Kulturdepartementet legg med dette fram forslag til
endringar i lov 9. juni 1989 nr. 32 om avleveringsplikt for allment
tilgjengelege dokument.
Pliktavlevering er eit lovpålagt krav til alle
utgivarar, trykkjeri, produsentar og importørar av dokument om å
levere frå seg eksemplar av alt materiale som er gjort tilgjengeleg
for allmenta, til Nasjonalbiblioteket til bevaring og bruk som kjeldemateriale
for forsking og dokumentasjon.
Formålet med revisjonen er å klargjere plikta
til å avlevere allment tilgjengelege dokument utan omsyn til kva
medium dokumenta er gjorde tilgjengelege i. Både fysisk og digitalt
materiale er avleveringspliktig og skal behandlast likt, så langt
det er formålstenleg. Det er viktig at dei same vilkåra og prinsippa
blir lagde til grunn for avlevering, automatisert innsamling (hausting) og
bevaring av alle medietypar.
I dag digitaliserer Nasjonalbiblioteket store
delar av samlinga av sikrings- og konserveringsomsyn. Dette vil
kunne gjerast meir kostnadseffektivt dersom Nasjonalbiblioteket
kan få levert det digitale grunnlagsmaterialet saman med utgivingsformatet.
Departementet foreslår derfor å påleggje utgivaren å levere frå
seg det digitale grunnlagsdokumentet saman med utgivingsformatet.
Departementet understrekar samtidig at bruken av dette materialet
skal regulerast i forskrift, og at bruken skal vere innanfor dei rammene
som blir sette av internasjonale konvensjonar. Dette er behandla
nærare i kapittel 4 av meldinga.
Departementet foreslår også ein heimel som gir Nasjonalbiblioteket
rett til automatisert innsamling (hausting) av digitale, internettbaserte
dokument. Sidan ein slik innsamlingsrett kan reise særlege utfordringar
for personvernet, er trygginga av personvernet behandla særskilt.
Omsyn til kulturvernet tilseier at det er viktig å ta vare på mest
mogleg materiale. Samtidig er det eit viktig personvernprinsipp
at kvar enkelt har rett til kontroll over eigne personopplysningar.
Det har derfor vore viktig å sikre personvernet gjennom å foreslå
ein særskild heimel for bevaring. Av personvernomsyn er det også
foreslått strengare reglar for tilgang til nettarkivet enn dei som
gjeld for anna pliktavlevert materiale. Forslaget sikrar at bevaringa
av informasjonen blir gjord med så få inngrep i personvernet til
kvar enkelt som mogleg. Dette er behandla nærare i kapitla 6, 7 og
8 i meldinga.
Det er særlege utfordringar knytte til personvernet
for barn i samband med den auka aktiviteten deira på Internett.
Ein bør derfor ta ekstra omsyn til personvernet for barn når ein
samlar inn materiale frå nettsider. Inngrepet i personvernet til den
enkelte blir mindre dersom høvet til klausulering og sletting blir
utvida. Dette er behandla nærare i kapittel 7 i meldinga.
Endringsforslaget inneber:
Det blir slått fast at både fysiske og digitale
dokument skal avleverast. Utgivar eller produsent blir pålagd å
avlevere det digitale grunnlagsmaterialet for dokumentet, i tillegg
til utgivingsmediet.
Nasjonalbiblioteket får heimel til å gjere ei
automatisk innsamling (hauste) av norsk materiale som er gjort allment
tilgjengeleg på Internett.
Desse tiltaka er foreslått for å sikre personvernomsyn
ved innsamling av nettdokument:
Nasjonalbiblioteket
skal informere om innsamling av nettmateriale både før og under
sjølve innsamlinga.
Passordverna sider som ikkje er allment
tilgjengelege, skal ikkje avleverast.
Informasjon på passordverna sider som er
allment tilgjengelege ved at alle kan få tilgang til dei gjennom
registrering eller betaling, skal avleverast i den grad dei ville
vore omfatta av avleveringsplikta om dei vert gitte ut i anna format.
Det blir gitt avgrensa tilgang til dei
delane av nettarkivet som vil kunne innehalde personsensitivt materiale.
Den personopplysningane gjeld, vil kunne
be Nasjonalbiblioteket om å søkje etter eigne personlege opplysningar,
for så å kunne søkje Nasjonalbiblioteket om å få merknad hefta til dokumentet,
eller om at opplysningane blir klausulerte eller i nokre tilfelle
sletta.
Informasjon som er lagd ut av privatpersonar
under 18 år, eller som omhandlar personar under verjemål med fråtaking
av rettsleg handleevne, kan ein krevje klausulert og i somme tilfelle
sletta.
Personopplysningar som det aldri har vore
meininga å gjere tilgjengelege for allmenta, eller som er lagde
ut av tredjemann og ikkje er gjorde alminneleg kjende av den personopplysningane gjeld,
kan ein krevje klausulerte eller sletta.
Ein person som har gjort allment tilgjengeleg personopplysningar
om seg sjølv, kan krevje at personopplysningane blir klausulerte
eller sletta dersom det vil medføre ei vesentleg ulempe at informasjonen
blir oppbevart til forskingsformål.
Departementet foreslår at det skal opprettast
ei særskild nemnd som skal behandle avslag på søknad om klausulering
eller sletting.
Definisjonen av omgrepet dokument blir foreslått
endra slik at han blir tilsvarande som for dokumentomgrepet i mellom
anna arkivlov, forvaltningslov og offentleglov.
Departementet foreslår å fjerne konsesjonskravet
som vilkår for pliktavlevering av kringkasting.
Pliktavleveringslova har ikkje vore revidert sidan
ho tok til å gjelde 1. juli 1990. Den digitale utviklinga dei siste
tjuefem åra har reist fleire problemstillingar som har skapt eit
behov for oppdatering av lov og forskrift.
Den teknologiske utviklinga inneber at det for innsamling
av nettdokument er eit særskilt behov for å vurdere nærare forholdet
mellom personvernomsyn og kulturvernomsyn.
I dag skjer publisering og formidling i aukande grad
i digital form. Mange aktivitetar er flytta til Internett, og mange
nye har oppstått.
Ei pliktavlevering som også omfattar innsamling og
avlevering av digitalt materiale, er nødvendig for å kunne dokumentere
samtida og samfunnsutviklinga vår.
Departementet ser det som viktig at det ikkje oppstår
tolkingstvil som kan føre til at dokument fell utanfor avleveringsplikta.
Sjølv om definisjonen av omgrepet har halde seg godt og medverka
til klarare avgrensingar av avleveringsplikta i tvilstilfelle, er
det viktig at eit slikt sentralt omgrep er definert på same måten
i alle regelverk der det er meint å bety det same.
Ei justering av definisjonen sikrar heilskap
i omgrepsbruken i lovverket og sikrar at ein unngår at små ulikskapar
i ordlyden i forskjellige lover kan føre til uønskt forskjellsbehandling.
