Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra
Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Kenneth
Svendsen og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra
Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson, viser til sak om Telenors håndtering
i VimpelCom-saken og Nærings- og fiskeridepartementets eierskapsutøvelse
i Telenor.
Komiteen mener at
korrupsjon utgjør en trussel mot rettsstaten, demokratiet, menneskerettighetene
og sosial rettferdighet. Korrupsjon opprettholder fattigdom og hindrer
velstandsutvikling.
Et tverrpolitisk flertall i Stortinget har som
følge av dette erklært nulltoleranse mot korrupsjon. Korrupsjon
er straffbart, både i henhold til norsk og andre lands lovgivning.
Det er bred politisk enighet om at det generelt
er positivt at norske selskaper engasjerer seg internasjonalt, også
i land der selskapene vil møte etiske utfordringer. Komiteen vil
likevel understreke at selskaper som opptrer i land med store utfordringer,
må være seg bevisst hva deres opptreden faktisk bidrar til.
Flere av landene som norske selskaper opererer i,
er preget av omfattende korrupsjon. Det er også en av grunnene til
at staten som eier må ha tydelige forventninger til selskapenes
arbeid mot korrupsjon. Komiteenmener
Transparency International formulerer det på en presis måte: Selskaper
som driver virksomhet i land med korrupsjonsutfordringer, må være
en del av løsningen og ikke en del av problemet.
Da Klassekampen, Dagens Næringsliv og andre medier
høsten 2014 begynte å skrive om VimpelComs disposisjoner i forbindelse
med ervervelse av telelisenser i Usbekistan, var foranledningen
at politiet i en rekke land hadde satt i gang etterforskning i mars
samme år. Telenor ble av Økokrim innkalt som vitne. Som nest største
aksjonær i VimpelCom ble Telenor av mediene bedt om å forklare VimpelComs
engasjement i Usbekistan. Det svenske teleselskapet TeliaSonera
ble to år tidligere, i 2012, anklaget for utbetaling av millionbeløp
til personer med sterke bånd til det usbekiske regimet. I Sverige
ble det også innledet parlamentarisk gransking, og ledelsen for
TeliaSonera måtte gå av. Telenor på sin side ble av daværende næringsminister
Trond Giske bedt om å forklare hva Telenors rolle var i VimpelComs
styre og hvorvidt VimpelCom i likhet med TeliaSonera hadde betalt
for lisenser på ureglementert vis. På spørsmål fra representanten
Skutle i høringen utdypet daværende næringsminister Giske hva departementet
gjorde i 2012:
«Det som helt konkret ble sagt fra oss, var for
det første – og det sa jo Aaser også – uttrykkelig hva slags forventninger
vi hadde. Vi stilte mange spørsmål: om kjennskap, om man hadde tillit
til selskapet som hadde gjennomgått denne FCPA-undersøkelsen, om
man ville iverksette interngranskning, hvordan man ville følge opp,
osv. Og det er det vi som eier kan gjøre – ha et utålmodig trykk
på de selskapene vi eier, ikke et utilbørlig press, men et tilbørlig
press på at man følger de retningslinjene og forventningene som eier
har.»
På denne bakgrunn ble det for komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet,viktig å få klarhet i hva Nærings- og
fiskeridepartementet som majoritetseier i Telenor mente om påstandene
om ureglementerte utbetalinger som igjen var fremsatt i pressen
to år etter at spørsmålet for første gang ble stilt, samt et ønske
om å få vite mer om hvordan Telenor hadde håndtert saken.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener at det på dette stadium av undersøkelsene
er av interesse å vite hva Telenors ledelse mente om påstandene
om ureglementerte utbetalinger i et selskap der Telenor var og er
medeier. Slike påstander var fremkommet i pressen over en toårsperiode.
