Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Generelt om innføring av fritt behandlingsvalg

I proposisjonen foreslår departementet de lovendringene som er nødvendig for å innføre fritt behandlingsvalg. Regjeringen mener at økt konkurranse gjennom blant annet etablering av fritt behandlingsvalg vil stimulere de offentlige sykehusene til å bli bedre og mer effektive. På den måten sikrer man at de offentlige sykehusene fortsatt er bærebjelken i et offentlig finansiert helsesystem der de sykeste får behandling først. For å nå regjeringens ambisjon om en mer tilgjengelig helsetjeneste, der pasienten og pasientens rett til å velge står i sentrum, skal både de offentlige sykehusene få mer frihet til å utnytte kapasiteten bedre, og private krefter skal slippe mer til.

Fritt behandlingsvalg er en reform med tre søyler. For det første får pasienten rett til fritt behandlingsvalg. Pasienter med rett til helsehjelp skal selv kunne velge hvor han eller hun vil behandles blant godkjente virksomheter – på det offentliges regning. Private som tilfredsstiller kravene kan innen definerte fagområder levere helsetjenester til en fastsatt pris.

For det andre skal de regionale helseforetakene kjøpe mer fra private gjennom anbud. Konkurranse gjennom anbud bidrar til at vi får mest mulig pasientbehandling igjen for offentlige midler. Samtidig kan det legges vekt på kvalitet og samhandling, og ikke bare på pris.

For det tredje får de offentlige sykehusene større frihet. Det aller meste av pasientbehandlingen vil også i fremtiden finne sted i de offentlige sykehusene. Lykkes vi ikke med å effektivisere de offentlige sykehusene, lykkes vi ikke med å redusere ventetidene. Reformen skal mobilisere ledig kapasitet uansett om den er i private eller offentlige sykehus. De offentlige sykehusene må få muligheten til å møte konkurransen som følger av fritt behandlingsvalg. Frem til og med 2014 fastsatte staten et tak for hvor mange pasienter de offentlige sykehusene kunne behandle. Dette taket er nå fjernet. Fritt behandlingsvalg skal ikke bidra til at køen flyttes fra offentlige til private leverandører. Offentlige sykehus kan derfor fra 1. januar 2015 behandle flere pasienter enn budsjettert så lenge de kan finansiere dette gjennom innsatsstyrt finansiering.

Det er usikkert hvor mange pasienter som faktisk vil benytte seg av muligheten til å velge private leverandører gjennom denne ordningen. Målet er heller ikke at volumet skal bli stort – det er de tre søylene i reformen som sammen skal gi resultater. Jo høyere effektivitet og kvalitet de offentlige sykehusene og de private virksomhetene med avtale har, desto færre pasienter vil benytte fritt behandlingsvalgsleverandør. Antallet pasienter som får nyte godt av denne reformen vil dermed bli langt større enn det antallet pasienter som benytter retten til å gå til private leverandører.

Tjenester i fritt behandlingsvalg skal først fases inn for psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling (TSB). Dette er dels begrunnet i ønsket om å gi psykisk helse og TSB prioritet. Samtidig innebærer det en oppstart av fritt behandlingsvalg på et avgrenset økonomisk område, slik at man kan få erfaringer før ordningen utvides. Departementet ønsker likevel samtidig å høste erfaringer fra det somatiske området med tanke på videre utvidelse av ordningen. Det tas derfor sikte på at fritt behandlingsvalg, parallelt med innføring innen psykisk helsevern og rus, skal innføres innenfor enkelte fagområder innen somatikk.

Forslaget innebærer også en forenkling av rettighetssystemet. Pasientene gis én rettighetsbestemmelse som regulerer pasientenes rett til å velge hvor henvisningen skal sendes, og hvor behandlingen skal finne sted. For pasientene er det avgjørende at det er enkelt å forstå hvilke virksomheter han eller hun kan velge, og at denne virksomheten tilbyr forsvarlig behandling. Et enklere system vil gjøre det lettere å informere pasientene om hvilke valgmuligheter som finnes, og følgelig vil antagelig flere benytte seg av sine rettigheter. Det vil igjen kunne bidra til at kapasiteten i spesialisthelsetjenesten blir bedre utnyttet.

Private aktører utgjør en viktig del av det samlede spesialisthelsetjenestetilbudet til befolkningen. Private aktører, både kommersielle og ideelle, fungerer både som et korrektiv til og en samarbeidspartner for de offentlige sykehusene, og er et bidrag til økt mangfold og kvalitet i tilbudet. Bruk av privat kapasitet vil være med på å redusere ventetiden for pasientene. Gjennom fritt behandlingsvalg får pasienter som ikke er tilfreds med tilgjengeligheten til de offentlige sykehusene en utvidet rett til å bli behandlet hos godkjente private virksomheter.

Departementet understreket samtidig i høringsnotatet at det primære virkemiddelet for å bruke ledig kapasitet hos private fortsatt skal være gjennom anbud. Bruk av anbud er den mest effektive måten å avdekke den laveste prisen en leverandør er villig til å levere tjenester for. Som en del av fritt behandlingsvalgreformen legges det derfor opp til økt bruk av anbud for å kjøpe private tjenester. Det var bred tilslutning i høringsrunden til dette budskapet.

Det store volumet av pasientbehandling skjer i de offentlige sykehusene. Det er her de største gevinstene av fritt behandlingsvalg i form av reduserte ventetider må realiseres. Gjennom avvikling av aktivitetstaket f.o.m. 2015 er det lagt til rette for at de offentlige sykehusene kan respondere på økt konkurranse om pasientene som følge av fritt behandlingsvalg. Volumet av pasientbehandling knyttet til fritt behandlingsvalg og økt bruk av anbud trenger ikke nødvendigvis bli stort for å gi denne effekten. Det var bred tilslutning fra høringsinstansene til forslaget om å oppheve aktivitetstaket.

Systemet med aktivitetsstyring hadde en klar historisk begrunnelse. Ved innføring av helseforetaksreformen ble det lagt stor vekt på at helseforetakene skulle redusere ventetidene. Samtidig ble det i de årlige budsjettene lagt til grunn uendret aktivitet. Dette førte til en betydelig større aktivitetsvekst enn det var finansieringsgrunnlag for og bidro til store underskudd. For å bedre kostnadskontrollen har aktiviteten fra 2004 kommet til uttrykk som en bestilling av antall DRG-poeng i oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene. Det ble i tillegg fra 2008 i de årlige budsjettene bevilget midler til å finansiere aktivitetsvekst. Dette har bidratt til mer bærekraftig sykehusøkonomi. Under systemet med aktivitetsstyring skulle sykehusene i utgangspunktet ikke øke aktiviteten utover fullfinansiert aktivitetsvekst i statsbudsjettet selv om de eventuelt skulle ha kapasitet og økonomi til dette. Man har samtidig de siste årene akseptert at antall produserte DRG-poeng i sykehusene årlig har blitt litt høyere enn nivået som settes i de årlige budsjettene. Denne merveksten har kun blitt dekket opp av ISF-refusjonen.

Dersom systemet for aktivitetsstyring hadde blitt videreført, måtte imidlertid økt aktivitet innen somatikk hos fritt behandlingsvalgleverandører i prinsippet motsvares av redusert aktivitet hos de offentlige sykehusene. Å flytte ventelisten fra offentlig til privat sektor gir ikke kortere ventetider samlet sett og motvirker et viktig mål med fritt behandlingsvalg – nemlig å stimulere de offentlige sykehusene til å bli bedre. I tillegg ville en slik flytting av aktivitet trolig endre prioriteringene siden det neppe vil være sammenfall mellom pasientgruppene som omfattes av henholdsvis aktivitetsøkningen i privat sektor og aktivitetsnedgangen i de offentlige sykehusene.

Etter departementets vurdering har styringen på aktivitet de siste årene bidratt til at foretak med effektiviseringsmuligheter ikke har kunnet øke behandlingen og redusere ventetider. Samtidig gikk alle de regionale helseforetakene med overskudd i 2013, og det er etablert god kostnadskontroll. Det er utarbeidet bærekraftige langtidsplaner for investeringer og drift som gir sterke insentiver til effektivisering og ansvarlig drift. Flere sykehus kan fremover ha potensial til å øke aktiviteten uten å gå med underskudd eller avvike fra langtidsplanene sine.

Ved å forlate systemet med streng aktivitetsstyring er det lagt til rette for at sykehusene kan møte økt konkurranse gjennom å øke aktiviteten der det er kapasitet og økonomi til dette. Samtidig gir dette også rom for at de regionale helseforetakene kan styre aktivitetsøkningen mot de meste effektive behandlingsenhetene.