Departementet foreslår at definisjonen av dokument
i pliktavleveringslova § 3 første ledd andre strekpunkt blir endra
slik at han får same ordlyd som definisjonen av dokument i forvaltningslova.
Det aller meste av det materialet som blir gjort tilgjengeleg
for allmenta i dag, vil ha eit digitalt grunnlagsmateriale, sjølv
om utgivinga skjer i ei fysisk form.
Det vil vere formålstenleg og samfunnsøkonomisk
effektivt at Nasjonalbiblioteket får avlevert det digitale grunnlagsdokumentet
i tillegg til det fysiske mediet dokumentet blir gjort tilgjengeleg i,
framfor å måtte digitalisere avlevert materiale etterpå. Eit slikt
krav vil representere ei utviding av gjeldande avleveringsplikt
for utgivar eller produsent og krev derfor heimel i lov.
I høyringsnotatet blei det foreslått å endre
§ 4 i lova slik at ho opnar for at digitalt grunnlagsmateriale kan
krevjast avlevert saman med utgivingsformatet.
Dei aller fleste høyringsinstansane var positive til
dette forslaget.
Gjeldande praksis for fysiske dokument inneber at
det pliktavleverte materialet blir gjort tilgjengeleg for forsking
og dokumentasjon ved Nasjonalbiblioteket og universitetsbiblioteka
i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.
Departementet legg til grunn at omgrepet «forsking»
i pliktavleveringslova korresponderer med det same omgrepet i forvaltningslova § 13 d,
der forsking svarer til studium på masternivå under rettleiing av
kompetent rettleiar. Denne føresegna inneber at forvaltninga kan
gi innsyn i materiale underlagt teieplikt for forskingsformål. Arkivverket
nyttar den same forskingsdefinisjonen ved vurdering av om forskarar skal
få tilgang til avlevert arkivmateriale som er underlagt teieplikt.
Tilvisinga til dokumentasjonsformål i formålsparagrafen
betyr at det avleverte materialet også skal kunne brukast til meir
enn forskingsprosjekt ved universitet og høgskular. Studentar skal
til dømes kunne bruke kjelder frå Nasjonalbibliotekets samlingar
når dei skriv oppgåver eller førebur seg til eksamen. Dokumentasjonsformål
omfattar også bruk av kjeldemateriale i til dømes utgreiingsarbeid, slektsforsking
og bygdebokskriving. Det same vil gjelde journalistar og forfattarar
som søkjer etter bakgrunnsstoff til prosjekta sine.
Omgrepet «dokumentasjonsformål» i pliktavleveringslova
§ 1 omfattar også tilgang basert på behov for å identifisere dokument
frå rettshavaren sjølv eller innhaldet i enkeltdokument ved mistanke
om plagiat eller forskingsfusk.
Det er nødvendig å finne ein god balanse mellom at
pliktavlevert materiale skal fungere som kjeldemateriale for forsking
og dokumentasjon, og at pliktavleveringa er eit inngrep i eineretten
til opphavsmannen. Rettshavarorganisasjonane er positive til den
sida av pliktavleveringa som er knytt til konservering, men er skeptiske
til å utvide bruken for mykje. I høyringsrunden har det kome fleire
kritiske merknader til forslaget om tilgjengeleggjering av det digitale
grunnlagsmaterialet, som er foreslått regulert i forskrift.
Ei godt fungerande pliktavleveringsordning er avhengig
av eit godt samarbeid mellom Nasjonalbiblioteket og opphavsmennene.
Departementet understrekar at bruk av pliktavlevert materiale skal
liggje innanfor ramma av dei konvensjonsforpliktingane Noreg har
i samband med opphavsretten. I samsvar med Bernkonvensjonen må avgrensingar
i eineretten til opphavsmannen berre gjelde i spesielle og avgrensa tilfelle,
ikkje skade den normale utnyttinga av verket og ikkje på urimeleg
måte setje til side dei legitime interessene til opphavsmannen.
Etter åndsverklova må ikkje avgrensingsreglane i bibliotek mv. innebere
ein «nevneverdig økonomisk konkurranse med opphavsmennene», og regulering
av bruken av pliktavlevert materiale må ta omsyn til dette. Dei
nærare reglane for bruken av det pliktavleverte materialet vil bli
gitt i forskrift, som vil bli gjenstand for eiga høyring.
Departementet meiner det er viktig å heimle retten
til å kunne krevje avlevert det digitale grunnlagsmaterialet. Dette
er viktig av bevaringsomsyn og ikkje spesielt kontroversielt. Departementet
foreslår derfor ei endring i § 4 første ledd som pålegg utgivaren
å avlevere digital fil i tillegg til den forma som dokumentet blir
gjort allment tilgjengeleg i. Departementet foreslår at bruken av
det avleverte materialet blir regulert i forskrift heimla i åndsverklova.
Utarbeidinga av forskriftene vil skje i dialog med opphavsrettsorganisasjonane
og representantar for brukarinteressene og vil vere gjenstand for
ny høyring.
Departementet meiner at høyringsrunden ikkje har
gitt eit klart nok svar på om det er formålstenleg å gå ned frå
sju til fem avleveringseksemplar. Nasjonalbibliotekets innspel om
at det vil vere ressurskrevjande å opne for vidarefordeling av det
pliktavleverte materialet etter bestilling frå dei enkelte universitets-
og høgskulebiblioteka, taler for å ikkje gå inn på ei slik ordning
inntil vidare.
Departementet foreslår å endre gjeldande ordning
slik at sju avleveringseksemplar blir eit maksimum, jf. § 4 første
ledd første punktum. Det blir da opp til Nasjonalbiblioteket å avgjere
kor mange eksemplar det er behov for å avlevere innanfor denne maksimumsgrensa.
Departementet foreslår vidare å fjerne spesifikasjonen
av konkrete medium i strekpunkta i § 4 og erstatte dette med ei
presisering av at avleveringsplikta omfattar både digitale og fysiske dokument
som er gjorde tilgjengelege for allmenta. Ei endring der det ikkje
blir opplyst om typar medium i lova, vil bidra til å understreke
at lova er medieuavhengig, og opnar for betre kostnadseffektivitet,
både for produsentar/utgivarar og Nasjonalbiblioteket. Nærare føresegner
knytte til talet på eksemplar av dei ulike media vil bli fastsette
i forskrift. Også kven som skal få eksemplar, reglar for bruken
av det digitale materialet og korleis dei avleverte eksemplara skal forvaltast,
vil måtte regulerast i forskrift med heimel i denne lova og åndsverklova.
Ved innsamling og bevaring av digitale dokument
frå Internett må det takast stilling til korleis personvernomsyn
skal sikrast. For fysiske, allment tilgjengelege dokument, som i
dei aller fleste tilfelle har ein ansvarleg utgivar, vil spørsmål
om personvern som hovudregel bli sikra som ein del av utgivingsprosessen.
Tilsvarande vil gjelde for nettsider med ein ansvarleg redaktør.
