11. Nærmere om politiets lokale struktur
- 11.1 Sammendrag
- 11.2 Komiteens merknader
Det er helt sentralt at de nye politidistriktene organiseres slik at en får en faglig god og kostnadseffektiv tjenesteutførelse. Formålet med nærpolitireformen er blant annet å sikre at flere politiressurser kan brukes til politiets kjerneoppgaver. Det er viktig å sikre at ny organisering ikke medfører mer byråkrati og virker kostnadsdrivende. Politiet skal derfor organiseres i to nivåer. Driftsenhetene i politidistriktet kan omfatte flere tjenestesteder (lensmannskontorer og politistasjoner). Administrative oppgaver skal så langt som mulig ivaretas på politidistriktsnivå og av driftsenhetene, ikke ved det enkelte tjenestested. Tjenestestedene skal sørge for at det publikumsrettede arbeid blir utført i samspill med mobile enheter. Departementet foreslår enkelte endringer i politiloven § 16 for å legge til rette for at de politimessige og administrative oppgavene kan organiseres mest mulig hensiktsmessig.
Hvert politidistrikt har som utgangspunkt følgende funksjoner:
administrative fellesfunksjoner
prioritering på tvers av fagområder og geografi
operasjonssentral og andre operative felles funksjoner
felles kriminal- og påtaleenhet
analyse og forebygging
Politiets Sikkerhetstjeneste
Noen av de hensyn som gjør seg gjeldende ved utformingen av en ny tjenestestedsstruktur, vil trekke i forskjellig retning. Eksempelvis kan det være spenninger mellom behovet for å samle ressursene tilstrekkelig til å få et godt faglig miljø, og for at politiets tjenestemenn og -kvinner bør kjenne de områdene de skal virke i. Fremfor å angi generelt hvordan slike avveininger skal falle ut, bør oppmerksomheten rettes mot kvalitetskravene til den tjenesten som politiet skal levere. Oppsummert stilles det følgende krav:
Publikumsservice:
Tjenestestedene tar imot anmeldelser, søknader og andre henvendelser, og gir veiledning til publikum om politiets tjenestetilbud. Ved anmeldte forhold iverksettes eventuell etterforskning snarest mulig.
Tjenestestedene skal ha fleksible åpningstider som gjør det mulig å få utført tjenester hos politiet utenfor kontortid minst én dag i uken.
Minst 90 pst. av innbyggerne i hvert distrikt har maksimalt 45 minutters kjøretid til nærmeste tjenestested.
95 pst. av alle anropene til 112 skal være besvart innen 20 sekunder på landsbasis.
Forebygging:
Politiet skal drive et aktivt forebyggende arbeid i egen regi og i samarbeid med andre.
Hver kommune har minst én fast kontaktperson ved lensmannskontoret eller politistasjonen (politikontakt). Politikontakten bistår i politirådsarbeidet i «sin» eller «sine» kommuner, og fungerer som et kontaktpunkt for det forebyggende arbeidet i distriktet.
Politiet skal jevnlig drøfte innretningen av det forebyggende arbeidet og vakt- og patruljetjenesten i området, med berørte kommuner.
Tilgjengelighet og beredskap:
Alle politidistriktene har innsatspersonell som kan håndtere krevende hendelser.
Polititjenestemenn og -kvinner bor spredt, slik at flest mulig lokalsamfunn har politiansatte boende i sitt lokalmiljø. I ansettelsesprosessen legges det vekt på å oppnå bosetting på steder der det ikke allerede bor polititjenestemenn eller -kvinner. Politiet skal vurdere incentivordninger for å oppnå bosetting og tilstedeværelse fra politiet i lokalsamfunnet.
Publikum skal oppleve rask respons og god kvalitet på politiets beredskap som også omfatter god samhandling og god etterforskning i alle ledd.
Politianalysens anslag for tjenestesteder er for lavt. Organiseringen av politiet skal gjøres slik at publikum opplever at de har et tilgjengelig politi når de har behov for politiets tjenester.
Nærmere definerte krav til responstid ved ekstraordinære hendelser, hendelser hvor liv er direkte truet og/eller hvor det er umiddelbart behov for innsats fra politiet.
