Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ruth Grung, Tove Karoline Knutsen, Freddy de Ruiter, Niclas Tokerud og Karianne O. Tung, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet, lederen Kari Kjønaas Kjos, Harald T. Nesvik og Morten Wold, fra Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, fra Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, merker seg at det i 2014 ble sendt på høring et forslag til spesialistutdanning for leger, der det ble lagt frem ulike modeller for spesialistutdanningen. Endringene gjelder blant annet fordeling av ansvar og myndighet. Det krever endring i gjeldende forskrifter. Komiteen merker seg videre at nye forskrifter skal sendes på høring når endringer i legers spesialistutdanning er besluttet.

Komiteen merker seg videre at departementet ikke har tatt stilling til omleggingen av spesialistutdanningen. Helsedirektoratets foreslåtte modell gjør det nødvendig å endre gjeldende forskrifter. Det vil bli behov for å gi bestemmelser om utdanningen, utdanningsinstitusjonene, opptak i utdanningsstillinger og godkjenning av spesialister.

Komiteen merker seg at det at det var et premiss fra departementet at direktoratet skulle foreslå en fremtidsrettet spesialitetsstruktur og spesialistutdanning, og at samhandlingsreformen, helse- og omsorgstjenesteloven og folkehelseloven må gjenspeiles i utdanningen. Komiteen støtter at det overordnede mål med endringene er bedre kvalitet i diagnostisering, behandling og oppfølging av pasientene, med god samhandling mellom nivåene. Komiteen er enig at pasientsikkerhet må være et sentralt element.

Komiteen merker seg at det foreslåtte spesialistutdanningsløpet fra Helsedirektorat vil bestå av:

• et tredelt spesialiseringsløp bestående av én del med felles kompetanseplattform for alle spesialiteter, del 2 med felles faglig kompetanseplattform for grupper av spesialiteter og del 3 med et spesialiseringsløp som er unikt for den enkelte spesialitet

• et sett av gjennomgående obligatoriske kompetansemoduler av ikke-medisinskfaglig art, men som er nødvendige for å utøve legerollen på en god måte

• et forslag til et mer strukturert spesialiseringsløp hovedsakelig basert på faste stillinger

Komiteen merker seg at det vil være en vurdering av hvorvidt læringsmålene er oppfylt, som avgjør spesialistlengden for den enkelte.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, støtter at det gis en klar lovhjemmel til å forskriftsregulere ny ordning for spesialistutdanning for leger, og at det kan gis bestemmelser om utdanningens innhold og lengde, utdanningsinstitusjonene, inkludert godkjenning av utdanningsinstitusjoner og organisering av utdanningsstillinger.

Komiteens medlem frå Senterpartiet vil stemme imot å gi lovheimel til å forskriftsregulere ny ordning for spesialistgodkjenning for legar, før departementet har tatt stilling til omlegginga av spesialistutdanninga. Dette medlem viser til innspel frå Den norske legeforening, som under tvil har støtta lovendringa og som i høyringa i komiteen hadde følgjande merknad:

«Spesialistutdanningen av leger og organiseringen rundt dette spørsmål er av stor nasjonal betydning. Departementet foreslår en lovhjemmel som er enda videre enn dagens for å kunne regulere innholdsmessige og organisatoriske spørsmål uten Stortingets involvering. Dette gjelder ikke bare de endringer som skal skje nå, men også for fremtidige (forskrifts)endringer. Det kunne vært naturlig å avvente til det foreligger en endelig plan for innhold og organisering».

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener at ansvar og organisering av spesialistutdanningen av leger er svært viktig for kvaliteten i norsk helsetjeneste.

Flertallet mener det ikke er nødvendig at regjeringen fremmer egen sak til Stortinget om organisering og vilkår for den fremtidige ordning med godkjenning av spesialister i helsetjenesten, før ny ordning trer i kraft.

Flertallet påpeker at i Legeforeningens høringsnotat til saken gis det støtte til lovendringen. Legeforeningen mener det pågår en utredningsprosess med departementet som Legeforeningen opplever som konstruktiv. Legeforeningen gir bidrag i prosessen og sier de har tro på å finne gode løsninger. De sier:

«Vi ser at forskriftsregulering antakelig er mest hensiktsmessig for de endringer som planlegges, og at dette er en videreføring av dagens reguleringsform.»