Staten påtar seg større økonomisk risiko ved å styre på denne måten. Aktivitet utover budsjettert aktivitet vil utløse 50 prosent ISF-refusjon. Departementet understreker samtidig at det fortsatt stilles tydelige krav til sykehusene om økonomisk balanse og langsiktig økonomisk bærekraft. Det er nødvendig for å redusere risikoen for at sykehusene øker aktiviteten på bekostning av nødvendige årlige avsetninger til investeringer. I tillegg innførte regjeringen i 2014 regelen om at det skal være høyere vekst i aktivitet innenfor psykisk helsevern og rus enn innenfor somatikk. Dette vil redusere risikoen for utilsiktede prioriteringer bort fra tjenester som i dag ikke omfattes av aktivitetsbaserte tilskudd. Endring av aktivitetsstyring går videre hånd i hånd med styring på måloppnåelse sett opp mot kravene til kvalitet og resultater som fastsettes i styringsdokumentene.

Psykisk helsevern og rus er finansiert over basisbevilgningen, og omfattes ikke av aktivitetsstyringen. For disse områdene vil derfor de regionale helseforetakene fortsatt bære risikoen dersom aktiviteten blir høyere enn anslått. For å unngå flytting av venteliste fra offentlig til privat sektor innen disse områdene er det derfor avgjørende at utgiftene til fritt behandlingsvalg for psykisk helsevern og rus budsjetteres realistisk, og kommer i tillegg til den aktivitetsveksten som ellers ville blitt lagt til grunn for bevilgningene til spesialisthelsetjenesten. Etter departementets vurdering vil imidlertid brorparten av volumet i ordningen med fritt behandlingsvalg på sikt komme innen somatikk, og det er her behovet for å avlaste de regionale helseforetakene for risiko er størst.

I spesialisthelsetjenesten yter mange ideelle organisasjoner en viktig innsats som tjenesteleverandører. De har høy kompetanse og stort engasjement, og kan bidra til nye løsninger. De fleste ideelle høringsinstansene er positive til de forslagene som departementet la frem i høringen.

Regjeringen ønsker å ta alle gode krefter i bruk, og ønsker en ny kurs i synet på samhandling og samarbeid mellom det offentlige og private og ideelle aktører. Mangfold bidrar til valgfrihet, innovasjon og effektivitet. Det er pasientenes behov som skal stå i sentrum. Det er blant annet derfor regjeringen fremmer forslag om fritt behandlingsvalg.

Ventetid til utredning eller planlagt behandling er en viktig indikator på tilgjengelighet og kvalitet i helsetjenesten.

Ventetiden gikk ned i de første årene etter sykehusreformen. Noe av nedgangen kan kanskje forklares med rydding i ventelistestatistikken. Samtidig varierer utviklingen mellom områder. Ventetidene er redusert kraftig for psykisk helsevern for barn og unge og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Siden 2005 har imidlertid ventetiden for pasienter som venter på somatisk behandling, økt. Det er imidlertid betydelig usikkerhet knyttet til kvaliteten på ventetidsregistreringen, og utviklingen i tallene må tolkes med varsomhet.

Ved utgangen av andre tertial 2014 var det om lag 243 000 som ventet på spesialisthelsetjeneste. De aller fleste av disse venter på somatisk behandling. Rundt 11 400 pasienter ventet på behandling innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling.

Private utfører tjenester innen ulike sektorer og gjennom ulike avtaleforhold. Avtalespesialistene har en egen finansieringsordning som i sum utløste om lag 3,1 mrd. kroner i offentlig finansiering i 2013. Det ble finansiert tjenester fra private laboratorie- og røntgeninstitutter for om lag 1,2 mrd. kroner i 2013. De regionale helseforetakene har langsiktige avtaler med en rekke ideelle institusjoner, slik som Lovisenberg og Haraldsplass, som hadde kostnader på 5,5 mrd. kroner i 2013.

I tillegg kjøper de regionale helseforetakene tjenester fra private gjennom kjøpsavtaler, inngått gjennom anskaffelse, innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling, psykisk helsevern og somatikk. Helseforetakenes kjøp fra private aktører gjennom kjøpsavtaler var i 2013 på drøyt 3,2 mrd. kroner. Dette var en nedgang på 5,9 prosent sammenlignet med 2009, en reduksjon på om lag 200 mill. kroner målt i faste priser.

Ved den typen brukervalgsordninger som fritt behandlingsvalg representerer vil kun EØS-avtalens grunnleggende prinsipper gjelde, som krav om likebehandling, ikke-diskriminering og gjennomsiktighet. Dette ivaretas blant annet ved at ordningen for fritt behandlingsvalg forutsetter en form for offentliggjøring av at en rett til å yte spesialisthelsetjenester skal tildeles, slik at potensielle leverandører kan melde sin interesse.

Retten til refusjon etter pasientrettighetsdirektivet gir i likhet med fritt behandlingsvalg pasienten økte muligheter til å velge tjenesteyter, men ordningene er innrettet på ulike måter. Pasientrettighetsdirektivet gir rett til refusjon av utgifter til helsehjelp generelt og er ikke begrenset til spesialisthelsetjenester slik som fritt behandlingsvalg.

Fritt behandlingsvalg omfatter alle private aktører etablert i Norge som oppfyller visse vilkår og som kan levere definerte helsetjenester til en pris fastsatt av staten. Pasientrettighetsdirektivet er begrenset til helsehjelp som mottas i andre EØS-land enn trygdelandet.

Departementet legger opp til at Helsedirektoratet skal forvalte ordningen med fritt behandlingsvalg.

Det planlegges en nettside med informasjon om hvilke tjenester som er omfattet av fritt behandlingsvalg og forventet ventetid. Systemet vil også omfatte en pasientrådgivertjeneste per telefon.

Som for fritt sykehusvalg vil det være behov for IKT-løsninger som understøtter god og brukervennlig informasjon til pasienter og helsepersonell. På kort sikt vil ordningen måtte ta utgangspunkt i den samme type, til dels manuelle rutiner for informasjonsutveksling mellom aktører som gjelder ved bruk av dagens fritt sykehusvalg. Dette innebærer bl.a. at rettighetsvurderingen vil bli sendt pasienten på papir. På sikt skal Min Helse på helsenorge.no videreutvikles for å vise persontilpasset informasjon i form av for eksempel rettighetsvurdering i fritt behandlingsvalg.

Departementet legger opp til å etablere en forskningsbasert følgeevaluering av fritt behandlingsvalg i regi av Forskningsrådet. Evalueringen skal belyse hvordan fritt behandlingsvalg bidrar til å realisere de sentrale målene for ordningen.

I 2015-budsjettet er det bevilget 150 mill. kroner til økt pasientbehandling knyttet til bruken av rett til fritt behandlingsvalg. Det er knyttet usikkerhet til anslagene for 2015, og departementet vil komme tilbake til Stortinget i revidert budsjett 2015 med en nærmere vurdering av beløpene i lys av det videre utredningsarbeidet og eksakt tidspunkt for iverksetting.

Fritt behandlingsvalgreformen vil kunne øke kostnadseffektiviteten i helsesektoren og gi økt aktivitet og reduserte ventetider. Innføring av rett til fritt behandlingsvalg kan også utløse mekanismer som isolert sett kan dempe den positive effekten på ventetidene. Ordningen kan bidra til at pasienter og fastleger opplever at den offentlig finansierte spesialisthelsetjenesten blir mer tilgjengelig enn tidligere. Etterspørselen etter helsetjenester er til en viss grad avhengig av tilbudet av helsetjenester. Dette kan øke antall henvisninger fra fastlegene til spesialisthelsetjenesten. I tillegg kan pasienter som i dag betaler for behandling hos private, enten fra egen lomme eller gjennom privat helseforsikring, i stedet velge å oppsøke den offentlig finansierte spesialisthelsetjenesten. Til en viss grad vil en slik eventuell økning i antall henvisninger til spesialisthelsetjenesten være ønskelig ut fra målet om en universell helsetjeneste som er offentlige finansiert.

I høringsnotatet ble det foreslått at retten til fritt sykehusvalg skulle bestå og at retten til fritt behandlingsvalg skulle komme i tillegg. Ved fritt behandlingsvalg vil leverandøren ikke velges etter konkurranse, slik det er når de regionale helseforetakene inngår avtale med private leverandører som vinner anbud.

Det ble foreslått å etablere en ordning der alle private virksomheter som oppfyller visse krav, kan levere definerte helsetjenester til en pris fastsatt av staten. Forholdet mellom staten, helseforetakene og de private leverandørene som ønsker å tilby sine tjenester gjennom fritt behandlingsvalg, ble foreslått regulert i forskrift.