I dag er politiets kontakt med kommunene organisert på forskjellige måter. Store kommuner har gjerne flere kontaktpunkter i kommunen. For å sikre alle kommuner, uavhengig av størrelse, god tilgang til kontakt med politiet, skal politiet sørge for at alle kommunene får en fast politikontakt ved det lensmannskontoret eller den politistasjonen kommunen hører til. Videre skal politiet jevnlig drøfte innretningen av det forebyggende arbeidet og vakt- og patruljetjenesten i området med berørte kommuner.
Det kan være av verdi for polititjenesten i et område at det bor politifolk der. Regelverket inneholder enkelte bestemmelser om at ansatte i politiet skal bosette seg i forsvarlig avstand til tjenestestedet. Dette regelverket er primært innrettet mot å sikre nærhet mellom arbeidssted og bolig. Dette er et noe annet perspektiv enn et ønske om at det skal bo politifolk også andre steder enn der tjenestestedene er lokalisert. For å utnytte de positive effektene som kan ligge i å ha politifolk bosatt på mange steder, mener departementet at politiet – i forbindelse med den gjennomgangen av tjenestestedsstrukturen som skal foretas, og ut fra forholdene lokalt – skal vurdere om det bør etableres incentivordninger mv. som kan sikre spredt bosetting.
Myndigheten til å fastsette inndelingen i lensmannsdistrikter, namsfogddistrikter og politistasjonsdistrikter med sivile rettspleieoppgaver ligger etter loven til Kongen, jf. politiloven § 16. Myndigheten utøves av Kongen i statsråd. Forslag til endringer i inndelingen lokalt forelegges normalt for de kommunene som er berørt. Det er en praksis for at Politidirektoratet ikke legger frem forslag for departementet om endringer i distriktsstrukturen dersom kommunene ikke er enige i forslaget.
Etter departementets syn er det naturlig at den lokale strukturen skal fastsettes av politiet. Politiet, med politidirektøren i spissen, er ansvarlig for å levere trygghet til befolkningen. Tjenestestedene er ett av verktøyene for å kunne ivareta denne oppgaven. Det er derfor naturlig at politiet selv får hånd om utformingen av nettet av tjenestesteder. På den måten får etaten best forutsetninger for å levere gode tjenester til publikum. Departementets rolle er heller å stille krav til kvaliteten i polititjenesten. Indirekte henger disse tingene som nevnt sammen, ved at kravene til kvalitet virker dimensjonerende for etaten.
Departementet mener videre at det fremover ikke bør være slik at alle berørte kommuner må være enige for at det skal kunne gjøres endringer. Beslutning om sammenslåing av tjenestesteder skal treffes av Politidirektoratet etter forutgående involvering av berørte lokale interesser. Kommunene har legitime interesser i slike endringer, og vil ha vesentlige bidrag til vurderingen av dem. Den enkelte kommune kan imidlertid ikke representere alle de hensyn som må tas i betraktning i spørsmål om politiets organisering. Selv om de er viktige, bør dermed heller ikke kommunenes syn i seg selv være avgjørende for om det skal gjøres endringer. Den enkelte kommune som berøres av strukturendring, skal derimot kunne påklage Politidirektoratets beslutning på grunnlag av feil i saksbehandlingen og at endret tjenestestruktur ikke oppfyller kravene som er oppstilt. Justis- og beredskapsdepartementet er klageinstans.
Departementet mener at dagens modell med PSTs distriktsenheter som en del av politidistriktene, bør videreføres inntil videre. Lederen av PST-enhetene bør delta i politidistriktets ledergruppe som nå. Med forslagene i denne proposisjonen vil også PST-enhetene blir større. Videre er det viktig at PSTs distriktsenheter bidrar inn i politidistriktenes forebyggende arbeid. Det vises til regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, som omtaler behovet for et tettere samarbeid enn i dag mellom PST og det øvrige politiet. Departementet vil i samarbeid med sjef PST og politidirektøren gjennomføre en del tiltak som gir sjef PST større mulighet til å påvirke prioriteringene og beslutningene i PSTs distriktsenheter. Det vil bli utarbeidet instrukser for å avklare ansvar og roller på de områdene der det er påpekt uheldige uklarheter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, understreker at målet med politireformen er å skape et nærpoliti som er operativt, synlig og tilgjengelig, og som har kapasitet og kompetanse til å forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger, og sikre innbyggernes trygghet.