Legeforeningen påpekte i høringen det de mener er viktige områder når det gjelder forslaget til spesialitetsstruktur. Det gjelder nødvendigheten av mer helhetlige og strukturerte spesialiseringsløp, lengden på normert spesialiseringstid, supervisjon under spesialistutdanning, kvalitetssikring av utdanningsinstitusjoner, og videreføring av spesialitetskomiteene som gir råd om innhold i spesialitetene.

Flertallet har tiltro til den konstruktive dialogen det er mellom legeforening og departement i utformingen av ny spesialitetsstruktur. Flertallet mener det ikke er riktig at Stortinget går inn i denne prosessen og detaljstyrer et utdanningsløp. Det er ikke slik at Stortinget styrer oppbygging, lengde og konkret faglig innhold i andre utdanninger, som for eksempel videreutdanninger i psykologi, sykepleieres masterprogrammer eller fysioterapeuters spesialiseringer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til proposisjonens henvisning til anmodningsvedtaket fra helse- og omsorgskomiteen i behandlingen av Ot.prp. nr. 83 (2008–2009), hvor komiteen ba regjeringen legge frem en egen sak om organisering og vilkår for den fremtidige ordningen med spesialistgodkjenning og utdanning av spesialister i helsetjenestene, jf. anmodningsvedtak nr. 566 (2008–2009) og Innst. O. nr. 122 (2008–2009).

Disse medlemmer mener i likhet med høringsinnspillet fra Den norske legeforening at det er behov for å styrke dagens spesialistutdanning, og viser samtidig til at det er flere svært prinsipielle og krevende endringer som nå er til vurdering. Disse medlemmer mener det ville være mest naturlig å avvente forskriftsendringer til innhold og organisering var klar, ettersom de foreslåtte endringene vil gi regjeringen fullmakter til å regulere innhold og organisering av legers spesialistutdanning uten å involvere Stortinget. Disse medlemmer ser likevel at dagens ordning gjennomgående er forskriftsregulert, og at dette antakelig er hensiktsmessig også fremover.

Disse medlemmer understreker imidlertid viktigheten av at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med egen sak om organisering og vilkår for den fremtidige ordningen med spesialistgodkjenning og utdanning av spesialister i helsetjenestene, før den nye ordningen vedtas. Dette er nødvendig for å sikre at Stortinget er godt involvert i den store omleggingen som kommer, og som vil få stor betydning for utviklingen i norsk helsetjeneste i framtida.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme egen sak for Stortinget om organisering og vilkår for den fremtidige ordningen med spesialistgodkjenning og utdanning av spesialister i helsetjenestene, før en ny ordning trer i kraft.»

Komiteens medlem frå Senterpartiet merkar seg at Den norske legeforening er imot at normert spesialiseringstid vert redusert med 1–1,5 år slik direktoratet føreslår, og at dei meiner at redusert spesialiseringstid vil senke kompetansekravet for nye spesialistar. Det vert òg hevda frå Den norske legeforening si side at kvalitetssikring av utdanningsavdelingar er for svakt i direktoratet sitt forslag. Dette medlem meiner det er uforståeleg at Stortinget skal gi regjeringa fullmakt til å avgjere desse spørsmåla utan Stortinget si involvering.

