1.1 Sammendrag

I meldingen vises det til at det i Sundvolden-erklæringen står at:

«[r]egjeringen vil gjennomføre en kommunereform, hvor det sørges for at nødvendige vedtak blir fattet i perioden.[…] Regjeringen vil foreta en gjennomgang av oppgavene til fylkeskommunene, fylkesmennene og staten med sikte på å gi mer makt og myndighet til mer robuste kommuner.»

Kommunal- og moderniseringsdepartementet la 14. mai 2014 fram Prop. 95 S (2013–2014) Kommuneproposisjonen 2015 med en egen meldingsdel om kommunereformen. Her ble behovet for reform, målene for reformen, kriteriene fra ekspertutvalgets delrapport, samt en omtale av prosess og virkemidler presentert. Målene for reformen er gode og likeverdige tjenester til innbyggerne, helhetlig og samordnet samfunnsutvikling, bærekraftige og økonomisk robuste kommuner og styrket lokaldemokrati.

Behandlingen av Innst. 300 S (2013–2014) om kommuneproposisjonen 2015 viser at det er bred politisk enighet om hovedlinjene i reformen: behovet, målene og oppstart av de lokale prosessene høsten 2014. Flertallet (Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre) var:

«positive til at alle landets kommuner høsten 2014 inviteres til å delta i prosesser med sikte på å vurdere og å avklare om det er aktuelt å slå seg sammen med nabokommuner. Flertallet forventer at kommunene på en god måte fra starten av en slik prosess involverer innbyggere, organisasjoner og ansatte på en god måte.»

Det samme flertallet var «[...] opptatt av at det skal være reell frivillighet for de kommunene som deltar i sammenslåingsprosesser.»

Dette flertallet sa videre at:

«[d]ersom kommuner etter en helhetlig vurdering og etter å ha innhentet synspunkter fra sine innbyggere konkluderer med at sammenslåing ikke er aktuelt på det nåværende tidspunkt, er dette en konklusjon flertallet mener må respekteres. Unntak fra dette frivillighetsprinsippet vil likevel kunne være aktuelt i helt spesielle situasjoner der enkeltkommuner ikke må kunne stanse endringer som er hensiktsmessige ut fra regionale hensyn.»

Departementet har gjort noen endringer i virkemidlene i reformen som følge av Stortingets behandling av saken. Alle kommuner som slår seg sammen vil få reformstøtte, også nye kommuner som får under 10 000 innbyggere. Videre besluttet departementet ikke å fremme lovforslag for Stortinget om at kommunale låneopptak skal godkjennes av fylkesmennene. Endelig ble det stadfestet i stortingsbehandlingen at reformen skal legge til grunn at vi skal ha tre forvaltningsnivåer i Norge.

Regjeringen mener det er viktig at innbyggerne sikres et godt og likeverdig tjenestetilbud uavhengig av hvor de bor i landet. Økt oppgaveomfang og flere spesialiserte oppgaver sammen med økte krav til kvalitet i tjenestene og økte forventninger fra innbyggerne, stiller store krav til kommunene om sterke fagmiljø og tilstrekkelig kapasitet og kompetanse. I tillegg har den statlige styringen, og spesielt regelstyringen, blitt mer detaljert.

Størrelsen og sammensetningen av fagmiljøene i en kommune har betydning for kvaliteten i de tjenestene som tilbys innbyggerne. Kommuner med små fagmiljø er sårbare med hensyn til uforutsette hendelser som sykdom og turnover, samtidig som de har færre ressurser til (videre)utvikling av tjenestene. Stor ulikhet i hvor gode og store kommunenes fagmiljøer er, gjør at det blir stor variasjon i kvaliteten på de tjenestene innbyggerne mottar.

For små fagmiljøer kan på sikt gjøre det vanskelig å levere gode og likeverdige tjenester til innbyggerne. Særlig gjelder dette for spesialiserte tjenester rettet mot utsatte grupper. Også innenfor tekniske tjenester som vann-avløp-renovasjon (VAR-sektoren) og brann- og ulykkesvern er det små fagmiljø i de små kommunene.

Det vises i meldingen til at utviklingen framover vil gi økt konkurranse om den kompetente arbeidskraften, og at kommunene må være attraktive arbeidsgivere for å tiltrekke seg den arbeidskraften de har behov for. Større fagmiljø med kollegaer, tilstrekkelige oppgaver for personer med spesialistutdanning, samt rammer som gir muligheter for utvikling og støtte, kan være en forutsetning for at fagpersoner skal søke seg til kommunesektoren.

Omfanget av interkommunalt samarbeid er stort, og har vært økende de seneste tiårene. Omfattende interkommunalt samarbeid svekker etter departementets syn lokaldemokratiet.

Større kommuner kan redusere behovet for interkommunalt samarbeid innenfor flere sektorer og dermed bidra til at flere kommuner kan løse oppgavene selv. Det vil styrke lokaldemokratiet.

Det økte behovet for tjenester som følger av økningen i antall eldre vil være en utfordring for alle kommuner, men særlig for de minste.