Pasienten skulle etter forslaget kunne velge å motta helsehjelpen hos en virksomhet som leverer helsetjenester gjennom det frie behandlingsvalget. Fritt behandlingsvalg skulle ikke erstatte, men komme i tillegg til det offentlige tjenestetilbudet og retten til fritt sykehusvalg.

De fleste høringsinstansene var enige i intensjonen med reformen, nemlig å redusere ventetidene, øke valgfriheten for pasientene og stimulere de offentlige sykehusene til å bli mer effektive. Høringsinstansene var positive til økt bruk av private gjennom anbud og å fjerne aktivitetstaket for offentlige sykehus.

Flere høringsinstanser var imidlertid skeptiske eller negative til forslaget om å innføre rett til fritt behandlingsvalg, blant annet pga. frykt for økt byråkratisering, svekkede vilkår for helhetlig pasientbehandling, samt risiko knyttet til ivaretakelse av pasientrettigheter og utøvelse av de regionale helseforetakenes helhetlige sørge for-ansvar.

Departementet har valgt å opprettholde forslaget om å innføre ordningen med fritt behandlingsvalg, og fremmer i proposisjonen forslag til flere endringer i ordningen – basert på høringsrunden.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Marianne S. Bjorøy, Tove Karoline Knutsen, Freddy de Ruiter, Niclas Tokerud og Karianne O. Tung, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet, lederen Kari Kjønaas Kjos, Harald T. Nesvik og Morten Wold, fra Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, fra Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, viser til regjeringens forslag om endringer i pasient- og brukerrettighetsloven og spesialisthelsetjenesteloven, også kalt fritt behandlingsvalg (FBV). Komiteen deler regjeringens bekymring knyttet til at mange pasienter venter unødvendig lenge på nødvendig behandling. Ved utgangen av 2. tertial 2014 ventet om lag 240 000 mennesker på spesialisthelsetjenester i Norge. Komiteen er enig med regjeringens påpeking av at det ikke er antall ventende personer som er det essensielle, men det faktum at for mange venter unødvendig lenge på behandling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, registrerer at det samtidig er ledig kapasitet hos offentlige, private og ideelle aktører, samt at det er potensial for at man generelt kan drive mer effektivt. Flertallet mener økt utnyttelse av kapasitet hos offentlige, private og ideelle aktører vil være et viktig bidrag til å redusere ventetidene for pasientene.

Komiteen deler også regjeringens oppfatning av at det knytter seg usikkerhet til tallene. Antall ventende er et øyeblikkstall som forteller noe om størrelsen på etterspørselen etter utredning/behandling, og sier isolert sett ikke noe om hvor lenge pasientene venter. Komiteen er uansett opptatt av at spesialisthelsetjenesten i Norge skal preges av høy kvalitet i pasientbehandlingen, med raskest mulig diagnose og igangsatt behandling.

Komiteen viser til at pasientene over en rekke år har opplevd flere lov- og regelendringer som styrker deres rettigheter, valgfrihet og makt i møte med helsetjenesten. Komiteen mener dette representerer en positiv utvikling, som har styrket pasientens stilling og har lagt til rette for utvikling av et bedre og mer brukertilpasset helsetilbud.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det mest effektive tiltaket for å få ned ventetidene og køene er å sikre de offentlige sykehusene gode rammebetingelser gjennom økte bevilgninger over statsbudsjettet, slik at en kan nyttiggjøre seg ledig kapasitet i det offentlige helsevesenet og hos ideelle aktører, og i tillegg ha et samarbeid med private kommersielle tilbydere, spesielt for tilstander der det er ventelister på spesifikk behandling. Disse medlemmermener at det i tillegg er nødvendig med ny organisering og bedre ledelse av norsk spesialisthelsetjeneste, for å sikre et pasientvennlig, desentralisert og faglig godt tilbud.

Disse medlemmer viser til at regjeringen foreslår å innføre fritt behandlingsvalg, til tross for massiv motstand fra svært mange hold mot ordningen. Et stort flertall av høringsinstansene advarer mot reformen, og viser til at den ikke vil understøtte god og rettferdig utnyttelse av de samlede helseressurser. For eksempel uttaler Norsk Sykepleierforbund (NSF) at:

«Etter NSFs vurdering vil regjeringens "behandlingsvalgsreform" innebære et omfang av privat kommersiell tjenesteyting som vi ikke har sett i norsk helsetjeneste før.»

Disse medlemmer er enig med NSF og mener at fritt behandlingsvalg først og fremst er en reform for private leverandører av helsetjenester, og ikke en reform for pasientene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, vil hevde at det ikke medfører riktighet at det har vært massiv motstand mot reformen. Tvert imot har det vært bred støtte i høringsrunden for hovedelementer i reformen, som at sykehusene får økt frihet til å behandle flere, gjennom å fjerne taket som begrenser hvor mange pasienter sykehusene kan behandle. I tillegg har det vært bred støtte for reformens del som innebærer at sykehusene får kjøpe mer ledig kapasitet hos private gjennom anbud. Flertallet vil vise til høringsnotat datert 16. februar 2015 fra Den norske legeforening, som i forbindelse med høringen i komiteen skriver:

«De offentlige sykehusene har til dels store utfordringer med ventetid, behandlingskøer og utilstrekkelig kapasitet. (…) De offentlige sykehusene har i dag i for stor grad en monopolrolle. Et noe større innslag av private aktører i spesialisthelsetjenesten vil kunne bedre effektivitet, kvalitet, service og tilgjengelighet for befolkningen.»

Flertallet vil presisere at det blant de høringsinstansene som var kritiske til bestemte forhold ved innretningen på reformen, ikke var entydig hva ved de konkrete forhold instansene var kritiske til – og enkelte elementer ble kritisert ut fra motstridende perspektiver.

Flertallet vil også understreke at en bred og åpen høring fungerer etter sin hensikt når det vekker engasjement og interesse, og også nye perspektiver og hensyn løftes frem i debatten. Flertallet mener det er en styrke ved demokratiet at man gjennomfører denne type høringer, som også gjør det mulig å justere på elementer ved for eksempel reformer, slik at de kan bli enda bedre.

Flertallet vil i den sammenheng påpeke at det også skjedde i denne høringsrunden. Flertallet viser til at flere elementer som ble tatt opp av sentrale høringsinstanser er imøtegått, ved at det er gjort endringer i proposisjonen fra det som ble foreslått i høringsnotatet, som skal ivareta hensynene som ble tatt opp. Flertallet vil blant annet vise til at i den fremlagte proposisjonen er foreslått at pasient- og brukerrettighetene ikke skal svekkes for pasienter som benytter seg av den nye ordningen i fritt behandlingsvalg. I tillegg er fritt sykehusvalg og fritt behandlingsvalg slått sammen til én ordning, som vil gjøre ordningen vesentlig enklere for både pasienter og myndigheter, og dermed imøtegår forutsetningene hos dem som var kritiske til at ordningen ville bli komplisert og/eller byråkratisk. Flertallet vil fremheve at det var flere høringsinstanser som i høringsrunden var kritiske til disse forhold, men som i høringsrunden i komiteen uttrykte støtte til de endringene som ble gjort i proposisjonen.

Flertallet viser til at Hovedorganisasjonen Virke mener ordningen med fritt behandlingsvalg vil bidra til å sette brukerne og pasientene mer i sentrum. Videre viser flertallet til at NHO Service er positive til at regjeringen tar tak i de utfordringene som ligger i dagens helsevesen. De støtter at regjeringen innfører reformen og mener den vil bidra til økt konkurranse til beste for pasienter, private leverandører av helsetjenester og for produktiviteten i sykehussektoren.

Flertallet vil på denne bakgrunn mene at høringen har vært god og bidratt til at regjeringen har lagt frem et forslag for Stortinget som i enda større grad sikrer pasientene styrkede rettigheter og utvidet valgfrihet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil peke på at to av tre søyler i regjeringens reform er tiltak som allerede ble iverksatt av regjeringen Stoltenberg II. Det aktivitetstaket den borgerlige regjeringen innførte i 2004, var ikke i operativ bruk de siste årene av den rød-grønne regjeringens periode. Sammen med økte bevilgninger til sykehusene ga dette mulighet både til økt behandlingskapasitet i de offentlige sykehusene, og et enda sterkere samarbeid med private og ideelle gjennom anbud og avtaler.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet merker seg at Arbeiderpartiet nå understreker at det nettopp er et sterkere samarbeid mellom offentlige sykehus, private og ideelle leverandører, som gir mulighet for helt nødvendig økt behandlingskapasitet i den offentlige helsetjenesten. Dette står derimot i kontrast til den politikk Arbeiderpartiet førte da de kom inn i regjering sist. I Soria Moria-erklæringen fra 2005 står det tydelig at:

«…omfang av avtaler mellom regionale helseforetak og private kommersielle sykehus må begrenses. Ledig kapasitet i de offentlige sykehus skal utnyttes.