Flertallet vil understreke at lokal forankring, tett kontakt med nærmiljøene og godt samarbeid med kommunale myndigheter er en forutsetning for politiets legitimitet og autoritet.
Flertallet mener et nærpoliti skal være et politi som:
Er lokalt tilstedeværende.
Har god lokalkunnskap.
Har en bred kontaktflate mot lokalsamfunn og innbyggere.
Vektlegger og balanserer forebygging, ordenstjeneste, etterforskning og beredskap.
Flertallet understreker at nærpolitiet skal være lokalt forankret. De utgjør politiets ytterste ledd. Nærpolitiet er i de fleste tilfeller den etaten innbyggerne møter i situasjoner som oppleves truende, farlig eller krenkende. Det er derfor avgjørende at dette leddet har ressursene, kompetansen og kvaliteten som trengs for å være aktivt til stede der folk er og situasjonen oppstår.
Flertallet understreker at forebygging er det beste verktøyet for å forhindre kriminalitet. Utformingen av den lokale strukturen har avgjørende betydning for politiets evne til å drive god forebygging, ordenstjeneste, etterforskning og sikre den lokale beredskapen. Flertallet viser til de ti grunnprinsippene for politiet som ble etablert i stortingsmelding nr. 42 (2004–2005). Disse viktige prinsippene legger grunnlaget for hvilket politi vi skal ha. Disse grunnprinsippene er:
1. Politiet skal avspeile samfunnets idealer.
2. Politiet skal ha et sivilt preg.
3. Vi skal ha et enhetspoliti.
4. Politiet skal være desentralisert.
5. Politimannen skal være en generalist.
6. Politiet skal virke i samspill med publikum.
7. Politiet skal være integrert i lokalsamfunnet.
8. Politiet skal ha bred rekruttering.
9. Politiet skal prioritere mellom sine oppgaver og legge hovedvekten på forebyggende virksomhet.
10. Politiet skal være underlagt effektiv kontroll fra samfunnets side.
Det er etter flertallets mening viktig å satse offensivt på forebyggende tiltak, hvor samarbeid mellom ulike aktører, som politi, frivillige organisasjoner, kommune og næringsliv står sentralt. Det lokale politiet skal ha tett kontakt med andre offentlige etater, næringslivet og innbyggerne. Det danner grunnlag for tillit og trygghet mellom innbyggere og politi.
Flertallet understreker at en arbeidsform basert på informasjonsdeling på tvers av etater er viktig å ta vare på og å videreutvikle, særlig dersom antall tjenestesteder blir redusert, fordi den både bidrar til økt legitimitet og økt trygghet. Politiets kunnskap om lokalbefolkningen, geografi og infrastruktur er etter flertallets mening en avgjørende ressurs for å løse politiets oppgaver best mulig. Det styrker evnen til å forebygge små og store hendelser, og det styrker beredskapsevnen, ved at det lokale politiet benytter lokalkunnskapen i planlegging og gjennomføring av aksjoner og kan dele denne informasjonen med andre politienheter, øvrige nødetater, samt frivillige beredskapsorganisasjoner. Særorganene og distriktsnivået må styrke evnen til å ta i bruk denne særskilte kunnskapen som det lokale leddet har.
Flertallet mener det er viktig å etablere arbeidsformer som sikrer politiets lokale forankring, også under og etter omstrukturereringer. Flertallet peker på at dette blant annet innebærer at:
Alle kommuner skal ha en politikontakt. Politikontaktens arbeid skal utføres i kommunen vedkommende er kontakt for. Dette vil være et viktig kontaktpunkt mellom politiet, publikum og de ulike aktørene i den enkelte kommune også der man ikke har egne tjenestesteder. Politikontaktene skal ha en eller flere dager i uken der de er til stede i kommunene der det ikke er tjenestested.
Politiet og kommunene skal utvikle forpliktende handlingsplaner slik at befolkningen er sikret en helhetlig forebyggende tjeneste i sitt lokalsamfunn.
Kommunens politivedtekter skal være et aktivt verktøy for å ivareta forebygging og trygge lokalsamfunn.
