2.1 Sammendrag

2.1.1 Når skal retten til fritt behandlingsvalg inntre?

Få høringsinstanser har hatt innvendinger mot at retten til fritt behandlingsvalg skal inntre når pasienten er vurdert til å ha behov for spesialisthelsetjeneste. Departementet opprettholder derfor dette forslaget.

Det er imidlertid et sentralt spørsmål hvem som skal kunne tildele pasient- og brukerrettigheter. Departementet har lagt til grunn at det kun er den offentlige spesialisthelsetjenesten som kan tildele pasient- og brukerrettigheter. Med det menes de offentlige eide virksomhetene, samt de diakonale sykehusene.

Høringen viste imidlertid at de regionale helseforetakene har tolket gjeldende rett annerledes. Flere av de regionale helseforetakene har delegert myndighet til å tildele pasient- og brukerrettigheter til private virksomheter som de har avtale med. Flere høringsinstanser har derfor bedt om at departementet klargjør hva som er gjeldende rett og hvordan dette skal løses.

Departementet så to alternative måter å løse denne problemstillingen på. Den ene løsningen er at de regionale helseforetakene trekker tilbake myndigheten som private virksomheter har fått til å tildele pasient- og brukerrettigheter. En slik løsning innebærer imidlertid at pasienter som i dag blir rettighetsvurdert ved disse virksomhetene, i fremtiden vil måtte sende henvisningen til et offentlig sykehus for å bli rettighetsvurdert. Det vil i så fall medføre mer administrasjonskostnader uten at resultatet for pasienten blir annerledes. Sykehusene påpekte dette selv i høringen, og uttalte at en slik løsning vil innebære en omlegging av rutinene og betydelig merarbeid. Departementet foreslår derfor ikke denne løsningen.

Den andre løsningen er å lovfeste at de regionale helseforetakene kan delegere myndighet til å tildele pasient- og brukerrettigheter til private virksomheter som har avtale. Dette vil medføre samme løsning som den som gjelder for private virksomheter innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling i dag. Når det gjelder disse virksomhetene, har de regionale helseforetakene hjemmel i lov til å delegere vurderingskompetanse. En slik løsning vil sikre mer effektiv ressursbruk, da rettstilstanden endres slik at dagens praksis kan fortsette. Det vil innebære at pasienter kan bli rettighetsvurdert hos private aktører som har avtale med et regionalt helseforetak, hvis det regionale helseforetaket har delegert myndighet til å tildele pasient- og brukerrettigheter til den private aktøren. På den måten unngår man at pasientene må innom det offentlige for å få en rettighetsvurdering, med de økte administrasjonskostnader og den unødvendige ressursbruken dette vil medføre. Departementet foreslår derfor en lovhjemmel som gir de regionale helseforetakene mulighet til å delegere myndighet til å tildele pasient- og brukerrettigheter til virksomheter de har inngått avtale med.

Forslaget om at de regionale helseforetakene kan delegere retten til å tildele pasient- og brukerrettigheter til private, vil kun gjelde innenfor det området det er inngått avtale om. Det betyr at en virksomhet som leverer et bredt spekter av spesialisthelsetjenester, men som kun har avtale med et regionalt helseforetak om å levere kneoperasjoner, kun kan rettighetsvurdere pasienter som er aktuelle for kneoperasjoner. Henvisninger som viser at pasientene har behov for andre tjenester enn det avtalen omfatter, må viderehenvises til det offentlige eller en annen privat virksomhet som har kompetanse på feltet.

En fordel med denne løsningen er også at den gir en mulighet til å forenkle forslaget om fritt behandlingsvalg. Forskjellen mellom fritt behandlingsvalg og fritt sykehusvalg var, sett fra pasientens ståsted, på hvilket tidspunkt rettigheten skulle inntre. Fritt sykehusvalg gjelder fra det tidspunktet henvisningen til spesialisthelsetjenesten sendes, og fritt behandlingsvalg skulle gjelde fra det tidspunktet henvisningen var vurdert i den offentlige spesialisthelsetjenesten. Med denne løsningen, når det gjelder kompetanse til å tildele rett og frist, blir det mulig å utforme en ny felles bestemmelse som regulerer pasientenes mulighet til å velge hvor helsehjelpen skal ytes.

Spørsmålet om avtalespesialister skal få anledning til å tildele pasient- og brukerrettigheter er omtalt i Prop. 118 L (2012–2013) om endringer i pasient- og brukerrettighetsloven mv. Departementet uttalte at man tok sikte på å starte et arbeid med å utrede de problemstillingene som reises hvis avtalespesialister får denne muligheten. Helsedirektoratet har siden da foretatt en utredning av spørsmålet og anbefaler at det gjøres en pilot hvor avtalespesialister gis myndighet til å tildele pasient- og brukerrettigheter. For å muliggjøre et slikt forsøk vil departementet foreslå en egen hjemmel som gir departementet anledning til å gi forskrift med nærmere bestemmelser om at private aktører skal kunne tildele pasient- og brukerrettigheter.

2.1.2 Hvem skal pasientrettigheten gjelde for?

Det er et spørsmål om rett til fritt behandlingsvalg skal innrettes generelt eller være spesifikt rettet mot diagnoser/sykdommer eller pasientgrupper. Det har ikke vært tradisjon i Norge for å gi enkelte pasientgrupper eller diagnoser særskilte rettigheter i helselovgivningen. De fleste materielle rettighetene er generelt utformet og basert på at det skal gjøres en helsefaglig vurdering av individuelle behov. Fordelen ved en slik reguleringsmåte er blant annet at man i de helsefaglige vurderingene av behov kan ta høyde for den faglige og metodiske utviklingen som til enhver tid skjer innenfor helse- og omsorgstjenesten.

Dersom ikke alle pasienter med rett til spesialisthelsetjeneste også gis rett til fritt behandlingsvalg, dvs. rett til å velge hvor helsehjelpen skal finne sted, ville helsepersonellet måtte foreta vanskelige vurderinger av om pasienten er omfattet av denne retten eller ikke. Først måtte helsepersonellet gjøre en helsefaglig vurdering av behov, for å avgjøre hvorvidt pasienten har rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste. Deretter måtte helsepersonellet gjøre en vurdering av hvorvidt samme pasient oppfyller de juridiske vilkårene for rett til fritt behandlingsvalg. Det ville stille helsepersonellet overfor et unødvendig komplisert system.

Departementet foreslår å «slå sammen» fritt sykehusvalg og fritt behandlingsvalg. Det foreslås dermed én rettighetsbestemmelse som regulerer pasientenes rett til å velge hvor behandlingen skal finne sted. Dagens bestemmelse om fritt sykehusvalg er generelt utformet og gjelder alle pasienter som har behov for spesialisthelsetjeneste. En ny bestemmelse om fritt behandlingsvalg bør utformes på samme måte; altså slik at retten gis alle pasienter selv om hvilken type tjenester som kan velges, vil innfases trinnvis og reguleres særskilt.