Disse medlemmer viser til at dette videre understrekes i foretaksprotokollene til de regionale helseforetakene i 2006, punkt 4.1.3 Relasjon til private aktører:

«Foretaksmøtet viste til Soria Moria-plattformen hva gjelder samhandling med private aktører. Følgende momenter ble tillagt vekt:

- Regjeringen vil primært løse sentrale velferdsoppgaver gjennom god utnyttelse av det offentlige tjenestetilbudet. Ledig kapasitet i foretakene i Helse …. RHF skal utnyttes på en god måte.

- Private aktører kan fortsatt medvirke i det samlede tjenestetilbudet, men omfang av avtaler mellom regionale helseforetak og private kommersielle sykehus må begrenses. Helse (…) RHF må gjøre vurderinger av behovssituasjonen og behovsdekning i forbindelse med gjeldende avtalers utløp og ved behov for inngåelse av nye avtaler.»

Disse medlemmer viser til at etter åtte år med rød-grønn regjering hadde helsekøene og ventetidene i spesialisthelsetjenesten økt. Vi så en utvikling i retning av en mer todelt helsetjeneste, der ledig kapasitet hos private utover det som ble kjøpt gjennom foretakenes avtaler, kun var tilgjengelig for de med god økonomi eller helseforsikring. Stadig flere ventet unødvendig lenge på behandling gjennom den offentlig finansierte helsetjenesten. Disse medlemmer påpeker at Arbeiderpartiets syn på hvordan, og i hvor stort omfang de offentlige og de private kan samspille om å redusere pasienters unødvendige venting, ser ut til å ha forandret seg i takt med de økende helsekøene. Disse medlemmer er derfor glad for at Arbeiderpartiet nå ser ut til å mene at samarbeidet mellom offentlige og private helseaktører må styrkes. Dette særlig fordi det er ledig kapasitet tilgjengelig som ikke fullt ut benyttes til helt nødvendig pasientbehandling for det offentliges regning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at fri rett til å velge behandlingssted har norske pasienter hatt i nesten femten år, gjennom reformen fritt sykehusvalg som kom i 2001. Denne ordningen gir pasienter som har fått tilkjent behandling rett til å velge behandlingssted blant offentlige sykehus over hele landet, eller hos private og ideelle aktører som har avtale med et helseforetak. Underveis er private aktører innen billeddiagnostikk med offentlig avtale tatt inn i ordningen, og regjeringen Stoltenberg II tok også initiativ til at rehabiliteringsinstitusjoner skal omfattes av fritt sykehusvalg. Dette innebærer at en større del av behandlingskjeden tas inn i og omfattes av ordningen med fritt sykehusvalg, noe som helt klart har potensial til å effektivisere pasientbehandlingen. Gjennom fritt sykehusvalg vil den enkelte pasient kunne gjøre sine valg innenfor rammer, fordelinger og prioriteringer som er lagt av Stortinget. Disse medlemmer viser til at dette igjen betyr at pasienter som benytter seg av ordningen ikke forskyver andre pasienter, men kan velge behandlingssted innenfor et solidarisk og rettferdig system.

Disse medlemmer mener samtidig fritt sykehusvalg kan utnyttes mye bedre enn tilfellet er i dag. Riksrevisjonens undersøkelse av ordningen i 2011 viste at kun 15 prosent av pasientene benyttet seg av tjenesten. Riksrevisjonen peker på at dette er for svakt, og at ordningen burde vært bedre kjent og utnyttet. Riksrevisjonens rapport viser imidlertid at til tross for at få benytter ordningen, virker den klart positivt på ventetidene. Med bedre utnyttelse av den totale kapasitet kunne ventetidene ytterligere gått ned. God informasjon og hjelp til pasientene må derfor styrkes, slik at langt flere finner fram til tjenesten. Både helseforetakene og fastlegene har i dag plikt til å informere pasientene om fritt sykehusvalg, og sykehusene har etablert rutiner for å informere om ordningen. Nettsiden frittsykehusvalg.no gir oversikt over tilgjengelige behandlingssteder og tilbud, både i offentlige sykehus og ved private behandlingssteder som har avtaler med helseforetakene. Her finnes informasjon om forventede ventetider, antall behandlinger, rettigheter og enkelte kvalitetsmål. Heldigvis viser tall fra fritt sykehusvalg at befolkningens kjennskap til tjenesten øker. I 2013 mottok pasientrådgiverne i fritt sykehusvalg totalt om lag 32 600 telefonhenvendelser, noe som er 26 prosent flere enn i 2012. Disse medlemmer mener det uutnyttede potensialet som finnes i fritt sykehusvalg viser at det er helt feil prioritering å lage en ny, omstendelig, kostbar og byråkratisk ordning som angivelig skal tilby flere valgmuligheter for pasientene – all den tid norske pasienter ikke på langt nær bruker de valgmulighetene som finnes i dag. Gjennom god informasjon, veiledning og hjelp til pasientene kan optimal utnyttelse av den totale kapasiteten som omfattes av fritt sykehusvalg gi bedre ressursutnyttelse enn det vi har nå, slik at pasientene kan tilbys rask og god behandling.

Disse medlemmer merker seg at Helse- og omsorgsdepartementet i Prop. 56 L (2014–2015) stiller følgende spørsmål: «Hvis pasienten fikk bestemme – hvordan ville vi organisert og styrt arbeidet da?» Disse medlemmer mener at et ganske overbevisende svar kom i LHLs helsebarometer som nylig ble lagt fram. Her sier et overveldende stort flertall av de spurte at de først og fremst ønsker å bli behandlet på et sykehus nær der de bor, det vil si på det lokale sykehuset. Eller, dersom situasjonen krever det, ved et større regionsykehus eller universitetssykehus, som fins i alle regioner. Dette kan bety at ordningen fritt sykehusvalg har sitt største potensial innen den enkelte region, der pasientene føler tilhørighet, noe også Riksrevisjonens rapport viser.

Det er derfor etter disse medlemmers mening mye som tyder på at norske innbyggere først og fremst ønsker at det satses på de offentlige sykehusene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil bemerke at dette er helt i tråd med Arbeiderpartiets politikk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil vise til at fritt behandlingsvalg handler om å utvide pasientenes valgmuligheter. Det er riktig at vi i dag har fritt sykehusvalg, men denne ordningen gjelder kun private institusjoner som har avtale med regionale helseforetak. Ved å slå sammen fritt sykehusvalg og fritt behandlingsvalg til én rettighet utvides pasientens valgmuligheter. I tillegg til å velge private aktører med avtale, kan pasienten også velge private aktører som er godkjent for fritt behandlingsvalg. Denne løsningen blir enklere for pasientene enn dagens fritt sykehusvalg, som skiller på ulike institusjonstyper. Forslaget som er fremlagt i proposisjonen, betyr at det ikke lenger skilles på ulike institusjonstyper ved at noen typer institusjoner kan pasienten velge, andre ikke. Pasientene skal innen ordningen få velge fritt mellom offentlige og private institusjoner, blant private institusjoner som enten har avtale med et regionalt helseforetak eller er godkjent etter forskrift om fritt behandlingsvalg. I tillegg vil flertallet fremheve at den nye ordningen innebærer at pasientene får adgang til å velge mellom private aktører utover det volum og mangfold som helseregionene har inngått avtaler om kjøp av tjenester med. Flertallet mener at dette vil bidra til å fremme regjeringens målsetting om å sette pasienten i fokus, i stedet for systemet.