Politiråd skal være etablert i alle kommuner. Politiets representanter i politirådene skal ha mandat til å forplikte politiet. Rådene skal utvide sitt virkemiddelapparat, inspirert av SLT-rådenes tette samarbeid med kommunale virkemidler.
Frivillige beredskapsorganisasjoner skal inkluderes i kommunens og politiets beredskapsplanlegging og evalueringsrutiner.
Det etableres minst ett årlig møte mellom ordførerne og politiet på geografisk driftsenhetsnivå. De som møter på vegne av politiet skal ha mandat til å forplikte politiet. Møtene skal blant annet omhandle kriminalitetsbildet og ressursutnyttelse.
Det forebyggende arbeidet må forankres på ledelsesnivå i det enkelte politidistrikt. Hvert politidistrikt må ha en fagleder/visepolitimester som har ansvar for forebygging for å sikre at forebygging implementeres i politiets strategiske arbeid.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil bemerke at et «nærpoliti» må fylles med innhold. Et nærpoliti er et politi som har god lokalkunnskap og er tilstedeværende. Dagens lensmannskontor fyller denne rollen i dag. Den lokale lensmannen har et definert ansvar for sin befolkning. Det lokale politiet kan raskt avdekke kriminalitet, og ikke minst forebygge at den skjer. Lokalkunnskapen er avgjørende, for å kunne sette inn tidlig innsats mot personer som er i ferd med å starte en kriminell løpebane.
Dette medlem frykter at ved for store avstander vil mye av denne kompetansen forsvinne. Dette medlem mener at dagens ordning, hvor den lokale tjenestestedsstrukturen må være tuftet på lokal enighet, skaper de gode løsningene. Kommunene må ha en reell rolle i denne utformingen. En begrenset klageadgang kan ikke anses å være tilstrekkelig.
Dette medlem mener politireformen må legge til rette for at man får et lokalt tilstedeværende politi, ikke et rent utrykningspoliti. Dette medlem konstaterer at regjeringens forslag legger til rette for et rent utrykningspoliti.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil påpeke viktigheten av at de nye politidistriktene organiseres slik at en får en faglig god og kostnadseffektiv tjenesteutførelse. Formålet med nærpolitireformen er blant annet å sikre at flere politiressurser kan brukes til politiets kjerneoppgaver. Det er viktig å sikre at ny organisering ikke medfører mer byråkrati.
Flertallet viser til at politiet skal organiseres i to nivåer. Driftsenhetene i politidistriktet kan omfatte flere tjenestesteder. Administrative oppgaver skal så langt som mulig ivaretas på politidistriktsnivå og av driftsenhetene, ikke ved det enkelte tjenestested. Tjenestestedene skal sørge for at det publikumsrettede arbeid blir utført i samspill med mobile enheter. Flertallet vil trekke frem at man med en slik organisering flytter byråkratiske oppgaver vekk fra det ytterste ledd og opp i driftsenhetene. Det vil gi en mer effektiv polititjeneste på tjenestestedene, og der folk ferdes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet stiller seg undrende til innføringen av moderat geografisk kvotering og formuleringen:
«I ansettelsesprosessen legges det vekt på å oppnå bosetting på steder der det ikke allerede bor polititjenestemenn eller -kvinner.»
Disse medlemmer kan ikke se at det er redegjort for hvilke incentivordninger som skal bli innført. Det fremgår heller ikke hvordan denne ordningen skal bidra til mer politikraft ute. Hvordan skal en geografisk kvotert politimann eller -kvinne opptre ved alvorlige hendelser som «skyting pågår»? Skal de være tilgjengelig for det lokale publikum hele døgnet for alle henvendelser, eller bare rykke ut til mer alvorlige lokale hendelser? Slike avklaringer er nødvendige, men har uteblitt.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener en fylkesmodell vil være den beste organiseringen av distriktene. Når det gjelder tjenestestedsstrukturen, må det fastsettes klare kriterier, og dette må gjøres i en egen sak av Stortinget.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede konsekvensene av forslaget om at 90 pst. av befolkningen skal maksimalt ha 45 minutters kjøretid til nærmeste tjenestested.»