Det pekes i meldingen på at det er viktig at bykommunene settes bedre i stand til å møte befolkningsveksten på en måte som ivaretar befolkningens behov og viktige nasjonale mål.

Regjeringen vil spre makt og bygge samfunnet nedenfra.

Kommunereformen vil legge et grunnlag for at flere oppgaver kan løses nærmere innbyggerne, og at det lokale selvstyre kan styrkes.

Kommunereformen skal legge til rette for at flere kommuner slår seg sammen til større kommuner som bedre kan møte morgendagens utfordringer. Færre og større kommuner skal gi bedre kapasitet til å ivareta og videreutvikle lovpålagte oppgaver, gi bedre kvalitet i tjenestene og muligheter til å utvikle bærekraftige og gode lokalsamfunn. Reformen handler om å utvikle velferd og lokalt folkestyre i store og små lokalsamfunn, til det beste for innbyggerne, næringslivet og lokalsamfunnet.

Etter Stortingets behandling av kommunereformen ble alle landets kommuner invitert til å starte lokale prosesser med sikte på vedtak om sammenslåing innen våren 2016. Stortinget ga sin tilslutning til at fylkesmannen skulle få oppdraget med å tilrettelegge for gode lokale prosesser. Fylkesmannen skal samarbeide med KS regionalt og involvere andre aktører, som Sametinget, der det er aktuelt.

Regjeringen er opptatt av å ta vare på samisk språk, og vil vektlegge at samiske språkbrukere ikke skal komme dårligere ut som følge av endringer i kommuneinndelingen. Det regjeringsnedsatte utvalget som skal se på lovverk, tiltak og ordninger for de samiske språkene i Norge skal vurdere aktuelle løsninger i lys av arbeidet med kommunereformen. Utvalget skal levere sin utredning i februar 2016. Da prosessen med kommunereform vil gå parallelt med utvalgets arbeid, vil departementet også utrede midlertidige løsninger. Departementet vil involvere språkutvalget og Sametinget i utredningen av slike midlertidige løsninger. Kommuner med en samisk befolkning, både i og utenfor forvaltningsområdet, bør samtidig diskutere generelt hvordan samisk språk og identitet best kan ivaretas i en ny kommune.

Tilsvarende pekes det i meldingen på at kommuner med ulik målform som vurderer å slå seg sammen, bør diskutere hvordan de kan ivareta innbyggernes språk og identitet i den nye kommunen. Ved behandlingen av Prop. 1 S (2014–2015) vektla flertallet (Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti) at hensynet til nynorsk språk skal ivaretas i arbeidet med kommunereformen. Departementet vil i 2015 bevilge 1,1 mill. kroner til Landssamanslutninga for Nynorskkommunar for å bidra til dette arbeidet.

En problemstilling som flere kommuner må diskutere er hvordan de skal håndtere ulikheter i inntekts- og gjeldsnivå. Blant verktøyene departementet har utarbeidet, er veilederen «Veien til en ny kommune» som viser hvordan kommunene kan gjennomføre en god prosess fram mot vedtak om sammenslåing. Departementet vil også lage en veileder for kommuner som har vedtatt å slå seg sammen, med råd om hva de bør gjøre fram til den nye kommunen er på plass, samt en veileder for styrket lokaldemokrati i den nye kommunen.

Nettløsningen «Ny kommune» har kommet i ny versjon og gir kommunene mulighet til å få oversikt over hvordan en ny sammenslått kommune vil se ut med hensyn til blant annet befolkningsutvikling, arbeidskraftbehov i barnehage, skole og helse- og omsorgssektoren, pendlingstall inn og ut av kommunen, og ulike økonomiske indikatorer. Departementet har også laget et opplegg for innbyggerundersøkelse som kommunene kan bruke i høringen av innbyggerne, som et alternativ til folkeavstemning, dersom kommunene ønsker det.

Ekspertutvalgets delrapport hadde tre anbefalinger for en ny kommunestruktur, gitt dagens oppgaver: kommuner med en minstestørrelse på 15 000–20 000 innbyggere, sammenslåing i byområder med felles bo- og arbeidsmarked samt redusert statlig styring og lokaldemokratiske tiltak. Regjeringen mener at Norges mangfoldige geografi tilsier at det ikke er naturlig å stille et absolutt krav til innbyggertall. Samtidig er ekspertutvalget tydelig på hvilke forutsetninger kommuner bør ha for å sikre gode tjenester til innbyggerne.

Regjeringen er opptatt av at reformen skal legge grunnlag for at kommunene i større grad enn i dag skal løse sine lovpålagte oppgaver selv.

Det vises i meldingen til at kommunen er grunnmuren i velferdssamfunnet. Kommunen sikrer oss de viktigste tjenestene i mange faser i livet, og er avgjørende for gode lokalsamfunn over hele landet. En endret kommunestruktur med større kommuner vil legge grunnlaget for å kunne overføre flere oppgaver fra fylkeskommunene, fylkesmannen og staten for øvrig, og slik styrke kommunene som viktige lokaldemokratiske organer for sine innbyggere. Dette vil gi økt makt og myndighet til kommunene og dermed økt lokalt selvstyre. Flere oppgaver vil gi kommunene mulighet til å utvikle et mer helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud til innbyggerne, samtidig som det vil bidra til å skape større interesse for lokalpolitikken.