Flertallet vil videre vise til at de borgerlige partiene historisk har vært pådrivere for å innføre og utvide lovfestede rettigheter for pasientene. Når Arbeiderpartiet nå fremhever fritt sykehusvalg som en ordning de vil utvide, og som de mener kan bidra til å gi pasientene rask og god behandling, er det verdt å minne om at de lenge var kritiske til innføringen av denne rettigheten. I tillegg vil flertallet fremheve at de borgerlige partiene lenge har vært pådrivere for å innføre fritt rehabiliteringsvalg. Senest i 2012 fremmet representanter fra Høyre et representantforslag om fritt rehabiliteringsvalg og forbedret kvalitet og tilgjengelighet i rehabiliteringstilbudet. Forslaget ble nedstemt av de rød-grønne, og daværende helseminister Jonas Gahr Støre uttalte i sitt svarbrev til komiteen, datert 28. mars 2012, at han ikke så det som hensiktsmessig å innføre en ordning med fritt valg av tilbud i private opptreningsinstitusjoner, da dette ikke ville bidra til å sikre helhetlige og sammenhengende tjenester for pasienter med behov for habilitering og rehabilitering. Det virker derfor selvmotsigende når Arbeiderpartiet forsøker å fremstille det som om de har vært pådrivere for å innlemme private rehabiliteringstilbud i fritt sykehusvalg. Flertallet vil fremheve at de borgerlige partiene i mange år har kjempet for at pasienter skal få lov til å velge det tilbudet som har kortest ventetid, enten dette er ved et offentlig sykehus eller hos en privat leverandør. Dette gjennomføres nå ved innføringen av fritt behandlingsvalg, først for pasienter innenfor rus og psykisk helsevern, i tillegg til noe somatikk. Også nå kjemper Arbeiderpartiet mot en reform som gir pasientene større makt, slik vi har sett så mange ganger før.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil styrke sektoren økonomisk og legge til rette for at offentlige sykehus skal kunne ha økte daglige åpningstider, f.eks. for poliklinisk dagkirurgi, for å behandle flere. Det er de offentlige sykehusene som er tilgjengelig for pasienter over hele landet, og som sørger for lik rett til tjenester. Disse medlemmer mener at en uoversiktlig og uforutsigbar ordning som fritt behandlingsvalg er et særdeles dårlig svar på innbyggernes ønsker. Undersøkelsen i LHLs helsebarometer viser med all tydelighet at det svaret Helse- og omsorgsdepartementet søker er dette: Norske pasienter har ikke noe uttalt behov for å shoppe helsetjenester i et stort og fragmentert marked. Det som betyr noe er helsetjenester nær der man bor; tilbud som først og fremst det offentlige helsevesenet kan gi alle landets innbyggere – uavhengig av bosted.

Disse medlemmer vil understreke at høringsnotatet om fritt behandlingsvalg, som regjeringen sendte ut med høringsfrist 16. september 2014, ble møtt med svært stor motstand. Flere høringsinstanser – deriblant alle de regionale helseforetakene, som representerer alle de offentlige sykehusene i Norge – viste til fare for overbehandling, byråkratisering, oppsplitting av «sørge-for-ansvaret», negative konsekvenser for de offentlige sykehusene og at målsettingen om et forsvarlig pasientforløp utfordres. Disse medlemmer merker seg at regjeringen på tross av dette har valgt å opprettholde forslaget om å innføre FBV og fremmer i proposisjonen forslag til endringer i ordningen – der den viktigste er at ordningen fritt sykehusvalg og fritt behandlingsvalg blir slått sammen til én ordning, og at det er gjort presiseringer når det gjelder pasientrettigheter. Disse medlemmer vil understreke at selv om høringsinstanser støtter endringsforslagene som har gjort FBV mindre pasientfiendtlig, oppfatter ikke disse medlemmer at FBV av høringsinstansene blir ansett som et nødvendig eller foretrukket tiltak for å styrke norsk spesialisthelsetjeneste. Flere sentrale høringsinstanser advarer mot fremdeles uavklarte forhold og uheldige konsekvenser av å innføre regjeringens forslag til FBV.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser videre til at flere instanser i høringen uttrykte skepsis til regjeringens forslag. Blant disse er Norsk Sykepleierforbund (NSF) som uttrykker sterk bekymring for de langsiktige konsekvensene av denne ordningen. NSF deler regjeringens bekymring for en utvikling av et todelt helsevesen, hvor de med private helseforsikringer kan kjøpe seg ut av køen, men finner det allikevel ikke bevist at den foreslåtte ordningen evner å møte utfordringsbildet på en slik måte at nytten står i forhold til kostnadene, og at kriteriene i prioriteringsforskriften overholdes. Blå Kors gir også uttrykk for skepsis til reformen, og mener den ikke bør startes opp uten at det er klargjort bedre hvordan leverandører som både har avtale med helseforetakene gjennom anbud, og blir godkjent til å levere gjennom reformen, skal håndtere denne situasjonen. De regionale helseforetakene (RHF) fremholdt i høringen at flere av RHF-enes viktige innspill til det opprinnelige høringsnotatet er hensyntatt når regjeringen nå legger frem reformen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at de tre viktigste punktene der de regionale foretakene mener de er hensyntatt, er 1) bruk av private ved vurdering/rettighetsvurdering, 2) at FBV-aktører skal delta i arbeid med individuell plan og 3) at departementet ser de betydelige utfordringene som er knyttet til den praktiske gjennomføringen av ordningen og at departementet har trukket RHF-ene inn i arbeidet med hvordan gjenstående problemer skal løses. Disse medlemmer merker seg at de regionale helseforetakene peker på den manglende IKT-samordningen som en stor utfordring og et pasientsikkerhetsproblem. Disse medlemmer vil fremheve at også de regionale helseforetakene mener ordningen er best egnet for avklarte tilstander.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at Norsk Sykepleierforbund (NSF) i høringen understreket at tall fra OECD viser at Norge har et lavt antall senger, kort liggetid og en høy beleggsprosent, at vedlikeholdsetterslepet i norske sykehus er stort, og at det er behov for betydelige investeringer i bygg, medisinsk-teknisk utstyr, IKT og kompetanse.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at regjeringen slår sammen ordningene fritt sykehusvalg og fritt behandlingsvalg, og at dette ser ut til å få full støtte også i høringsinnspillene til komiteen.

Flertallet vil vise til at tallene fra OECD peker på forhold som i stor grad dreier seg om et etterslep av vedlikehold og behov for nye investeringer i bygg, IKT og medisinsk-teknisk utstyr, etter åtte år med rød-grønt styre. Flertallet vil videre påpeke at dette er områder som alle vil være en del av den nasjonale helse- og sykehusplan som legges frem for Stortinget i løpet av 2015. Flertallet mener det er et stort behov for en helhetlig gjennomgang av sykehusstrukturen i landet. Siden staten overtok ansvaret for spesialisthelsetjenesten for over ti år siden, er det ennå ikke utviklet en samlet plan med nasjonal oversikt over hvorvidt sykehusene er rustet for fremtidens behov. Nasjonal helse- og sykehusplan vil gi en oversikt over fremtidige utviklings- og investeringsplaner på overordnet nivå, og vil inneholde forslag til tiltak for å sikre tilstrekkelig personell og kompetanse, samt drøfte prinsipper for sykehusstruktur og kriterier for ulike sykehus. Flertallet mener en nasjonal helse- og sykehusplan vil bidra til å utvikle fremtidens helsetjeneste basert på befolkningens behov, og er derfor fornøyd med at regjeringen har varslet at denne vil legges frem for Stortinget i løpet av 2015.

Flertallet viser til at Hovedorganisasjonen Virke mener fritt behandlingsvalg vil bidra til at brukerne får et enklere system med reelle valgmuligheter. Den norske legeforening mener det er klokt å bygge videre på en allerede etablert ordning, som kan bidra til at fritt behandlingsvalg kan bli et tilbud til hele befolkningen, og ikke bare ressurssterke pasienter. Flertallet registrerer allikevel at flere er bekymret for at ordningen fritt behandlingsvalg vil føre til økt byråkrati.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Statens helsetilsyn i sin høringsuttalelse fremhevet at fritt behandlingsvalg vil kunne medføre økt byråkratisering, både når det gjelder søknader, godkjenning og administrering av ordningen både på individuelt og organisatorisk nivå. Gitt at dette er en ordning som få vil benytte seg av, kan det være grunner for å vurdere innføringen i et kost-nytte-perspektiv.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til regjeringserklæringen og samarbeidsavtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre, hvor partiene er enige om å styrke behandlingstilbudet innenfor rus og psykiatri, heve kvaliteten i helsevesenet og å etablere mer sammenhengende behandlingsforløp for pasientene. Flertallet viser videre til at samarbeidsavtalen slår fast at fritt behandlingsvalg skal innføres, og at ordningen innføres først for rus og psykiatri, og evalueres. Gjennom reformen fritt behandlingsvalg vil pasienter som trenger rusbehandling eller behandling innen psykisk helsevern, samt noen somatiske områder, kunne velge behandling hos private på statens regning i stedet for å vente i den offentlige køen, selv om kvoten som helseregionen har kjøpt er brukt opp. Flertallet viser videre til at fritt behandlingsvalg også inneholder to grep som gjør de offentlige sykehusene mer fleksible og effektive. For det første får sykehusene frihet til å behandle flere, ved at taket som begrenset hvor mange pasienter de kunne behandle, er fjernet. For det andre får sykehusene kjøpe mer ledig kapasitet hos private når det trengs, gjennom at regjeringen har gitt beskjed om større bruk av anbud. Flertallet er glad for at begge disse grepene fikk bred støtte i høringen. Flertallet understreker at det ikke er et mål ved fritt behandlingsvalg at flest mulig pasienter skal velge seg bort fra den offentlige helsetjenesten.