Dette medlem vil peke på viktigheten av at strategien om 2 tjenestemenn per 1 000 innbyggere må gjennomføres innen 2020. Dette er viktig for politiet både i byer og distrikter. Dette medlem vil peke på viktigheten av at veksten i antall ansatte kommer hele landet til gode. På bakgrunn av utviklingen finner dette medlem det nødvendig at Stortinget forelegges en egen sak om hvordan denne målsettingen kan nås, og hva som er status.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme sak om hvordan målet 2 politibetjenter per 1 000 innbygger skal nås og komme hele landet til gode.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at myndigheten til å fastsette inndelingen i lensmannsdistrikter, namsfogddistrikter og politistasjonsdistrikter med sivile rettspleieoppgaver etter loven ligger til Kongen, jf. politiloven § 16. Myndigheten utøves av Kongen i statsråd. Flertallet har merket seg at det i dag er utviklet en praksis for at Politidirektoratet ikke legger frem forslag for departementet om endringer i distriktsstrukturen dersom kommunene ikke er enige i forslaget.
Flertallet vil trekke frem Politianalyseutvalget som viser til en del eksempler på at det i politidistriktene er sett behov for endringer, uten at dette har fått gjennomslag. Utvalget beskriver at dette har vært tilfellet selv på steder der det har vært prinsipiell enighet om behovet for sammenslåinger, men det ikke har vært samme enighet om hvor de gjenværende lensmannskontorene skal være lokalisert (NOU 2013:9 punkt 12).
Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til nødvendigheten av å gi politiet de ledelsesverktøyene de trenger for å kunne tilby en effektiv polititjeneste. Dette flertallet støtter at beslutningsmyndigheten til å fastsette den lokale strukturen i politidistriktene delegeres til politiet. Politiet, med politidirektøren i spissen, er ansvarlig for å levere trygghet til befolkningen. Tjenestestedene er ett av verktøyene for å kunne ivareta denne oppgaven. Det er derfor naturlig at politiet får handlingsrommet til å strukturere tjenestestedene ut ifra politifaglige vurderinger.
Dette flertallet støtter at fullmakten reguleres innenfor et sett med politifaglige kvalitetskriterier og prosessuelle krav. Forventet befolkningsutvikling, trekk ved kriminalitetsbildet, kriteriene om at minst 90 pst. av innbyggerne i hvert politidistrikt skal ha maksimalt 45 minutters kjøretid til nærmeste tjenestested, at minst 95 pst. av alle anrop til nødnummer 112 besvares innen 20 sekunder, og kravene til responstid må være førende. Det vil gi bedre hverdagsberedskap og innbyggerne den tryggheten de har grunn til å forvente. Dette flertallet er enig i at kommunene skal tas med på råd i lokalisering av tjenestesteder, men det må legges vekt på de politifaglige vurderingene når lokalisering avgjøres.
Dette flertallet viser videre til at alle kommuner skal ha en fast politikontakt for å sikre at det forebyggende arbeidet gis prioritet og kontinuerlig oppfølging. Dette vil også gi klare føringer for politimesterens ressursdisponering.
Dette flertallet merker seg at det ikke er nødvendig å endre politiloven § 16 for å delegere beslutningsmyndigheten for endringer i lokal struktur til politiet.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke at en grad av tetthet på tjenestenivåene er viktig. I deler av landet er de geografiske og topografiske forholdene av en karaktér, som gjør at proposisjonens minimumskrav om at 90 pst. av innbyggerne ikke skal ha mer enn 45 minutter til nærmeste tjenestested, er for lite ambisiøst.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti forventer at regjeringen signaliserer tydelig overfor Politidirektoratet at i de delene av landet som risikerer å bli særlig rammet av dette minimumskravet, dersom det praktiseres stramt etter ordlyden, må det tas hensyn til de lokale forholdene. Dette kan gjelde for eksempel dagens Sogn og Fjordane politidistrikt, der befolkningstettheten i Hordaland politidistrikt kan kreve at minimumskravet til tjenestestedet heller beregnes etter dagens politidistriktsgrenser, og ikke etter de foreslåtte i proposisjonen.
Komiteens medlem fra Senterpartiet støtter ikke at politidirektøren gis fullmakt til å fastsette endringer i tjenestestedsstrukturen. Det er svært uheldig at man flytter makten fra folkevalgt kontroll, til et direktorat. Dette medlem vil videre understreke at kommunene må gis reell mulighet til å påvirke prosessen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at en god prosess har betydning for kvaliteten på sluttresultatet. Det er derfor viktig at ny, lokal struktur også innebærer lokalt medeierskap og at politiet har god kjennskap til lokale forhold og utfordringer. Dette bidrar til legitimitet og trygghet hos befolkningen.