Etter en samlet vurdering mener departementet at generalistkommunesystemet fortsatt skal være hovedmodellen for kommunesektoren, og at nye oppgaver som hovedregel skal overføres til alle kommuner.

Målet om et levende lokaldemokrati og overføring av mer makt og myndighet til større kommuner skal reflekteres i regjeringens arbeid med reformer i offentlig forvaltning. Denne meldingen viser at kommunene kan få flere oppgaver og større handlingsrom gjennom ulike prosesser. For det første har regjeringen satt i gang en rekke prosesser som berører ansvarsdelingen mellom forvaltningsnivåene, men som ikke nødvendigvis følger kommuneformens tidsløp.

For det andre foreslår regjeringen overføring av oppgaver til kommunene på en rekke områder i forbindelse med kommunereformen.

Gjennomgangen i meldingen viser også at det vil kunne være gevinster å hente på å gi enkelte nye oppgaver, som videregående opplæring og kollektivtransport, kun til de største kommunene.

Når det gjelder videregående opplæring, må oppgaveoverføring fra fylkeskommunen til storkommuner vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Storkommuner som overtar ansvaret for kollektivtransporten, inkludert TT-ordningen, må i tillegg til å utgjøre et geografisk funksjonelt område, ha et tilstrekkelig markedsgrunnlag til å kunne gi befolkningen et ønsket kollektivtilbud innenfor en samfunnsøkonomisk akseptabel kostnad. Ansvaret for skoleskyss kan etter departementets vurdering overføres til kommuner som overtar ansvaret for videregående opplæring og kollektivtransport.

Departementet anbefaler at det ikke åpnes for at de største kommunene, som får en bredere oppgaveportefølje enn øvrige kommuner, kan utgjøre egne fylker/regioner.

Det legges ikke opp til et system med oppgavedifferensiering avhengig av flere ulike innbyggerstørrelser.

For det tredje varsles det i meldingen tiltak for redusert statlig styring. Regjeringen har satt i gang et arbeid med en generell gjennomgang av den statlige styringen av kommunene, med sikte på redusert detaljstyring av større kommuner. Blant annet er det behov for bedre koordinering og effektivisering av det statlige tilsynet med kommunene. Større kommuner gir også grunnlag for redusert omfang av landsomfattende statlige tilsyn. Resultatet av gjennomgangen presenteres for Stortinget våren 2017.

For å sikre kvaliteten i det offentlige tjenestetilbudet, foreslo ekspertutvalget i første delrapport at det skal være adgang til å pålegge interkommunalt samarbeid som en løsning hvor geografiske avstander gjør at kommuner ikke kan slå seg sammen. Departementet varslet i Prop. 95 S (2013–2014) Kommuneproposisjonen 2015 at det vil utrede en generell hjemmel i kommuneloven for denne typen tilfeller. I lys av kommunereformens mål og prosess, vil det samtidig være naturlig å utrede og belyse andre vilkår enn at det foreligger for store geografiske avstander som grunnlag for å pålegge kommuner å samarbeide. Formålet med en slik samarbeidsregel vil være å sikre innbyggerne et faglig forsvarlig tilbud.

Stortinget har bedt regjeringen gjennomgå oppgavene til det regionale folkevalgte nivået parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene, men uten at dette skal forsinke arbeidet med kommunereformen; representantforslag Dokument 8:26 S (2013–2014), jf. Innst. 262 S (2013–2014).

Kommunal- og forvaltningskomiteens merknader ved behandlingen av Prop. 95 S (2013–2014) Kommuneproposisjonen 2015 synliggjør et ønske om en mest mulig parallell prosess med vurdering av inndeling og oppgaver for mer robuste kommuner (kommunereformen) og det regionale folkevalgte nivået, jf. Innst. 300 S (2013–2014).

Regjeringen har igangsatt et arbeid med å vurdere hvordan fylkeskommunene/det regionale folkevalgte nivået kan utvikles.

Det vises i meldingen til at det er regjeringens mål å gjennomføre kommunereformen og endringer i regionalt folkevalgt nivå samtidig, slik at både nye kommuner og ny regional inndeling kan iverksettes fra 1. januar 2020. Det tas sikte på å legge fram en samlet lovproposisjon om nye oppgaver til kommunene våren 2017, samtidig med forslag om ny kommunestruktur og nytt folkevalgt regionalt nivå. Sommeren 2015 vil fylkeskommunene inviteres til å innlede drøftinger av sammenslåingsalternativer, med sikte på å vurdere og avklare om det er aktuelt å slå seg sammen med nabofylker. Prosessen legger opp til at fylkeskommunene fatter vedtak høsten 2016. På denne måten vil de fylkeskommunale strukturvedtakene kunne tilpasses ny kommunal struktur.

