2015, fremgår det at man mener prosentvis lik inntektsutvikling er i tråd med inntektsmålet. Dette medlem mener dette vil stride mot andre mål som Stortinget har satt for jordbruket. Dette medlem mener det er behov for at Stortinget slår fast et opptrappingsvedtak for å fjerne inntektsgapet til andre grupper. Dette medlem mener man i kommende jordbruksoppgjør må legge til rette for at bøndenes inntekt får samme kronemessige utvikling som andre grupper, samt en opptrapping for tetting av inntektsgap.

Dette medlem peker på at arealressursene som er nødvendige for å øke matproduksjonen, er knappe og spredt over hele landet. For å sikre at vi får mest mulig ut av våre nasjonale fôrressurser, er det avgjørende med virkemidler som sikrer bruk av jordbruksarealer i hele landet. Det langsiktige målet er å øke matproduksjonen og landets sjølforsyningsevne basert på norske fôrressurser. Kornøkonomien må gis prioritet for å snu den negative trenden med fall i kornarealet og økt import av råvarer til kraftfôret. Norge har betydelig med beiteressurser som kan utnyttes av beitedyr. Det vil være positivt for å redusere underdekningen i markedet av lam- og storfekjøtt. Bruk av beiteressursen gir økt matproduksjon, utnyttelse av norske ressurser, biologisk mangfold og et levende kulturlandskap. Det må stimuleres til hold av beitedyr og en styrking av økonomien i produksjonene. Dette medlem viser til at det er enighet i avtalen om en egen støtteordning for utsiktsrydding. Dette medlem støtter at staten bidrar til utsiktsrydding, men at dette ikke hører hjemme i jordbruksavtalen. Denne typen ordninger bør finansieres over Samferdselsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementets budsjetter.

Dette medlem viser til at det i Prop. 127 S (2014–2015) fremgår at Innovasjon Norge i 2014 innvilget noen færre søknader om fylkesvise midler til næringsutvikling enn i 2013. Man viser også til det store investeringsbehovet i melkeproduksjonssektoren som følge av kravet om løsdriftsfjøs fra 2024. Dette medlem peker på at det i jordbruket er stort behov for oppgradering og nyinvesteringer i blant annet driftsbygninger og jord. For å sikre at investeringer skal kunne skje må det etableres en flerårig investeringspakke, utenfor rammene av jordbruksoppgjøret, som prioriterer opprustning av eksisterende bygninger, og investeringer på mindre og mellomstore bruk. Det må også etableres en fondsavsetningsordning med skattefordel etter mønster fra skogfondet. Dette medlem påpeker at det i utformingen av investeringsvirkemidler er avgjørende at tilgjengelige arealressurser legges til grunn for å utvikle et bærekraftig jordbruk som utnytter ressursene der de er.

Dette medlem viser til at regjeringen formulerer seg svært offensivt når det gjelder forenklinger. Dette medlem viser til at landbruks- og matministeren på flere skriftlige spørsmål og spørsmål i Stortinget ikke kan bekrefte at forenklingene innebærer en besparelse i papirarbeid på mer enn 30 minutter per bonde per år. Regjeringens forenklingspolitikk går i stor grad ut på å fjerne støtteordninger. Det er også tilfellet i årets avtale.

Dette medlem viser videre til at virkemidlene i landbrukspolitikken må brukes slik at man legger til rette for variert bruksstruktur. Vi må utvikle et landbruk som ivaretar landets fortrinn gjennom god plante- og dyrehelse. Av hensyn til å opprettholde et landbruk over hele landet var det derfor avgjørende at regjeringen i sitt reviderte tilbud til jordbruket ble presset til å gå inn for å opprettholde 18 omsetningsregioner for melkekvoter.

Dette medlem mener det er svært uheldig at den inngåtte avtalen kutter ut fraktutjevningen for pelsdyrfôr. Pelsdyrnæringen er en viktig distriktsnæring som ikke mottar støtte over statsbudsjettet utover tilskudd til avløser og tilskudd for utjevning av fraktkostnadene for fôr. Senterpartiet støtter opp om næringen og mener forslaget er ren symbolpolitikk fra regjeringen for å imøtekomme pelsdyrmotstanderne. Dette er en svært uforutsigbar næringspolitikk. Dette medlem mener det er viktig at regjeringen legger til rette for stabile rammevilkår for å sikre en bærekraftig utvikling av norsk pelsdyroppdrett.

Dette medlem viser til at det har vært mye uro rundt omleggingen av lammetilskuddet. Dette medlem viser til at omleggingen var en del av kravet fra Norsk Bonde- og Småbrukerlag og Norges Bondelag. Dette medlem viser også til at det kom frem under høringen at ingen av jordbrukets organisasjoner tok initiativ til å trekke forslaget under forhandlingene. Dette medlem viser til at det hersker uenighet om hvordan omleggingen av lammetilskuddet vil slå ut. Dette medlem oppfatter det slik at det vil oppstå et latent tap i 2016 som blir realisert den dagen produksjonen opphører. Dette medlem viser til at det i proposisjonenes pkt. 7.10.1.1 omtales at Landbruks- og matdepartementet inviterer jordbrukets organisasjoner til møte for å diskutere videre utforming av forvaltningssystemet. Dette medlem viser til at det er behov for å få utredet de faktiske konsekvensene av omleggingen.

Gjennomføringen av forhandlingene

Komiteen understreker at avtaleinstituttet i landbruket skal opprettholdes, og at det skal legges vekt på forutsigbarhet og reformer som kan gi økt lønnsomhet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, understreker at forhandlingsinstituttet ligger fast, og at det også for kommende oppgjør er avgjørende at instituttet ikke undergraves. Årets oppgjør, samt framtidige oppgjør, bør følge vanlig praksis ved at Stortinget slutter seg til Landbruks- og matdepartementets proposisjon om jordbruksoppgjøret, og ikke er gjenstand for forhandlinger i Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet understreker betydningen av at organisasjonene i landbruket og staten gjennom jordbruksoppgjøret forhandler om budsjettmidler, og om muligheter for uttak av pris i markedet. For disse medlemmer er jordbruksavtalen et viktig institutt vi vil slå ring om. Det at næringen og staten hvert år forhandler om de økonomiske rammene for jordbruket, er viktig for næringen, men også for forbrukerne, som får en forutsigbar matforsyning til stabile priser.

Disse medlemmer mener forhandlingsinstituttet er en av bærebjelkene i landbrukspolitikken. Forhandlingsinstituttet har stått seg over tid. Disse medlemmer understreker at forhandlingsinstituttet ikke er et redskap for en mindretallsregjering til å få gjennom politikk det ikke er flertall for i Stortinget, slik regjeringen forsøkte med forslaget om reduksjon av melkekvoteregioner i sitt 1. tilbud.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser videre til at Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag i årets forhandlinger fremmet et krav med en ramme på 950 mill. kroner. Faglagene skriver selv i kravet at dette var et minimumskrav for å kunne øke matproduksjonen her til lands. Senterpartiet understreker at årets krav var svært moderat og oppfatter at organisasjonene har tilpasset seg den generelle moderasjonslinjen og den politiske situasjonen. Den inngåtte avtalen har en ramme på 400 mill. kroner. Dette medlem mener dette ikke er i tråd med Stortingets vedtatte mål om å øke matproduksjon, og fremmer derfor forslag om å øke bevilgningen over statsbudsjettet med 495 mill. kroner. Økningen rettes spesielt inn mot distrikt, samt små og mellomstore bruk.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Bevilgningen på kap. 1150 økes i statsbudsjettet for 2016 med 495 mill. kroner. Stortinget ber regjeringen gjennomføre en forhandling med organisasjonene i jordbruket om fordelingen av midlene. Føringen for forhandlingene er at økningen rettes inn mot distrikt, samt små og mellomstore bruk.»