Slik komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, ser det,
er en korrupsjonsanklage mot et selskap hvor et av landets viktigste
selskaper er minoritetseier, svært alvorlig og vil få konsekvenser
for dette selskapets omdømme så vel som Norges renommé som et land
hvor det er en faktisk nulltoleranse for korrupsjon. Flertallet har derfor
tatt saken på det dypeste alvor og har så langt det har vært mulig,
forsøkt å komme til bunns i saken gjennom flere brev til statsråden og
åpen kontrollhøring.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til foregående merknad, og mener
at den upresist gjengir partsforholdene i saken. Det er, så vidt disse
medlemmer har sett, ikke fremmet noen korrupsjonsanklage
mot Telenor, men mot et selskap som Telenor deltar i som minoritetseier. Det
er heller ikke slik at Stortinget har en generell tilsynskompetanse
med selskaper som kun er delvis eid av staten. Derimot har Stortinget
ubetinget styringsrett gjennom Nærings- og fiskeridepartementet
om forvaltningen av eierandeler av selskaper.
Det avgjørende for komiteen har
vært hvorvidt departementet i sin eierdialog med Telenor har fulgt
opp Stortingets strenge linje når det gjelder korrupsjon og derigjennom
sørget for at Telenor har tatt de nødvendige skritt for å forhindre
eventuell korrupsjon som deleiere i VimpelCom.
På tross av komiteens anstrengelser
for å komme til bunns i saken, står fortsatt spørsmålet om det har
foregått korrupsjon, ubesvart. Hverken statsråden eller Telenors
ledelse kan gi svar på hvorvidt det har foregått korrupsjon i VimpelCom.
Det er etter komiteenssyn
heller ikke i tilstrekkelig grad godtgjort at tiltak er iverksatt for
å forhindre korrupsjon av de ansvarlige deleiere av VimpelCom.
Slik komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, ser det,
er det heller ikke vist tilstrekkelig vilje til å avdekke hva som
har skjedd fra departementets side.
Saken er under etterforskning i flere land,
og det vil forhåpentligvis med tid og stunder bli avdekket hva som
har skjedd. Flertalleter likevel
av den oppfatning at våre demokratiske institusjoner har et selvstendig
krav på å få vite hvordan Norges lover og overordnede prinsipper har
blitt fulgt opp i praksis.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at en bredt anlagt internasjonal
etterforskning vil ha som oppgave i fremskaffe bevis for eventuell
straffeforfølgelse. Deretter vil man kunne vurdere om det er noen
som kan lastes for bestikkelser på selskapsnivå. Opplysningene om
dette må fremskaffes som følge av etterforskning, og fastslås som
faktum. Deretter kan kritikk rettes presist mot rette ansvarlige.
Disse medlemmer vil likevel understreke
betydningen av at ev. kritikk utformes på grunnlag av autoritativt
fastslåtte fakta, ikke på bakgrunn av antagelser som fakta, selv
om det skulle vise seg at mistanker blir bekreftet. I en rettsstat
er forhåndsdømming ansett som en trussel mot rettssikkerheten, selv
om mistanken skulle vise seg begrunnet.
Komiteen har i denne
saken tatt utgangspunkt i de problemstillingene som ble lagt til
grunn i den åpne høringen:
1. Hva visste departementet
på de ulike stadiene/tidspunktene, hva var departementets mening, og
hvordan ble dette formidlet til Telenor?
2. Det forsikres om at både departementet
og Telenor har nulltoleranse for korrupsjon og at arbeidet mot korrupsjon
tas på alvor. Samtidig kan det ikke gis garantier for at ulovlige
handlinger ikke har skjedd i Usbekistan. Hvordan henger dette sammen?
3. Usbekistan rangeres som ett av de landene
i verden hvor det er mest korrupsjon. Er det mulig å handle med
et slikt regime og samtidig ha nulltoleranse for korrupsjon? Hvor
grundig setter man seg inn i et lands kultur og styresett før man går
inn som medeier i et selskap i landet?
4. Hvor grundig setter departementets eierskapsavdeling
seg inn i et selskaps virksomhet i land hvor korrupsjon er et utbredt
fenomen? Og hva visste departementet om VimpelComs virksomhet i
Usbekistan spesielt?
5. Telenor har redegjort for hva som er
gjort for å sette arbeidet mot korrupsjon på dagsordenen i VimpelComs
styre. Hvilke avveininger ligger bak en beslutning om å gå inn som
minoritetseier i et selskap hvor man aktivt må sette arbeidet mot
korrupsjon på dagsordenen?