1.2 Komiteens generelle merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen, og Eirik Sivertsen, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir S. Toskedal, fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner.

1.2.1 Generelle merknader fra komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at generalistkommuneprinsippet ligger fast som hovedregel for kommunesektoren. Flertallet vil understreke viktigheten av at brukernes individuelle rettigheter skal ligge fast. Videre forutsettes det ved oppgaveoverføringen at ressursene følger oppgaver som flyttes til kommunene.

Flertallet viser til at målet med kommunereformen er å sikre gode og likeverdige tjenester til innbyggerne, helhetlig samordnet samfunnsutvikling, bærekraftige og økonomisk robuste kommuner og å styrke lokaldemokratiet. Det er et overordnet mål at kommunene styrkes som tjenesteprodusenter, myndighetsutøvere, samfunnsutviklere og som demokratiske arenaer.

Flertallet viser til at samfunnet har utviklet seg betydelig siden forrige kommunereform på 60-tallet, og kommunene har fått stadig flere og mer krevende oppgaver. Mange kommuner er i dag for små til å ivareta store og krevende oppgaver som har avgjørende betydning for innbyggernes velferd. Det stadig økende omfanget av interkommunale samarbeid skaper utfordringer for lokaldemokratisk styring og kontroll med tjenestetilbudet. Det er videre en utfordring at kommunegrensene ikke samsvarer med dagens naturlige bo- og arbeidsmarkedsregioner. Dette forhindrer en helhetlig samfunnsplanlegging og utvikling, hvilket er avgjørende for å dekke fremtidens behov for boliger, miljøvennlige transportløsninger og næringsutvikling.

Flertallet viser til at målet med kommunereformen er å sette kommunene i stand til å ivareta disse oppgavene på en bedre måte, slik at innbyggerne kan få bedre tjenester og kommunene blir bedre rustet til å møte fremtidens utfordringer. Større kommuner med sterkere fagkompetanse og mer ressurser har bedre forutsetninger for å sikre gode tjenester til innbyggerne, og til å drive fremtidsrettet samfunnsutvikling. Dette vil også styrke kommunene som lokaldemokratisk arena, og legge grunnlag for å begrense statlig detaljstyring og gi kommune et større handlingsrom til å finne gode lokale løsninger.

Flertallet er positive til at landets kommuner høsten 2014 ble invitert til å delta i prosesser med sikte på å vurdere og å avklare om det er aktuelt å slå seg sammen med nabokommuner. Flertallet er fornøyd med at de fleste kommuner allerede er i gang med denne prosessen og vil gi ros til kommunene for å vise lokalt lederskap. Dette flertallet er også positive til at fylkesmennene og KS spiller en viktig rolle.

Flertallet mener at overføring av nye oppgaver til større kommuner er en sentral del av kommunereformen. Mer makt og myndighet til kommunene er et bærende element i reformen. Større kommuner vil kunne ta ansvar for større oppgaver. Overføring av nye oppgaver bidrar med dette til å styrke det lokale selvstyret og flytte mer makt nærmere innbyggerne.

Flertallet er enige om at det skal utredes en hjemmel som avklarer hvordan man gjennom en samarbeidsregel skal sikre tjenestekvalitet og rettssikkerhet for innbyggerne i tilfeller der en kommune ikke kan ivareta dette ansvaret. Flertallet slår fast at det skal være tre folkevalgte nivå. Utgangspunktet er at oppgaver og ansvar som legges til regionnivået i hovedsak er relatert til rollen som regional aktør for samfunnsutvikling. Dette vil også omfatte innbyggerrettet tjenesteproduksjon.

Flertallet er positive til at fylkeskommunene nå inviteres inn i kommunereformen, og at regjeringen vil legge fram proposisjoner om kommunereformen inkludert det regionale nivået våren 2017. Nye oppgaver til regionalt nivå forutsetter at prosessen fører til færre fylkeskommuner/regioner av en viss størrelse. Inntektssystemet til fylkene må vurderes i lys av en ny regionstruktur. Oppgavene til et nytt regionalt folkevalgt nivå skal gjennomgås, og forslag legges frem for Stortinget i en stortingsmelding våren 2016.

1.2.2 Generelle merknader fra komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringens kommunereform med mål om færre, større og «mer robuste» kommuner har vært begrunnet med at kommunene skulle få ansvaret for flere oppgaver og få mer makt og ansvar. Det har derfor vært store forventninger til oppgavemeldinga som ble lagt fram i mars. Disse medlemmer konstaterer at to tredeler av oppgavene som er omtalt i meldinga, skal vurderes eller utredes videre. Disse medlemmer konstaterer videre at de oppgavene som konkret foreslås overført, bærer preg av å være overføring av kostnader og regelstyrte ordninger, og i liten grad oppgaver og ansvar som vil øke det politiske handlingsrommet.

Disse medlemmer vil fordele oppgaver mellom stat, regionalt folkevalgt nivå og kommunene etter følgende prinsipper:

• Å sikre best mulig tjenester til befolkningen.

