1. Hovedinnholdet i proposisjonen
Regjeringens politiske plattform og avtalen mellom regjeringspartiene og Venstre følges i proposisjonen opp med en nærpolitireform med disse hovedelementene:
styrking av nærpolitiet gjennom krav til polititjenesten
færre, men mer robuste og kompetente politidistrikter
mer samarbeid mellom politiet og kommunene
noe færre oppgaver for politiet
Målet med reformen er et nærpoliti som er operativt, synlig og tilgjengelig, og som har kapasitet og kompetanse til å forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger, og sikre innbyggernes trygghet. Det skal utvikles et kompetent og effektivt lokalt nærpoliti der befolkningen bor. Samtidig skal det utvikles robuste fagmiljøer som er rustet til å møte dagens og morgendagens kriminalitetsutfordringer. Formålet med proposisjonen er å sikre politiet en organisering som legger til rette for å nå disse målene. Målene innebærer blant annet å gå fra tomme lensmannskontorer til et tilstedeværende politi som befinner seg i lokalsamfunnet, er synlig og tilgjengelig, og som sikrer borgernes trygghet.
Innledningsvis i proposisjonen redegjør departementet for bakgrunnen for proposisjonen, og for en del sentrale elementer i det arbeidet som er gjort den siste tiden for å styrke kvaliteten i norsk politi (punkt 2). Videre redegjøres det kort for sentrale utviklingstrekk av betydning for polititjenesten (punkt 3), og for politireformer i Danmark, Sverige og Finland (punkt 4). I punkt 5 gir departementet uttrykk for at vi skal ha et tilgjengelig, pålitelig og beredt norsk politi, og punkt 5.3 beskriver en del sentrale krav til polititjenesten fremover. Veien til en bedre polititjeneste går gjennom forebygging, en fremtidsrettet bruk av IKT, et godt samvirke mellom politiet og andre aktører, gode holdninger, god kultur og ledelse, og systematisk styrking av kompetanse, kunnskap og læring i politiet (punkt 6).
På bakgrunn av anbefalinger i politianalysen, drøftes det i punkt 7 hvilke oppgaver politiet skal ha fremover. Utgangspunktet er at det må legges til rette for at politiet i større grad kan konsentrere seg om forebygging, beredskap og straffesaksbehandling. Utredning tilsier at en del oppgaver med transport av varetektsinnsatte bør overføres fra politiet til kriminalomsorgen. Videre vil departementet arbeide for at oppgaver tilknyttet løse og farlige hunder kan overføres til enten Mattilsynet eller kommunene, at godkjenning av brukthandler og forvaltning av hittegods kan overføres til kommunene, og at etaten kan avlastes for oppgaver med å avholde skjønn. Departementet vil ta initiativ til nødvendige regelverksendringer. Videre skal det arbeides for å redusere politiets bistand ved transport av psykisk syke, og med å etablere en prøveordning med at helsevesenet i større grad tar hånd om rusede personer. Endelig vil departementet utrede om det kan være grunnlag for å legge oppgavene med å utstede pass og forvalte meldingsordningen for EØS-borgere til kommunene, og om kommunene bør ivareta funksjonen som sekretariat for forliksrådet. Øvrige oppgaver med den sivile rettspleien bør forbli i politiet, men slik at politiet bør få adgang til å samle oppgaveløsingen i større enheter. Departementet vil følge opp proposisjonen her med forslag til lovendringer om dette.
I punkt 8 redegjør departementet for arbeidet med å bedre styringen av politiet. Departementet går inn for å beholde ordningen med at politimestre utnevnes av Kongen i statsråd, under henvisning særlig til verdien av at disse fortsatt kan være embetsmenn. Videre pekes det i punkt 8 på enkelte styringsmessige sider ved vårt system med påtalemyndighet integrert i politiet. Det skal foretas en utredning om påtalemyndigheten har riktig kapasitet og kompetanse. Målet er ikke å endre det integrerte tosporede systemet.
Punkt 9 beskriver kort politiets organisering i dag, utviklingen av dagens desentraliserte struktur, og enkelte erfaringer fra tidligere omorganiseringer.