Flertallet vil understreke betydningen av at tjenestestedsstrukturen har politisk forankring og at eventuelle endringer er et politisk ansvar.
Flertallet viser til Politidirektoratets fullmakter til å fastsette lokal driftsenhets- og tjenestedsstruktur, slik de er beskrevet i Prop. 61 LS (2014–2015).
Flertallet vil understreke at fullmaktene krever nødvendig lokal forankring. I de tilfeller hvor det er lokal uenighet kan berørte kommuner klage til Justis- og beredskapsdepartementet.
Flertallet slutter seg til proposisjonen, om at antall tjenestesteder bør reduseres, men ikke så mye som i politianalysens anslag.
Innbyggerne skal vite hva de får og hva et «nærpoliti» vil bety i praksis for deres lokalsamfunn.
Flertallet viser til kriteriene for ny tjenestedsstruktur som fremgår av Prop. 61 (2014–2015) punkt 5.3 og mener at det i tillegg skal legges til følgende kriterier for gjennomføring av endringer i tjenestestedsstrukturen:
Hva innbyggerne skal få av tjenester etter endringene, og hvordan, skal legges frem skriftlig for kommunestyrene, dersom kommunen ønsker det. Politimesteren skal utarbeide dokumentet.
Dokumentet skal være realistisk og tydelig, med vekt på hvordan det forebyggende arbeidet skal ivaretas, hvilken beredskap innbyggerne kan forvente og hvordan politiet vil sikre tett kontakt med bl.a. lokale, frivillige beredskapsorganisasjoner.
Dokumentet må være utformet presist nok til at det er mulig å evaluere sluttresultatet.
Alle berørte kommuner skal gis mulighet til å komme med en uttalelse om dokumentet. Uttalelsen skal tillegges vekt ved en eventuell klage.
Flertallet understreker at kriteriene er minimumskriterier. Det er rom for lokale tilpasninger utover dette. Prosessen skal gi politiet og innbyggerne forutsigbarhet og sikre et best mulig sluttresultat.
Lokale folkevalgte skal sikres medvirkning i de lokale prosessene.
Flertallet vil understreke kommunenes innflytelse over endringsprosessene rundt tjenestestedsstrukturen og mener at:
Det opprettes en styringsgruppe som blant annet skal utforme mandat for arbeidet med endringsprosessen og godkjenne plan for å involvere lokalsamfunnene. Styringsgruppen skal gi føringer til arbeidet med, og bidra til gjennomføringen av prosessen knyttet til endringer av tjenestestedsstrukturen. De skal gi skriftlig anbefaling om tjenestestedsstrukturen til politimesteren, som har ansvaret overfor Politidirektoratet. Styringsgruppen ledes av politiet og skal som et minimum bestå av representanter for politimesteren og ha representasjon fra de berørte kommunene
Styringsgruppens arbeid skal være offentlig tilgjengelig
Flertallet viser også til muligheten for åpne møter rundt endring av tjenestestedsstrukturen, slik at befolkningen får nødvendig informasjon og styringsgruppene får et bredest mulig spekter av innspill.
Flertallet viser til at endringene må bygge på informasjon som ivaretar forholdet mellom forebygging og beredskap. Politimesteren har ansvar for å utarbeide risiko- og sårbarhetsvurderinger for hele politidistriktet og for eventuelle endringer i lokal tjenestedsstruktur.
Risiko- og sårbarhetsvurderingen skal være utgangspunktet for styringsgruppens forslag om endringer i tjenestestedsstrukturen. Beredskap og evne til forebygging skal vektlegges.
En ugradert versjon av vurderingene skal være offentlig tilgjengelig.
Flertallet vil understreke betydningen av at kompetanse og politikraft spres i det enkelte politidistrikt og at dette ikke bare sentraliseres nært politimesteren. Flertallet viser til at flere politidistrikter allerede har godt fungerende driftsenheter som er tilpasset geografiske forhold, bosetting mv, og legger til grunn at dette hensyntas når nærpolitireformen skal iverksettes.