• Styrke demokratiet ved at beslutningene tas nærmest mulig dem det gjelder, på en mest mulig effektiv og ubyråkratisk måte.

• Samle det vi må, og desentralisere det vi kan.

• Politisk skjønn som skal utøves i kommuner og fylker, bør i størst mulig grad foretas av lokale folkevalgte organ.

• Bevare prinsippet om at alle kommuner skal ha ansvar for de samme oppgavene for å sikre likeverdige tjenester, like demokratiske rettigheter, minst mulig byråkrati og en oversiktlig forvaltning.

Disse medlemmer ønsker ikke A- og B-kommuner.

Disse medlemmer viser til at lokaldemokratiet ikke måles i antall oppgaver kommunene har, men at kommunene har ansvaret for de oppgavene som er relevante for lokaldemokratiet. Disse medlemmer understreker videre at lokaldemokratiet bare er reelt dersom lokal- og regionalpolitikerne har reelle muligheter til å gjøre prioriteringer. Derfor henger lokaldemokrati og god kommuneøkonomi tett sammen. Disse medlemmer er sterkt kritiske til at regjeringen har svekket lokaldemokratiets økonomiske handlingsrom, og viser til disse medlemmers respektive partiers alternative budsjetter og kommuneopplegg som prioriterer kommunenes økonomi framfor skattekutt til dem som har mest fra før.

Disse medlemmer mener at videreføringen av tre folkevalgte forvaltningsnivå må ligge til grunn for vurderingen av hvilke oppgaver som kan overføres til kommunene. Disse medlemmer mener også det er behov for å tilføre det regionale folkevalgte nivået nye funksjoner og oppgaver. Et regionalt folkevalgt nivå må både fylle rollen som samfunnsutvikler og tjenesteprodusent, og må også i det videre være en innbyggerrettet velferdsprodusent.

Disse medlemmer mener at det er behov for en gjennomgang av alle statlige oppgaver som ligger til fylkesmennene, statlige tilsyn og direktorat med sikte på overføring av oppgaver til kommunene og folkevalgte regioner. Disse organers tilsyns- og kontrolloppgaver bør rendyrkes og andre oppgaver bør legges innunder folkevalgt styring.

Disse medlemmer understreker at lokalisering av statlige arbeidsplasser må bygge opp under livskraftige regioner og lokalsamfunn, også ved at arbeidsplasser og funksjoner etableres og videreutvikles utenom de største byene i hver region.

Disse medlemmer viser til at den kommunale skatteinnkrevingen er effektiv, brukerorientert og at den gir viktig styringsinformasjon til lokale beslutningstakere, og vil derfor beholde systemet med lokal skatteinnkreving, både ansvaret og den praktiske innkrevingen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Skatteinnkrevingen skal fortsatt ligge i kommunene, og Stortinget ber derfor regjeringen stoppe prosessen med å statliggjøre den lokale skatteinnkrevingen.»

1.2.3 Generelle merknader fra Høyre og Fremskrittspartiet

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at disse medlemmers primærstandpunkt er en tonivåmodell uten mellomnivå. Samtidig viser disse medlemmer til flertallsmerknad i Innst. 300 S (2013–2014) tilknyttet Kommuneproposisjonen 2015 hvor disse medlemmer legger tre forvaltningsnivåer til grunn.

1.2.4 Generelle merknader fra Senterpartiet

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener det er behov for reformer i kommunesektoren gjennom å desentralisere oppgaver fra statlige myndigheter til kommunene og fylkeskommunene, og gjennom å styrke det lokale folkestyret for å gi flere mulighet til å delta i utviklingen av samfunnsutviklingen og det lokale tjenestetilbudet. Dette medlem mener regjeringens kommunereform ikke svarer på disse utfordringene, men bidrar til sentralisering og svekket folkestyre. Sanering av flertallet av landets kommuner er blitt viktigere enn å tilføre mer makt og myndighet til kommunesektoren.

Dette medlem understreker at det for Senterpartiet ikke er aktuelt å støtte forslag om å slå sammen kommuner med tvang, slik regjeringen legger opp til gjennom framlegging av en lovproposisjon våren 2017 med forslag om ny kommunestruktur. Kommuner som vedtar frivillig kommunesammenslåing, godkjennes av regjeringen gjennom kongelig resolusjon. Formålet med en lovproposisjon vil være å be Stortinget slutte seg til forslag om å bruke tvang der det ikke er lokale vedtak om sammenslåing i én eller flere av berørte kommuner som regjeringen mener bør slås sammen. Dette medlem mener meldingens henvisning til stortingsflertallets merknader om at det skal være reell frivillighet for de kommuner som deltar i sammenslåingsprosesser, må følges opp ved at regjeringen trekker tilbake sine planer om en lovproposisjon om ny kommunestruktur våren 2017. Dersom dette ikke skjer, er realiteten at regjeringen opprettholder sine signaler om bruk av tvang der kommunene ikke ønsker sammenslåing.