Dei fleste av nettdokumenta, slik som nettaviser, firmasider og
sider som høyrer til offentlege organ, vil stort sett innehalde
dokument med informasjon som ikkje reiser særlege spørsmål knytte
til personvernet. Digitale dokument som blir lasta direkte ned frå
nettet, vil derimot kunne utløyse personvernutfordringar.
Det er avgjerande at det blir etablert gode
og tilstrekkelege tiltak for å sikre personvernet ved innsamling
av nettmateriale. Det aller meste av nettmaterialet er personvernmessig
heilt uproblematisk å samle inn og arkivere, men det er likevel
viktig å etablere strenge reglar for tilgang til og god tryggleik
for det som er samla inn. Det er også nødvendig å leggje inn tilstrekkelege tryggingsmekanismar
som gjer at ein kan avgrense tilgangen til eller ta ut informasjonen
av nettarkivet som er blitt gjord tilgjengeleg for eit allment publikum
ved ein feil.
Sjølv om det finst ein behandlingsheimel for innsamling
av nettdokument i personopplysningslova, meiner departementet at
innsamlinga av allment tilgjengelege nettsider til bruk for forsking
og dokumentasjon bør heimlast i pliktavleveringslova, på lik linje
med at behandling av personopplysningar for arkiv- og statistikkformål
er regulert i eigne lover. Dette er også i tråd med det som er uttalt
både av Personvernkommisjonen og Personvernnemnda.
I høyringsrunden har det blitt peikt på at ein
del av dei ytringane som vil vere allment tilgjengelege på Internett,
vil ha ein annan og meir privat karakter enn fysiske dokument som
blir samla inn og tekne vare på i dag. Departementet legg til grunn
at det vil vere rett å halde på kravet om at allment tilgjengelege
dokument skal bevarast, også der det er snakk om innsamling av nettsider.
Dette gjeld trass i at mengda av ytringar som er tilgjengelege for
offentlegheita, har auka monaleg etter at Internett blei allemannseige.
Frå eit bevarings- og dokumentasjonsperspektiv vil
det utvida dokumenttilfanget ha stor verdi. Mykje av det som tidlegare
blei avlevert som privatarkiv til Nasjonalbiblioteket og Arkivverket
i form av privatbrev, dagbøker og anna, er no dokument publiserte
gjennom digitale medium, særleg i form av bloggar, tekstar i sosiale
medium og på Twitter. Dette er ein konsekvens av at det i dag er
mange fleire som skriv mykje meir enn det tidlegare generasjonar
med tilsvarande sosial, kulturell eller språkleg bakgrunn gjorde. At
ein kan få publisert meiningane sine i ein offentleg kanal utan
redaksjonell siling, har ført til ei demokratisering av den offentlege
meiningsutvekslinga.
Vurderinga av kva som er nødvendig å samle inn og
lagre for ettertida, skjer til dels allereie ved at det er bestemt
at det berre er informasjon som faktisk er tilgjengeleg for allmenta,
som skal samlast inn. Det er grunnleggjande for oppbygginga av eit
truverdig forskingsrelatert kjeldemateriale at valet av kva som
vil kunne vere interessant, ikkje blir gjort før innsamlinga. Kartlegging
av materialet på Internett viser dessutan at det vil vere vanskeleg
å gjere gode selektive utval av bevaringsverdig materiale på førehand.
Internettets raske utvikling og endring gjer det vanskeleg å lage
gode kategoriar som kan fange opp fenomen som kan oppstå både i nær
framtid og i eit lengre tidsperspektiv. Dette prinsippet for innsamling
er også lagt til grunn i Danmark og Finland.
Samlinga hos Nasjonalbiblioteket skal så langt det
er råd fungere som ei usensurert og fullstendig samling av alt materiale
som er gjort allment tilgjengeleg for allmenta, og som er relevant
for norske forhold. Ein føresetnad for å kunne praktisere ein informert
ytringsfridom er at ein kan få tilgang til alt relevant materiale,
og ein føresetnad for å kunne få tilgang til alt relevant materiale
i usensurert versjon er at det faktisk er lagra hos eit sikkert
og uhilda organ.
Frå eit kulturarvperspektiv bør det visast stor varsemd
med å opne for å reservere eller slette materiale som faktisk er
gjort tilgjengeleg for allmenta. For store inngrep i nettarkivet
vil svekkje integriteten og vil dermed også kunne svekkje truverdet
til forskinga på lengre sikt.
Frå eit personvernperspektiv kan ein likevel
ikkje sjå bort frå at det i særskilde tilfelle vil kunne oppstå
situasjonar der det vil vere eit behov for klausulering eller sletting
av enkelte dokument i nettarkivet. Departementet meiner at det bør vere
mogleg i heilt spesielle tilfelle å opne for dette, til dømes i
dei tilfella der det vil vere ei særleg belastning for den som opplysningane gjeld,
om dei blir verande i nettarkivet og gjorde tilgjengelege for forskings-
og dokumentasjonsformål.
Etter gjeldande pliktavleveringslov ligg det
føre ei plikt til å avlevere «vitnemåla om norsk kultur og samfunnsliv».
Dette inneber også ei plikt til å avlevere norsk digitalt materiale
som er gjort allment tilgjengeleg gjennom bruk av elektronisk kommunikasjon
via elektronisk kommunikasjonsnett, slik dette er definert i e-komlova
§ 1-5. Dette vil mellom anna omfatte kringkasting og dokument som
er publiserte på Internett.
Å måtte avlevere nettdokument er ei løysing
som er upraktisk både for dei avleveringspliktige og for Nasjonalbiblioteket
som mottaksinstitusjon. Forslaget frå departementet inneber ein
klarare heimel for og forenkling av avleveringsplikta ved at Nasjonalbiblioteket
får rett til å samle inn opne nettsider. Samtidig blir den generelle
avleveringsplikta for allment tilgjengelege digitale dokument ført
vidare på lik linje med fysiske dokument.
Bevarings-, dokumentasjons- og forskingsomsyn
taler for at målet må vere ei brei innsamling av nettdokument. Både
Personvernkommisjonen og Personvernnemnda argumenterer for at det bør
gjerast ei avgrensing av det materialet som skal haustast inn og
lagrast frå Internett. Utgangspunktet deira er at ein før innsamlinga
skal vurdere kor nødvendig det er å behandle personopplysningar.
Departementet meiner personvernet kan sikrast
i tilstrekkeleg grad både gjennom informasjon om kva som skal samlast
inn, om kva som er avgrensingane for tilgangen til det som er samla
inn, og gjennom i visse tilfelle å opne for å kunne klausulere eller
i nokre tilfelle slette informasjon etter innsamling.
Nasjonalbiblioteket kan også inngå innsamlingsavtalar
med forskjellige aktørar basert på andre vilkår. Dette vil mellom
anna bety at Nasjonalbiblioteket i dialog med utgivaren kan vurdere om
det er mest praktisk med innsamling eller avlevering av digitale
dokument. Dette vil vere relevant til dømes ved innsamling av betalingsbaserte
sider som fell innanfor verkeområdet til lova ved at dei er allment
tilgjengelege.