Punkt 10, 11 og 12 behandler spørsmål om hvordan politiets lokale struktur og politidistriktsinndelingen bør se ut fremover. Organisering må ses som verktøy for å oppnå en god polititjeneste. Ingen organisatorisk løsning garanterer i seg selv en god polititjeneste. På den annen side finnes det neppe bare én løsning som kan gi grunnlag for en god polititjeneste. Men løsningen må oppfylle noen krav. For utviklingen av norsk politi i dag, peker departementet på at virksomheten må organiseres på en måte som innebærer at den er lokalt forankret, men at den også må kunne styres og utvikles helhetlig.
Punkt 11 omhandler politiets lokale struktur. Departementet legger til grunn at det fortsatt vil være behov for at innbyggerne kan møte opp fysisk på lensmannskontorene og politistasjonene. Samtidig åpner moderne teknologi for at mer av politiarbeidet kan ivaretas utenfor de faste tjenestestedene, og for at politiet kan kommunisere med innbyggerne gjennom flere kanaler enn før. Ved å utnytte disse mulighetene, blir en god polititjeneste mindre avhengig av hvor de faste tjenestestedene er lokalisert. I dag er politiressursene «smurt for tynt utover» til å gi god faglig kvalitet og mulighet til å kunne disponere ressursene effektivt. Strukturen på lokalt nivå bør derfor gjennomgås, og Politidirektoratet bør tildeles myndighet til å gjøre endringer på grunnlag av en prosess som involverer berørte lokale interesser. Antall tjenestesteder bør reduseres, men ikke så mye som i politianalysens anslag. Videre må organiseringen tilfredsstille de krav til responstid, reiseavstand mv. som følger av punkt 5.3. Den enkelte kommune som berøres av strukturendring, skal kunne påklage Politidirektoratets beslutning til departementet på grunnlag av feil i saksbehandlingen og at tjenestestedsstrukturen ikke oppfyller nærmere angitte krav til polititjenesten.
Punkt 11.7 beskriver de organisatoriske rammene for Politiets sikkerhetstjenestes virksomhet i politidistriktene. Det organisatoriske forholdet mellom Justis- og beredskapsdepartementet, Politiets sikkerhetstjeneste og Politidirektoratet videreføres som i dag.
Punkt 12 beskriver en ny politidistriktsinndeling med 12 politidistrikter. Ved utformingen av politidistriktsinndelingen har departementet lagt vekt på behovet for et politi med kapasitet og faglig styrke, bedre forutsetninger for samarbeid med andre beredskapsaktører, og at robust politiinnsats også må ses i sammenheng med ulike lokale, geografiske, sosiale og internasjonale forhold.
Departementet ønsker å samlokalisere nødmeldingstjenesten for politi og brann, ved at nødmeldingstjenesten for brann plasseres samme sted som politiets operasjonssentraler. De nye sentralene skal klargjøres slik at helsetjenestens AMK-sentraler også kan plasseres på samme sted. Samlokalisering er et mindre omfattende tiltak enn om det skulle etableres felles nødmeldingssentraler, men vil gi noen av de samme fordelene.
I dag er politidistriktene organisert forskjellig. Politidirektoratet skal etablere en modell som kan tjene som utgangspunkt for alle politidistriktene. Fordelene ved standardisering må imidlertid ikke overskygge ulike behov som følge av ulikheter knyttet til geografi, befolkning, kriminalitetsmønster mv. Det enkelte politidistrikt bør organiseres med fellesfunksjoner og driftsenheter, og slik at den enkelte driftsenhet kan omfatte flere tjenestesteder. Det fremmes forslag til endringer i politiloven § 16. Det vises til egen innstilling om lovsaken.
Implementering av den nye politidistriktsinndelingen vil måtte ta noe tid, blant annet for å foreta nødvendige teknologiske tilpasninger. Departementet vil arbeide for at omlegging til nye politidistrikt kan skje fortløpende fra 1. januar 2016, men understreker samtidig at gjennomføringsarbeidet må legges opp på en måte som sikrer at politiet har en forsvarlig beredskap og tjenesteproduksjon for øvrig gjennom hele prosessen. På denne bakgrunn, og fordi det alltid vil være usikkerhet om utfordringene fremover, er det behov for en viss fleksibilitet med hensyn til når implementeringen skal være ferdig. Stortinget vil bli holdt orientert om utviklingen i arbeidet. Effekten av politireformen bør evalueres en tid etter gjennomføring.