Dette medlem mener Stortinget for denne stortingsperioden må slå fast at inntektsforskjellene i kroner mellom jordbruket og andre grupper ikke skal øke ytterligere. Det betyr at inntektsutviklingen må være minst kronemessig lik som andre grupper.

Dette medlem mener at det er et mål å fjerne inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper for å nå målene som er satt for norsk matproduksjon.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennom kommende jordbruksoppgjør legge til rette for at bøndenes inntekt får samme kronemessige utvikling som andre grupper, samt en opptrapping for tetting av inntektsgap.»

Dette medlem ser at det er behov for betydelige investeringer i jordbruket og mener det i statsbudsjettet for 2016 må legges frem en egen investeringspakke for jordbruket utenfor rammen av jordbruksoppgjøret.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen etablere en flerårig investeringspakke, utenfor rammene av jordbruksoppgjøret, som prioriterer opprustning av eksisterende bygninger, og investeringer på mindre og mellomstore bruk.»

Dette medlem viser til at det er behov for å redusere skatte- og avgiftstrykket i jordbruket.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen etablere en fondsavsetningsordning med skattefordel etter mønster fra skogfondet.»

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2016 fremme konkrete tiltak for skatte- og avgiftsreduksjoner for landbruket og næringsmiddelindustrien.»

2.1.1 Grunnlaget for jordbruksforhandlingene 2015

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til at det mest sentrale grunnlaget for oppgjøret er Innst. 8 S (2014–2015) og Stortingets behandling av kap. 1150 og 4150 «til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m. i Innst. 285 S (2013–2014) og avtalen mellom regjeringspartiene og samarbeidspartiene av 28. mai 2014.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det mest sentrale grunnlaget for jordbruksoppgjøret er vedtak og signaler som flertallet i Stortinget har gitt uttrykk for i landbrukspolitikken.

2.1.2 Politisk plattform

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at norsk landbruk har en sterk tilknytning til verdier som respekten for privat eiendomsrett, frihet til å drive næringsvirksomhet samt vern om kultur og natur.

Disse medlemmer viser til at regjeringen vil skape et levedyktig landbruk ved å styrke mulighetene for næringsutvikling og verdiskaping. Jord- og skogbrukernes stilling som selvstendig næringsdrivende skal styrkes. Avtaleinstituttet i jordbruket opprettholdes, og det legges vekt på forutsigbarhet og reformer som kan gi økt lønnsomhet. Disse medlemmer mener at norske matprodusenter skal ha konkurransedyktige rammebetingelser for etablering og produksjon. Disse medlemmer mener at hovedformålet med landbrukspolitikken skal være en kostnadseffektiv matproduksjon og vil innrette de statlige overføringene slik at de bidrar til økt produksjon. Disse medlemmer mener det må satses på alternativ næringsutvikling for å gi grunnlag for en mer robust og fremtidsrettet landbruksproduksjon over hele landet.

Disse medlemmer viser til at regjeringen også vil styrke landbruket gjennom forenkling av lover, regler og støtteordninger.

Disse medlemmer vil understreke at skognæringen er viktig for Norge. Mange mennesker har hatt en trygg arbeidsplass i næringen, og potensialet for verdiskaping er stort. Norske skogeiere har lange og gode tradisjoner for bærekraftig forvaltning av skogressursene og har store muligheter til å skape utvikling og vekst i næringen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet er sterkt kritisk til den landbrukspolitikken som regjeringen fører. Inntektsutviklingen i de to siste oppgjørene er for svak, viljen til å bruke budsjettmidler er for liten, og over tid vil politikken føre til en strukturutvikling som ikke gjør jordbruket i stand til å øke produksjonen med grunnlag i norske ressurser. Disse medlemmer viser også til at det er uheldig når regjeringen ikke vil se distriktspolitikken og landbrukspolitikken i sammenheng. Disse medlemmer er bekymret for den manglende forutsigbarheten som er i regjeringens politikk, og de stadige forsøkene på å angripe viktige virkemidler i landbrukspolitikken. Eksempler på dette er forslaget om endret grense for mva.-registrering, bortfall av diskontinuitetsprinsippet i forbindelse med fjerning av arveavgiften, varsel om å oppheve konsesjonsloven, forslag om å kraftig redusere antallet melkeregioner, og usikkerhet rundt tollvern. Landbruket er en langsiktig næring som trenger forutsigbare rammevilkår.

2.1.3 Evaluering av oppgjøret i 2014

Komiteen merker seg at Landbruksdirektoratet har gjennomført en evaluering av kortsiktige effekter av oppgjøret 2014 som følge av flertallets merknad i Innst. 285 S (2014–2015).

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til at fjorårets oppgjør ga som resultat at målprisene ble økt på noen varer fra 1. juli 2014 med helårseffekt i 2015. Innretningen av budsjettstøtten ble endret innenfor uendret total bevilgningsramme for kalenderåret 2015. Distriktstilskuddene ble videreført uendret. Tilskuddsprofilen med avtakende støttesatser ved økende driftsomfang ble flatet ut, og takene på tilskudd ble hevet for tilskudd til husdyr og opphevet for arealtilskudd. Landbruksdirektoratet har analysert endringene i tildelingen av tilskuddsmidler og konkluderer med at nivåtallene viser små endringer i tilskuddsutbetaling også etter struktur.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, merker seg at oppgjøret i 2014 vil virke positivt for økt produksjon og verdiskaping.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet ser det som viktig å opprettholde differensierte virkemidler som legger til rette for en variert bruksstruktur og sikrer bærekraftig produksjon på jordbruksarealene over hele landet. Disse medlemmer viser til at det i fjorårets jordbruksoppgjør ble gjort en omfordeling fra små til store bruk. Disse medlemmer merker seg at landbruks- og matministeren omtaler endringene som « de største endringene som er gjort noensinne».

Disse medlemmer mener at konsekvensene av politikken først vil vises over noe tid, på samme måte som vi nå ser effektene av det gode jordbruksoppgjøret i 2013.

2.2 Matsikkerhet – nasjonal matproduksjon

Komiteen understreker at landbruket er viktig for mat- og planteproduksjon, bosetting og kulturlandskap. Landbruket viderefører lange mattradisjoner, og har som hovedoppgave å levere trygg kvalitetsmat. Et velfungerende importvern er viktig for konkurranseposisjonen til norsk landbruk. Det er et mål at vi skal ha et miljøvennlig og bærekraftig landbruk, med små og store bruk over hele landet.