Flertallet ber departementet sikre at kommunene skal kunne uttale seg om geografiske endringer av driftsenhetenes ansvarsområder og eventuelle endringer i lokaliseringen av driftsenhetene.
Flertallet legger vekt på at innbyggerne skal være sikret at tilsiktet sluttresultat blir oppnådd, og at det er politiet som har ansvaret for gjennomføring og resultat.
Flertallet mener det er viktig at det foretas en evaluering av tjenestestedsstrukturen fire år etter at denne er gjort gjeldende. I denne forbindelse må det legges til rette for at evalueringsrapporten kan behandles i kommunestyret og at det klart fremgår om forutsetningene for strukturendringen er oppfylt.
Flertallet understreker at dersom sluttresultatet ikke er oppnådd etter evaluering, er det politimesterens plikt å påse at ressurser disponeres slik at resultatet kan oppnås.
Flertallet viser til at kommuner kan klage på endringer i tjenestestedsstrukturen til Justis- og beredskapsdepartementet gjennom vedtak i kommunestyret. Alle berørte kommuner skal kunne klage på vedtak om endringer i tjenestestedsstruktur.
Hvis de prosessuelle minimumskravene ikke er ivaretatt, skal dette tillegges avgjørende vekt i klagebehandlingen.
Ved klagebehandlingen skal også kvaliteten på arbeidet med det ønskede sluttresultatet som er lagt frem for kommunene i forkant, og andre forhold som har betydning for helheten i politiets lokale tilgjengelighet, kunne vektlegges. Dette i tillegg til kriteriene i Prop. 61 (2014–2015) punkt 5.3.
Klagen skal ha oppsettende virkning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det er få krav til lokal prosess eller lokalt medeierskap i proposisjonen, og de kravene som finnes er såpass lite presis utformet at de ikke gir lokalsamfunn forutsigbarhet for arten eller graden av involvering, hverken før de organisatoriske endringene settes i gang, mens de er i gang, eller etter at de sluttført og over i mer normalisert drift.
Disse medlemmer vil understreke at av hensyn til forutsigbarheten lokalt, kvaliteten på sluttresultatet og medeierskap til prosess og resultat, burde disse forholdene vært presisert ettertrykkelig. Når dette ikke er presisert, gir heller ikke klageadgangen som er omtalt i proposisjonen mening: Det er vanskelig å få medhold i at vilkår for endring av lokal struktur er brutt dersom vilkårene er så diffuse som de er i proposisjonen, og det er umulig å få medhold på grunn av brutte saksbehandlingsregler, fordi saksbehandlingsregler ikke er oppgitt.
Komiteens medlem fra Senterpartiet er kritisk til den foreslåtte endringen i politiloven som fratar kommunene innsigelsesrett vedrørende endringer i lokal politistruktur. Dette medlem mener at lokal deltagelse og involvering er med på å skape et inkluderende og tilstedeværende politi. Dagens ordning har vist at man har funnet gode løsninger lokalt, til tross for gjeldende lovgivning.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at kommunenes innsigelsesrett ved endringer av lensmannsdistriktstrukturen ikke skal svekkes.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, støtter at dagens modell med PSTs distriktsenheter som en del av politidistriktene videreføres inntil videre. Flertallet viser til at med forslagene i denne proposisjonen vil også PST-enhetene blir større. Flertallet vil understreke viktigheten av at PSTs distriktsenheter bidrar inn i politidistriktenes forebyggende arbeid. Det vises til regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, som omtaler behovet for et tettere samarbeid enn i dag mellom PST og det øvrige politiet. Flertallet merker seg at det vil bli utarbeidet instrukser for å avklare ansvar og roller på de områdene der det er påpekt uheldige uklarheter.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener dagens organisering med PSTs distriktsenheter bør videreføres. Men dette medlem finner det nødvendig at regjeringen gjennomfører en utredning om hvem som bør lede og ha det administrative og økonomiske ansvaret for disse enhetene. Utredningen bør peke på eventuelle gråsoner og uklare grenser i ansvarsforholdet for PST i politidistriktene, som i dag er delt mellom PST-sjefen og politimestrene.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede fremtidig organisering og ledelse av PSTs enheter i politidistriktene.»