Fleire høyringsinstansar meiner at nettsider
med slik søkjemotorimmunisering bør sjåast som tilgangsavgrensa,
og at det bør krevjast samtykke forut for innsamling. Det blir argumentert
for ei avgrensing av pliktavlevering for slike sider fordi dei ikkje
kan reknast som allment tilgjengelege når ein ikkje kan søkje etter
dei med emneord i kjende søkjetenester.
Departementet deler ikkje oppfatninga om at denne
typen sider ikkje er allment tilgjengelege.
Departementet meiner det er viktig at også nettsider
med søkjemotorimmunisering blir hausta inn. Utgangspunktet er at
denne typen dokument er allment tilgjengelege. Søkjemotorimmunisering
reduserer ikkje tilgangen til nettsidene dersom ein har adressa,
men gjer at søkjemotorar ikkje listar sidene ved stikkordbaserte
søk. At ei side bruker robots.txt, betyr altså ikkje det same som
at ho er tilgangsavgrensa.
Departementet legg til grunn at sider med søkjemotorimmunisering
bør vere avleveringspliktige. Departementet meiner at dersom nokon
vil sikre seg mot at eigne nettsider blir hausta inn og lagra, må
dei leggja inn ei tilgangsavgrensing slik at sidene berre blir tilgjengelege
for ein slutta krins. Dette kan til dømes gjerast ved hjelp av passord.
For å sikre personvernet må det etablerast gode tiltak og rutinar
i samband med innsamling og lagring. Tilstrekkeleg informasjon om
at nettsider med søkjemotorimmunisering vil bli hausta og lagra,
både før og under sjølve lagringa, er ein føresetnad. Departementet
legg også opp til at det skal vere høve til å krevje at innsamla
materiale på nærare vilkår skal kunne klausulerast eller slettast.
I motsetnad til robots.txt er passordvern ei
faktisk tilgangsavgrensing. Som fleire høyringsinstansar har peikt
på, vil innsamling av slike sider kunne vere utfordrande for personvernet.
For å kome høyringsinstansane i møte og syte
for betre sikring av personvernet har departementet kome til at
passordverna sider som hovudregel ikkje skal samlast inn. Unntatt
frå denne hovudregelen vil vere informasjon frå passordverna sider
som ville blitt vurdert som allment tilgjengelege og dermed omfatta
av avleveringsplikta dersom innhaldet hadde vore utgitt på papir.
Nasjonalbiblioteket vil i samarbeid med eigar
av sida måtte gjere ei vurdering av kva for informasjon som vil
vere å rekne som allment tilgjengeleg.
Datatilsynet har tilrådd bruk av anonymisering av
persondata. Anonymisering betyr at ein fjernar informasjon som kan
brukast for å identifisere ein enkeltperson. Ei slik anonymisering
vil vere problematisk i eit kulturarvperspektiv. Anonymisering inneber
mellom anna eit inngrep i og sensurering av innsamla informasjon,
som igjen vil føre til at han taper seg i verdi eller mister verdien
som kjeldemateriale for forsking og dokumentasjon. Anonymisering
av nettsider vil vere både kostnadskrevjande og lite praktisk. Departementet
tilrår derfor at personvernet blir sikra på andre måtar enn gjennom
anonymisering.
«The chilling effect» er eit argument som blir brukt
for å avgrense tilgangen til brei innsamling og lagring av nettsider.
Teorien går ut på at informasjonsinnsamling og lagring av nettsider
med ytringar av privat karakter vil kunne avgrense ytringsfridommen
fordi det kan føre til at kommunikasjonen blir hemja. Ein går ut
frå at enkeltpersonar vil vere varsame i ytringane sine på nett i
frykt for at synspunkta deira blir lasta ned og lagra for ettertida.
Departementet viser igjen til at det berre er
allment tilgjengeleg informasjon som skal samlast inn, og at det
innsamla materialet berre skal nyttast til forsking og dokumentasjon,
med klare reglar for kven som kan få tilgang. Det innsamla materialet
skal ikkje brukast til etterretning. Departementet meiner det er
lite truleg at innsamling frå Internett for å bevare den digitale kulturarven
vil ha kjølande effekt på ytringsmangfaldet.
Departementet foreslår ein ny § 4 a som heimlar å
samle inn norsk materiale som er gjort allment tilgjengeleg via
nettet. Nettsider med robots.txt vil som utgangspunkt vere å rekne
som allment tilgjengelege og derfor avleveringspliktige etter pliktavleveringslova.
For passordverna sider vil det vere nødvendig med ein dialog med
sideeigaren for å avklare om sida er omfatta eller ikkje.
Departementet foreslår ikkje endring i gjeldande lovtekst
når det gjeld avgrensinga av kva norsk digitalt materiale på Internett
omfattar. Utgangspunktet både for fysiske og digitale dokument er
pliktavleveringslova § 4, jf. § 3: dokument som er gjorde tilgjengelege
for allmenta i Noreg. Dokument som er laga i utlandet, skal avleverast dersom
dei er laga for ein norsk utgivar eller særskilt tilpassa allmenta
i Noreg.
Arkivering av Internett vil vere eit augneblinksbilete
av korleis nettsidene såg ut på dette tidspunktet. Arkiveringa kan
gi ei oversikt over breidda av tilgjengeleg informasjon, eller ho
kan gå i djupna for å dokumentere innhaldet på ei side. Ei tredelt
innsamling av Internett vil samla sett sikre eit godt utval av digitale
dokument for ettertida. Dette vil omfatte:
tverrsnittsinnsamling:
heile .no og norsk materiale frå andre domene blir hausta med jamne
mellomrom
selektiv innsamling: Utvalde nettsider
blir hausta med kortare intervall, som aviser og offentlege sider
som regjeringa.no og stortinget.no
hendingsinnsamling: Utvalde sider blir
lasta ned med kortare intervall i samband med større nasjonale hendingar
Denne kombinasjonen svarer til den vanlegaste løysinga
for innsamling av nettdokument i andre land. Dette vil gi ei automatisert
arkivering av breidda og djupna av alt innhald og dessutan sikre
arkivering av innhald som ein reknar med har bevaringsverdi.
Nasjonalbiblioteket må dessutan etablere gode informasjonstiltak
som både syter for informasjon om korleis ein kan avgrense tilgangen
til kvar enkelt nettside og informasjon om at innsamling av ei nettside
har skjedd, og kva ein eventuelt kan gjere dersom ein meiner denne innsamlinga
er i strid med lova.
Det vil framleis vere mogleg å sikre seg mot
at eigne ytringar blir hausta inn og lagra. Ved å sikre sidene med
passord kan ein halde ytringane innanfor ein slutta krins slik at
dei ikkje blir avleveringspliktige.
Det skal gjerast ei konkret vurdering ved innsamling
av passordverna sider som likevel blir rekna som allment tilgjengelege.