Komiteen ønsker at man skal ha fokus på økt matproduksjon med intensjon om økt selvforsyning. I Innst. 8 S (2014–2015) uttaler næringskomiteen følgende:

«Komiteen viser til at det er bred enighet om at norsk landbruk skal ha fokus på økt matproduksjon med intensjon om økt selvforsyning.»

Komiteen viser videre til at regjeringen Stoltenberg II i Meld. St. 9 (2011–2012) sier følgende om produksjonsmål for landbruket:

«Regjeringen vil, innenfor de gitte handelspolitiske rammer, legge til rette for økt produksjon av jordbruksvarer som det er naturgitt grunnlag for og som markedet etterspør, slik at selvforsyningsgraden kan opprettholdes om lag på dagens nivå.»

Komiteen viser til at reell økt selvforsyningsgrad er avhengig av at økt matproduksjon skal være med grunnlag i norske ressurser. Dette må legges til grunn ved utformingen av landbrukspolitikken.

Komiteen ser med bekymring på at mer ekstremvær og ustabile forhold internasjonalt gjør verdens matforsyning sårbar. En stor norsk produksjon på jordbruksarealene, gode handelsforbindelser og vår store sjømatproduksjon er grunnlaget for den norske befolkningens matsikkerhet. Økt internasjonal ustabilitet gjør at det må legges til rette for økt nasjonal matproduksjon av beredskapshensyn.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener den utviklingen vi nå ser viser at tiltakene som ble iverksatt under regjeringen Stoltenberg II for å styrke jordvernet, har hatt en positiv effekt.

2.2.1 Landbruk over hele landet

Komiteen ønsker et miljøvennlig, bærekraftig og fremtidsrettet norsk landbruk med små og store bruk i hele landet. Det er et mål at norsk landbrukspolitikk skal stimulere til økt matproduksjon, med intensjon om økt selvforsyning, blant annet av beredskapshensyn. Det må opprettholdes en differensiering i virkemidlene som legger til rette for en variert bruksstruktur og sikrer bærekraftig produksjon på jordbruksarealene i hele landet. Måloppnåelsen for landbruk over hele landet belyses gjennom følgende parametre:

• Arealutvikling og fordeling

• Geografisk fordeling av produksjon og arbeidsforbruk

• Rekruttering og næringsutvikling i landbruket

Komiteen viser til at det er bred politisk enighet om at norsk landbruk bør ha en differensiert bruksstruktur, og at det i Innst. 234 S (2011–2012) blant annet stod følgende:

«Komiteen vil legge til rette for en variert bruksstruktur som både tar hensyn til tradisjonelle familiebruk og gir mulighet for ulike samarbeidsformer.»

Komiteen ønsker et miljøvennlig norsk landbruk med både store og små bruk i hele landet. Komiteen understreker at vilkårene for jordbruksdrift er forskjellige i ulike deler av landet, og jordbruket bidrar også til andre viktige samfunnsgoder enn mat. Komiteen mener det derfor må opprettholdes en differensiering i virkemidlene, som legger til rette for en variert bruksstruktur og sikrer bærekraftig produksjon på jordbruksarealene i hele landet.

Komiteen mener at det må legges til rette for økt matproduksjon og et enklere virkemiddelsystem hvor det lettere kan kontrolleres at tilskuddene utbetales i tråd med formålet. Ordningene må fortsatt ha en distrikts- og strukturprofil som legger til rette for at det kan opprettholdes en variert bruksstruktur som utnytter jordbruksarealene over hele landet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det er behov for å se distriktspolitikk og landbrukspolitikk i sammenheng. Endring i strukturvirkemidlene vil primært gå ut over distriktsjordbruket. Opprettholdelse av distriktstilskuddene er derfor ingen garanti for at politikken ikke virker sentraliserende.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at omdisponeringen av dyrket mark har gått ned betraktelig som følge av ambisiøse omdisponeringsmålsettinger. Flertallet er glad for at omdisponeringsmålet, fastsatt av Bondevik II-regjeringen, har blitt oppnådd, og mener det nå er behov for å sette et nytt – og tilsvarende ambisiøst – omdisponeringsmål.

Flertallet understreker viktigheten av at et ambisiøst omdisponeringsmål må følges opp av konkrete og virkningsfulle tiltak, som gir høyere terskel for å ta i bruk dyrket mark til andre formål enn matproduksjon.

Flertallet kan ikke se at regjeringens forslag til jordvernstrategi kommer med gode nok tiltak, eller er ambisiøst nok på jordvernets vegne.

Flertallet mener regjeringen ikke i stor nok grad følger opp Stortingets ønske om en ambisiøs jordvernpolitikk.

Flertallet viser til at regjeringens jordvernstrategi skal behandles i næringskomiteen høsten 2015.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet merker seg at omdisponeringen av dyrket mark nå er på det laveste nivået det har vært i løpet av de siste 30 årene. Det nasjonale målet om 6 000 daa pr. år ble nådd i 2013, og for 2014 viser foreløpige tall at omdisponeringen er ytterligere redusert til et nivå på 5 050 daa. Distriktstilskuddene er opprettholdt og det er økende innsøking til landbruksrelaterte utdanninger.

2.2.2 Økt verdiskaping – inntekts- og kostnadsutvikling

Komiteen viser til at gode inntektsmuligheter er en forutsetning for økt matproduksjon og at dyktige næringsutøvere, og ikke minst ungdom, skal se på jordbruk som en interessant arbeidsplass for fremtiden.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til at for 2013–2015 er bruttoinntektene i jordbruket beregnet å øke med ca. 2,3 mrd. kroner, mens kostnadene (inkl. realrentekostnaden) øker med i underkant av 0,7 mrd. kroner. Vederlag til arbeid og egenkapital for jordbrukssektoren øker dermed med 1,6 mrd. kroner fra 2013 til 2015. Årets beregninger viser en økning i vederlag til arbeid og egenkapital fra 2013 til 2014 på 7,6 pst. eller 22 000 kroner pr. årsverk. Fra 2014 til 2015 budsjetteres det med en økning på 8,7 pst. tilsvarende 26 900 kroner pr. årsverk. Det er budsjettert med en økning fra 2014 til 2015 som er klart sterkere enn gjennomsnittet av lønnsmottakerne. De viktigste enkeltårsakene til inntektsveksten er økte inntekter fra melk og kjøtt, herunder bedre markedsbalanse for svin og fall i rentekostnaden i 2015.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, konstaterer at Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) har prognosert en sterk inntektsvekst i 2015 og at avtalen legger til rette for at jordbruket får en inntektsutvikling minst på linje med andre grupper fra 2015–2016.

Komiteen mener det er avgjørende at utøverne i landbruket skal kunne ha en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper, slik Stortinget har forutsatt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at det er bred politisk enighet om viktigheten av å gi incentiver til investeringer og driftsoptimalisering. I dette ligger investeringsordninger, bistand fra virkemiddelapparatet og andre tiltak som øker investeringsmulighetene i landbruket. I dette ligger også en forutsigbar landbrukspolitikk, som gir landbruksnæringen trygghet for sine investeringer.