Svalbard er et eget politidistrikt i tillegg til de 27 på fastlandet, og Sysselmannen har myndighet på linje med en politimester. På grunn av de særskilte forholdene som gjør seg gjeldende der, går ikke proposisjonen inn på ordningen for Svalbard.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lene Vågslid, fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Ulf Leirstein og Dagfinn Henrik Olsen, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og fra Senterpartiet, Geir Inge Lien, viser til Prop. 61 LS (2014–2015) Endringer i politiloven mv. (trygghet i hverdagen – nærpolitireformen).
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at politiet møter helt andre utfordringer i dag enn da dagens kart over politi-Norge ble tegnet. Kriminaliteten er blitt mer organisert, kompleks og grenseløs. Det gjelder for eksempel utfordringer med økonomisk kriminalitet, forebyggende arbeid blant barn og unge, arbeidslivskriminalitet, cyberkriminalitet, vold i nære relasjoner og vold mot barn, beredskap og forebygging mot ekstremisme og radikalisering. For å forebygge, avdekke og etterforske slik kriminalitet, mener flertallet det er viktig at politiet gis de nødvendige forutsetninger for å løse sitt samfunnsoppdrag i tråd med befolkningens forventninger. Ikke bare i dag, men også fremover.
Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, understreker at nærpolitireformen omhandler både struktur og antall politidistrikter, men også oppgaveportefølje, ansvarsfordeling, og ikke minst ledelse, kultur, og holdninger i politiet.
Dette flertallet viser videre til at målet med reformen er et nærpoliti som er operativt, synlig og tilgjengelig, og som har kapasitet og kompetanse til å forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger, og sikre innbyggernes trygghet. Det innføres blant annet krav til prosess for endring av tjenestestruktur for å sikre lokal forankring, samt krav til politiets responstid i hele landet. Forebygging, etterforskning og operativ polititjeneste styrkes. Antall politidistrikter reduseres fra 27 til 12.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener at dagens organisering i 27 politidistrikter ikke gir nødvendige forutsetninger for å utvikle spesialistfunksjoner og kapasiteter til å håndtere større og alvorlige saker og hendelser godt nok. Det er for store forskjeller mellom politidistriktene i størrelse, volum, kriminalitetsomfang, saksbehandlingstid og oppklaringsprosent. Det er vanskelig å utvikle et felles kunnskapsgrunnlag, prosedyrer og metoder for politiets arbeid.
Flertallet viser videre til at antall tjenesteder bør reduseres, men ikke så mye som i Politianalysens anslag. Flertallet mener at tilgjengelighet og beredskap sikres ved flere operative og synlige politifolk med kompetanse til å håndtere de situasjonene som kan oppstå.
Flertallet mener at strukturene i politiet må endres i takt med det nye kriminalitetsbildet, teknologisk utvikling og basert på tidligere erfaringer. Samtidig skal politiets lokale forankring ivaretas.
Flertallet vil fremheve at både Gjørv-kommisjonens rapport og Politianalysen viste at vi er nødt til å ta grep som gjør politiet bedre i stand til å møte både dagens og fremtidens kriminalitetsutfordringer. Flertallet mener status quo ikke kan være løsningen på Gjørv-kommisjonens tydelige konklusjon, som slo fast at:
«myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig, og gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere.»
Flertallet mener at potensialet i politiet er stort. Politianalysen viste imidlertid at politiet ikke er organisert eller ledet for å sikre befolkningen best mulig polititjenester i hele landet. Flertallet er opptatt av at beredskapen i politiet styrkes og organiseringen tilpasses fremtidens kriminalitetsbilde.
Flertallet vil fremheve betydningen av bredden i politiets samfunnsoppdrag. Politiet er til stede på en rekke arenaer, både i lokalsamfunnet og nasjonalt. I utviklingen av trygge lokalsamfunn har politiet en avgjørende rolle. Samarbeidet og samhandlingen med kommunene, idrettslag, frivillige organisasjoner og lag, samt dialogen med næringslivet bidrar etter flertallets oppfatning til at politiet har stor tillit og legitimitet i befolkningen.
Flertallet vil understreke betydningen av tilstrekkelig bemanning og ressurstilgang for at politiet skal kunne sikre tilstedeværelse i lokalmiljøene og styrke beredskapsevnen.
Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener gjennomføringen av nærpolitireformen skal forsterke en organisasjonskultur i politiet som støtter opp under etatens samfunnsoppdrag. Politiet må samles om en felles identitet og felles verdier. Dette flertallet viser til at utviklingen av medarbeiderskap og lederplattformen i politiet skal bidra til at politiansatte på alle nivåer opplever at politiets endringskultur ivaretas i den daglige utførelsen av polititjenesten. Dette flertallet mener ledelse i politiet bør bygges på faglig frihet, tillit til de ansatte og tydelig ansvarsplassering.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at Gjørv-kommisjonen trakk frem den politiske detaljstyringen av politiet som en svakhet. Disse medlemmer er opptatt av at man gjennom nærpolitireformen gir politiet de rammebetingelsene og ledelsesverktøyene som de trenger for å løse sitt samfunnsoppdrag i tråd med befolkningens forventninger. Gjennom å gi politiet større faglig frihet, med tydelig ansvarsplassering og hensiktsmessige rammebetingelser kan man legge til rette for god ledelse, kultur og holdninger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Gjørv-kommisjonens hovedkritikk gikk ut på at svikten skyldes manglende holdninger, kultur og ledelse. Det er etter disse medlemmers mening derfor et politisk ansvar å sikre endringer for å endre nettopp dette.
Komiteen viser til at politiet som samfunnets sivile maktapparat er betrodd en rekke fullmakter som ved bruk kan være svært inngripende overfor innbyggerne. Politiets egenart stiller betydelige krav til kontroll og styring av virksomheten. Det må påses at myndigheten utøves innenfor lovens rammer og på en måte som ivaretar den enkeltes rettssikkerhet gjennom effektive kontrollordninger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at regjeringen Stoltenberg II satte i gang arbeidet med å reformere politiet. Den daværende regjeringens mål var å bidra til å få politikraft ut der folk bor, å styrke etterforskningskapasitet i alle deler av landet og å ta tak i de ledelses- og kulturutfordringene NOU 2012:14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen tok opp i sin kritikk. Prop. 61 LS (2014–2015) er regjeringen Solbergs forslag til politireform, sammen med partiet Venstre.
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet mener at nettopp fordi politireformen har stor betydning for landets trygghet og politiets hverdag, fortjener den et bredest mulig flertall bak seg.
Disse medlemmer vil påpeke at utgangspunktet for arbeidet har en rekke gode trekk: Nordmenn har stor tillit til politiet. Vi har lav kriminalitet sammenliknet med de fleste andre land. Vi er vant til å se politiet i samspill med andre deler av samfunnet for å forebygge kriminalitet. Men det er bred enighet om at politiet har utfordringer både knyttet til kultur, ledelse, innhold og organisering. Det gir reformen en mulighet til å gjøre noe med.
Disse medlemmer vil fremheve nærpolitiet som viktig. Det betyr et politi som kjenner lokalmiljøet godt nok til å forebygge kriminalitet, og til å reagere raskt hvis noe galt skulle skje. Det innebærer også et politi som kjenner nød- og beredskapsetatene i sitt lokalsamfunn, og som har systematisk samarbeid med dem og de frivillige organisasjonene. Derfor er disse medlemmer positive til organisatoriske endringer som kan styrke politiets tilstedeværelse der folk bor. Disse medlemmer er åpne for en klar reduksjon i antall politidistrikter, og disse medlemmer er åpne for å frita politiet fra en del av dagens forvaltningsmessige oppgaver. Det trengs endringer for at politiet skal svare bedre på fremtidens kriminalitets- og trusselbilde.
Disse medlemmer mener at Prop. 61 LS (2014–2015) har flere positive intensjoner. Men reformen løser blant annet ikke oppdraget fra NOU 2012:14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen, om at det som skilte det som gikk bra fra det som gikk dårlig, var kultur, ledelse og holdninger. Omtalen her er blant de korteste i proposisjonen. Reformen mangler også begrunnelser for distriktsorganiseringen utover helt generelle betraktninger. Den mangler tydelige nok kriterier for distriktenes interne organisering knyttet til lokale tjenestesteder og driftsenheter, krav til lokal prosess før endring, og lokalt medeierskap etter endring, til at disse medlemmer kan ha sikkerhet for at resultatet av endringene faktisk blir økt lokal tilstedeværelse. Reformen omtaler eller klargjør heller ikke Politidirektoratets tiltenkte rolle fremover, til tross for at den under enhver omstendighet vil være sentral. Dette er generelle og gjennomgripende svakheter ved politireformen.