Departementet vil derfor opprettholde forslaget fra høringsnotatet om at pasientrettigheten gis en generell utforming, og i utgangspunktet skal gjelde alle pasienter som gis rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste. For å kunne benytte rettigheten må det imidlertid være leverandører som både er gitt anledning til å levere og som ønsker å levere sine tjenester innenfor ordningen, enten på de vilkårene som følger av forskrift om fritt behandlingsvalg eller som følge av at de har avtale med et regionalt helseforetak. Alle offentlige virksomheter er naturlig nok også omfattet av rettigheten.

Departementet vil understreke at det er staten og de regionale helseforetakene som bestemmer hvilke virksomheter pasientene kan velge; staten gjennom forskrift om fritt behandlingsvalg, og de regionale helseforetakene gjennom å inngå avtale med private virksomheter.

2.1.3 Hva skal retten til fritt behandlingsvalg omfatte?

Alle pasienter med rett til spesialisthelsetjeneste får en konkret juridisk frist for når helsehjelpen senest skal starte. Fristen kan enten være når behandling eller utredning senest skal være satt i gang. Spørsmålet er om både pasienter som har fått frist til behandling og pasienter som har fått frist til utredning, bør få en rett til å bruke fritt behandlingsvalg.

Flere høringsinstanser mener at retten til fritt behandlingsvalg ikke bør gjelde for pasienter som får frist til utredning. Det blir argumentert med at fritt behandlingsvalg ikke egner seg for pasienter med uavklarte tilstander.

Departementet er enig i at fritt behandlingsvalg i utgangspunktet egner seg best for pasienter med veldefinerte tilstander. En løsning hvor det bare er pasienter som har frist til behandling som kan benytte fritt behandlingsvalg, mener departementet likevel ikke er ønskelig. Det at det er vanskeligere med uavklarte tilstander, er etter departementets oppfatning ingen god grunn til at disse pasientene ikke skal kunne nyte godt av den økte valgfriheten.

Det er imidlertid også noen utfordringer ved at private leverandører skal kunne utrede pasienter. Det er blant annet en risiko for overbehandling ved at leverandøren kan ha et økonomisk insentiv for at utredningen skal resultere i et behov for behandling. Samtidig er de private leverandørene forpliktet til å følge de samme prioriteringsregler, faglige retningslinjer og krav til forsvarlighet som offentlige virksomheter.

En annen utfordring er pasientenes behov for gode og helhetlig pasientforløp som få private leverandører kan tilby uten samarbeid med det offentlige. Gode og helhetlige pasientforløp krever som regel et tett samarbeid mellom det offentlige sykehuset og den private leverandøren. Departementet ser at det kan være vanskeligere å få til gode samarbeidsrelasjoner i en ordning hvor det ikke kreves en avtale med den parten som man i mange tilfeller bør eller må samarbeide med.

Ved å inngå avtaler vil partene som skal samarbeide ha muligheten til å bli enige om hvordan samhandlingen mellom dem skal foregå. Fritt behandlingsvalg introduserer et nytt system hvor private kan levere selv om de ikke har avtale med et regionalt helseforetak. Det innebærer at offentlige sykehus og private leverandører som skal samhandle om pasienter ikke nødvendigvis har noen avtale i bunnen som regulerer hvordan denne samhandlingen skal foregå. Departementet vil likevel påpeke at mange av disse utfordringene vedrørende samhandling om pasienter også eksisterer i dag, og det selv om det inngås avtaler mellom de private leverandørene og de regionale helseforetakene.

På denne bakgrunn mener departementet at pasienter med frist knyttet til utredning også bør ha rett til fritt behandlingsvalg, og opprettholder derfor forslaget fra høringsnotatet.

2.1.4 Når opphører retten til fritt behandlingsvalg?

I dag er det slik at retten til nødvendig spesialisthelsetjeneste opphører når behovet for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten ikke lenger er til stede. Departementet foreslår at retten til fritt behandlingsvalg i utgangspunktet skal gjelde så lenge behovet for spesialisthelsetjeneste er til stede. Det er en viktig begrensning fra dette utgangspunktet, nemlig at fritt behandlingsvalgleverandøren både må være i stand til å gi pasienten faglig forsvarlig helsehjelp, og at den helsehjelpen pasienten har behov for er omfattet av forskrift om fritt behandlingsvalg. Dersom ett eller begge av disse vilkårene ikke er oppfylt, må pasienten henvises tilbake til den offentlige spesialisthelsetjenesten eller en privat leverandør med avtale med et regionalt helseforetak for det videre pasientforløpet.

Det innebærer at det når en pasient mottar helsehjelpen hos en fritt behandlingsvalgleverandør, vil være tre alternative forløp etter at helsehjelpen er ferdig. For det første kan pasienten bli sendt hjem fordi pasienten ikke har behov for mer spesialisthelsetjeneste. For det andre kan pasienten bli sendt tilbake til kommunen fordi pasienten har behov for mer kommunal helse- og omsorgstjeneste. For det tredje kan pasienten ha behov for mer spesialisthelsetjeneste, men fritt behandlingsvalgleverandøren kan ikke yte den hjelpen vedkommende har behov for. I et slikt tilfelle må fritt behandlingsvalgleverandøren henvise pasienten videre til en virksomhet som kan gi pasienten den behandlingen han eller hun har behov for.

2.1.5 Forholdet mellom fritt behandlingsvalg og andre pasient- og brukerrettigheter

Pasienter og brukere som har behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester, har rett til å få utarbeidet en individuell plan. Departementet var usikre på om retten til fritt behandlingsvalg og retten til individuell plan lot seg gjennomføre samtidig, og ba høringsinstansene særlig om å kommentere dette spørsmålet.

Tilbakemeldingen fra høringen var utvetydig; individuell plan må gjelde også ved bruk av retten til fritt behandlingsvalg. Departementet foreslår derfor at retten til individuell plan også skal gjelde når pasienter bruker retten til fritt behandlingsvalg.

Rett til fornyet vurdering oppstår på det tidspunktet pasienten har fått vurdert den første henvisningen og i tilbakemeldingen får beskjed om han eller hun har rett til nødvendig helsehjelp og eventuelt hvilken type helsehjelp. Departementet uttalte i høringen at det er vanskelig å se at det rent faktisk er behov for en slik mulighet. Høringsinstansene mente imidlertid at det er viktig at retten til fornyet vurdering også gjelder hos en fritt behandlingsvalgleverandør.