Flertallet viser for øvrig til følgende komitémerknad i Innst. 234 S (2011–2012):

«Komiteen er opptatt av at landbruket får rammevilkår som kan bidra til at næringens samlede lønnsomhet kan bedres i årene som kommer.»

Og videre:

«Komiteen vil peke på at det i utviklingen av norsk landbruk vil være viktig å kontinuerlig vurdere ulike incentiver for å stimulere til investeringer og driftsoptimalisering samt avdempe risiko ved større avlingssvingninger som følge av klimaendringene.»

Flertallet mener tiltak med kantrydding på Vestlandet ikke burde være en del av jordbruksoppgjøret.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartietviser til at det er flere ordninger på jordbruksavtalen som ikke har direkte inntektseffekt for bonden på kort sikt. Blant annet bioenergiprogrammet og utviklingstiltak innen økologisk landbruk, og støtte til Matmerk, områderettet innsats og forskningsmidler. Disse er likevel viktig for å utvikle næringer og markeder og dermed skape inntektsmuligheter på lengre sikt, produsere samfunnsgoder eller utvikle samspillet med andre næringer.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener det er behov for å understreke at prosentvis lik inntektsutvikling vil øke forskjellene mellom jordbruket og andre grupper. For å sikre inntektsutvikling på linje med andre grupper må inntektsutvikling være minst lik målt i kroner.

2.2.3 Kostnadsutvikling og investeringer

Komiteen merker seg at driftskostnadene for landbruket økte med 4,1 pst. fra 2013–2014. Økningen skyldes særlig økning i kostnadene til gjødsel, kraftfôr og plantevernmidler. Kapitalkostnadene økte lite som følge av rentereduksjon. Kapitalkostnadene inkl. realrente, er budsjettert til å gå ned med 4,0 pst. fra 2014 til 2015. Kapitalslit og leasingkostnadene øker, men den forventede reduksjonen i realrentekostnaden er så stor at kapitalkostnadene samlet sett reduseres.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, merker seg at det er større etterspørsel etter investeringsmidler i Innovasjon Norge.

Flertallet mener det er viktig å legge til rette for økt investeringsvilje i landbruket, for å videreutvikle norsk landbruk.

Flertallet viser til at årets avtale har økt rammen til investeringsmidler med 20 mill. kroner.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil videre understreke at viljen til å investere også henger sammen med risiko. Begrensningene som legges på verdier og omsetning av landbrukseiendommer gjennom konsesjonsbestemmelsene, bidrar til å øke risiko for tap på investeringer og således dempe investeringsviljen og evnen. Disse medlemmer viser til at regjeringen har fremmet forslag om opphevelse av priskontroll på landbrukseiendommer. En liberalisering, gjennom behandlingen av disse, vil kunne bidra til økt investeringsvilje og videreutvikling av norsk landbruk.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til brev fra statsråd Sylvi Listhaug datert 5. juni 2015 som viser at de totale investeringene i landbruket har gått ned etter regjeringsskiftet. I 2013 var totale investeringer inkl. nye leasingkontrakter på 8 543 mill. kroner, mens det i 2014 var på 8 101 mill. kroner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener at investeringsvirkemidlene på sikt må økes vesentlig. De fleste produksjoner har med dagens økonomi utfordringer med å forrente investeringer. Spesielt er flertallet bekymret når det gjelder storfehold. Det kommer et forbud mot båsfjøs i 2024, og det er behov for flere mordyr for å dekke innenlands etterspørsel etter storfekjøtt. Flertallet mener at en økning i storfekjøttproduksjonen er viktig for å unngå press på importvernet.

Flertallet mener at det også er viktig å bruke investeringsvirkemidlene som Innovasjon Norge forvalter til å opprettholde og utvikle små og mellomstore bruk over hele landet.

Flertallet mener at for å gi en enda bedre effekt av investeringsvirkemidlene må regjeringen vurdere om investeringsvirkemidler fra Innovasjon Norge kan tildeles på høsten, selv om bevilgning over statsbudsjettet og utbetaling først skjer året etter.

2.2.4 Utvikling i sysselsetting

Komiteen viser til at jordbruket sto for 1,9 pst. av samlet sysselsetting i Norge i 2014, mot 4,1 pst. i 1999. På 2000-tallet var den gjennomsnittlige årlige nedgangen i antall årsverk 4,1 pst. Reduksjonen i antall jordbruksbedrifter er avtagende og er nå på om lag 2 pst. pr. år. Antall jordbruksbedrifter er redusert fra 22,5 pst. eller omtrent 11 000 bedrifter fra 2005–2015. Gjennomsnittlig areal pr. jordbruksbedrift har økt fra 195 daa i 2005 til 230 daa i 2014.

2.2.5 Produktivitet

Komiteen merker seg at produktivitetsveksten i jordbruket er høy. Sektoren har de siste 10 årene hatt en vekst i brutto arbeidsproduktivitet på 4,4 pst. hvert år. Tilsvarende produktivitetsmål for norsk industri viser en gjennomsnittlig årlig vekst på 1,6 pst. i samme periode.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil ha landbruk i hele landet, og mener en finmasket kvoteområdestruktur er avgjørende for å få til dette. Flertallet mener vesentlige endringer i områdestrukturen ikke hører hjemme i jordbruksoppgjøret før Stortinget har fått tatt den overordnede debatten om hvilke pilarer norsk landbruk skal bygge på.

Flertallet mener dette spørsmålet hører hjemme i forbindelse med behandlingen av den varslede landbruksmeldingen.

Flertallet mener landbruk i hele landet, styrking av små og mellomstore bruk, og videre melkeproduksjon i distriktene, må ligge til grunn for landbrukspolitikken.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det over tid har vært en formidabel vekst i produktiviteten i jordbruket. Disse medlemmer understreker behovet for å forsikre seg om at videre produktivitetsvekst ikke går ut over selvforsyning, landbruk i hele landet og hensynet til bærekraftig drift. Disse medlemmer er opptatt av at videre produktivitetsvekst skal komme landbruket til gode.

2.3 Bærekraftig utvikling – miljø og klima

Komiteen viser til at norsk landbruk har lange tradisjoner for bærekraftig forvaltning som tar hensyn til miljø, kulturlandskap og biologisk mangfold. Utvikling i kunnskap og virkemidler har bidratt til at aktiviteten på mange områder er mer miljøvennlig i dag enn for 20–30 år siden. All matproduksjon starter med fotosyntesen, i utgangspunktet er derfor jordbruk basert på opptak av karbondioksid. Jordbruksaktiviteter og særlig husdyrhold er også opphav til utslipp av klimagasser, hovedsakelig i form av metan og lystgass.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, merker seg at det satses på «klimasmart landbruk» som skal bidra til å oppnå landbrukspolitikkens målsettinger på klima- og miljøområdet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet er opptatt av at landbrukspolitikken skal legge til rette for en god klimaprofil, og ser det som viktig å øke matproduksjonen basert på norske ressurser. Hele landet må tas i bruk for å nå dette målet. Mye av dagens matproduksjon baseres på importert kraftfôr, og disse medlemmer mener at denne utviklingen må snus, og at selvforsyningsgraden må opp. Disse medlemmer er ikke, som regjeringen, villig til å skille landbrukspolitikken fra dette perspektivet. Disse medlemmer mener dette handler om hvilket Norge vi vil ha. Den globale matproduksjonen må økes for å kunne brødfø en stadig økende befolkning, og også her i landet må vi ta ansvar for dette.