Dette medlem viser til at Difis innbyggerundersøkelse viser at folks tilfredshet med tjenestilbudene innen kommunens primæroppgaver – skole, helse og omsorg – er høyest i mindre kommuner. Når regjeringen argumenterer med at store kommuner er nødvendig for å sikre innbyggerne et godt og likeverdig tjenestetilbud uavhengig av hvor de bor i landet, er dette i strid med folks oppfatning. Kommuner med små fagmiljøer på sårbare områder møter denne utfordringen gjennom samarbeid over kommunegrensene. Interkommunale samarbeid blir av regjeringen sett på som et demokratisk problem. Dette medlem konstaterer at dette er en påstand mer enn et dokumentert faktum.

Dette medlem mener det er behov for å rette søkelys på hvordan ulik organisering av kommunal virksomhet virker inn på folkevalgt styring og lokaldemokratisk kontroll. Dette vil gjelde så vel etableringen av kommunale foretak, konkurranseutsetting og privatisering som interkommunale samarbeid.

Dette medlem registrerer at regjeringen sier at kommunereformen vil legge et grunnlag for at flere oppgaver kan løses nærmere innbyggerne, uten at dette følges opp gjennom forslag til overføring av oppgaver i Oppgavemeldingen. Meldingens konklusjoner er basert på at oppgaveoverføring på konkrete områder forutsetter videre utredninger og dessuten forutsetter etablering av nye storkommuner.

Dette medlem har merket seg at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett for 2015 foreslår en sentralisering og statliggjøring av skatteinnkrevingen. Dagens 268 kemnerkontor foreslås redusert til 33. Det er overraskende at regjeringen fremmer forslag om at dagens velfungerende skatteinnkreving i kommunal regi skal statliggjøres. Dette er lite i samsvar med regjeringens mål om å styrke kommunesektoren gjennom tilføring av nye oppgaver.

Dette medlem går mot statliggjøring av skatteinnkrevingen og viser til forslag om dette.

Dette medlem viser til at regjeringen har lagt sterkt press på kommunene for å utrede kommunesammenslåing. Kommuner som har fulgt regjeringens opplegg, har gjort dette i forvissning om at ny kommunestruktur vil føre til større oppgaveportefølje. Realiteten etter framlegging av Oppgavemeldingen er at kommuner som følger regjeringens tidsfrister, vil måtte gjøre vedtak om sammenslåing uten å vite hvilke oppgaver kommunen skal løse i framtida. Dette medlem beklager at en reform som ble lansert som en av de største forvaltningsreformer på lang tid, nå faller sammen og ender opp i en ren struktur- og sentraliseringsreform.

Dette medlem viser til at regjeringens politiske plattform ikke har vektlagt å gi mål for bosetting og arbeidsplasser over hele landet. Kommunestrukturens betydning for distriktspolitikken er også fraværende i mandatet for regjeringens ekspertgruppe og i regjeringens meldinger til Stortinget. Sentralisering av bosetting og arbeidsplasser synes å være en del av regjeringens mål. På dette område skiller denne regjeringen seg klart fra den rød-grønne regjeringen som i sin regjeringsplattform sa at «Vi vil sikre likeverdige levekår og ta ressursene i hele landet i bruk».

Dette medlem viser til at kommunene, spesielt i distriktene, er viktig for bosetting, arbeidsplasser og verdiskaping gjennom privat sektor. Kommuneadministrasjonen er i seg sjøl en kompetansearbeidsplass som gir ungdom med høyere utdanning mulighet til å bosette seg utenfor de større tettstedene. Mindre kommuner driver et aktivt tiltaksarbeid for næringsutvikling. Etablering av privat virksomhet er avhengig av et visst miljø og offentlig serviceapparat i det nærmiljøet hvor etableringen vurderes. Dette medlem mener disse forholdene må gis langt større oppmerksomhet i det videre arbeidet med reformer i kommunesektoren.

1.2.5 Generelle merknader fra Sosialistisk Venstreparti

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det viktige er at alle kommuner skal kunne gi gode tilbud til sine innbyggere og at folk og lokalpolitikere får god oversikt over, og innflytelse på, lokal utvikling og de oppgavene som skal løses. Dette medlem mener kommunenes økonomi må styrkes vesentlig. Inntektsfordelingen mellom kommunene må bli jevnere, og staten må fullfinansiere pålagte satsinger.

Dette medlem vil understreke viktigheten av at kommunene gjør oppgavene sine selv eller i samarbeid med nabokommuner, og at fagmiljøer ikke brytes opp ved å sette velferd, omsorg og skoler ut på anbud.

Dette medlem vil påpeke at det er langt viktigere for handlingsrommet for reelt lokaldemokrati i kommunene at staten bedrer finansieringen av de oppgavene kommunene i dag har ansvaret for, enn at det tilføres nye oppgaver. Særlig gjelder dette dersom de nye oppgavene ikke er tilstrekkelig finansiert til å kunne utføres i nødvendig omfang, og med tilstrekkelig faglighet og kvalitet.