Disse medlemmer påpeker at i Prop. 61 LS (2014–2015) handler det mest om politiets struktur. Strukturendringer trengs for å frigjøre kapasitet. Men disse medlemmer understreker at man ikke må glemme en gammel lærdom om at struktur i seg selv ikke gir løsningen, strukturendringer alene bidrar ikke til mer nærpoliti eller en bedre politikultur.
Disse medlemmer er skuffet over at regjeringen og Venstre ikke har brukt muligheten politireformen gir til å klargjøre hvordan vi skal organisere en tydelig kriseledelse ved nasjonale kriser. Dersom ulike deler av landet blir utsatt for koordinerte angrep eller kriser som sammenfaller i tid, vil det i tillegg til lokal respons også være behov for en nasjonal koordinering. Dette påpeker også Gjørv-kommisjonen, som eksplisitt anbefalte en «operasjonssentral som ved behov, kan utgjøre en nasjonal politioperativ sentral». De anbefaler at denne legges til Oslo politidistrikt. De skriver at dette ikke bør legges til Politidirektoratet, som bør fokusere mer på faglig og administrativ ledelse.
Disse medlemmer deler Gjørv-kommisjonens anbefaling og viser til at regjeringen Stoltenberg II utredet spørsmålet allerede i 2013.
Disse medlemmer påpeker samtidig at enkelte gamle vedtak presenteres som nye tiltak. Når det står om «bruk av teknologi for mer effektiv oppgaveløsing» er dette gammelt nytt. Den digitale satsingen er det allerede tverrpolitisk oppslutning om. Utfordringen her er ressurser, det vil si bevilgninger i de årlige statsbudsjettene. Det samme gjelder omtalen av satsingen på vold mot barn og barnehus. Mye av dette ble allerede vedtatt av Stortinget i juni 2015.
Disse medlemmer registrerte at statsministeren under framleggelsen av avtalen om politireformen sa at «det er tid for handling, ikke utredning». Disse medlemmer er enige, men merker seg også at politireformen setter i gang minst fem helt nye utredninger: 1) organiseringen av politiets særorganer (som Kripos og Økokrim), 2) organiseringen av politiets beredskapsressurser (som beredskapstropp og bombegruppe), 3) påtalemyndighetens kapasitet og kompetanse, 4) om det skal etableres øvingssentre i hvert politidistrikt og hvilket innhold de skal ha, og ikke minst 5) endringer i deler av oppgaveporteføljen til politiet.
Disse medlemmer er ikke imot utredninger. Fakta og kunnskapsinnhenting er bra. Men disse medlemmer er litt undrende til at Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre har brukt 1,5 år på å avtale seg frem til disse utredningene. En påtaleanalyse ble foreslått av Arbeiderpartiet høsten 2013. Hadde regjeringen igangsatt ønsket allerede da, kunne utredningen vært i mål allerede nå. Slik har regjeringen forsinket deler av sitt eget arbeid.
Disse medlemmer vil til tross for kritiske innvendinger til proposisjonen understreke at det er et felles ansvar å legge grunnlaget for at vi har et politi som kan sikre trygghet etter de beste standarder i det norske demokratiet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil påpeke at politiet er i stadig utvikling. Innslaget av nye kriminalitetstyper blir stadig større, samt at antallet store alvorlige saker øker. Kriminaliteten er i større grad enn tidligere organisert, med både nasjonale og internasjonale forgreninger. De siste årene har man sett en kraftig oppblomstring av arbeidslivskriminalitet, straffbare handlinger over Internett og økonomisk kriminalitet. I tillegg har omfanget av smugling og narkotikasaker økt betraktelig. For å drive aktiv og målrettet kriminalitetsbekjempelse trengs det et politi som samarbeider godt nasjonalt og internasjonalt. Dette medlem finner imidlertid grunn til å påpeke at kvaliteten på politiarbeidet stort sett er høy, men at man i det daglige arbeidet opplever de økonomiske rammene og ressurstilgangen som en begrensende faktor for å kunne gjøre enda mer.