Komiteen viser til virkemidlene over jordbruksavtalen der bærekraftig landbruk i et miljøperspektiv er viktig. Landbruket har lange tradisjoner for bærekraftig forvaltning som tar hensyn til miljø, kulturlandskap og biologisk mangfold. Miljøsatsingen skal bidra til å redusere miljøbelastningen fra jordbruket og bidra til å opprettholde kulturlandskapet. Flere av miljøordningene bidrar også til bedre agronomi og vil ha positiv påvirkning på produksjonen.

Komiteen er særdeles opptatt av at forskning og utvikling på landbruksfeltet blir styrket. Dette, sammen med god uavhengig rådgiving, vil være grunnleggende for landbrukets evne til å møte utfordringer i fremtiden. Komiteen viser til at Nibio (Bioforsk) har aktivitet over hele landet. Komiteen mener det er viktig for å skaffe kunnskap som tar hensyn til de store klimatiske og geografiske forskjeller vi har i Norge.

2.3.1 Økologisk produksjon og forbruk

Komiteen viser til at det er et mål at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2020. Det legges vekt på at satsingen skal bidra til balanse mellom produksjon og etterspørsel. Samlet for alle produktgrupper økte omsetningen av økologiske produkter i dagligvarehandelen med 26 pst. fra 2013 til 2014. De sterkeste driverne til veksten var økt salg av grønnsaker, frukt og barnemat. Totalt ble det omsatt økologiske matvarer for ca. 1,74 mrd. kroner i 2014, tilsvarende 1,45 pst. av totalmarkedet. Utover dette utgjorde 349 mill. kroner omsetning i andre markedskanaler enn dagligvarehandelen, dvs. storhusholdninger, spesialbutikker, bondens marked, bakerier og abonnementsalg m.m.

Komiteen merker seg at produksjon av og etterspørsel etter økologisk mat er økende. Komiteen mener det er viktig å stimulere til økt produksjon.

2.4 Foredlings- og omsetningsleddet

Komiteen viser til at selv om foredling og omsetning av jordbruksvarer hovedsakelig ligger utenfor jordbruksavtalens virkeområde, har jordbruk og handelspolitikk, markedsordninger og prisutvikling på råvarer stor betydning både for næringsmiddelindustri og omsetning. Landbrukspolitikken, og utformingen av virkemidlene i jordbruksavtalen, må som følge av dette ha alle ledd i kjeden fra jord til bord som perspektiv.

Komiteen merker seg at produksjonsverdien i nærings- og nytelsesmiddelindustrien i 2014 var, ifølge SSB, om lag 185 mrd. kroner. Økningen fra 2013 var på 7,7 pst. Næringsmiddelindustrien bidro med 42,4 mrd. kroner i verdiskaping i 2014. Målt i faste priser økte bruttoproduktet med 2,3 pst. fra 2013 til 2014.

Komiteen viser til at jordbruket er primærleddet i en komplett norsk verdikjede fram til forbruker. Komiteen ser det derfor som viktig at landbrukspolitikken og utformingen av virkemidlene i jordbruksavtalen har et perspektiv som dekker hele kjeden fra «jord til bord».

Komiteen peker på at det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom norsk næringsmiddelindustri og norsk landbruk, og viser for øvrig til følgende merknad i Innst. 234 S (2011–2013):

«Komiteen viser til at matindustrien er en viktig del av en komplett verdikjede for produksjon av næringsmidler, den største vareproduserende verdikjeden i fastlands-Norge. Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom norsk næringsmiddelindustri og norsk landbruk, og Komiteen er opptatt av å sikre verdiskaping og lønnsomhet i hele kjeden. Det er viktig å sikre norsk matindustri gode og konkurransedyktige rammevilkår, også i forhold til økt internasjonal konkurranse.»

Komiteen mener også at det er viktig at rammevilkårene for norsk industri sikrer konkurranseevne. Komiteen viser til følgende merknad fra Innst. 234 S (2011–2012):

«Komiteen er opptatt av å sikre næringsmiddelindustriens konkurranseevne. Det vises spesielt til den bearbeidende industrien, den såkalte RÅK-industrien, som har lavere tollsatser og omfattes av ordningen med råvarepriskompensasjon. Betydelige deler av norsk jordbruksproduksjon foredles i denne industrien. Komiteen ser det som viktig at vi viderefører disse ordningene, som bidrar til at forskjeller mellom nasjonale og internasjonale råvarepriser utjevnes.»

Komiteen er opptatt av å sikre verdiskaping og lønnsomhet i hele kjeden. Komiteen ser det som viktig å opprettholde norsk matproduksjon som kan sikre tilgang på norske råvarer til næringsmiddelindustrien over hele landet, for å sikre at norske forbrukere får den maten de etterspør.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener det er behov for at konkurransekraften til norsk næringsmiddelindustri styrkes, og at rammebetingelsene for norsk næringsmiddelindustri har en naturlig plass i den kommende industrimeldingen.

Flertallet viser til at det snart blir lagt fram rapport fra et partssammensatt utvalg om markedsordningene i jordbruket. Flertallet mener at dette må bli en del av den varslede stortingsmelding om jordbrukspolitikken.

Komiteen merker seg at importen av yoghurt er sterkt økende, og at importøkningen hittil i år er 21 pst. sammenlignet med samme periode i 2014. Komiteen har merket seg at avgiftene for yoghurt og ferske oster er redusert med 45 øre pr. liter i jordbruksavtalen, og mener at dette er et viktig grep. Komiteen mener en må legge vekt på ytterligere tilpasninger for å styrke konkurransekraften til norsk melk ved fremtidige gjennomganger av prisutjevningsordningen.

2.4.1 Matpolitikken

Komiteen viser til at all mat som blir omsatt i Norge skal være trygg og uten farlige smitte- og fremmedstoffer. Mattryggheten sikres gjennom tiltak langs hele produksjonskjeden fra jord og fjord til bord. Komiteen merker seg at Norge har lite forekomst av matbåren sykdom og at forekomsten av smittestoffer i mat er relativt lav. God plante- og dyrehelse er viktig for mattrygghet, kostnadseffektivitet og en langsiktig og bærekraftig matproduksjon. Komiteen merker seg at norsk dyre- og plantehelse er blant verdens beste. Det er også en stabil og begrenset forekomst av sykdommer hos husdyr som kan overføres til mennesker, direkte eller gjennom mat. Dette er fordelaktig både for folkehelsen og konkurranseevnen i husdyrnæringene. Forhold som medvirker til vår gode mattrygghetsstatus er kaldt klima, geografi, lite livdyrimport og et mangeårig og godt samarbeid mellom myndighetene og næringen.

Komiteen viser til at antibiotikabruken i norsk husdyrhold er svært lav i internasjonal sammenheng. Dyktige og ansvarsbevisste bønder og veterinærer, og et godt samarbeid mellom næringen og myndighetene, er avgjørende faktorer for den gode situasjonen i Norge. Det er likevel nødvendig med en rekke tiltak både nasjonalt og internasjonalt for å håndtere utfordringene knyttet til antibiotikaresistens.