Når pasienten velger å oppsøke en fritt behandlingsvalgleverandør istedenfor å bruke det offentlige tilbudet, så har den private leverandøren i utgangspunktet to muligheter. Enten å tilby den helsehjelpen pasienten har behov for, hvis leverandøren er godkjent til å yte slik helsehjelp etter forskrift om fritt behandlingsvalg, eller å avvise pasienten fordi leverandøren ikke kan gi den helsehjelpen som pasienten har behov for. Dette spørsmålet gjelder altså ikke den medisinskfaglige vurderingen av pasienten, men er et spørsmål om leverandøren kan gi den helsehjelpen pasienten har behov for. Det er også et spørsmål som det skal tas stilling til ved vurdering av henvisningen.

Departementet foreslår at pasienter skal ha rett til å be om fornyet vurdering også i tilfeller hvor de oppsøker en fritt behandlingsvalgleverandør, og at slik vurdering kan gis enten av det offentlige eller av en privat leverandør som er godkjent for dette.

Når det gjelder spørsmålet om en pasient som velger å motta helsehjelp gjennom ordningen med fritt behandlingsvalg bør beholde den juridiske fristen for når helsehjelpen senest skal settes i gang, var høringsinstansene klare på at denne rettigheten må beholdes.

Departementets vurdering i høringsnotatet var mer at man ikke så behovet for å beholde denne rettigheten, enn at det var juridiske eller praktiske hindringer som medførte at disse rettighetene ikke kunne kombineres.

Departementet foreslår derfor at pasientene beholder den juridiske fristen også når han eller hun velger å gå til en fritt behandlingsvalgleverandør. Det innebærer at pasienter som opplever fristbrudd kan kontakte HELFO også når man bruker retten til fritt behandlingsvalg. Og på samme måte som de offentlige virksomhetene er fritt behandlingsvalgleverandørene forpliktet til å kontakte HELFO dersom fristen ikke kan oppfylles.

Alle rettigheter som i dag gjelder ved bruk av fritt sykehusvalg, foreslås også å gjelde ved bruk av fritt behandlingsvalg. Reglene om syketransport vil gjelde tilsvarende som for fritt sykehusvalg i dag.

Når det gjelder spørsmål om hvem som skal dekke regningen for fristbrudd som oppstår, er et aktuelt alternativ at fritt behandlingsvalgleverandøren får dette ansvaret. Dette spørsmålet vil bli regulert i forskrift om fritt behandlingsvalg.

2.1.6 Forholdet mellom fritt behandlingsvalg og fritt sykehusvalg – én felles rettighetsbestemmelse

Retten til fritt behandlingsvalg handler om å gi pasienter en utvidet mulighet til å velge hvor helsehjelpen skal mottas. Pasienten skal kunne oppsøke andre tilbud enn de som er med i fritt sykehusvalg. Samtidig skal de fortsatt kunne benytte leverandører som allerede er med i fritt sykehusvalg uten å risikere å bli avvist fordi volumet i avtalen med det regionale helseforetaket er brukt opp.

Fritt sykehusvalg gjelder allerede fra det tidspunktet pasienten sitter hos fastlegen og henvisningen skal sendes til spesialisthelsetjenesten. I høringen foreslo departementet at retten til fritt behandlingsvalg skulle gjelde fra det tidspunktet pasienten var vurdert til å ha rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste. Det ble foreslått at pasienten skulle være vurdert av den offentlige spesialisthelsetjenesten før retten til å velge en fritt behandlingsvalgleverandør oppstod.

Departementet opprettholder forslaget om at pasienten må være rettighetsvurdert før han eller hun kan benytte retten til fritt behandlingsvalg. Det foreslås imidlertid også at det lovreguleres at de regionale helseforetakene skal kunne delegere myndighet til å tildele rett og frist til private leverandører som de har avtale med. Det innebærer en endring av gjeldende rett, ved at det foreslås en klar lovhjemmel for at rettighetsvurderinger kan foretas også hos private.

Ved å gi de regionale helseforetakene en klar hjemmel til å delegere slik myndighet til private virksomheter som de har avtale med, åpnes det for å kunne «slå sammen» retten til fritt behandlingsvalg og retten til fritt sykehusvalg til en pasientrettighet uten at dette innskrenker dagens pasient- og brukerrettigheter.

En ny felles rettighetsbestemmelse kan ta utgangspunkt i at pasientene har rett til å velge blant alle offentlige og private virksomheter. Det eneste kravet for at pasienten skal kunne velge fritt er at den virksomheten som velges har vurderingskompetanse. Alle offentlige virksomheter har naturlig nok denne kompetansen. Private virksomheter som har avtale med et regionalt helseforetak vil kunne få tildelt slik kompetanse av de regionale helseforetakene. Praksis viser som nevnt at mange av de private virksomhetene med avtale allerede tildeler pasient- og brukerrettigheter.

Dermed blir det i utgangspunktet ingen forskjell for pasientene med hensyn til på hvilket tidspunkt de kan benytte seg av de ulike rettighetene til å velge behandlingssted. På denne måten vil forskjellen mellom de to ordningene utviskes, og man kan dermed gi en felles rettighetsbestemmelse.

For å velge andre virksomheter, det vil si private virksomheter som ikke har vurderingskompetanse, vil det være et krav om å være rettighetsvurdert. I tillegg vil det være krav om at virksomheten som velges enten har avtale med et regionalt helseforetak eller er godkjent etter forskrift om fritt behandlingsvalg, eller begge deler. Private virksomheter som verken har vurderingskompetanse, avtale med et regionalt helseforetak eller er godkjent etter forskrift om fritt behandlingsvalg, vil ikke kunne velges på noe tidspunkt i pasientforløpet. Slike virksomheter er utenfor det offentlige helsesystemet, og dersom pasienter ønsker å oppsøke slike virksomheter, må pasienten betale for behandlingen fullt ut selv.

Utgangspunktet blir dermed enkelt, når henvisningen skal sendes, kan pasienten velge alle virksomheter som har vurderingskompetanse. På nettsidene til helsenorge.no vil det kunne informeres om hvilke virksomheter pasientene kan velge mellom på henvisningstidspunktet. Når henvisningen er vurdert, vil pasienten ha en enda større gruppe av virksomheter å velge mellom. Hvilke virksomheter som ikke har vurderingskompetanse og som dermed krever at man er rettighetsvurdert før man kan velge denne, vil også fremgå av nettsidene.

Denne løsningen innebærer at man fortsatt oppnår formålet, nemlig å gi pasienter en utvidet rett til å velge hvor helsehjelpen skal mottas. Dette oppnår man ved å gi pasientene rett til å oppsøke andre enn de som i dag har avtale med et regionalt helseforetak. Samtidig vil antagelig kapasiteten hos de private leverandørene som allerede har avtale og som kan velges av pasientene, øke. Dette fordi staten gjennom forskrift om fritt behandlingsvalg vil gi private leverandører, både de som har avtale og de som ikke har avtale, muligheten til å levere tjenester til pasienter til en fastsatt pris. Det åpner for flere leverandører, og ikke minst, for økt bruk av kapasiteten hos de leverandørene som i dag har avtale.