Flertallet viser til at målet er å redusere ventetiden, styrke pasientenes valgmuligheter og stimulere de offentlige sykehusene til å bli bedre og mer effektive.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at regjeringen innfører et stort helsepolitisk prosjekt, fritt behandlingsvalg, samtidig som det legges til grunn i proposisjonen at pasientene ikke nødvendigvis vil benytte seg av den nye ordningen i stor grad. Disse medlemmer vil også vise til statsrådens brev av 6. mars 2015, der statsråden ikke kan fastslå at innføring av FBV vil få betydning for bruken av private helseforsikringer, selv om en todeling av helsevesenet er brukt som argument for å innføre ordningen. Disse medlemmer mener dette viser at reformen er ideologisk betinget, der troen på konkurranse er det grunnleggende, og ikke pasientenes egentlige behov. Disse medlemmer viser til følgende punkt i regjeringsplattformen:

«Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester. Bruk av konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og effektivisering. Det er derfor helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet. Lovfestede rettigheter til velferdstjenester, kombinert med fri etableringsrett og stykkprisfinansiering direkte til den tjenesteprodusent forbrukeren velger, kan bidra til å sikre en slik utvikling.»

Disse medlemmer er sterkt uenig i dette, og mener tvert om at produksjon av velferdstjenester skiller seg mye fra produksjon av andre varer og tjenester.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er glad for at de rød-grønne partiene gjentar Høyre-Frp-regjeringens viktige politiske målsettinger som er nedfelt i regjeringsplattformen. Disse medlemmer viser til at sitatet er hentet fra kapitlet «Fornyelse, administrasjon og kirke» med overskrift «konkurranse» i Sundvolden-erklæringen, hvor partiene slår fast at bruk av konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og effektivisering. Disse medlemmer viser videre til at Den norske legeforening gir uttrykk for at de deler regjeringspartienes oppfatning av at konkurranse, også på helsetjenester, vil kunne stimulere offentlige sykehus til å bli mer effektive og påvirke positivt til å redusere unødvendig venting og helsekøer. Disse medlemmer vil gjerne sitere de neste to linjene fra det samme utdraget i Sundvolden-erklæringen:

«Regjeringen vil åpne for konkurranse blant annet innen skinnegående transport, utvikling, drift og vedlikehold av flyplasser og drift av fergestrekninger.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser videre til at regjeringen, sammen med samarbeidspartiene, har lagt til rette for en høyere vekst i pasientbehandlingen i våre to første budsjetter, sammenlignet med hva de rød-grønne fikk vedtatt gjennom sine åtte år.

Flertallet er opptatt av at vi de siste årene har sett en utvikling i retning av et mer todelt helsevesen i Norge, hvor de med helseforsikring betalt av arbeidsgiver eller god personlig økonomi har kunnet sikre seg raskere helsehjelp enn mennesker som venter i offentlig helsekø. Flertallet mener det er uheldig om denne trenden drives av at altfor mange pasienter skal vente unødvendig lenge på behandling mens det er ledig kapasitet både på offentlige og private/ideelle behandlingssteder. Flertallet er opptatt av å redusere ventetidene for pasientene gjennom utnyttelse av kapasitet i både private, ideelle og offentlige institusjoner.

Med reformen fritt behandlingsvalg legger regjeringen opp til at ventetiden skal gå ned og valgfriheten skal øke. Gjennom reformen legger regjeringen til rette for bedre å ta i bruk et mangfold av aktører, som inkluderer både offentlig og privat sektor, herunder ideelle. Flertallet er tilfreds med at regjeringen med dette ytterligere styrker pasientenes rettigheter. Flertallet viser til at regjeringen har lyttet til viktige innspill i høringsrunden, og at man foreslår å slå sammen fritt sykehusvalg og fritt behandlingsvalg. Dette innebærer at pasientene får en liste å velge fra, og vil bidra til en ordning som er enkel og lett tilgjengelig å forholde seg til. Flertallet er opptatt av pasienters rett til selv å velge behandling.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at når ordningen fritt sykehusvalg og fritt behandlingsvalg slås sammen til én ordning, vil det bety at pasienter som ønsker behandling hos en privat tilbyder uten avtale med det offentlige, først må søke seg til det offentlige eller til en privat tilbyder som har fått delegert vurderingskompetanse fra de regionale foretakene. Så – etter å få tildelt pasientrettigheter – må pasienten velge seg videre til den aktuelle private tilbyderen. Disse medlemmer vil understreke at fritt sykehusvalg er kritisert for å fungere best for ressurssterke personer med høy inntekt og utdanning, og at den nye ordningen fritt behandlingsvalg med private tilbydere med og uten vurderingskompetanse, og private tilbydere med og uten avtale med regionale foretak, ikke representerer noen forenkling, men tvert om vil kunne gjøre pasientvalgene enda mer komplisert å sette seg inn i.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det er uforståelig at regjeringen hevder den nye ordningen vil oppheve volumbegrensninger i helsevesenet, all den tid ordningen finansieres innen en gitt ramme til helseregionene, vil Stortingets rammebevilgning fortsatt styre de totale økonomiske ressursene utover ISF som skal brukes til spesialisthelsetjenesten. Et eventuelt ubegrenset volum innen en gitt ramme vil føre til uforutsigbare kutt på andre områder innen den samme rammen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil videre påpeke at det ikke er riktig at ordningen fritt behandlingsvalg med private tilbydere med eller uten vurderingskompetanse vil gjøre pasientvalgene mer komplisert å sette seg inn i. Flertallet vil vise til at det i alle helseregioner har forekommet at man har latt private eller ideelle aktører som de har avtale med, foreta rettighetsvurderinger. Flertallet vil påpeke at dersom de regionale helseforetakene ikke hadde fått en hjemmel til å delegere myndighet til private til å foreta rettighetsvurderinger så ville det medført at pasienter som i dag vurderes hos private, må innom offentlige sykehus før de behandles hos private. Flertallet vil fremheve at de regionale helseforetakene advarer kraftig mot at praksisen hvor private har fått delegert myndighet til å foreta rettighetsvurderinger endres, fordi det vil gi økt byråkrati og merarbeid som rammer både pasienter og sykehus. Flertallet vil presisere at det er de regionale helseforetakene som gjennom lovhjemmelen gis myndighet til å bestemme hvilke private aktører som skal ha kompetanse til å foreta rettighetsvurderinger. Med andre ord er det ingen automatikk i at en privat aktør som får godkjenning som fritt behandlingsvalgleverandør, også skal foreta rettighetsvurderinger.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, vil videre vise til at retten til fritt behandlingsvalg handler om å gi pasienten en utvidet mulighet til å velge hvor helsehjelpen skal mottas, og pasienten skal kunne oppsøke andre tilbud enn de som er med i fritt sykehusvalg. Samtidig skal de fortsatt kunne benytte leverandører som allerede er med i fritt sykehusvalg, uten å måtte risikere å bli avvist fordi volumet i avtalen med det regionale helseforetaket er brukt opp. Løsningen om å slå sammen fritt sykehusvalg og fritt behandlingsvalg vil innebære at man får én ordning og én rettighet, med andre ord et betydelig enklere og mer forståelig rettighetssystem. Dette flertallet viser til at samtidig som denne ordningen forenkler og forbedrer rettighetssystemet fra et pasientperspektiv, så sikrer forslaget at det offentlige har kontroll med hvilke virksomheter som skal ha kompetanse til å tildele rettigheter. Det skal være de regionale helseforetakene som skal bestemme hvilke private virksomheter, og det offentlige kan trekke tilbake denne kompetansen dersom denne kompetansen blir misbrukt. Det innebærer at det offentlige fortsatt vil ha kontroll over rettighetsvurderingen.

Dette flertallet viser til at i fritt sykehusvalg var det helseregionene som bestemte en kvote for hvor mange pasienter som kan behandles av private, herunder ideelle. I den nye ordningen under fritt behandlingsvalg vil pasienter omfattet av rettigheten kunne velge behandling hos private og ideelle institusjoner på statens regning, i stedet for å vente i den offentlige køen, selv om kvoten som helseregionen har kjøpt er brukt opp. Dette flertallet viser til at denne ordningen først skal innføres innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling i 2015, samt noe somatikk.