Komiteen viser til at matpolitikken også skal fremme andre forbrukerhensyn enn helse og mattrygghet. Oppmerksomheten om dyrevelferd er stor i befolkningen og i det politiske miljøet. Norge har en moderne og oppdatert lovgivning på området og dyrevelferden er gjennomgående god, selv om det er utfordringer både i enkelte produksjoner og hos enkeltprodusenter.

Komiteen viser til at merking av mat er viktig for at forbrukerne skal få riktig informasjon om matvarene. Oppmerksomheten om sporbarhet/opprinnelse, sammensetning og næringsinnhold i mat er økende. Gjennom et nytt regelverk for merking av mat som trådte i kraft i Norge i desember 2014, er kravet til opprinnelsesmerking skjerpet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at et flertall i Stortinget den 3. mars 2015 vedtok at regjeringen i løpet av 2016 må opprette en dagligvareportal. Det samme flertallet, alle partier unntatt regjeringspartiene, ba samtidig regjeringen sikre bedre merkeordninger på mat, bl.a. på bearbeidede produkter og kjedenes egne merkevarer, jf. behandlingen av Dokument 8:13 (2014–2015) og Innst. 153 S (2014–2015).

Flertallet vil understreke at ren og trygg mat ikke er en selvfølge. En spredt produksjon med mange små enheter har også bidratt til den gunstige mattrygghetsstatusen i Norge. Flertallet mener politikken fremover må ta hensyn til dette.

2.5 Importvernet og internasjonale forhold

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at handel er grunnleggende for økonomisk vekst og utvikling. Internasjonalt utvikles et stadig mer omfattende handelssamarbeid mellom land. Utviklingen går i retning av reduserte handelsbarrierer og økt handel. Importen av landbruksvarer til Norge er mer enn fordoblet de siste 10 årene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet merker seg at regjeringen vil balansere ulike hensyn i den nasjonale forvaltningen av importvernet og i internasjonale handelsforhandlinger om landbruksvarer. Regjeringen vil avveie ulike hensyn mot hverandre i samsvar med målene for landbrukspolitikken, der også hensyn til forutsigbarhet for næringen tillegges vekt.

Komiteen viser til at betydelige deler av næringsmiddelindustrien foredler norskproduserte råvarer samtidig som den i økende grad er eksponert for internasjonal konkurranse. Importen av næringsmidler øker, men det gjør også den totale omsetningen av matvarer i Norge. Til tross for høy norsk produksjon fortsetter importen av landbruksvarer å øke, og importkonkurransen er krevende for næringen. I 2014 ble det importert landbruksvarer til en verdi av 53,2 mrd. kroner. Verdien av norsk eksport av landbruksvarer var til sammenligning 8,3 mrd. kroner.

Komiteen viser til at RÅK-industrien er en spesielt konkurranseutsatt industri og er avhengig av ordninger som utjevner forskjellene mellom nasjonale og internasjonale råvarepriser når de skal konkurrere med importerte ferdigvarer med lavere tollbeskyttelse.

Komiteen viser til at internasjonale forhold i økende grad påvirker rammebetingelsene for det norske jordbruket. Internasjonale råvarepriser har vært ustabile de siste årene. Det har bl.a. påvirket jordbrukets produksjonskostnader vesentlig, herunder fôr- og gjødselkostnadene. Importen av jordbruksprodukter er økende. Ustabile priser internasjonalt gjør at prisgapet mellom norske og internasjonale råvarepriser varierer betydelig.

Komiteen viser til at importen av proteinråvarer til kraftfôr har økt de siste årene. Det skyldes både økt kjøttproduksjon, økt kraftfôrbruk og økt krav til proteininnhold i kraftfôret. Andelen norskprodusert proteinråstoff er bl.a. redusert på grunn av forbudet mot å bruke kjøttbeinmel og fiskemel som proteinråstoff. Komiteen mener det er viktig at vi gjennom forskning og utvikling legger til rette for å øke forsyningen med norskprodusert protein fra flere kilder, herunder marine kilder og skogbasert produksjon.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener importvernet for jordbruksvarer er avgjørende for å ha et norsk jordbruksvaremarked. Det høye norske lønns- og kostnadsnivået sammen med et utfordrende klima og krevende topografi, bidrar til at prisene for norske landbruksprodukter er høyere enn i våre naboland. Dette medlem mener derfor at det ikke kan inngås nye handelsavtaler som svekker importvernet og rammevilkårene for den nasjonale landbruksproduksjonen. Videre mener dette medlem at vi innenfor dagens WTO-avtale må utnytte det handlingsrommet som sier at høyeste vernetoll, prosent eller kronetoll, skal brukes til enhver tid. Dette standpunktet er parallellen til vårt arbeid for norske lønns- og arbeidsvilkår for alle lønnstakere i Norge uavhengig av bostedsland.

2.6 Hovedtrekk i avtalen

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, merker seg at avtalen mellom regjeringspartiene og samarbeidspartiene av 28. mai 2014 og Stortingets behandling av jordbruksoppgjøret i 2014, jf. Innst. 285 S (2013–2014) ligger til grunn for avtalen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at mens inntektsveksten i jordbruket i 2015 er beregnet til 8,7 pst., har moderasjon preget årets lønnsoppgjør. En lønns- og inntektsutvikling mer i tråd med utviklingen hos våre handelspartnere er nødvendig i den omstillingen av økonomien som er påbegynt. Disse medlemmer mener at bedre konkurransekraft er avgjørende for å sikre arbeidsplasser og for å utvikle ny og fremtidsrettet næringsaktivitet i Fastlands-Norge. Disse medlemmer merker seg at lønnsveksten i Norge er på vei nedover og at LO/NHO-oppgjøret og statsoppgjøret ga enighet om en ramme på 2,7 pst. for 2015.

Disse medlemmer vil understreke at et jordbruk med høyere produktivitet og lavere kostnader er et mer konkurransedyktig jordbruk, som på en bedre måte kan møte fremtiden. Det er et viktig grunnlag for et fortsatt sterkt jordbruk over hele landet. Disse medlemmer mener at de offentlige rammebetingelsene må utformes slik at bøndene kan utnytte produksjonskapasiteten mer effektivt.

Disse medlemmer viser til at regjeringen vil prioritere å styrke landbruket gjennom forenkling av lover, regler og støtteordninger. Det er nødvendig å forenkle systemet både av hensyn til effektivitet, legitimitet, forvaltning og oversiktlighet, men også av hensyn til en åpen og forståelig debatt om politikken. Det ble gjennomført 26 større og mindre forenklinger i fjorårets jordbruksoppgjør. I den inngåtte avtalen gjennomføres ytterligere 14 forenklingstiltak.

Disse medlemmer mener det er avgjørende at utøverne i landbruket skal kunne ha en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper.