Det er berre passordverna sider som klart hadde vore rekna som allment
tilgjengelege om dei var utgitte i eit anna format, til dømes på
papir, som skal avleverast. Til dømes vil passordverna medlemssider
for fagforeiningar vere å sjå på som allment tilgjengelege, men
ikkje alt innhaldet ville vore omfatta av avleveringsplikta om informasjonen vart
utgitt i eit anna format. Innhaldet på medlemssidene til ei fagforeining
vil kunne vere sensitivt, da medlemskap i fagforeiningar er definert
som sensitive personopplysningar, jf. personopplysningslova § 2
nr. 8. Personopplysningar frå passordverna sider som ikkje er allment
kjende, skal ikkje samlast inn. Dette er ei innstramming i forhold
til vilkåret i høyringsnotatet om at det berre var sensitive personopplysningar
som ikkje skulle samlast inn.
Det kan vere ei utfordring å sameine prinsippet
i personvernet om eigedomsrett til eigne personopplysningar med
prinsippet i pliktavleveringa om mogleg kjeldeverdi i framtida.
Departementet held fast ved at det ikkje kan vere slik at det er
opp til kvar enkelt å bestemme kva allment tilgjengelege nettdokument
som skal vere kjelde for forsking og dokumentasjon i framtida. Lovgivaren
må derfor avvege det kulturhistoriske perspektivet mot behovet for
eit tilstrekkeleg personvern.
I høyringsrunden er det uttrykt uro for at staten sit
på personopplysningar som kan brukast i andre samanhengar enn det
dei var meinte for. Sidan det som ligg i nettarkivet, er informasjon som
i utgangspunktet har vore tilgjengeleg for allmenta, kan ikkje departementet
sjå at faren for myndigheitsmisbruk av dette materialet skal vere
spesielt stort. Det er heller ikkje slik at kven som helst av framtidige
arbeidsgivarar eller andre som ønskjer å undersøkje kva enkeltpersonar har
lagt ut om seg sjølve på eit eller anna tidspunkt, skal ha tilgang
til dette arkivet. For å få tilgang til arkivet må den som ønskjer
tilgang, vise at det faktisk skal brukast til forsking eller dokumentasjon,og tilgang til uredigerte sider som inneheld
personsensitive opplysningar, vil vere tilgjengelege for forsking
berre i lokala til Nasjonalbiblioteket.
For å kunne sikre personvernomsyn på ein god måte
er utfordringa å avklare gråsona mellom det som blir rekna som allment
tilgjengeleg, og det som blir rekna som privat i det digitale rommet.
Døme på nettsider som kan vere i gråsona, er sosiale medium, nettsamfunn,
brukarstyrte fora og private bloggar. Vilkåra i lova er at det berre
er dei sidene som er opne for allmenta, som skal kunne samlast inn.
I dette ligg det at dersom ein blogg er passordverna eller ei facebookside er
reservert for godkjende venner, skal dei heller ikkje samlast inn.
For dei meir private sidene innanfor sosiale
medium som ikkje er passordverna, men der innhaldet klart er meint
berre å skulle gjerast kjent for ein lukka krets, foreslår departementet
å opne for at Nasjonalbiblioteket, etter søknad, gjer ei konkret
vurdering av om heile eller delar av sida bør klausulerast eller
i yttarste konsekvens slettast. Behandlinga vil skje på særlege
vilkår. Slike sider kan vere av kulturhistorisk interesse og bør
derfor i ein del tilfelle kunne bevarast, men terskelen for å klausulere
slike sider ved førespurnad frå den som har oppretta dei, bør vere
relativt låg. Det blir også lagt opp til at det skal vere høve til
å knyte eit tilsvar, motinnlegg eller ein merknad til konkrete nettdokument.
Nettarkivet vil bestå av allment tilgjengeleg
materiale frå Internett. Utstrekt sletting og redigering av slikt
materiale vil kunne innebere ei uriktig attgiving av historia og
vere ei form for historieforfalsking. Utgangspunktet er at nettarkivet
skal gi eit bilete av det norske internettet slik det var på innsamlingstidspunktet,
som dokumentasjon av norsk kultur- og samfunnsliv. Det vil utgjere
eit eineståande kjeldemateriale for forskinga. Truverdet til forskinga
er avhengig av at det ikkje blir redigert i kjeldene, og det er
avgjerande at det ikkje skjer inngrep i arkivintegriteten.
Departementet erkjenner at det kan vere problematisk
at det blir lagra informasjon som den registrerte verken har ønskt
å leggje ut eller har gjort allment tilgjengeleg sjølv. Departementet foreslår
derfor at vilkåret for å kunne krevje informasjon klausulert eller
sletta ikkje blir knytt opp mot at det dreier seg om sensitive personopplysningar,
men at det er personopplysningar på private nettsider som ikkje
er allment kjende.
Når det skal gjerast ei vurdering av om personopplysningane
er allment kjende, må det vurderast om materialet faktisk har hatt
eit avgrensa publikum. I den samanheng er det mellom anna relevant
kor mange treff sida har hatt, og om sideeigaren har prøvd å setje
i verk tiltak for å avgrense tilgangen til sida. Det kan også tenkjast situasjonar
der det er klart at personopplysningane aldri skulle vore gjorde
allment tilgjengelege. Slike situasjonar kan til dømes oppstå på bakgrunn
av tekniske eller menneskelege feil.
Også der personar sjølv har lagt ut informasjonen
på nett vel vitande om at informasjonen vil vere tilgjengeleg for
allmenta, vil det i særskilde tilfelle kunne oppfattast så belastande
at informasjonen blir verande tilgjengeleg, at det bør vurderast
om personopplysningane skal klausulerast eller slettast frå det
nasjonale minnet.
Det kan tenkjast situasjonar der myndige personar
har tilgjengeleggjort personsensitiv informasjon om seg sjølv på
private nettsider, bloggar eller andre sosiale medium, men at dei
i ettertid oppfattar dette å vere til vesentleg ulempe for seg sjølve.
Departementet erkjenner at det er behov for ei løysing som opnar
for at privatpersonar i særskilde tilfelle kan søkje om at personopplysningar
i dokument dei sjølve har gjort allment tilgjengeleg, skal klausulerast
eller slettast frå nettarkivet. Opplysningane kan ha blitt publiserte
på nett på eit tidspunkt da ein ikkje var i stand til å sjå konsekvensane
av publiseringa, til dømes ved sjukdom, eller det kan vere at ein
i ettertid opplever at ytringane har blitt ei stor belastning. Departementet
meiner at når ein vurderer kva som skal reknast som vesentleg ulempe,
bør det leggjast vekt på synspunkta til den registrerte. Dette inneber
ikkje at ein kan krevje å få alle opplysningar om seg sjølv klausulerte
eller sletta, men at vedkomande må vise til kva personopplysningar
og ytringar i konkrete enkeltdokument det gjeld. Behovet den enkelte
har for klausulering eller sletting skal også vegast opp mot interessa
samfunnet har for at nettsida blir bevart for ettertida.