Dersom private som har fått tildelt vurderingskompetanse misbruker denne kompetansen, kan de regionale helseforetakene trekke tilbake adgangen til å rettighetsvurdere. Det innebærer at det offentlige fremdeles vil ha kontroll over rettighetsvurderingen.

På denne bakgrunn foreslår departementet en ny felles rettighetsbestemmelse som regulerer retten til å velge hvor helsehjelpen skal finne sted. Når det gjelder spørsmålet om hvilken overskrift rettighetsbestemmelsen skal ha, vil departementet foreslå «rett til fritt behandlingsvalg». Det innebærer at dagens overskrift «fritt sykehusvalg» forsvinner. Dagens bestemmelse er noe misvisende i den forstand at den kun viser til sykehus, selv om valgretten omfatter flere virksomhetstyper enn sykehus. Fritt behandlingsvalg er en mer dekkende overskrift som får bedre frem det grunnleggende, nemlig at bestemmelsen gjelder pasientens rett til å velge hvor helsehjelpen skal finne sted.

I dag er det slik at private rehabiliteringsinstitusjoner ikke er en del av fritt sykehusvalg. Rettslig sett har derfor pasienter i dag ikke krav på å velge private rehabiliteringsinstitusjoner som har avtale med regionale helseforetak. Flere av de regionale helseforetakene opererer likevel med en viss grad av valgfrihet etter at pasienten er rettighetsvurdert.

Løsningen som foreslås i denne proposisjonen innebærer i utgangspunktet at rehabiliteringsinstitusjoner blir omfattet av den nye rettighetsbestemmelsen. Dette fordi den rettighetsbestemmelsen som foreslås, ikke differensierer på institusjonstype eller pasientgrupper slik som fritt sykehusvalg gjør i dag. Det å utvide pasienters rett til å velge fritt blant private rehabiliteringsinstitusjoner har ikke vært på høring. Departementet har kommet til at det bør gjennomføres en høring før disse institusjonene inkluderes i valgretten. Det foreslås derfor at det i den nye bestemmelsen om fritt behandlingsvalg gjøres et unntak for disse institusjonene. Departementet tar imidlertid sikte på å sende på høring et forslag om at dette unntaket oppheves i 2015.

2.2 Komiteens merknader

Rett til fritt behandlingsvalg

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at det store volumet av pasientbehandling skjer i de offentlige sykehusene og at det også er her de største gevinstene av fritt behandlingsvalg i form av reduserte ventetider kan forventes å realiseres. I tillegg til å styrke pasientenes valgfrihet viser flertallet til at fritt behandlingsvalg inneholder to grep som skal bidra til å gjøre de offentlige sykehusene mer fleksible og effektive. For det første får sykehusene frihet til økt pasientbehandling. Ved å forlate systemet med streng aktivitetsstyring får sykehusene frihet til å behandle flere og kan møte økt konkurranse gjennom å øke aktiviteten der det er kapasitet og økonomi til dette. For det andre skal helseregionene kjøpe mer ledig kapasitet hos private gjennom anbud. Flertallet viser til at begge disse elementene av reformen fritt behandlingsvalg fikk bred støtte i høringen. Flertallet viser til at det ikke er et mål ved fritt behandlingsvalg at flest mulig pasienter skal velge seg bort fra den offentlige helsetjenesten. Målet er å redusere ventetiden, styrke pasientenes valgmuligheter og stimulere de offentlige sykehusene til å bli bedre og mer effektive.

Flertallet viser til uttalelse på nettsidene til Den norske legeforening 23. januar 2015, der foreningens president uttaler:

«Vi mener økt konkurranse i helsevesenet kan føre til bedre effektivitet, kvalitet, service og tilgjengelighet. Pasientene kan tjene på at man utnytter ledig kapasitet, uavhengig av om dette er på private eller offentlige sykehus».

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, merker seg at Den norske legeforening mener de offentlige sykehusene har til dels store utfordringer med ventetid, behandlingskøer og utilstrekkelig kapasitet, og at foreningen derfor er positiv til tiltak og modeller som kan bedre tilgjengeligheten til spesialisthelsetjenester for befolkningen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Den norske legeforening også understreket at reformen ikke må bidra til svekkelse av de offentlige sykehusene. Og at:

«Det mest effektive tiltaket for å få ned ventetidene og køene er å sikre de offentlige sykehusene adekvate rammebetingelser gjennom økte bevilgninger over statsbudsjettet.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil vise til at det i den rødgrønne regjeringsperioden utviklet seg tendenser til et mer todelt helsevesen. En rapport fra Sintef fra 2010 viser at den prosentvise omsetningsveksten i direkte betaling «over disk» og behandlingsforsikring har vært svært stor de siste årene, både for private sykehus og for røntgeninstituttene. Omfanget av privat finansiert behandling ble mer enn fordoblet i perioden 2006 til 2009, nesten 140 prosent for direkte selvbetaling over disk, og i overkant av 110 prosent for privat behandlingsforsikring målt i nominelle kroner. Det fremgår av rapporten at lang ventetid på utredning og behandling i den offentlige helsetjenesten anses som en viktig årsak til vekst i det private markedet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til statsrådens svarbrev til komiteen datert 6. mars 2015, der statsråden ikke vil legge til grunn at innføring av FBV vil være et tiltak som bidrar til å redusere bruk av private helseforsikringer, mens daværende komitéleder Bent Høie i valgkampen lovet at ordningen ville avskaffe private helseforsikringer i Norge.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at våre partier i flere år har varslet at det kan være i ferd med å utvikle seg et todelt helsevesen i Norge, hvor de med god økonomi eller helseforsikring kan kjøpe seg ut av helsekøen. Flertallet er opptatt av at alle pasienter skal føle trygghet for at det er kapasitet i den offentlig finansierte helsetjenesten. Reformen fritt behandlingsvalg vil bidra til dette, fordi den stimulerer til økt kapasitet i de offentlige sykehusene og tar i bruk ledig kapasitet hos private og ideelle aktører, for det offentliges regning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringspartiene til stadighet kommer med påstander om det «todelte helsevesen», som angivelig skal ha vokst fram under den rød-grønne regjeringen. Påstandene belegges med lite troverdig argumentasjon. Selv om det er enighet om at mange pasienter venter for lenge, har ventetidene for eksempel for pasienter innen rus og psykiatri gått betydelig ned de siste årene. Antall fristbrudd er også kraftig redusert for alle pasientgrupper, samtidig som langt flere pasienter har fått behandling ved våre sykehus. I sin særmerknad viser regjeringspartiene til en rapport fra Sintef fra 2010 som viser at privat kjøp av sykehusbehandling og kjøp av behandlingsforsikringer har økt betraktelig de siste årene. Disse medlemmer vil peke på at den samme rapporten ifølge Sintef viser at privat kjøp «over disk» svært ofte dreier seg om behandlinger som det offentlige helsevesenet ikke tilbyr, f.eks. kosmetiske operasjoner. Mange betaler også en høyere egenandel av egen lomme på private røntgeninstitutter for å slippe å vente flere uker, som ofte er tilfellet for offentlig betalte røntgenundersøkelser. Disse medlemmer viser til at pasienter som betaler større egenandel enn offentlig takst, raskt kommer til billeddiagnostisk undersøkelse – ofte etter et par dager. Dette betyr etter disse medlemmers mening at det foregår en uakseptabel forskjellsbehandling av pasienter i røntgeninstituttene; en praksis som både helseforetakene og de private tilbyderne så raskt som mulig bør rydde opp i, gjennom de avtalene som inngås.

