9. Politiets organisering i dag
Politi- og lensmannsetaten består av Politidirektoratet, Politiets sikkerhetstjeneste (PST), 27 politidistrikter som igjen er inndelt i lensmanns- og politistasjonsdistrikter, særorganer og enkelte andre enheter med nasjonale oppgaver. I tillegg er Svalbard et eget politidistrikt.
Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for den overordnede styringen av etaten. Politidirektoratet, som ble opprettet med virkning fra 2001, har ansvaret for faglig ledelse, styring, oppfølging og utvikling av politidistriktene, særorganer og andre enheter i henhold til tildelingsbrev mv. Politiet har integrert påtalemyndighet, som utøves under overordnet faglig ledelse av den høyere påtalemyndighet (riksadvokaten og statsadvokatene). Politiets ansatte som tilhører påtalemyndigheten, har ansvar for etterforskningen og vurderer bruk av tvangsmidler og straffeforfølgning.
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) består av Den sentrale enhet (DSE) og 26 PST-enheter i politidistriktene (alle unntatt Oslo politidistrikt). PST er et eget politiorgan, politifaglig og administrativt direkte underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. For etterforskning er PST underlagt den høyere påtalemyndighet. PST har ansvar for å forebygge og etterforske straffbare handlinger mot rikets sikkerhet. Sentralt står innsamling av informasjon om personer og grupper som kan utgjøre en trussel, utarbeidelse av ulike analyser og trusselvurderinger, etterforskning og andre operative tiltak og rådgivning. PST har også det nasjonale ansvaret for å utføre livvakttjeneste på norsk jord for norske og utenlandske myndighetspersoner, unntatt for kongefamilien.
Politidistriktene ledes av en politimester, og styrer politiets virksomhet innenfor eget geografisk område. Hvert politidistrikt har en operasjonssentral og andre fellesfunksjoner for distriktet. Politimesteren og øvrige politidistriktsfunksjoner er gjerne lokalisert ved en av de store politistasjonene i distriktet. Enkelte av politidistriktene har særskilte funksjoner, blant annet ligger de sentrale beredskapsressursene til Oslo politidistrikt, som også har ansvar for livvakttjenesten for kongefamilien. Myndigheten til å fastsette politidistriktsinndelingen ligger etter loven til Kongen, og utøves av Kongen i statsråd.
Politidistriktene er inndelt i lensmanns- og politistasjonsdistrikter, som under ledelse av en lensmann eller politistasjonssjef utøver politiets virksomhet innenfor sitt område. Enkelte politidistrikter har samlet forvaltningsoppgavene på noen tjenestesteder eller i større forvaltningsenheter i politidistriktet. Funksjonen som namsmann og enkelte andre oppgaver innen den sivile rettspleien ligger etter loven til den enkelte lensmann, politistasjonssjef eller namsfogd. På samme måte som for inndelingen i politidistrikter, ligger myndigheten til å fastsette inndelingen lokalt, til Kongen. I praksis besluttes endringer i inndelingen i lensmannsdistrikter, namsfogddistrikter og politistasjonsdistrikter med sivile rettspleieoppgaver av Kongen i statsråd, på bakgrunn av forslag fra Politidirektoratet og tilrådning fra departementet.
Det er etablert ulike samarbeids- og regionordninger internt i politidistriktene. En rekke steder er flere lensmannsdistrikter og politistasjonsdistrikter organisert sammen i én felles driftsenhet, under ledelse av lederen for ett av de distriktene som inngår i driftsenheten. Videre er det noen steder opprettet vaktsamarbeidsordninger. Departementet kan gi bestemmelser om organisatoriske spørsmål, blant annet om samarbeidsordninger mellom distrikter, jf. politiloven § 16 tredje ledd, og har delegert til Politidirektoratet å fastsette den administrative driftsenhetsstrukturen.
Politiets særorganer Kripos, Økokrim, Utrykningspolitiet, Politiets utlendingsenhet og Politihøgskolen er underlagt Politidirektoratet. Ved utøvelse av påtalefunksjonen er Kripos og Økokrim underlagt den høyere påtalemyndighet.