6. Hva slags kunnskap hadde Telenors styreleder og
konsernsjef om VimpelComs virksomhet i Usbekistan?
7. Er det flere land hvor problemstillingen
er den samme som i Usbekistan?
8. I hvor stor grad mener styret og konsernledelsen
i Telenor at antikorrupsjonsarbeid står på dagsordenen i Telenor?
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet,vil ikke gå inn i den enkelte problemstilling,
men behandle dem helhetlig.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet merker seg at komiteens flertall ikke
vil gå inn i den enkelte problemstilling under høringen, og antar
at dette er fordi en rekke temaer ikke lar seg behandle før man
ser resultatet av politietterforskningen.
Komiteen er kjent
med at Telenors eierskap i VimpelCom Ltd har en lang og til dels
vanskelig forhistorie. Telenor har ikke majoritet og dermed kontroll
over VimpelCom. Telenor anser i dag sin eierposisjon som finansiell
i motsetning til hva som er vanlig og ønskelig. Telenor har ellers som
strategi å ta kontroll over, eller gå ut av selskaper der kontroll
ikke er mulig, som styreleder Aaser uttrykte det i den åpne høringen.
Komiteen har forståelse for at
et selskap i en slik posisjon er mer avhengig av andre eieres forhold
til antikorrupsjonstiltak.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet,vil understreke at styremedlemmers ansvar
er det samme enten man har kontroll i et selskap eller ikke.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener at arten av ansvar kan være
den samme mellom et flertall og et mindretall, men hvorvidt noen
kan bebreides, er helt avhengig av hvilken reell innflytelse man har
hatt for å motvirke uønsket forretningspraksis.
Komiteen vil peke
på hva generalsekretæren i Transparency International Guro Slettemark
sa under høringen:
«… hvis antikorrupsjonsprogrammet til den deleide
enheten har mangelfullt innhold, eller er mangelfullt implementert,
så bør eierselskapet kreve korrigerende tiltak gjennom det deleide selskapets
styrende organer. Hvis påvirkning ikke nytter, og hvis avvikene
er uakseptable, bør eierselskapet trekke seg ut av den deleide enheten.»
Komiteen mener at Telenors styre
til enhver tid har stått fritt til å vurdere å trekke seg ut av VimpelCom. Komiteen stiller
seg bak næringsminister Monica Mæland i hennes utsagn om at det
er en forretningsmessig beslutning hvilke selskaper man skal være
medeier i og ikke, men vil samtidig peke på at det også er et styreansvar
å sørge for å arbeide mot korrupsjon.
På spørsmål om det hadde vært vurdert å trekke seg
ut av VimpelCom, svarte styreleder Aaser at det ikke var aktuelt
på grunn av Telenors aksjonærer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, registrerer at konsernsjef Jon Fredrik
Baksaas unngikk å svare på representanten Jette Christensens spørsmål
i høringen om vektingen mellom nulltoleranse for korrupsjon og hensynet
til aksjonærene.
Etter flertallets mening var
de tre styremedlemmene i VimpelCom som er innstilt av Telenor, ansvarlige
for å følge de samme krav til å arbeide mot korrupsjon som alle
andre. De hadde et selvstendig ansvar for å spørre, etterlyse og
gjøre alt som var mulig for å få klarhet i transaksjoner som administrasjonen
har ansvaret for, men som det stilles kritiske spørsmål til. Flertallet stiller
seg uforstående til at styremedlemmer som er nominert og hentet
fra Telenor, som i andre sammenhenger er et selskap som har blitt
rost for sitt arbeid mot korrupsjon, ikke er i stand til å få klarhet
i forhold som det er all mulig grunn til å stille kritiske spørsmål
til. Det burde være enkelt å få tilgang til de opplysningene som
er nødvendig for å kunne bedømme saken korrekt. At VimpelComs administrative
leder har vært en norsk tidligere Telenor-ansatt, burde ikke gjøre
dette mer komplisert.