Disse medlemmer vil understreke at Norge ligger på bunnen blant nordiske land når det gjelder kjøp av private helseforsikringer. Den før nevnte Sintef-rapport bekrefter det samme som også nyere statistikk viser: at 9 av 10 slike kjøp her til lands kommer fra bedrifter som bruker behandlingsforsikringer som bonus til ansatte, ofte ledere og mellomledere. Relativt få privatpersoner står for slike kjøp i Norge. I rapporten som regjeringspartiene nevner, viser Sintef til en nordisk undersøkelse som peker på tre forhold som betyr minst like mye for kjøp av forsikringer som ventetider; markedsføring av tilbudet, at landets politiske ledelse er positiv til slike kjøp, og at det gis skatteinsentiver. Disse medlemmer mener derfor det er betimelig å minne om at den borgerlige regjeringen, med finansminister Per Kristian Foss i spissen, i 2003 innførte skattelette for kjøp av private helseforsikringer. Regjeringen Stoltenberg II fjernet denne usosiale ordningen, mens Høyre og Fremskrittspartiet i 2010 på ny tok til orde for innføring av samme type skattekutt. Disse medlemmer går ut fra at skattegavene hadde et klart mål: å få ytterligere fart i kjøp av private helseforsikringer – i tråd med det som har funnet sted under borgerlige regjeringer i våre nordiske naboland. Disse medlemmer mener at disse forhold viser med all tydelighet at regjeringspartienes påstand om det «todelte helsevesen» er useriøs, og at det hele framstår mer som et påtrengende behov for å tilsløre egen politikk.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil vise til at fritt behandlingsvalg nettopp skal redusere forekomsten av en «uakseptabel forskjellsbehandling» av pasientene, gjennom at de med god økonomi kan kjøpe seg ut av køen, slik som Arbeiderpartiet uttrykker en bekymring for. Disse medlemmer viser til at det må bero på en misforståelse fra Arbeiderpartiet at man kan betale en høyere egenandel av egen lomme på private røntgeninstitutter for å slippe å vente flere uker. Disse medlemmer viser til at systemet fungerer slik at de private radiologiske instituttene selger deler av sin produksjon til de regionale helseforetakene, forutsatt at man har vunnet en anbudskonkurranse. Resterende produksjon kan fritt omsettes i private markeder. Velger pasientene å benytte seg av denne kapasiteten, betaler man alt selv. Det er med andre ord full egenbetaling.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er et offentlig ansvar å sikre innbyggerne likeverdige helsetjenester av god kvalitet, uavhengig av sosial bakgrunn eller geografisk tilhørighet, og at ingen pasienter skal vente unødvendig lenge på nødvendig behandling. Disse medlemmer viser til at «fritt behandlingsvalg» ifølge regjeringen vil ha som viktig funksjon å øke konkurransen i helsevesenet, og at dette, sammen med å pålegge de regionale helseforetakene å kjøpe mer fra private gjennom anbud og å fjerne aktivitetstaket for behandlinger finansiert gjennom innsatsstyrt finansiering (ISF), skal sikre kvalitet og effektivitet i offentlige sykehus og hindre en utvikling mot en todelt helsetjeneste der de med god råd kan kjøpe seg ut av køen.

Disse medlemmer viser til at det legges opp til å forlate systemet med streng aktivitetsstyring og at dette ifølge regjeringen vil gi de regionale helseforetakene mulighet til å styre aktivitetsøkningen mot de meste effektive behandlingsenhetene. Disse medlemmer mener argumentasjonen avslører at det legges opp til å prioritere de mest lønnsomme behandlingene og at pasienter med mindre «lønnsomme» diagnoser og behandlingsbehov vil nedprioriteres. Disse medlemmer vil understreke at en slik utvikling er i strid med intensjonen om å utvikle et likeverdig helsetilbud til alle.

Disse medlemmer vil påpeke at i valgkampen før stortingsvalget 2013 var samtlige partier, utenom Høyre og Fremskrittspartiet, tydelig imot å innføre fritt behandlingsvalg, inkludert Venstre og Kristelig Folkeparti. Det er altså ikke et reelt folkevalgt flertall for å innføre denne reformen. Disse medlemmer vil også vise til at høringsforslaget om fritt behandlingsvalg fikk svært stor kritikk i høringsrunden. Disse medlemmer viser til at regjeringen i proposisjonen skriver at fritt behandlingsvalg er en bred reform som skal redusere ventetidene, øke valgfriheten for pasientene og stimulere de offentlige sykehusene til å bli mer effektive. Disse medlemmer vil presisere at fritt behandlingsvalg betinger økt konkurranse og økt privatisering av sykehustilbud, og fremstår som en ideologisk og politisk begrunnet reform, ikke en reform som helsevesenet eller pasientene har etterspurt. Disse medlemmer vil også presisere at offentlige sykehus allerede har blitt pålagt et effektiviseringskrav på 0,6 prosent i budsjettforliket for 2015.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at offentlige sykehus ifølge lov om spesialisthelsetjenester har følgende oppgaver: 1) pasientbehandling, 2) utdanning av helsepersonell, 3) forskning og 4) opplæring av pasienter og pårørende. Offentlige sykehus har også det viktige ansvaret for øyeblikkelig hjelp og beredskap i krisesituasjoner. Dette faktum understreker behovet for å sikre drift, utvikling og kvalitet i de offentlige sykehusene. Disse medlemmer mener at de offentlige sykehusene må utvikles slik at de fortsatt kan være bærebjelken i spesialisthelsetjenesten, med ideelle tilbydere, som integrert del og private kommersielle tilbydere som nyttige samarbeidspartnere.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at å pålegge regionale helseforetak å kjøpe enda flere helsetjenester fra private tilbydere, samtidig som private tilbydere skal få drive pasientbehandling betalt av staten uten å trenge noen avtale med det offentlige, vil kunne føre til en sterk privatisering og en svekkelse av det offentlige helsevesen. Det vil på sikt gå ut over dem helsevesenet er til for, nemlig pasientene. En slik utvikling vil disse medlemmer advare imot.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at innføring av fritt behandlingsvalg må sees i sammenheng med den varslede helse- og sykehusplanen. Innføring av FBV vil gjøre det vanskeligere å planlegge, organisere og bygge opp helsetjenestetilbudet i regionen siden man ikke vet hvor mange og hvilke pasienter som faktisk vil benytte seg av tilbudet. FBV vil være en ordning hvor pasientene kan velge å motta helsehjelp utenfor det systemet som de regionale helseforetakene styrer, og vil vanskeliggjøre helseforetakene sine sørge-for-ansvar for helsetilbudet til sine innbyggere. FBV vil også sannsynligvis virke sentraliserende i og med at nye private tilbud erfaringsmessig blir etablert i sentrale strøk.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at mange mindre akuttsykehus er avhengig av å kunne nytte ledig kapasitet og å sikre tilbudet av elektive operasjoner og kirurgisk aktivitet på dagtid, for å kunne opprettholde og forsvare akutt kirurgisk beredskap på døgnbasis. Økt konkurranse om pasientbehandling vil være en kraft for en ytterligere sentralisering av dagkirurgiske aktiviteter, og dermed en svekking av øyeblikkelig-hjelp-beredskap i distriktene. Dette vil igjen føre til mindre valgfrihet for pasienter i distriktet, som risikerer å miste sitt nærmeste behandlingstilbud.