Komiteen mener det er viktig med økt kompetanse i akuttmottak. Komiteen vil påpeke at Helsetilsynet ved tilsyn i 2007 fant at mange pasienter opplevde uforsvarlig behandling og lange ventetider ved norske akuttmottak. Dette dokumenteres i rapporten «Mens vi venter ...» – forsvarlig pasientbehandling i akuttmottakene? Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2007 med forsvarlighet og kvalitet i akuttmottak i somatisk spesialisthelsetjeneste. Rapporten påpekte særlig manglende breddekompetanse innen akuttmedisin, og at arbeidet i akuttmottaket ofte blir utført av yngre leger uten nødvendig opplæring eller veiledning fra leger med akuttmedisinsk kompetanse.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det er gjort tiltak for å bedre kvalitet i mottak, og at St. Olavs Hospital har hatt et prosjekt der man har fokusert på eldre mennesker med akutt sykdom. Eldre mennesker har ofte et sammensatt sykdomsbilde med for eksempel bryst- eller magesmerter, falltendens, kognitiv svikt, dehydrering og bevegelsesproblemer. Flertallet viser til at ved InnoMed-forprosjektet «Akuttmottak for eldre» (2012–2013), har St. Olavs Hospital, Sykehuset Vestfold, Trondheim kommune og SINTEF utarbeidet en rapport.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, er glad for at Legeforeningen støtter ambisjonen om heving av kompetansen i akuttmottak. Flertallet tar til orientering at Legeforeningen anbefaler en utvikling av spesialiteten generell indremedisin med mer mottakskompetanse, for å møte behovet før økt kompetanse. Flertallet viser til at departementet vil kommet tilbake til spesialisering innen mottaks- og indremedisin i Nasjonal helse- og sykehusplan i oktober d.å..

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at ny spesialitet i mottaks- og indremedisin også er blant endringene som nå er til vurdering og som er av stor betydning for befolkningens helsetilbud. Dette medlem viser i den forbindelse til Legeforeningens høringsuttalelse til komiteen der det under overskriften, Ny spesialitet i mottaks- og indremedisin, heter at:

«Legeforeningen støtter ambisjonen om økt kompetanse i akuttmottak. Vi har anbefalt en utvikling av spesialiteten generell indremedisin med mer mottakskompetanse. Dette fordi majoriteten av pasientene i akuttmottak har indremedisinske problemstillinger. For øvrige spesialiteter som arbeider i mottak har Legeforeningen foreslått et kompetanseområde (tilleggsutdanning) som påbygging på relevante spesialiteter. Dette vil gi en rask oppbygging av nødvendig kompetanse. Legeforeningen anser at en ny spesialitet i akuttmedisin kun vil være egnet ved de 4-6 største sykehusene i Norge (universitetssykehusene), og ikke egnet ved de mindre sykehusene.»

Dette medlem deler Legeforeningens syn på at en slik modell ikke er egnet på de aller fleste sykehusene i Norge. Dette medlem mener at spesialitetsstrukturen i Norge må støtte opp under befolkningens behov for en kvalitativt god, desentralisert akuttberedskap. Dette medlem mener dette kan skje ved å styrke den akuttmedisinske kompetansen hos dagens legespesialister i sykehus, som en tilleggsutdanning. Alle akuttmottak må dessuten ha beredskap i både indremedisin, kirurgi og anestesi for å sikre breddekompetansen i mottak. Dette medlem mener at spørsmål av så stor betydning for befolkningens akuttberedskap må fremlegges til behandling i Stortinget.

Komiteen mener at det også er nødvendig med de andre lovendringene som foreslås i proposisjonen. Det gjelder oppheving av helsepersonelloven § 46 om elektronisk pasientjournal og endring i helsepersonelloven § 12 vedrørende plikt til å bistå med undersøkelser i forbindelse med straffbare forhold. Komiteen merker seg at § 46 er blitt overflødig etter vedtaket av pasientjournalloven, og at helsesekretær listes opp i § 12 som personellgruppe som har plikt til å bistå med undersøkelse ved straffbare forhold.

Komiteen støtter de foreslåtte endringer i helsetilsynsloven § 1 (om tilsyn med helse- og omsorgstjenesten m.m.) om at den enkelte fylkeslege må utnevnes av Kongen i statsråd. Komiteen mener dagens ordning er unødvendig byråkratisk og tidkrevende. Fylkeslegen er ikke et eget forvaltningsorgan og ikke leder av egen etat. Komiteen mener at fylkesmannen bør få fullmakt til å ansette fylkesleger. Komiteen understreker at fylkeslegen fyller viktige funksjoner for helse- og omsorgstjenesten i sitt fylke, og at det er nødvendig med betydelig kontakt mellom fylkesleger og sentrale myndigheter. Komiteen støtter derfor departementets vurderinger om at fylkeslegen etter den nye ordningen videreføres som avdelingsleder på «ledernivå 2» hos fylkesmennene.