Barn har eit særleg behov for personvern. I
dag er mange barn og unge aktive på Internett og publiserer store
mengder informasjon om seg sjølve og andre på private heimesider,
bloggar og i sosiale medium. Det finst mange døme på at barn har
lagt ut bilete og opplysningar som dei seinare har angra på, og
som har fått konsekvensar barnet ikkje kunne skjønne på førehand.
Departementet foreslår at informasjon som ikkje er allment kjend,
og som gjeld barn under 18 år og andre personar som ikkje er myndige,
blir klausulert eller sletta på førespurnad.
Personvernkommisjonens rapport peiker på at ein
må vurdere om mottakaren av materialet har ei plikt til å anonymisere
identifiserbare opplysningar når formålet med bruk av opplysningar
er oppfylt. Dette er eit lovkrav i dag, jf. personopplysningslova
§ 28. Det kan stillast spørsmål ved om det kulturhistoriske formålet kan
seiast å vere oppfylt. Det er grunn til å gå ut frå at dokumenta
vil kunne miste den kulturhistoriske verdien ved at informasjonen
blir anonymisert, og at formålet med behandlinga er å ta vare på
heile dokumentet nettopp av kulturhistoriske årsaker.
Pliktavlevert materiale som grunnlag for forsking
og dokumentasjon vil ikkje i tilstrekkeleg grad kunne oppfylle formålet
sitt med anonymiserte data. Det pliktavleverte materialet skal mellom
anna danne ei samling av det norske forfattarar, skribentar, fotografar
og filmskaparar har gjort tilgjengeleg for allmenta, uavhengig av
format. For at det skal vere mogleg å nytte nettarkivet som kjelde
til forsking og dokumentasjon, er det avgjerande at dei som skal
ha tilgang til arkivet, kan søkje på personopplysningar, så som
namnet på forfattaren eller informasjon om omtalte personar. Dei
ideelle rettane til opphavsmennene tilseier også at namnet på forfattar
eller fotograf blir knytt til det verket dei har skapt. Ein biograf
som leiter opp informasjon om livet til den biograferte i nettaviser,
elektroniske tidsskrifter, omtalar på bloggar eller andre digitale
dokument, er avhengig av at arkivet er så fullstendig som mogleg,
og at ein også kan identifisere ytringar frå den biograferte frå
fortida, før vedkomande blei kjend. Eit anonymisert nettarkiv vil
ikkje kunne oppfylle formålsparagrafen i pliktavleveringslova.
Når det gjeld nettdokument som er ulovlege etter anna
lovgiving, meiner departementet at dei kan delast i to kategoriar:
Dokument som etter straffelova er ulovlege å sitje
på, meiner departementet bør bli sletta frå nettarkivet med det
same Nasjonalbiblioteket oppdagar dei. Dette vil til dømes gjelde
barnepornografi etter straffelova § 204 a.
Dokument som inneheld informasjon som er lagd
ut på Internett i strid med opphavsrettslege eller personvernrettslege
føresegner og er hausta inn i nettarkivet, kan i staden klausulerast
etter avtale med opphavsmannen eller den informasjonen gjeld med
det same Nasjonalbiblioteket blir merksam på dokumentet. Dokumenta
bør klausulerast i minimum 15 år. Ein slik praksis korresponderer
med gjeldande føresegn i pliktavleveringslova § 7, som slår fast
at også inndregne dokument skal avleverast, men klausulerast. I
nokre tilfelle kan ein også vurdere å slette materialet.
Departementet foreslår ein heimel som opnar
for klausulering eller i somme tilfelle sletting av sider som ikkje
er underlagde redaktøransvar etter mediefridomslova § 3. Det som
kan krevjast klausulert eller sletta, er materiale som ikkje har vore
meint for allmenta, utvilsamt feilaktig utlagt materiale og materiale
om tredjeperson som denne ikkje har gjort kjent for allmenta. I
tillegg kan det i særskilde tilfelle opnast for klausulering eller
sletting av materiale som ein person sjølv har gjort allment tilgjengeleg,
dersom det vil vere til særleg ulempe for vedkomande at opplysningane
blir bevarte i nettarkivet og gjorde tilgjengelege for forskingsformål.
Departementet foreslår i tillegg at krav om klausulering eller sletting
alltid skal oppfyllast der opplysningane gjeld barn under 18 år
eller personar under verjemål med fråtaking av rettsleg handleevne.
For dei tilfella der Nasjonalbiblioteket avslår
ein søknad om klausulering eller sletting, vil Kulturdepartementet
nemne opp ei eiga nemnd til å avgjere klagar på avslag.
Klausulering inneber at informasjonen ikkje
skal takast ut av nettarkivet, men at han blir tilgangsavgrensa
på ein slik måte at det i eit nærare spesifisert tidsrom ikkje blir
gitt tilgang til materialet sjølv om nokon skulle søkje om det.
I utgangspunktet bør klausulering på bakgrunn av personvernomsyn
gjelde i 60 år, som svarer til den alminnelege teieplikta etter
forvaltningslova. I nokre tilfelle kan det vere aktuelt med ein lengre
klausuleringsperiode, til dømes at materialet ikkje skal gjerast
tilgjengeleg før etter at den som er omtalt, er død. I nokre typar
saker er det fastsett teieplikt ut over 60 år, til dømes barnevernssaker
(80 år) og adopsjonssaker (100 år). Departementet meiner elles at
det i kvart enkelt tilfelle bør gjerast ei konkret vurdering av
om det er særskilt behov for ei lengre klausulering enn 60 år.
Personar som meiner at det ligg informasjon
om dei sjølve i nettarkivet som er ulovleg lagd ut etter anna lovgiving,
kan ta kontakt med Nasjonalbiblioteket og be om at denne informasjonen
blir klausulert og i spesielle tilfelle sletta. Departementet foreslår
at dokumenta i slike tilfelle blir klausulerte i minst 15 år.
Departementet foreslår ein ny § 4 b som skal regulere
behandling av personopplysningar i nettarkivet. Krypterte dokument
skal ikkje lagrast i nettarkivet. Dette er ikkje dokument som er
å rekne som allment tilgjengelege.
Avgrensing av tilgangen til nettarkivet er både ein
nødvendig og god måte å sikre personvernet på. At det er få av høyringsinstansane
som uttrykkeleg har uttalt seg om dette, oppfattar departementet
som eit godt grunnlag for å byggje på forslaget i høyringsnotatet.
For å imøtekome dei høyringsinstansane som har
uttrykt bekymring for personvernet ved innsamling og bevaring av
nettdokument, foreslår departementet å avgrense tilgangen ikkje
berre til sensitive personopplysningar, men også til personopplysningar
som ikkje er allment kjende. På bakgrunn av dette foreslår departementet
å gi tilgang til nettarkivet i samsvar med ei inndeling av materialet
i 4 kategoriar.
