Vedlegg
Jeg viser til brev fra Stortingets arbeids- og sosialkomité 6. mai 2015 der det bes om min vurdering av Dokument 8:104 S (2014–2015). Forslaget går ut på å forby kontrakter som inneholder formuleringer som ”fast ansatt uten garantilønn”, ”fast ansatt uten rett til lønn”, ”fast ansatt uten rett til lønn mellom oppdrag” og formuleringer med tilsvarende mening i norskregistrerte foretak. Forslagsstillerne mener hensynet til utviklingen i deler av arbeidslivet, særlig bemanningsbransjen, tilsier at det bør gjøres slike lov-/regelverksendringer.
La meg først understreke at regjeringen er opptatt av å ha et seriøst og ordnet arbeidsliv der faste ansettelser er hovedregelen. Vernebestemmelsene i arbeidsmiljøloven skal sikre gode og anstendige arbeidsforhold. For regjeringen er det også viktig med ryddige forhold i bemanningsbransjen. Arbeidsmiljøloven gjelder her som i arbeidslivet for øvrig.
Arbeidsmiljøloven oppstiller to former for ansettelse, fast og midlertidig, og hvor fast ansettelse er den klare hovedregel. Alle ansettelser må skje innenfor rammene for disse formene. Arbeidsmiljøloven inneholder ingen egen definisjon av fast ansettelse, men i rettspraksis er det i noen tilfeller uttrykt noe om den nedre grensen for hva som etter loven må anses som fast ansettelse. Et eksempel er ”Bråthen-dommen” (Rt. 2005 s. 826), hvor Høyesterett kom til at en arbeidstaker som etter arbeidsavtalen skulle være ”ekstrahjelp ved behov” var ulovlig midlertidig ansatt. Avtalen innebar en omgåelse av arbeidsmiljølovens regulering av adgangen til å avtale midlertidige ansettelsesforhold.
Jeg mener at det i utgangspunktet er domstolene som må ta stilling til om den enkelte arbeidsavtale − herunder ordninger kalt ”fast ansettelse uten garantilønn” og lignende − er i samsvar med loven. Dette er i tråd med vårt rettssystem. I følge rettspraksis er det de reelle sidene av arbeidsforholdet som er avgjørende for den rettslige vurderingen, ikke hva forholdet omtales som. Det er den enkelte arbeidstaker som må følge opp eventuelle brudd på dagens regler om ansettelse og oppsigelse. Organisasjonene kan støtte den enkelte faglig og økonomisk i slike saker. Arbeidstilsynet gir også informasjon om regelverket og hvordan det skal forstås.
Samtidig mener jeg at det er grunn til å følge med på utviklingen av ansettelsesformene i bemanningsbransjen, og det er viktig å følge utviklingen og praksis med ut-/innleie av arbeidskraft nøye, særlig sammenlignet med bruk av andre tilknytningsformer i arbeidslivet. Jeg har nå mottatt flere henvendelser om bruken av ordninger som ”fast ansettelse uten garantilønn”, både fra Stortinget, Fellesforbundet og NHO Service. Jeg har også hatt nyttige møter med de to sistnevnte og jeg har fått informasjon om bruken og utviklingen av denne typen ansettelseskontrakter.Temaet reiser ulike spørsmål, både juridiske og faktiske.
Departementet har i denne sammenheng inngått en flerårig forskningsavtale med Fafo for å fremskaffe økt kunnskap om ulike tilknytningsformer i arbeidslivet, og eventuelle effekter av nytt regelverk. Det er særlig fast ansettelse, midlertidig ansettelse, innleie og oppdrag/entrepriser og samspillet mellom disse formene som skal følges over tid. I regi av regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet skal dessuten de generelle utviklingstrekk som preger bemanningsbransjen redegjøres for, og likebehandlingsreglene i arbeidsmiljøloven utredes, særlig med hensyn til etterlevelse og håndheving.
Vi har også under planlegging flere prosjekter på dette feltet. Etter mitt syn er det viktig at de ulike problemstillingene rundt både bemanningsbransjen og tilknytningsformer i arbeidslivet ses i sammenheng med hverandre, og håndteres i god dialog med partene i arbeidslivet. Jeg mener det er lite hensiktsmessig med lovendringer på dette området nå slik representantene har foreslått.