Dette medlem mener at det er galt å starte diskusjonen med spørsmålet om hvor stor en kommune bør være. Å slå sammen kommuner kan ikke være et mål i seg selv. Slik storparten av Distrikts-Norge ser ut, er antall innbyggere eller kvadratkilometer mindre interessant ettersom geografien er så forskjellig. Mange sammenslåinger er ikke mulig å gjennomføre uten at folk får flere mil å reise til kommunesenteret. I områder som i det daglige ikke er en naturlig felles bo- og arbeidsregion, har det lite for seg å slå kommuner sammen.

Dette medlem viser til at kommunene i og rundt byene ofte er store. Likevel klarer heller ikke disse alltid å gi god nok velferd, og å skaffe nok kvalifiserte fagfolk. Dette medlem viser her til mangelen på barnehagelærere som et dagsaktuelt eksempel. Mangelen på fagfolk løses ikke med storkommuner, men ved å utdanne tilstrekkelig mange, og ved å bedre lønns- og arbeidsforhold så det blir attraktivt å jobbe i kommunene.

Dette medlem påpeker at det er ikke felles arealplanlegging mellom geografisk store kommuner i Distrikts-Norge som er problemet. Det er samarbeidet mellom store kommuner rundt og i byene om areal og transport som ikke er godt nok. Selv om flere slike store kommuner i disse områdene blir slått sammen, vil kommunene antakelig likevel ikke bli store nok geografisk til å løse disse problemene innenfor den nye kommunens grenser.

Dette medlem mener at hvorvidt det er fornuftig eller ikke å slå sammen kommuner for å bedre tilbudet til innbyggerne, er vurderinger som best gjøres i den enkelte kommune etter samråd med innbyggerne i folkeavstemming, og gjennom ulike typer innbyggerundersøkelser og deltakelse.

Dette medlem mener kommunesammenslåinger må skje frivillig, og at tvangssammenslåing er det motsatte av mer lokaldemokrati. Dette medlem mener nærhet og deltakelse er viktige elementer i diskusjonen om demokrati og om hensiktsmessig kommunestørrelse, og at regjeringen ikke legger nok vekt på dette. Dette medlem mener at ingen kommuner skal tape på å slå seg sammen, og er positiv til statlige stimuleringsmidler i frivillige prosesser.

Dette medlem forutsetter at generalistkommuneprinsippet ligger fast. Dette medlem er opptatt av å unngå forskjeller på, og ujevn kvalitet i, offentlig velferd som følge av for store ulikheter i økonomi, kompetanse og i andre lokale ressurser. Dette medlem mener det er naturlig og bra at kommuner samarbeider. I noen tilfeller er det nødvendig også som følge av at kommunen selv ikke er i stand til å løse lovpålagte oppgaver.

Dette medlem mener det er viktig at kommunene løser sine kjerneoppgaver i velferd og skole selv, og at de ikke legger slike oppgaver ut på anbud. Det vil splitte opp fagmiljøer og penger som er ment til velferd og skole, og vil på ulike måter bli tappet ut til eierne av private selskaper og internasjonale storkonsern. Anbudsutsetting vil også medføre tap i lønn og pensjon for mange ansatte. Det er svært dårlig arbeidsgiverpolitikk og helt feil virkemiddel hvis en skal makte å rekruttere nok unge til å utdanne seg til og bemanne framtidens skole og omsorg. Dette medlem påpeker at regjeringens forslag gir full åpning for å bryte med generalistprinsippet, ved å legge til rette for at store kommuner kan få nye og svært tunge oppgaver.

Dette medlem mener det er positivt at kommunene samarbeider tett med hverandre. Høy kompetanse og sterke fagmiljøer er viktig for god kvalitet på tilbudet til innbyggere. Nærhet, oversikt og evne til å løse oppgavene raskt og ubyråkratisk er også viktig. I dag løser mange kommuner flere oppgaver ved interkommunalt samarbeid. Det gjelder så vel store som små kommuner, og kommunesammenslåing fjerner ikke behovet for slikt samarbeid. Noen former for interkommunalt samarbeid kan redusere den lokalpolitiske styringen. Dette gjelder særlig for interkommunale selskaper med egne styrer. På samme måte som Sosialistisk Venstreparti ønsker mer demokratisk kontroll over sykehusene, bør det legges rammer for interkommunalt samarbeid som sikrer åpenhet, god forankring og demokratisk kontroll. Uklarhet om ansvar, og manglende lokalpolitisk kontroll, vil kunne svekke den lokale interessen for, og oppfølgingen av, oppgavene.

Dette medlem mener at kommuner som alt i dag ser seg nødt til å samarbeide interkommunalt på mange og tunge ansvarsområder, bør vurdere å inngå mer forpliktende samarbeid med nabokommunene. Disse kommunene bør vurdere om det heller vil være riktig å slå kommunene sammen. Dette medlem påpeker at geografiske forhold kan gjøre at mange kommuner vil forbli små i folketall. Lovpålagte oppgaver må da likevel løses i samarbeid med andre kommuner.

Dette medlem vil ha tre forvaltningsnivåer, og er mot at fylkeskommunene eller regionene tappes for oppgaver, slik regjeringen legger opp til.