Materiale i kategori 1 vil vere ope tilgjengeleg
på nettstaden til Nasjonalbiblioteket. Dette vil kunne omfatte digitale
dokument frå nettsider frå offentlege institusjonar og sider der
Nasjonalbiblioteket har gjort avtale med sideeigarar om allmenn
tilgang.
Kategori 2 vil innehalde dokument med ein ansvarleg
redaktør for innhaldet, slik at dei personvernrelaterte problemstillingane
vil vere minimale. Denne kategorien vil ein kunne gjere tilgjengeleg
på eigne terminalar ved universitets- og høgskulebibliotek.
Kategori 3 i nettarkivet vil omfatte nettsider
som ikkje er underlagde eit redaktøransvar, og som inneheld personopplysningar
som ikkje er allment kjende. Dette vil kunne vere heimesider eller
bloggar som inneheld informasjon som ikkje er enkelt tilgjengeleg
gjennom andre kanalar, slik som økonomiske forhold og familiære
forhold i tillegg til sensitive personopplysningar som ikkje er
allment kjende. Denne delen av nettarkivet vil bli gjort tilgjengeleg
berre for forskarar i lokala til Nasjonalbiblioteket, på særskilde terminalar.
Tilgang til denne delen av nettarkivet kan ein berre få etter søknad.
Kategori 4 vil kunne innehalde digitale dokument
som inneheld dokument med sensitive personopplysningar som kan klausulerast
for ein periode. Dette vil vere nettdokument som kan innehalde personopplysningar
som i dag blir rekna som sensitive, men som i eit tidsperspektiv
har såpass høg bevaringsverdi at dei ikkje bør slettast frå arkivet.
I Arkivverket gjer ein dei same vurderingane for arkivmateriale.
Klausulert materiale skal gjerast tilgjengeleg berre etter avtale med
den som har kravd klausuleringa.
Digitale dokument, det vil seie dokument som
er gjorde tilgjengelege digitalt, som e-bøker, digitale aviser og
filmar, vil bli gjorde tilgjengelege på tilsvarande måte som fysiske
dokument, det vil seie ved pliktavleveringsinstitusjonane. Dette er
Nasjonalbiblioteket og universitets- og høgskulebibliotek.
Nasjonalbiblioteket vil ha høve til å gjere
digitale dokument frå Internett tilgjengelege for allmenta på nettsidene
sine etter samtykke frå den som er ansvarleg for nettstaden. Dette
vil først og fremst vere offisielle nettsider som høyrer til offentlege
institusjonar, som til dømes regjeringa.no og stortinget.no. På
same måten kan det omfatte nettsider som Nasjonalbiblioteket er bedne
om å sikre, som pandemi.no, som var Helsedirektoratets informasjonssider
om pandemien i 2009.
Departementet foreslår ei eiga føresegn om tilgang
til materiale i det digitale nettarkivet. Bruk av pliktavlevert
materiale som er opphavsrettsleg verna, skal regulerast nærare i
åndsverklovgivinga.
Det er viktig at Nasjonalbiblioteket informerer om
at opne, allment tilgjengelege nettsider blir samla inn og lagra
for ettertida. Det må dessutan informerast om at dersom ein ikkje
ønskjer at ei side skal lagrast i nettarkivet fordi ho ikkje er meint
for allmenta, må ein sjølv syte for å avgrense tilgangen til ho.
I praksis vil det som oftast innebere ei eller anna form for passordvern.
Både av omsyn til personvernet og ytringsfridommen
vil det vere tenleg at Nasjonalbiblioteket etablerer ei ordning
der merknader eller tilsvar kan knytast til innhald som finst i
nettarkivet. Det er teknisk mogleg å knyte ein kommentar til ei
gitt nettside, som kan identifiserast ved ein URL-kode.
Departementet held fast ved forslaget om å fjerne
konsesjonskravet som vilkår for avleveringsplikt. Ei fjerning av
konsesjonskravet vil bety at kringkastarar som sender frå Noreg,
vil bli omfatta av pliktavleveringa. Fjerning av konsesjonskravet
vil også føre til at Nasjonalbiblioteket vil kunne krevje avlevering
av sendingar særskilt retta mot Noreg frå utlandet. Dette vil til dømes
omfatte TV3 og TVNorges tilleggskanalar. Dette vil innebere at TV-distributørane
vil bli pålagde avleveringsplikt til dømes for TV3s sendingar, sidan
det er TV-distributørane som gjer sendingane tilgjengelege i Noreg,
og altså er å rekne som importør etter pliktavleveringslova § 3.
Avleveringsplikta vil gjelde for dei som driv med
kringkasting og fjernsyn, slik desse omgrepa er definerte i kringkastingslova
§ 1-1 bokstavane a og c. Dette inneber mellom anna at kringkasting
som skjer via Internett (direktesend nett-TV), også vil vere avleveringspliktig.
Departementet legg opp til at det framleis skal vere avleveringsplikt
for denne typen dokument, men kringkastarar og Nasjonalbiblioteket
står fritt til å avtale andre avleveringsformer, til dømes innsamling.
Departementet foreslår at pliktavleveringslova § 5
blir endra slik at det ikkje er eit kriterium for avleveringsplikt
at kringkastaren har konsesjon. Lovendringa vil måtte følgjast opp
med ei forskriftsendring.
Nasjonalbiblioteket fekk i 2010 ansvar for å
realisere ein norsk språkbank.
Det har vore reist spørsmål om det er høve til
å nytte pliktavlevert materiale i utviklinga av Språkbanken.
Departementet meiner at det digitale pliktavleverte
materialet kan nyttast som grunnlagsmateriale for språklege korpus
som kan inngå i Språkbanken. Dette vil kunne tilføre Språkbanken
store tekstmengder, noko som kan danne grunnlaget for å byggje opp
språkkorpusar. Høvet til å gjere bruk av det pliktavleverte materialet
i Språkbanken vil bli regulert innanfor ramma av åndsverklova i
form av forskrifter som blir sende på eiga høyring.
Ein viser til kapittel 12 i proposisjonen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Arild Grande, Øystein Langholm Hansen, Sonja Mandt og Rigmor Aasrud,
fra Høyre, lederen Svein Harberg, Kårstein Eidem Løvaas og Mette Tønder,
fra Fremskrittspartiet, Morten Stordalen og Ib Thomsen, og fra Kristelig
Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser til proposisjonen
og understreker viktigheten av at lover og forskrifter oppdateres når
verden stadig er i endring. Utviklingen innenfor produksjon og formidling
av dokumenter, lyd og bilde har vært enorm, og det er således helt
nødvendig å justere lovteksten slik regjeringen foreslår i denne
saken. Komiteen støtter at definisjonen på «dokument»
i denne loven harmoniseres med definisjonen brukt i andre relevante
lover, f.eks. arkivloven. Gjennom dette utvidede felles begrepet
vil også innsamling av dokumenter møte nye utfordringer, ikke minst når
det gjelder den delen av materiellet som finnes tilgjengelig på
Internett og andre digitale tjenester. Komiteen peker
på at den største utfordringen nok er å ivareta personvernet når
digitalt materiale samles inn og gjøres tilgjengelig gjennom arkiv,
men også utfordringer overfor rettighetshavere blir aktualisert
i en slik innsamling.