Slik flertalletvurderer
det, ble en grundig sjekk av tvilsomme transaksjoner ikke gjort,
og slik det ser ut, heller ikke vurdert. Styremedlemmene stolte
på en FCPA- rapport uten, ifølge Baksaas, å gå grundigere inn i
hva som sto der, ja, uten engang å se den. Heller ikke det faktum
at utbetalinger gikk til et enkeltmannsforetak på Gibraltar så ut
til å vekke noen som helst mistanke hos styret i VimpelCom. Ifølge
Telenors styreleder og konsernsjef var dette heller ikke naturlig
all den tid transaksjonene er tillagt administrasjonen og utbetalingene
så små at styrets medlemmer ikke kunne fatte mistanke. Både styreleder
Aaser og konsernsjef Baksaas la i kontroll- og konstitusjonskomiteens
høring vekt på at det var administrasjonen i VimpelCom som hadde
ansvaret. Aaser underbygget dette ved å si at saken i sum skaper
så mye uro at han i et brev til styreleder i VimpelCom hadde stilt spørsmål
om styrets tillit til administrasjonen. Baksaas på sin side etterlot
inntrykk av å forstå bekymringen for transaksjonene og spesielt forbindelsen
mellom Takilant og presidentdatteren i Usbekistan, men holdt fast
ved at det var administrasjonen i VimpelComs ansvar.
Departementet har i brev til komiteen bekreftet at
Telenors mulighet til å blokkere beslutningen om å gå inn i Usbekistan
og dermed de transaksjoner denne saken handler om, er vedtektsfestet i
VimpelCom. Flertallet finner det foruroligende at
verken styreleder eller konsernsjef informerte kontroll- og konstitusjonskomiteen
om denne blokkeringsmuligheten. Hele fremstillingen av Telenor som
en minoritetseier uten makt og mulighet til å kontrollere, og en
fremstilling av administrasjonen som eneste ansvarlige part for
tvilsomme transaksjoner, mister sin tyngde og autoritet.
Flertallet finner det svært uheldig
at et stort og betydningsfullt statlig deleid selskap gir uttrykk for
en kultur hvor åpenhet og god samhandling med de politiske institusjoner
ikke har prioritet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartietmener de
foregående avsnitt viser at man er henvist til å spekulere i faktum
som ikke er fastslått, og at det inneholder en åpenbar risiko for
å rette urettmessig kritikk mot feil adressat. Disse medlemmer vil
advare mot den noe nær fullstendige partsidentifikasjon som med
dette etableres mellom statens aksjepost i et norsk selskap med
et tilknyttet selskap man ikke har tilsvarende styring over. Det gjenstår
å fastslå hvorvidt det virkelig var slik at de Telenor-nominerte
styremedlemmene visste, eller burde ha visst, at de medvirket til
uforsvarlig forretningspraksis og/eller kunne forhindret dette hvis
de hadde hatt kunnskap og vilje. Disse medlemmer vil
understreke at dette ansvaret skal og må belyses når den internasjonale
etterforskning har konkludert, og ansvar skal plasseres for disposisjoner
foretatt av VimpelCom.
Disse medlemmer vil videre understreke
at det fremdeles ikke har fremkommet fakta som skal kunne begrunne
utfallet mot Telenor som et selskap med manglende «kultur for åpenhet
og god samhandling med de politiske institusjoner». Å avsi en slik
dom over Telenors kultur retter seg i prinsippet mot bedriftens
33 000 ansatte som føler begrunnet stolthet ved å ha vært med på
å bygge selskapet.
Komiteen har merket
seg at næringsministeren i sin skriftlige kommunikasjon med komiteen har
redegjort for hvordan hun har fulgt opp saken med Telenor. Også
Monica Mæland som næringsminister har bedt om skriftlig redegjørelse
fra Telenor og har hatt flere møter med selskapet. I sin redegjørelse
til komiteen skriver hun blant annet at hennes vurdering er at Telenors
styre tar arbeidet mot korrupsjon på alvor og generelt arbeider
aktivt med de aktuelle problemstillingene. Videre fremholder hun
at de tiltak styret i Telenor så langt har foretatt, ikke innebærer
noen garanti for at kritikkverdige eller ulovlige handlinger ikke
har funnet sted.