Disse medlemmer vil også presisere at innføring av FBV må sees i sammenheng med forslaget fra regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre om å innføre nøytral moms i helseforetakene fra 2016. Dette er også et forslag som vil kunne bety en sterk privatisering av deler av den offentlige sykehusdriften.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil vise til at forslaget om fritt behandlingsvalg handler om å utvide pasientenes valgmuligheter. Flertallet merker seg at bekymringen over at sørge-for-ansvaret for de regionale helseforetakene vil bli vanskeliggjort, ikke handler om en bekymring over at pasienten skal få et godt nok helsetilbud, men at planleggingen kan bli noe vanskeligere for de regionale helseforetakene. Flertallet vil understreke at målsettingen ikke er at flest mulig pasienter skal velge en privat leverandør som ikke har avtale med et regionalt helseforetak. En av de sentrale målsettingene med ordningen er å stimulere de offentlige sykehusene til å bli bedre og mer effektive. Jo bedre kvalitet og mindre ventetid det offentlige helsetilbudet har, jo mindre sannsynlig vil det være at pasienter velger å oppsøke private behandlingstilbud gjennom fritt behandlingsvalg.

Flertallet vil videre vise til at de regionale helseforetakene på samme måte som før skal sørge for at pasienter med fast bopel eller oppholdssted innen helseregionen tilbys spesialisthelsetjeneste. Men på samme måte som i dag, innebærer dette ikke en plikt for pasienten til å benytte tilbudet i regi av de regionale helseforetakene.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, vil påpeke at selv om de private leverandørene av naturlige årsaker trolig vil etablere seg der folk bor, skal fritt behandlingsvalgleverandører være tilgjengelig for alle pasienter i hele landet. Som for fritt sykehusvalg, vil det være variere hvor langt en pasient som benytter seg av fritt behandlingsvalg må reise for å kunne benytte seg av tilbudet. Også i den offentlige helsetjenesten gjør behovet for spesialisering og rasjonell bruk av ressurser at ulike tjenester er lokalisert til forskjellige offentlige sykehus i en region. Dette flertallet vil i tillegg påpeke at helsepolitiske hensyn som informasjon om knapphet på nøkkelpersonell og geografisk tilgjengelighet av spesialisthelsetjeneste, vil være relevante hensyn som kan vektlegges i vurderingene av hvilke tjenester som eventuelt skal fases inn i ordningen.

Dette flertallet vil videre bemerke at fritt behandlingsvalg ikke vil omfatte øyeblikkelig hjelp, og endrer ikke de regionale helseforetakene sitt ansvar for å sikre tilstrekkelig akuttberedskap. Dette flertallet mener derfor at fritt behandlingsvalg ikke vil bidra til å svekke øyeblikkelig-hjelp-beredskapen i distriktene.

Myndighet til rettighetsvurdering

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, merker seg at de regionale helseforetakene på høringen ga uttrykk for at de var svært tilfreds med at regjeringen etter sin høring stadfestet dagens praksis om at myndighet til å rettighetsvurdere pasienter fortsatt kan ligge også hos private aktører. Flertallet merker seg at de regionale helseforetakene sier det ville medføre mye ekstra- og dobbeltarbeid med tilhørende risiko for feil, og forsinke prosessen for den enkelte pasient, dersom det kun skulle være den offentlige spesialisthelsetjenesten som kan tildele pasient- og brukerrettigheter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen i høringsnotatet skrev at innføring av fritt behandlingsvalg allerede ved henvisning ville innebære at den offentlige spesialisthelsetjenesten mistet muligheten til å vurdere og prioritere i de tilfeller pasienten valgte leverandører i ordningen fritt behandlingsvalg. I tillegg ble det vist til at risikoen for overbehandling ville øke, og at løsningen ikke ivaretok målsettingen om å ha en sterk offentlig helsetjeneste som gir likeverdig tilgang og prioritere pasienter ut fra alvorlighets- og hastegrad. Disse medlemmer viser også til at flere høringsinstanser sa seg enig med regjeringen i at fritt behandlingsleverandører ikke bør vurdere om pasienten har behov/rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer mener at det i all hovedsak må være det offentlige helsevesen som prioriterer pasienter og tildeler pasientrettigheter. Disse medlemmer mener likevel at dagens praksis der regionale helseforetak på noen områder selv kan delegere myndighet til å tildele pasient- og brukerrettigheter til enkelte private virksomheter etter avtale, er en ordning som likevel kan fungere. Disse medlemmer vil presisere at en slik delegering må avgrenses til vurdering av konkrete problemstillinger og at praksisen til de private tilbydere hele tiden må kontrolleres for å hindre at den medfører overbehandling eller feilprioritering. Disse medlemmer ser ikke for seg at en slik delegering skal øke i omfang i forhold til dagens situasjon, og vil understreke at en delegering av retten til å tildele pasient- og brukerrettigheter til private kun vil gjelde innenfor det området det er inngått avtale om.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser også til at Norsk Sykepleierforbund mener det er positivt at proposisjonen legger opp til at FBV-leverandørene skal forpliktes i arbeidet med individuell plan, og at pasienter som benytter seg av ordningen beholder den juridiske fristen for igangsetting av utredning eller behandling. Norsk Sykepleierforbund etterspør hvorvidt det skal tas stilling til leverandørenes økonomiske ansvar ved fristbrudd, og ber komiteen være tydelige på dette. Flertallet viser til at dette er drøftet i proposisjonen, hvor regjeringen sier at:

«Når det gjelder spørsmål om hvem som skal dekke regningen for fristbrudd som oppstår, er et aktuelt alternativ at fritt behandlingsvalgleverandøren får dette ansvaret. Dette spørsmålet vil bli regulert i forskrift om fritt behandlingsvalg.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter Norsk Sykepleierforbund og mener det er altfor vagt av regjeringen å bare antyde, men ikke ta stilling til om fristbrudd vil være FBV-leverandørenes økonomiske ansvar. Disse medlemmer mener at når regjeringen ønsker å la private tilbydere få rett til å drive pasientbehandling betalt av staten, burde regjeringen være like klar på at disse selvsagt også må stå økonomisk til ansvar ved fristbrudd.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, støtter regjeringens klare prioritering av at det er pasienter innenfor rus og psykisk helsevern, med behov for døgnbehandling, som fases først inn i ordningen med fritt behandlingsvalg – sammen med noe somatikk.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at Høyre og Fremskrittspartiet har lang tradisjon med å arbeide for å flytte makt fra systemet til pasienten. På samme måte som forslagene om fritt sykehusvalg og rett til behandling innenfor tidsfrister møtte motstand, har også reformen fritt behandlingsvalg møtt motstand. Disse medlemmer er glad for at regjeringen nå gjennomfører og leverer på et av partienes viktigste valgløfter til pasientene.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil minne om at et flertall av innbyggerne i Norge har stemt på partier som hadde klare valgløfter om å ikke innføre fritt behandlingsvalg. Disse medlemmermener at ordene om å «flytte makt fra system til pasient» er lettvint retorikk som tilslører hva FBV handler om. Befolkningen er avhengig av et godt system, det vil si en godt organisert og ledet spesialisthelsetjeneste, dersom de skal være sikret tilgang til et helsetilbud som oppfyller helseforetakslovens formål om «å yte gode og likeverdige spesialisthelsetjenester til alle som trenger det når de trenger det, uavhengig av alder, kjønn, bosted, økonomi og etnisk bakgrunn, samt å legge til rette for forskning og undervisning.» Disse medlemmermener reformen flytter makt fra det offentlige helsevesenet og til fordel for markedskonkurranse, og at pasientens rettigheter svekkes og ikke styrkes i dette nye systemet. Disse medlemmerviser til disse partienes standpunkt om at den offentlige spesialisthelsetjenesten i dag i for stor grad er underlagt byråkratiske beslutninger og i for liten grad er underlagt folkevalgte beslutninger. Denne utviklingen vil forsterkes og ikke avhjelpes med reformen fritt behandlingsvalg. Disse medlemmervil videre understreke at det spesialisthelsetjenesten trenger, er en ledelses- og demokratireform som igjen underlegges prioriteringene i spesialisthelsetjenesten, Stortinget og regionalt folkevalgte organer.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil påpeke at fritt behandlingsvalg først og fremst er en reform som gir pasientene større makt, og flertallet er svært tilfreds med at rus og psykisk helse prioriteres først. Da Stortinget vedtok Rusreform II under regjeringen Bondevik II, fikk rusavhengige for første gang de samme pasientrettigheter som andre pasienter. Flertallet viser til at en da var tydelig på at staten skal ha hovedansvaret for behandling og rehabilitering, gjennom at den tidens fylkeskommunale institusjoner forankret i sosialtjenesteloven ble spesialisthelsetjenesteinstitusjoner forankret i spesialisthelsetjenesteloven. Det innebar et markert skifte i politikk når det gjaldt rusavhengiges status, gjennomført under sentrum-høyre-regjeringen. Regjeringen, sammen med samarbeidspartiene, innfører nå fritt behandlingsvalgsreformen, der pasienter med rus- og psykiske problemer er de første som opplever at rettighetene styrkes. Flertallet viser til at dette følger en lang tradisjon hos de fire samarbeidspartiene om en tydelig prioritering av rusavhengige og psykisk syke pasienter.

Flertallet viser til at det er de regionale helseforetakene (RHF) som gis rett til å bestemme hvilke private leverandører som skal ha kompetanse til å tildele pasientrettigheter. Flertallet støtter at regjeringen nå skaper samsvar mellom det juridiske aspektet i saken og den praksis RHF-ene har i dag. Dette vil gjelde innenfor det området det er inngått avtale om, og innebærer at henvisningen kan sendes til alle offentlige institusjoner og alle private/ideelle som RHF-ene har bestemt at har vurderingskompetanse. Flertallet merker seg at dersom pasienten vil velge en privat leverandør som ikke har vurderingskompetanse, må henvisningen først være rettighetsvurdert.

Flertallet viser til at pasientene ikke skal oppleve at deres rettigheter svekkes fra fritt sykehusvalg til fritt behandlingsvalg. Flertallet viser til at i høringsnotatet var enkelte pasient- og brukerrettigheter unntatt ved bruk av fritt behandlingsvalg. Dette var rett til juridisk frist for når helsehjelp senest skal gis (fristbruddsordningen), rett til individuell plan og rett til fornyet vurdering. Flertallet støtter at det i den fremlagte proposisjonen er lagt til grunn at alle pasient- og brukerrettigheter skal gjelde ved bruk av fritt behandlingsvalg. Det innebærer at alle pasienter gis rett til fritt behandlingsvalg, og kan velge mellom offentlige institusjoner (tidligere en del av fritt sykehusvalg), private med avtale med RHF (tidligere en del av fritt sykehusvalg) og private som godkjennes etter forskrift om FBV. Flertallet peker spesielt på at det er ved valg av disse FBV-leverandørene at pasientenes rettigheter utvides. Pasientene kan velge ved henvisning, og også senere i pasientforløpet. Flertallet viser til at det vil bli opprettet et nytt felles nettsted på helsenorge.no.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener spørsmålet om fristbrudd er et sentralt punkt som bør være avklart før Stortinget eventuelt vedtar lovendringene regjeringen foreslår. Disse medlemmer vil også peke på at rettighetsvurderingen i spesialisthelsetjenesten foregår ved en enkel vurdering av en kort skriftlig henvisning fra fastlegen. Rettigheten vil derfor som oftest bestå i at pasienten starter et utrednings/behandlingsforløp uten at det skjer nye rettighetsvurderinger underveis. Disse medlemmer mener det er en ytterligere svakhet ved reformen at regjeringen i proposisjonen ikke har avklart hvordan prissetting av disse forløpene skal være, og hvor ofte pasientene må rehenvises underveis i forløpet for å få nye rettigheter. Disse medlemmer mener slike sentrale spørsmål må besvares før Stortinget kan ta stilling til saken.