Disse medlemmer merker seg at årets tall viser en inntektsutvikling fra 2014 til 2015 som er klart sterkere enn avtalen med samarbeidspartiene la til grunn, bl.a. som følge av vesentlig sterkere reduksjon i rentekostnadene enn prognosert. Flertallet mener at dette gir en god illustrasjon på at et jordbruksoppgjør ikke bare kan bedømmes ut fra rammens størrelse isolert. Den underliggende kostnads- og produksjonsutviklingen, og prisutviklingen i sektoren som ikke lenger har målpris, har også vesentlig betydning for inntektsutviklingen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet merker seg at den inngåtte avtalen viderefører strukturendringene fra fjorårets oppgjør. Fjorårets jordbruksoppgjør la grunnlaget for en omfordeling av tilskudd fra små og mellomstore bruk til de største. Disse medlemmer viser til at et flertall i Stortinget, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, ga støtte til denne kursendringen i fjorårets jordbruksoppgjør.

Disse medlemmer er kritiske til ytterligere stordriftssatsing i norsk landbruk, og mener at landbruk i hele landet fortsatt må sikres. For å sikre forutsigbarhet for landbruket, og for de som nå investerer, mener disse medlemmer det bør settes fokus på å øke tilskuddene til de små og mellomstore bruk i framtidige jordbruksoppgjør.

Disse medlemmer mener det var av avgjørende betydning at staten i sitt reviderte tilbud gikk bort fra sitt opprinnelige forslag om å redusere antall melkekvoteregioner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at dagens geografiske produksjonsfordeling og kanaliseringspolitikk er klimavennlig, og at den må videreføres. Flertallet mener det må sikres at melkeproduksjonen ikke flyttes til arealer man tradisjonelt har dyrka korn. Bare slik utnytter vi det norske arealet, og sikrer mest mulig bærekraftig og miljøvennlig produksjon. Flertallet viser til at effektiv melkeproduksjon, med produksjon av kjøtt og melk i kombinasjon, gir det beste klimamessige fotavtrykket. Flertallet understreker betydningen av at økt produksjon i Norge gir også bedre kvalitet og tryggere mat for oss forbrukere.

Flertallet mener at nedgangen i kornarealet gir grunn til bekymring. For å stoppe denne utviklingen må lønnsomheten i kornproduksjonen bedres.

2.6.1 Grunnlagsmaterialet

Komiteen viser til grunnlagsmaterialet fra Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) med viktige indikatorer på utviklingen innen jordbruket.

Komiteen merker seg at produksjonen i jordbruket har økt med 2,5 pst. fra 2005 til 2015. Produksjonen av husdyrprodukter har økt med 6,5 pst. mens produksjon av planteprodukter er redusert med 7 pst. Importen av landbruksvarer økte med ved 7 pst. fra 2013 til 2014. Import som er i direkte konkurranse med norsk matproduksjon er imidlertid under halvparten av dette. Komiteen merker seg at det fortsatt er underdekning på norsk storfekjøtt, lam, korn og i grøntsektoren, men overskudd av egg og overkapasitet i kyllingproduksjon etter svikt i etterspørselen.

Komiteen viser til at jordbruksarealet siden 2006 er redusert med 3,3 pst. Arealreduksjonen gjelder særlig korn og andre planteprodukter til menneskemat. En del følger av økt hold av ammeku og sau, en del produserer grovfôr for salg, og en del omlegging til gras har vært nødvendig for å redusere avrenning til vassdrag.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet merker seg at omdisponeringen av dyrket mark nå er på det laveste nivået det har vært i løpet av de siste 30 årene. Det nasjonale målet om 6 000 daa pr. år ble nådd i 2013, og for 2014 viser foreløpige tall at omdisponeringen er ytterligere redusert til et nivå på 5 050 daa. Distriktstilskuddene er opprettholdt, og det er økende innsøking til landbruksrelaterte utdanninger.

2.6.2 Rammen

Komiteen viser til at jordbrukets brutto inntekter består av inntjening fra markedet og overføringer fra staten. Oppbyggingen av rammen er basert på anslag for utviklingen i jordbrukets produksjon, kostnadsutvikling, samt arbeidsforbruk og anslag på lønnsvekst for andre grupper.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at utøverne i landbruket skal kunne ha en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper, dvs. samme prosentvise inntektsvekst. Disse medlemmer konstaterer at årets jordbruksavtale sikrer jordbruket en nivåheving utover lik prosentvis vekst også for 2015–2016.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at siden årets jordbruksoppgjør i stor grad finansieres gjennom økte målpriser, vil dette først og fremst komme de store produsentene til gode. Disse medlemmer mener at inntektene for landbruket bør økes og at gapet mellom landbruksinntekt og gjennomsnittlig sammenlignbar inntekt bør reduseres.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at årets jordbruksoppgjør vil øke inntektsforskjellene med 3 000 kroner pr. årsverk.

2.6.3 Fordeling på priser og tiltak

Komiteen viser til at målprisene økes innenfor en samlet ramme på 315 mill. kroner.

Komiteen legger vekt på at næringsmiddelindustriens konkurransekraft skal opprettholdes. Bevilgningen i råvareprisordningen skal ta hensyn til svingninger i volum, endringer i internasjonale priser, endringer i målpriser og tilskuddsendringer som påvirker råvareprisene til industrien, samt virkninger som følge av svingninger i valutakurser.

2.6.4 Andre hovedpunkter

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til at avtalens fordelingsprofil i år gjenspeiler hovedtrekkene i fjorårets avtale. Det ble gjennomført omlegging av en del virkemidler i fjorårets oppgjør, og distrikts- og strukturprofilen er i stor grad opprettholdt i årets oppgjør.

2.6.5 Forenkling

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til at avtalepartene er enige om å gjennomføre 14 forenklingstiltak.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet undrer seg over at regjeringen fjerner tilskuddsordninger og kaller det for forenkling. Det vises til at staten i sitt tilbud fremmet følgende forslag som kalles «forenklingstiltak»:

• 1. å avvikle tilskudd til reparasjon av vinterskadd eng

• 2. å avvikle tilskudd ved tap av bifolk

• 3. å utbetale kvalitetstilskuddet til lammeslakt sammen med slakteoppgjøret

• 4. å avvikle rentestøtteordningen under LUF

• 5. å avvikle omdømmemidlene under LUF

• 6. å avvikle produksjonstilskudd til hester

• 7. å avvikle tilskudd til utjevning av kostnadene til frakt av pelsdyrfôr

• 8. å avvikle tre delordninger innenfor regionale miljøprogram

• 9. å slå sammen tilskudd til bevaringsverdige husdyr på nasjonalt og regionalt nivå

• 10. å avvikle distriktstilskudd til fjørfekjøtt

• 11. å avvikle distriktstilskudd til egg i Trøndelag, og redusere satsen tilsvarende i andre områder med distriktstilskudd til egg