Komiteen viser til at systematisk
innsamling av digitalt materiale for ettertiden vil bli et bredt og
godt materiale som dokumenterer både hverdagen og viktige hendelser
med utgangspunkt i mange forskjellige ståsteder.
Komiteen ser at innsamling av
dokumenter etter de foreslåtte lovendringer vil kreve mulighet og
rutiner for å søke om klausulering og sletting, og støtter regjeringens
forslag om å opprette en egen nemnd som skal behandle avslag på
slike søknader. Komiteen merker seg også at det i lovforslaget
påpekes flere forhold som må ivaretas gjennom endringer i forskrifter.
Det er viktig at disse forholdene følges nøye opp og at nye, oppdaterte
forskrifter kommer på plass så raskt som mulig. Dette gjelder ikke
minst bruken av det avleverte materialet. Komiteen merker
seg at dette er tenkt håndtert gjennom oppdatert forskrift til åndsverkloven
i dialog med opphavsrettsorganisasjonene, og støtter dette.
Komiteen er tilfreds med at det
gjennom dette lovforslaget kommer på plass en plattform- og medienøytral
lov som sikrer grunnlaget for fremtidig forskning og dokumentasjon.
Nytt i loven er at det uansett utgivelsesform også skal innleveres
digitalt grunnlagsmateriale. Dette vil gjøre ordningen mer effektiv
og mindre byråkratisk, men komiteen vil minne om
at dette må organiseres på en slik måte at det ikke svekker rettighetshavernes
rett og mulighet til å få betalt for sitt produkt gjennom de ordinære salgskanaler. Komiteen viser
videre til endringen som gjør at avlevering av radio- og TV-sendinger
ikke lenger er knyttet til konsesjon, men gjelder alle aktører. Komiteen viser
til at Nasjonalbiblioteket som hovedaktør ser på lovforslagene som
tjenlige, og at det utover noe administrativt arbeid omkring etablering
av klagenemnd ikke synes å få negative økonomiske konsekvenser,
tvert imot.
Komiteen viser til
proposisjonen og til sine merknader og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om endringar i lov om avleveringsplikt for allment
tilgjengelege dokument (innsamling av digitale dokument m.m.)
I
I lov 9. juni 1989 nr. 32 om avleveringsplikt for allment
tilgjengelege dokument skal desse endringane gjerast:Tittelen på lova skal lyde:Lov om avleveringsplikt for allment tilgjengelege
dokument (
pliktavleveringslova)
§ 3 andre strekpunkt skal lyde:
Dokument:
ei logisk avgrensa informasjonsmengd
som er lagra på eit medium for seinare lesing, lyding,
framsyning, overføring
eller liknande.
§ 4 første ledd skal lyde:
Både fysiske og digitale dokument som er gjorde tilgjengelege
for allmenta skal avleverast i inntil sju eksemplar. Digitale grunnlagsdokument
kan krevjast avleverte i tillegg til utgjevingsmedium.
§ 4 tredje ledd skal lyde:
Kongen kan gjera unnatak frå eller avgrensa avleveringsplikta
og gje særskilde føresegner om talet på eksemplar,
kva form eller kvalitet avleveringseksemplar skal ha, og om kva
opplysningar som skal følgja dokumentet.
Ny § 4 a skal lyde:
§ 4 a Innsamling av digitale
dokument
Norsk materiale som vert gjort allment tilgjengeleg
gjennom elektronisk kommunikasjonsnett, kan samlast inn.
Digitale dokument som er verna med passord, skal
ikkje samlast inn eller avleverast. Unnataket er dei tilfella der
det passordverna dokumentet ville ha vore omfatta av avleveringsplikt
om det vart utgjeve i eit anna format. Passordverna dokument som
ikkje er omfatta av avleveringsplikta, og som inneheld personopplysningar,
kan samlast inn eller avleverast dersom den personopplysningane
gjeld, har gjeve eit uttrykkjeleg og informert samtykke.
Når det er naudsynt for å gjennomføra digital innsamling,
kan det framstillast nye eksemplar uavhengig av åndsverklova.
Ny § 4 b skal lyde:
§ 4 b Handsaming av personopplysningar
i det digitale nettarkivet
Informasjon som er lagra i nettarkivet, skal som hovudregel
ikkje slettast. Personar kan knyta merknader til personopplysningar
om dei sjølve som er lagra i nettarkivet.
Eit digitalt dokument som er lagra i det digitale nettarkivet
og som inneheld personopplysningar, kan krevjast klausulert eller
sletta dersom informasjonen er gjord allment tilgjengeleg ved ein
feil.
Eit digitalt dokument som er lagra i det digitale nettarkivet,
som er utgjeve utan ansvarleg redaktør, og som inneheld personopplysningar,
kan likevel krevjast klausulert eller sletta dersom eitt eller fleire av
vilkåra nedanfor er oppfylte:
a) Informasjonen ikkje har vore spreidd
utanfor ein lukka krins, og informasjonen aldri var meint å verta
gjord allment tilgjengeleg.
b) Informasjonen er lagt ut av ein tredjeperson
utan samtykke, og den omtalte sjølv ikkje har gjort informasjonen
allment kjend.
c) Det vil vera til vesentleg ulempe for den opplysningane
gjeld, at informasjonen blir oppbevart til forskingsføremål.
Informasjon som ikkje er allment kjend, og som omhandlar
mindreårige eller personar som er sette under verjemål, skal på
førespurnad klausulerast eller slettast.
Avslag på ein søknad om klausulering eller sletting
kan påklagast til ei særskild nemnd. Kongen gjev føresegner om ei
slik nemnd.
Ny § 4 c skal lyde:
§ 4 c Tilgang til det digitale
nettarkivet
Det digitale nettarkivet kan nyttast til forsking
og dokumentasjon.
Digitale dokument i nettarkivet som er utgjevne utan
ansvarleg redaktør, og som inneheld personopplysningar som ikkje
er allment kjende, skal etter søknad berre gjerast tilgjengelege
for forskarar på særskilde terminalar hos Nasjonalbiblioteket.
Klausulerte digitale dokument i nettarkivet kan berre
gjerast tilgjengelege etter særskild avtale.
Kongen gjev føresegner om tilgang til det digitale
nettarkivet. Føresegnene i åndsverklova gjeld for tilgang til materiale
som er verna med opphavsrett.
§ 5 første ledd skal lyde:
Avleveringsplikt kan påleggjast utgjevar, produsent og
importør av dokument som vert gjort tilgjengeleg for allmenta.
II
Lova gjeld frå den tid Kongen fastset.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den
26. mai 2015
Svein Harberg |
leder og ordfører |