I politianalysen er det påpekt enkelte uklarheter mv. knyttet til særorganene. Utvalget har anbefalt at det gjøres tydeligere hva et særorgan er, og at hele strukturen vurderes med utgangspunkt i en ny distriktsstruktur. Departementet vil arbeide videre med spørsmål om særorgansstrukturen etter at det er fastsatt en ny politidistriktsinndeling.
Det skal gjennomføres en utredning om fremtidig organisering av særorganene.
Komiteen viser til at Politireform 2000 ble evaluert i 2004 og 2006. Sluttevalueringsrapporten fra 2006 viste at det var større tilfredshet med reformen i 2006 enn i 2004. Komiteen har merket seg at ledere hadde et vesentlig bedre totalinntrykk av reformen enn øvrige ansatte. Komiteen mener at dette understreker behovet for involvering og informasjonsdeling til de ansatte i endrings- og omstillingsprosesser. Komiteen legger til grunn at POD tar med seg disse erfaringene når nærpolitireformen skal implementeres.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at Prop. 61 LS (2014–2015) inneholder en informativ og god gjennomgang av politiets organisering i dag og utviklingen av politiets desentraliserte struktur.
Disse medlemmer har videre merket seg at evalueringen viste at regionmodellen ble ansett som fordelaktig fremfor samarbeidsmodellen, ved vurderingen av hvordan mindre enheter i politiet skal virke sammen.
Disse medlemmer viser til at det i evalueringsrapporten fra 2006 også problematiseres om politiet i det vesentlige skal være hendelsesstyrt eller styrt av planlagte aktiviteter. Etter disse medlemmers oppfatning er dette fortsatt relevant – både for vurderingen knyttet til hvor store deler av politiets bemanning som skal være styrt av planlagte aktiviteter og tilgjengeligheten til politikraft når ulike hendelser oppstår. Disse medlemmer mener dette løses best ved at det nå er utarbeidet responstidskrav for alle politidistrikt. Slik kan behovet for beredskapsevnen kombineres med nærhet i til befolkningen i hele politidistriktet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til erfaringene med prøveordningene med grenseregulering mv. i Hordaland politidistrikt fra 2009 og omorganiseringen i Follo politidistrikt i 2010. Flertallet har merket seg at prøveordningene ble evaluert kort tid etter at ordningene var gjennomført. Evalueringene viste både positive effekter og forbedringspunkter.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det er klare gevinster ved at slå sammen mindre lensmannsdistrikter, slik at polititjenesten kan utvikles og styres på tvers av større områder. Det anbefales i rapporten at liknende prosjekt vurderes for flere distrikter.
Disse medlemmer mener at disse erfaringene er svært nyttige i det videre arbeidet med nærpolitireformen.
Komiteen understreker at politiets nærhet og samarbeid med lokalsamfunnet er avgjørende for god polititjeneste, uavhengig av kommunenes geografiske størrelse og innbyggertall. Komiteen mener at trygge lokalsamfunn skapes gjennom bredt samarbeid om lokale kriminalitetsforebyggende tiltak. En velfungerende kontaktflate mellom politi og lokalsamfunn er en forutsetning for god forebygging og kriminalitetsbekjempelse. Komiteen vil fremheve god dialog og informasjonsflyt mellom aktørene sentralt for å sikre økt kunnskap og forståelse om roller og oppgaver. Deltakelse og eierskap til forebyggende arbeid må forankres på toppnivå, både hos kommuner og politiet lokalt.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil fremheve at omorganisering foretatt i Follo politidistrikt har blitt svært dårlig mottatt hos publikum. Undersøkelser viser at man har lavere tillit til politiet, oppfatter politiet som mindre tilgjengelig og ikke minst at man har fått et dårligere tilbud. Dette medlem henviser for øvrig til Nesodden kommunes høringsuttalelse til reformen, som oppsummerer situasjonen på en god måte.