Dette medlem mener det er viktig at politiet gis de nødvendige forutsetningene for å løse sitt samfunnsoppdrag. Stortinget som bevilgende myndighet må ta sin del av ansvaret, blant annet ved å gjennomføre målet om 2 polititjenestemenn per 1 000 innbygger. Samtidig er det verdt å påpeke at også folk med annen utdannings- og erfaringsbakgrunn har en viktig plass i politietaten framover, også som etterforskere.
Dette medlem vil bemerke at regjeringens tittel på reformen er underlig. I stedet for «politireform» benytter regjeringen ordet «nærpolitireformen», som om man forutsetter at det skal bli mer politi nærmere folk med denne reformen. I realiteten overlates mye av den fremtidige utviklingen av politiet til andre enn politikere, slik at det endelige resultatet er uklart.
Dette medlem vil peke på hvor viktig det er at reformen legger opp til et synlig, tilstedeværende og forebyggende politi. Dette er nødvendig for å sikre trygge og gode lokalsamfunn. Dette innebærer at det må innføres strenge krav til responstid over hele landet. Folk i områder med spredt bosetting, må kunne føle seg like trygge som folk i større byer.
Dette medlem mener det fremtidige antallet politidistrikt bør være 18, og således følge fylkesmodellen, med unntak av Agderfylkene, som allerede er slått sammen. Med en slik modell vil man sikre at avstandene ikke blir for store, at det er mulig å drive rasjonell styring av politidistriktene og ikke minst ha tilstrekkelig kontroll. Dette medlem vil vise til at andre reformer med storstilte sammenslåinger har blitt gjennomført med mindre hell. En gjennomgang av måltall og måloppnåelse i dagens politidistrikt viser at de mindre distriktene har høyere måloppnåelse på sentrale punkter. Dette er viktig for folks tillit til politiet. Derfor er det urealistisk å tro at en massiv sammenslåing av politidistrikter vil føre til bedre tjenester, tvert om vil man se at antallet kapasitetshenleggelser vil øke stort og bli mer i tråd med praksis i de store byene i dag.
Dette medlem vil understreke at politidistriktsgrenser ikke skal være til hinder for utstrakt samarbeid mellom distrikt, noe som også praktiseres i dag. Det er nødvendig for å kunne bekjempe og etterforske saker effektivt.
Dette medlem ønsker ikke en massiv nedleggelse av tjenestesteder/lensmannskontorer. I de tilfeller hvor en endring kan være hensiktsmessig, skal det gjøres etter gode lokale prosesser og ikke ensidig baseres på Politidirektoratets eller politimesternes vurderinger. Selv om ikke alle kommuner har døgnåpne lensmannskontorer, er lensmannskontorene en viktig samfunnsinstitusjon i lokalmiljøene, samt at lensmannen har et klart definert ansvarsområde. Jo større avstandene blir, desto vanskeligere blir det å drive målrettet politiarbeid.
Dette medlem vil fremheve at Gjørv-kommisjonens rapport og Stortingets håndtering av denne, viser at hovedproblemene i politiet er knyttet til ledelse og kultur, og ikke nødvendigvis distriktsinndelingen. Dette medlem er sterkt kritisk til at enkelte tar Gjørv-rapporten til inntekt for massiv sentralisering og sammenslåinger.
Dette medlem vil understreke at fremtidens politi må bygges nedenfra. Det er viktig at man fra politisk hold ikke bare diskuterer struktur, men forholder seg til realiteter. En politileder som har stor avstand til det ytterste ledd i organisasjonen, vil støte på problemer i styringen av politidistriktet. Ved for store distrikter vil den enkelte politimester omgi seg med en ledergruppe som vil være langt fra det utøvende ledd. Dette er et stort problem ved enkelte politidistrikter også i dag.
Dette medlem vil videre peke på viktigheten av en kompetent, tilstedeværende og riktig dimensjonert påtalemyndighet. For å ha et velfungerende politi er man helt avhengig av at påtalesporet er i stand til å utføre etterforskningsledelse og et godt kvalitativt arbeid. Påtalemyndigheten må således ikke glemmes i arbeidet med fremtidig organisering av politietaten.