Regjeringspartienes ønske om å legge ned fylkeskommunen i strid med stortingsflertallets pålegg, dominerer de foreslåtte oppgaveendringene, og er derfor uegnet til å danne grunnlaget for nye oppgaver til kommunene. Dette medlem vil ikke støtte disse oppgaveendringene.

Dette medlem mener derfor det er uaktuelt å fjerne de store og viktige regionale oppgavene som videregående opplæring, kollektivtrafikk og tannhelsetjeneste fra fylkeskommunene. Dette er oppgaver som i dag har tunge fagmiljøer som ved kommunalisering vil splittes opp, stikk i strid med kommunereformens intensjon om større og sterkere fagmiljøer. Dette er også oppgaver som bør løses i store enheter som tar hensyn til distrikt og sentrum under ett for å sikre likeverdige tilbud.

Dette medlem mener det snarere er behov for å tilføre det regionale folkevalgte nivået nye funksjoner og oppgaver. Et regionalt folkevalgt nivå må være demokratisk styrt. Det regionale/fylkeskommunale nivået må ha en rolle som samfunnsutvikler i direkte kontakt med befolkningen og være ansvarlig for viktige velferds- og utviklingsoppgaver.

Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti mener at helseforetakene bør tilbake til et nytt nivå med større regioner og folkevalgt styring.

Dette medlem mener at det er behov for en gjennomgang av statlige oppgaver som ligger til fylkesmennene, av statlige rapporteringer og målstyringsmekanismer og av direktoratsfunksjoner. Målet med gjennomgangen skal være overføring av oppgaver som forutsetter lokalt skjønn til kommuner og folkevalgte regioner. Der dette skal skje må en ha gjennomgått den nasjonale politikken slik at en er klar på hvilket handlingsrom det lokale skjønnet skal utøves innenfor. Dette må følges av klare krav til kompetanse og faglig kvalitet i den lokale forvaltningen.

Dette medlem mener økt lokal forvaltning forutsetter forsterket nasjonal lovgivning når det gjelder miljøhensyn, jordvern, biologisk mangfold, naturvern og bruk av natur.

Dette medlem mener at statlige organer bør utvikles mer som tilsyns- og kontrollorganer, mens oppgaver der det skal være rom for lokal skjønnsutøvelse, bør legges under folkevalgt kontroll.

En slik gjennomgang bør inkludere en vurdering av hvilke statlige arbeidsplasser som kan flyttes ut av hovedstadsområdet.

Dette medlem ønsker en tillitsreform som utgangspunkt for mindre rapportering og byråkrati.

Dette medlem er mot svekkelse av nasjonale rettigheter for enkeltmennesker og mot svekkelse av tilsyn og kontroll som skal sikre at de mest sårbare faktisk får sine rettigheter, jf. hjelpemidler, rehabilitering, VTA, boligsosiale spørsmål, TT-transport, arbeids- og utdanningsreiser osv.

Dette medlem viser til FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Av konvensjonens artikkel 4, som fastsetter statenes generelle forpliktelser, følger det at staten også i utviklingsfasen av saker plikter aktivt å trekke inn, og rådføre seg inngående med, mennesker med nedsatt funksjonsevne og de organisasjoner som representerer dem.

Dette medlem påpeker at regjeringen ikke har gjennomført slike drøftelser i denne saken på tross av at meldingen dreier seg om svært sentrale områder nettopp for mennesker som er omfattet av konvensjonen.

Dette medlem er uenig i regjeringens forslag om å svekke statens finansieringsansvar gjennom direkte bevilgninger til oppgaver som varig tilrettelagt arbeid. Dette medlem er også mot å omgjøre folketrygdfinansierte ordninger, som hjelpemidler, til rammebevilgninger.

Dette medlem mener oppgaver som i dag løses godt på lokalt nivå, som skatteinnkreving, ikke skal sentraliseres til staten, og er derfor mot regjeringens forslag om dette.

1.2.6 Merknader om skole

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti understreker at skole er en av de viktigste samfunnsoppgavene som kommunene og fylkeskommunene har ansvaret for. Da må de som skoleeiere også ha myndighet til å bestemme hvordan skolestrukturen skal være.

Derfor vil disse medlemmer sikre at kommunene må ha rett til å stoppe opprettelse av nye privatskoler som ikke er religiøse eller pedagogiske alternativer, eller på annen måte er hjemlet i dagens privatskolelov.

I tråd med privatskoleforliket mellom Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet må man kunne ta hensyn til den offentlige skolestrukturen og behovet for skolen ved behandling av søknader, også for skoler som er religiøse eller pedagogiske alternativer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Kommunene skal ha rett til å stoppe opprettelse av nye privatskoler som ikke er religiøse eller pedagogiske alternativer, eller på annen måte hjemlet i dagens privatskolelov.»

Komiteen viser til de respektive partiers forslag og merknader under behandlingen av Prop. 84 L (2014–2015) Endringer i privatskolelova mv. (om nye godkjenningsgrunnlag).