Dette flertallet støtter innføringen av fritt behandlingsvalg. Dette flertallet vil understreke at det alt vesentlige av pasientbehandlingen fortsatt vil skje på de offentlige sykehusene, men at fritt behandlingsvalg blir en viktig sikkerhetsventil for pasientene og en stimulans for de offentlige sykehusene til å bli bedre.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, minner om at all helsetjeneste, uansett om den er i offentlig eller privat regi, krever velfungerende systemer for å sikre god kvalitet. Flertallet peker på at fritt behandlingsvalg i hovedsak vil etableres innenfor rammen av de systemene som allerede finnes. Private som leverer i FBV-ordningen, skal stilles overfor tilsvarende krav til kvalitet som private med avtale og offentlige sykehus. IKT-løsninger for informasjon til pasienter om tilbudene i FBV og utveksling av pasientinformasjon mellom offentlige sykehus og FBV-leverandører, vil i hovedsak bygge på løsningene som i dag også gjelder ved bruk av fritt sykehusvalg. Flertallet viser til at det i 2015-budsjettet ble bevilget 20 mill. kroner knyttet til utvikling av felles IKT-systemer som vil understøtte FBV, fritt sykehusvalg, fristbruddsordningen og ordningene for utenlandsbehandling. Dette vil komme pasienter som benytter disse ulike ordningene til gode. Flertallet viser også til at Helsedirektoratet, som allerede i dag forvalter fristbruddsordningen og innsatsstyrt finansiering, vil få oppgaver knyttet til godkjenning og oppfølging av FBV-leverandører. Flertallet vil trekke frem at dagens IKT-løsninger i helsetjenesten ikke godt nok ivaretar pasienters rett til innsyn i egne journaler eller god nok flyt av viktig pasientinformasjon mellom ulike helseforetak. Flertallet viser til arbeidet som pågår knyttet til oppfølging av Meld. St. 9 (2012–2013) En innbygger – en journal, og videre til ny, vedtatt pasientjournallov i 2014 som gir mulighet til å utvikle moderne løsninger for å dele helseopplysninger. Flertallet er opptatt av at det holdes et høyt tempo i arbeidet med å sikre mer enhetlige og integrerte IKT-systemer i helsetjenesten.

Flertallet mener det fortsatt vil være behov for IKT-løsninger som understøtter god og brukervennlig informasjon til pasienter og helsepersonell. Flertallet viser til at det i proposisjonen beskrives at ordningen på kort sikt vil måtte ta utgangspunkt i den samme type, til dels manuelle rutiner for informasjonsutveksling mellom aktører som gjelder ved bruk av dagens fritt sykehusvalg. Flertallet mener det må være en viktig målsetting at IKT-systemene generelt i helsetjenesten bedres. At viktig pasientinformasjon kan formidles trygt og raskt mellom de ulike nivåene i helsetjenesten, og at pasienter får tilgang på egne helseopplysninger i langt større grad og enklere enn i dag. Flertallet merker seg at på sikt skal Min Helse på helsenorge.no videreutvikles for å vise persontilpasset informasjon i form av for eksempel rettighetsvurdering i fritt behandlingsvalg.

Flertallet vil peke på at manglende IKT-samordning er en stor utfordring i helsetjenesten generelt. Utfordringene knyttet til samhandling mellom IKT-systemer oppstår ikke ved innføring av fritt behandlingsvalg. Disse utfordringene ligger der allerede i dag, jf. beskrivelsen av utfordringsbildet for IKT i Meld. St. 9 (2012–2013). Flertallet legger til grunn at ordningen med fritt behandlingsvalg vil ta utgangspunkt i de samme rutinene som gjelder for fritt sykehusvalg, og at fritt behandlingsvalg vil omfattes av det langsiktige arbeidet for å sikre mer enhetlige og integrerte IKT-systemer. Flertallet legger videre til grunn at det i forskriften settes rammer og krav til samarbeid og informasjonsutveksling som sikrer sammenhengende forløp for pasienten.

Flertallet viser til at fastlegene ofte kjenner den enkelte pasient best, og flertallet mener at fastlegene må spille en nøkkelrolle for å sende pasientene på en god og riktig måte inn i en komplisert spesialisthelsetjeneste. Basert på erfaringene en har med fritt sykehusvalg, vet en at det er et betydelig behov for opplæring og god nettinformasjon om FBV til fastlegene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartier enig med de regionale helseforetakene om at fritt behandlingsvalg representerer betydelige utfordringer med tanke på bruk av IKT i kommunikasjon og informasjon på tvers i helsesektoren. Når private aktører i spesialisthelsetjenesten kan behandle pasienter uten at avtale er inngått på forhånd med et helseforetak, innebærer dette at det i utgangspunktet ikke foreligger naturlige kontaktpunkter mellom det offentlige og aktuelle private behandlere i den nye helsereformen.

Disse medlemmer mener at ordningen fritt behandlingsvalg vanskeliggjør god og sikker informasjonsflyt mellom offentlig helsesektor og private tilbydere.

I stortingsbehandlingen av Prop. 72 L (2013–2014) Pasientjournalloven og helseregisterloven, jf. Innst. 295 L (2013–2014) fremmet Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake til Stortinget på egnet måte med forslag om hvordan private aktører med rett til automatisk statlig finansiering av pasientbehandling, uten avtale med det offentlige, skal kunne forpliktes på følgende punkter:

  • levere gode og fullstendige helsedata til offentlige registre

  • bidra til å realisere ambisjonen om «én innbygger – én journal»

  • ha sikker håndtering av pasientjournalopplysninger

  • ha trygg og operativ samhandling med resten av helsevesenet

Regjeringen bes også å utrede hvem som skal være databehandlingsansvarlig, når pasienter skal behandles på det offentliges regning i regi av den omtalte ordningen.»

Disse medlemmer peker på at regjeringspartiene den gang ikke ville støtte den ambisjonen de opplistede punktene tar til orde for, og ser med uro og bekymring på at den foreliggende proposisjon om fritt behandlingsvalg ikke adresserer disse utfordringene.

Disse medlemmermener det er oppsiktsvekkende at regjeringspartiene bagatelliserer bekymringene som er kommet klart frem i høringsrunden og som det advares sterkt mot, nemlig at en helsereform for utvidet bruk av private tilbydere innføres selv om det er manglende felles IKT-løsninger mellom offentlige sykehus og private tilbydere i ordningen. Disse medlemmer vil presisere at de regionale helseforetakene har et viktig sørge-for-ansvar for innbyggere i helseforetakets område. Disse medlemmer viser til at under komiteens høring fremholdt de regionale helseforetakene følgende:

«Manglende IKT-samordning er et problem i helsetjenesten generelt, inkludert forholdet mellom HF og private kommersielle aktører. Dette blir enda mer problematisk ved FBV, der det ikke er avtaler mellom RHF og privat aktør og regelmessig oppfølging av disse. RHFene har regelmessig møter med sine private leverandører flere ganger årlig, og følger deres aktivitet. Dette gjør det mulig å ta tak i forhold der samarbeidet om pasientforløp ikke er godt nok. FBV-leverandørene vil ikke ha en slik kontakt med HF/RHFene, da relasjonen ikke er basert på avtaler, men på en godkjenningsordning som er plassert utenfor RHF-systemet.»

Disse medlemmer viser til at de regionale helseforetakene på høringen stilte spørsmålet:

«Hvordan sørge for at brukerne opplever sammenhengende forløp i spesialisthelsetjenesten når de samarbeidene aktører ikke har kommuniserende IKT- systemer og ikke har avtaler som regulerer samarbeidet?»

Disse medlemmer mener at dette er et grunnleggende spørsmål som regjeringens og regjeringspartiene ikke kan svare på, og anser dette som alvorlig.

Disse medlemmer vil understreke at de regionale foretakene mener at pasienter som velger FBV etter å ha vært vurdert i et HF, forsvinner ut av «IKT-synsfeltet» til sitt HF. Helseforetakene kan i sitt pasientadministrative system ikke se om en privat leverandør tar imot pasienten, om frist for start av helsehjelp overholdes eller om det i det videre forløp avdekkes forhold som viser at pasientene har behov som går ut over det den private leverandøren er kompetent til å gi. Disse medlemmer viser videre til at de regionale helseforetakene på høringen også understreket at manglende IKT-samordning og fravær av avtaler og oppfølging er et pasientsikkerhetsproblem som krever kompenserende tiltak, og at dette er særlig viktig ved uavklarte tilstander hvor man bytter aktør før man vet hvilken behandling pasienten har behov for.