Disse medlemmer merker seg at de regionale helseforetakene skal ha ansvar for å vurdere hvilke private leverandører som skal kunne tildele pasientrettigheter. Dette er helt klart en fordel, men disse medlemmer vil understreke at en tildelingsrett gir store konsesjoner til utvalgte private aktører, dersom disse både leverer tjenester gjennom avtale med helseforetaket på basis av anbudsordningen og samtidig er tilbyder innen fritt behandlingsvalg. I og med at sistnevnte kategori ifølge Helse- og omsorgsdepartementet ikke skal være omfattet av økonomiske rammer for sin virksomhet, vil en tildelingsrett kunne være et tungt insitament for å henvise pasienter til unødig behandling eller overbehandling. Derfor er det etter disse medlemmers oppfatning svært viktig at man løpende vurderer om en slik rett understøtter ønsket praksis, eller om tildeling av pasientrettigheter helt eller delvis kan ivaretas direkte av helseforetaket, i tråd med det svaret statsråd Bent Høie ga i sitt svarbrev av 6. mars 2015 til helse- og omsorgskomiteen, hvor han bekrefter denne muligheten – i stedet for å settes ut til private aktører som kan komme til å få uønskede og svært uheldige dobbeltroller.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at det i all hovedsak foretas én rettighetsvurdering av pasienter. Det er ikke slik at pasienter i et pasientforløp skal rettighetsvurderes på nytt. Flertallet viser til at pasienter får kun tildelt rettighet ved inngangsporten til spesialisthelsetjenesten. Siden 80 prosent av pasientene får rett til utredning, vil det for svært mange først være etter noe utredning at det blir klart hvilken behandling vedkommende trenger. Pasienten kan da benytte retten til fritt behandlingsvalg, og velge helseforetak eller private/ideelle leverandører, enten med avtale eller godkjenning. Flertallet understreker at pasienten foretar dette valget uten at det skal foreligge nok en rettighetsvurdering. I dag fungerer det slik, med fritt sykehusvalg, at det er spesialisten i helseforetaket som skriver en henvisning etter å ha foretatt utredning. Flertallet mener det ikke oppstår noen særskilte problemstillinger knyttet til prising i forbindelse med dette. Dersom pasienten velger en fritt behandlingsvalgleverandør med utgangspunkt i en henvisning til en behandling som denne leverandøren er godkjent for å levere, så vil leverandøren få betalt for å utføre denne tjenesten. Flertallet vil derfor hevde at problemstillingen knyttet til re-henvisning, er en konstruert utfordring for et problem som ikke eksisterer i dag, og som ikke vil eksistere etter innføring av denne reformen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartiviser til at proposisjonen legger opp til å inkludere enkelte somatiske behandlinger ved oppstarten av ordningen, uten å nevne hvilken – dette skal avklares først gjennom forskriftsarbeid. Disse medlemmer viser også til at proposisjonen legger til grunn at FBV innføres som en generell rettighet og skal være en ordning som på sikt skal innføres for alle pasientgrupper. Men også dette har blitt kraftig problematisert i høringsrunden. Statens helsetilsyn påpekte viktigheten av å foreta en grundig drøfting av om fritt behandlingsvalg egner seg til å innføres som en generell ordning, og viste til kompleksiteten i spesialisthelsetjenesten, spesielt innenfor det somatiske området, hvor en stor andel av henvisningene gjelder uavklarte tilstander og hvor utredningen i stor grad vil omhandle å utelukke lidelser før riktig diagnose stilles. De regionale helseforetakene var i komiteens høring også svært tydelige på dette, og hadde samme konklusjon om at FBV er lite egnet for uavklarte tilstander. Disse medlemmer merker seg at tall fra Norsk pasientregister (NPR) viser at om lag 80 prosent av de pasientene som henvises til spesialisthelsetjenesten innen somatikk, har uavklarte tilstander som gjør at man basert på henvisning og supplerende informasjon ikke kan vite hvilken behandling de skal ha.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at høringsinnspillene er viktige, og viser til at FBV for de store pasientgruppene ikke vil styrke pasientrettighetene. Disse medlemmer merker seg at Norsk Sykepleierforbund mener at ordningen utfordrer prinsippet om at de med størst behandlingsbehov skal vente kortest mulig, i tråd med gjeldende prioriteringsforskrift.

Disse medlemmer anser det som svært problematisk at retten til FBV skal omfatte både pasienter som får frist til utredning og pasienter som får frist til behandling. Disse medlemmer mener at dette vil kunne øke faren for overbehandling, ved at leverandøren slik kan ha økonomisk insentiv for at utredning skal resultere i et behov for behandling. En annen utfordring er pasientenes behov for gode og helhetlige pasientforløp, som få private leverandører kan tilby uten samarbeid med det offentlige.

Disse medlemmer registrerer at pasient- og brukerrettigheter skal gjelde ved bruk av fritt behandlingsvalg og vil i den forbindelse vise til at departementet i sitt høringsnotat mente at formålet med individuell plan blir utfordret og vanskeligere å oppnå når pasienter velger å motta helsehjelpen utenfor den offentlige helsetjenesten. Disse medlemmer er enig med departementet i denne vurderingen, og mener at dette er nok et argument for hvorfor FBV ikke er egnet for pasienter med behov for helthetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at det i proposisjonen foreslås at pasienter med frist knyttet til utredning også bør ha rett til fritt behandlingsvalg. Flertallet støtter dette forslaget, og mener at en løsning hvor det bare er pasienter som har frist til behandling som kan benytte fritt behandlingsvalg, ikke er ønskelig. Flertallet har merket seg at noen høringsinstanser argumenterer med at fritt behandlingsvalg ikke egner seg for pasienter med uavklarte tilstander, men dette er etter flertallets oppfatning ingen god grunn til at disse pasientene ikke skal kunne nyte godt av den økte valgfriheten. Å begrense retten til fritt behandlingsvalg kun til pasienter som har fått frist knyttet til behandling, vil kunne innebære en betydelig administrativ byrde for spesialisthelsetjenesten. I dag settes det kun én juridisk frist, og flesteparten av pasientene innenfor somatikk får frist knyttet til utredning. Flertallet støtter derfor at pasienter med frist knyttet til utredning også bør ha rett til fritt behandlingsvalg.

Flertallet deler ikke bekymringen om at en frist knyttet til utredning vil kunne øke faren til overbehandling. Flertallet vil vise til at de private leverandørene er forpliktet til å følge de samme faglige retningslinjene, prioriteringsregler og krav til forsvarlighet som offentlige virksomheter.

Flertallet vil videre vise til at det er viktig at de private leverandørene som ønsker å yte helsehjelp gjennom fritt behandlingsvalg, forplikter seg til samarbeid med andre aktører der dette er nødvendig for å sikre pasientene et forsvarlig løp. Flertallet viser til at regjeringen vil komme tilbake til hvordan et slikt krav mer konkret bør oppstilles i forskrift om fritt behandlingsvalg.