Inntrykket til komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, er at statsråden i første omgang fullt
ut sluttet opp om Telenors vurderinger da saken ble offentlig gjennom
media, og at hun delte Telenors vurderinger av selskapets rolle
så vel som oppfatningen av at de var underlagt taushetsplikt både overfor
offentligheten og Stortinget. Flertallet mener det
er uheldig at statsråden ikke ser verdien i at Stortinget som demokratisk
institusjon engasjerer seg i en så alvorlig sak. Det er flertallets legitime
oppgave å gå inn i forvaltningen av den statlige majoritetsinteressen
i Telenor, og derfor av stor interesse hvordan Telenors antikorrupsjonsprinsipper
blir gjort gjeldende i et internasjonalt marked. Særlig viktig er
det med tanke på at regjeringens egen eierskapsmelding har lagt
vekt på samfunnsansvar og utdypet dette på følgende fire områder:
menneskerettigheter, korrupsjon, klima og miljø og arbeidstakerrettigheter.
Flertalletstiller
spørsmål ved hvor aktivt departementet har vært i denne saken. Flertallet stiller
seg kritisk til Telenors manglende vilje til å undersøke og avskjære
situasjoner som er kritikkverdige, og som det ifølge statsråd Mælands uttalelser
i høringen er veldig gode grunner til at etterforskes. Det som derfor
forblir uklart for flertallet,er
hvorfor departementet ikke i større grad har skaffet seg innsikt
i og lagt et tilbørlig press på at man følger de retningslinjene og
forventningene som eier har. Ut fra dette er inntrykket flertallet sitter
igjen med at departementet ikke prioriterte det departementet selv sier
de legger vekt på: arbeid mot korrupsjon.
Flertallet er som tidligere nevnt
fullt ut innforstått med at det er utfordringer knyttet til å være
minoritetseier. Flertallet vil imidlertid trekke
frem at det ikke ser ut til å være noen politisk uenighet om at
selv i mindretallsposisjon har styrene ansvar for å følge opp norsk
korrupsjonslovgivning. Spørsmålet som gjenstår å besvare, er hvorvidt
departementet har sørget for at en slik forståelse blir fulgt opp
av de selskaper staten har eierskap i, i dette tilfellet Telenor.
Etter flertalletsmening
kunne departementet vært langt mer aktivt og pågående i sin dialog
med Telenor. Departementet kunne blant annet stilt spørsmål om muligheten
til å blokkere hadde blitt vurdert i forbindelse med inntreden i
Usbekistan, hvorvidt Telenors styremedlemmer hadde vurdert transaksjoner
ut ifra deres forpliktelser til å arbeide mot korrupsjon, og ikke
minst om Telenors styre på noe tidspunkt hadde vurdert at risikoen
for å medvirke til korrupsjon var så stor at det måtte vurderes
å selge seg ut av VimpelCom.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener det er en svakt begrunnet kritikk
av statsråden at hun skal ha sagt seg enig i Telenors vurdering
av at taushetsplikt skulle kunne begrense informasjonstilgangen
til Stortinget. Disse medlemmer kan ikke se at statsråden
har uttalt seg mot verdien av at Stortinget engasjerer seg i en
så alvorlig sak som denne. Disse medlemmer viser
til at når staten deltar i et norsk selskap notert på Oslo børs, har
man med åpne øyne underkastet seg de samme rapporterings- og varslingsregler
som der gjelder. Mange av disse begrensningene følger av hensynet
til likebehandling mellom aksjonærgrupper, og hensynet til hvordan
markedet informeres om forhold som kan påvirke vurderingen av selskapet.
Posisjonen som stor eier i slike selskaper vil ikke alltid være
umiddelbart konsistent med forvaltningens styringslogikk, nettopp
fordi man utøver eierskap og ikke utøver forvaltningsmyndighet. Disse medlemmer finner
det ikke godtgjort at eiernes interesse i å ha nulltoleranse mot
korrupsjon, skulle være uklar for dem som er nominert fra norsk
side til et styre.
Disse medlemmer ser frem til
at etterforskningen avklarer VimpelComs eventuelle ansvar for bestikkelser
i Usbekistan.