• 12. å avvikle kravet til permanent gjerde mellom innmarks- og utmarksbeite

• 13. å slå sammen ordningene utvalgte kulturlandskap og verdensarvsatsingen

• 14. å slå sammen avsetningstiltak hagebruk

Disse medlemmer stiller seg undrende til at regjeringen mener det vil bli enklere for aktørene i landbruket dersom disse ordningene fjernes, og kan f.eks. ikke se at bondens hverdag blir enklere av at en tilskuddsordningen for reparasjon av vinterskadd eng fjernes. Disse medlemmer mener også at fjerning av rentestøtteordningen kan slå negativt ut for dem som ønsker seg inn i en kapitalkrevende næring. Disse medlemmer mener at regjeringen ved å fjerne disse ordningene, viser at den ikke vil satse på landbruk over hele landet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at det snart blir lagt fram rapport fra et partssammensatt utvalg om forenklinger i jordbruket. Flertallet mener at dette må bli en del av den varslede stortingsmelding om jordbrukspolitikken.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at det har vært mye uro omkring omleggingen av lammetilskuddet. Det hevdes at omleggingen medfører et tap på nær 500 mill. kroner for jordbruket. Samtidig hevdes det at endringen ikke vil gjøre at staten sparer penger. Det er forståelig at det har kommet reaksjoner på dette. Samtidig har både Norsk Bonde- og Småbrukerlag og Norges Bondelag hatt dette med i sitt krav. Dette medlem mener det er behov for å få full informasjon om konsekvensene av omleggingen, og vil derfor foreslå at regjeringen kommer tilbake med en grundig orientering i statsbudsjettet for 2016. Her må det belyses hvordan omleggingen slår ut for næringen og hvordan det påvirker utbetalingene fra staten i årene fremover.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet for 2016 legge frem en utredning av hvilken effekt omleggingen av kvalitetstilskudd for lammeslakt vil ha for aktører i jordbruket og for fremtidige utbetalinger over statsbudsjettet.»

2.6.6 Produksjonstilskudd og velferdsordninger

Komiteen viser til at det settes av nødvendige midler til å fornye fagsystemet Saturn og videreføre arbeidet med nytt IKT-system for produksjonstilskudd: eStil.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til at virkemidlene skal fortsatt kunne differensieres regionalt samtidig som forvaltningen av produksjonstilskudd og RMP innenfor eStil så langt som mulig skal samordnes.

2.7 Tilskudd til erstatninger med mer

Komiteen viser til at hovedformålet med erstatningsordningene er å redusere økonomiske tap som oppstår ved produksjonssvikt forårsaket av klimatiske forhold det ikke er mulig å sikre seg mot.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet merker seg at regjeringen foreslår å fjerne nettopp slike ordninger.

Komiteen merker seg at regnskapstallene for 2013 og 2014 viser høye utbetalinger over ordningene. Forbruksprognosen for 2016 er på 43 mill. kroner.

2.8 Rekruttering, næringsutvikling og verdiskaping i landbruket

Komiteen viser til at økt verdiskaping er ett av hovedmålene for landbruks- og matpolitikken. Flere av virkemidlene over LUF skal bidra til lønnsom utnyttelse av gårdens ressurser. For ordningene som forvaltes av Innovasjon Norge er målsettingene om flere gode gründere, flere vekstkraftige bedrifter og flere innovative næringsmiljøer sentrale. Komiteen mener at gode investeringsordninger er nødvendige for å få en mer konkurransedyktig og fremtidsrettet landbruksproduksjon over hele landet. Investeringsordningene skal også bidra til utvikling av ny næringsvirksomhet på landbrukseiendommene, med mål om økt sysselsetting. Gjennom investeringer og moderniseringer i driftsapparatet og bruk av ny teknologi oppnås økt effektivitet og produktivitet.

Komiteen mener at dette er særlig viktig for rekrutteringen til landbruket.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, er tilfreds med at avtalepartene er blitt enige om å øke avsetningen til investering og bedriftsutvikling med 20 mill. kroner.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, understreker viktigheten av å legge til rette for god rekruttering for å nå de ambisiøse målene om økt matproduksjon med intensjon om høyest mulig selvforsyningsgrad. Dette flertallet peker på at det, for å sikre rekrutteringen, er viktig med stabile rammevilkår for næringen, samt tilretteleggelse for at motiverte aktører kan ha anledning til å etablere seg innen næringen. I dette ligger også behovet for særlig å legge til rette for at unge skal ha forutsetninger for å etablere seg som matprodusenter.

Dette flertallet mener at det viktigste tiltaket for å oppnå rekruttering er å bedre lønnsomheten i jordbruket og gi muligheter for nye produsenter til å satse i næringen basert på egne ressurser og forutsetninger.

Dette flertallet vil også fremheve at støtte til investeringer i landbruket er et sentralt rekrutteringsvirkemiddel.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet ønsker økt rekruttering i landbruket, og ser det som viktig å bidra til forsterket økonomi i jordbruket, og å redusere inntektsgapet mot andre sammenlignbare grupper.

2.9 Miljø og klima

Komiteen viser til at miljøsatsingen i landbruket skal bidra til å opprettholde kulturlandskapet og til å redusere miljøbelastningen, herunder utslipp til luft og vann. Flere av miljøordningene bidrar også til bedre agronomi og vil ha positiv påvirkning på produksjonen. Det legges opp til økt satsing på tiltak som kan bidra til reduserte utslipp av klimagasser fra jordbruket. Komiteen viser til Nasjonalt miljøprogram som skal bidra til å målrette miljøarbeidet i jordbruket, synliggjøre jordbrukets samlede miljøinnsats og sikre forankring av miljøarbeidet både regionalt og lokalt.

Komiteen viser til at landbruket har tradisjon for bærekraftig forvaltning når det kommer til miljø, kulturlandskap og biologisk mangfold. Kunnskap og virkemidler har gitt en mer miljøvennlig næring enn den man kjente for 20–30 år siden.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre mener klimaforliket skal styrkes og at klimagassreduserende tiltak i landbruket, som blant annet fremkommer i Klimakur, skal følges opp.

2.10 Skogbruk

Komiteen vil trekke frem at et aktivt og lønnsomt skogbruk og konkurransedyktig skogindustri er viktig for bosetting, sysselsetting og næringsutvikling i store deler av landet.

Komiteen vil bemerke at skogbruket er ledd i flere helhetlige verdikjeder. Verdiskaping skjer i hele verdikjeden – fra skogproduksjon via transportsektoren frem til foredling til blant annet papir, biobrensel, konstruksjonsvirke mv.

Komiteen påpeker samtidig at tiltak for å øke produksjonen og bruken av trevirke er en viktig del av norsk klimapolitikk. Komiteen viser til at det i klimaforliket er forutsatt satsing på planting, planteforedling og gjødsling for å øke produksjonen og karbonlageret i norske skoger.

Komiteen peker på at skogindustrien i Norge i flere sammenhenger har vist til at virkestilgangen er en kritisk faktor for næringen. Komiteen mener derfor det er viktig å sikre industriens forutsigbare og konkurransedyktige rammebetingelser med hensyn til råstoffsituasjonen.

I tråd med dette mener komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, at det må legges til rette for økt avvirkning ved økt etterspørsel.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til at norsk treforedling er betydelig svekket siden 2005. Fra å være en netto importør av tømmer til treforedling, eksporterer Norge nå betydelige kvanta massevirke. Dette gjør norsk skognæring sårbar. Dette flertallet ser det som viktig å fortsette med spesifikke kostnadsreduserende tiltak i verdikjeden, slik at ny industri og etterspørsel kan etableres.