Disse medlemmer vil vise til Meld. St. 11 (2014–2015) Kvalitet og pasientsikkerhet og den tverrpolitiske målsettingen om å bedre kvaliteten og pasientsikkerheten i helsetjenestene, og mener det er svært bekymringsfullt at regjeringen foreslår å innføre FBV uten krav om IKT-samordning. Disse medlemmer mener at helseforetakenes advarsler om at dette er et pasientsikkerhetsproblem, særlig for pasienter med uavklarte tilstander, burde tas på største alvor. Disse medlemmer mener at å sikre forsvarlige helsetjenester og pasientforløp for alle pasienter, burde være en selvfølge for offentlige myndigheter å legge til rette for, og at Helsedirektoratets ansvar for oppfølging av FBV-aktørene ikke er et svar på de pasientutfordringene som her påpekes.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette som krav for godkjenning av aktører i ordningen med fritt behandlingsvalg at det etableres kommuniserende IKT-systemer, som sikrer et godt samarbeid om pasientforløp med den offentlige helsetjenesten.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, er opptatt av at mange ideelle organisasjoner er blant de private som yter en viktig innsats som tjenesteleverandør i spesialisthelsetjenesten. Ideelle leverandører har også høy kompetanse og stort engasjement og bidrar med viktig nytenkning og innovasjon i tjenesten. Flertallet merker seg at de fleste ideelle aktørene er positive til reformen i innspillene til høringsnotatet, og at Hovedorganisasjonen Virke og Blå Kors uttrykte det samme i komiteens høring. Flertallet er opptatt av å ta alle gode krefter i bruk og ønsker, som regjeringen, god samhandling og samarbeid mellom det offentlige og private og ideelle aktører. Troen på den viktige dynamikken i samarbeidet mellom offentlig og privat/ideell sektor, samt intensjonen om at pasientenes behov skal stå i sentrum, er selve bakgrunnen for at regjeringen fremmer forslaget om fritt behandlingsvalg. Flertallet viser til at det i stor grad er private, ideelle aktører som har vært pionerer og innovatører innenfor tverrfaglig spesialisert døgnbehandling for rusavhengige. Flertallet viser til at disse aktørene bidrar til å skape et viktig mangfold av velferdstjenester og terapiformer som er individrettet og pasientnære i sin tilnærming. Flertallet peker på at fritt behandlingsvalgsreformen spesielt egner seg for spesialisert og tverrfaglig rusbehandling, da det allerede eksisterer et stort omfang av private og ideelle institusjoner med sterke fagmiljøer og høy kompetanse. Flertallet merker seg at regjeringen arbeider med å finne tiltak som kan videreutvikle rammevilkårene for de ideelle tjenesteleverandørene, og er svært glad for at regjeringen ønsker å videreføre og videreutvikle samarbeidsavtalen med ideell sektor om leveranser av tjenester innenfor helse- og sosialområdet.

Flertallet vil understreke de ideelle aktørenes verdi i samfunnet, og peke på deres særpreg og kvaliteter. Flertallet vil i denne sammenheng vise til samarbeidsavtalen med de ideelle aktørene og til arbeidet med de historiske pensjonskostnadene og til regjeringens formuleringer om rammevilkårene for de ideelle, i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2015:

«Regjeringen ønsker også at handlingsrommet for å inngå langvarige og løpende avtaler ved offentlige anskaffelser skal utnyttes for å sikre brukere og pasienter gode og stabile tjenester. Økt bruk av langvarige og løpende avtaler vil også bidra til mer stabile rammevilkår for ideelle organisasjoner som leverer helse- og sosialtjenester.»

Flertallet mener utnyttelse av ledig kapasitet blant de ideelle aktørene vil være avgjørende for å kunne behandle flere pasienter. At den enkelte pasient skal sikres helsetjenester av høy kvalitet, forutsetter ressursutnyttelse også hos ideell sektor. Mange av de ideelle tjenesteleverandørene innen helse- og sosialområdet har høy kompetanse, gode fagmiljøer og andre positive egenskaper som gjør dem til en viktig leverandør av helse- og omsorgstjenester. Flertallet er derfor opptatt av at samarbeidet med ideell sektor om leveranser av helse- og sosialtjenester videreutvikles.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener at en sterk ideell sektor er en forutsetning for et godt helsetilbud i Norge, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten. Disse medlemmer viser til at ideelle organisasjoner og non-profittbaserte institusjoner har hatt, og fortsatt har, en grunnleggende rolle i utviklingen av det norske velferdssamfunnet. På mange områder var det nettopp disse som var starten på mange av de velferdstjenestene Norge har i dag. De ideelle aktørene har spesielle kvaliteter, verdier og vilkår som må verdsettes og tas i betraktning. Disse medlemmer viser til at offentlige, kommersielle og ideelle aktører er gjensidig avhengige av hverandre. Uten en velfungerende stat fungerer ikke privat sektor, og ideelle og kommersielle aktører utgjør en viktig og selvfølgelig del av velferdssamfunnet. For at de ideelle institusjonene skal kunne utvikle seg videre på sine egne premisser, må disse gis vilkår som er tilpasset deres kvaliteter og særpreg. Disse medlemmer vil understreke at ideell sektor har en selvstendig egenverdi, og at det er en politisk oppgave og et politisk mål å sikre at sektoren bevares.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at de ideelle aktørene skal møtes med respekt, og at de skal sikres rammevilkår som er stabile og forutsigbare.

Disse medlemmer vil peke på at helse-, omsorgs- og sosialsektorene ikke er eller bør være et marked, men en del av den statlige myndighetsutøvelsen. Disse medlemmer mener disse sektorene er dårlig egnet for tradisjonelle anbudskonkurranser, der kortsiktige økonomiske kriterier oftest blir avgjørende. Konkurranseregimets innebygde dynamikk setter pris framfor kvalitet, og kortsiktighet i stedet for langsiktighet. Disse medlemmer mener alle ideelle aktører bør få direkte forhandlinger om kontrakter i stedet for å måtte levere inn anbud.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til tidligere forslag fremmet i Stortinget av Kristelig Folkeparti om at det bør være generell praksis ved anskaffelse av helse- og sosialtjenester fra ideelle virksomheter hvor det benyttes direkte forhandlinger om driftsavtaler, ikke anbudskonkurranser, jf. Dokument 8:136 S (2009–2010).

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at ideelle organisasjoner yter en viktig innsats som tjenesteleverandører, og har høy kompetanse og god kvalitet på et ofte skreddersydd pasienttilbud. Disse medlemmer vil understreke at samarbeidet mellom det offentlige og frivillige, ideelle organisasjoner på helse- og velferdsfeltet må styrkes. For å sikre forutsigbarhet for ideelle organisasjoner må dette skje gjennom langsiktige avtaler basert på kvalitet, ikke gjennom et anbudssystem eller fritt behandlingsvalg der det vil være i en sterk konkurranse med andre private, kommersielle aktører.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen vil videreføre samarbeidsavtalen med ideell sektor om leveranser av tjenester innenfor helse- og sosialområdet, en samarbeidsavtale som den rød-grønne regjeringen innførte.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at avtaler med ideelle aktører vris fra anbud over mot lengre og løpende avtaler for å sikre forutsigbarhet og høy kvalitet.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at Virke i sitt høringsnotat til komiteen påpeker at ideell sektor og privat rehabilitering utgjør hoveddelen av ledig kapasitet i spesialisthelsetjenesten utenfor statlige sykehus. Virke viser til at både regjeringen og Stortinget er godt kjent med ideelle aktørers utfordringer med historiske pensjonskostnader. En forutsetning for en vellykket gjennomføring av FBV er ifølge Virke at regjeringen finner en løsning på pensjonssaken.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utsette innføring av fritt behandlingsvalg inntil det er kommet en løsning på pensjonsutfordringene for ideelle organisasjoner som tilbydere av helse- og sosialtjenester.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at regjeringen legger opp til en forskningsbasert følgeevaluering av FBV-reformen i regi av Forskningsrådet. En slik evaluering skal belyse hvordan fritt behandlingsvalg bidrar til å realisere de sentrale målene om reduserte ventetider, økt valgfrihet for pasientene og stimulans til de offentlige sykehusene til å bli mer effektive. Flertallet mener også det er viktig at evalueringen vurderer effekt på andre sentrale helsepolitiske mål, bl.a. likeverdig tilgang til helsetjenester og pasientsikkerhet. Flertallet mener en slik følgeevaluering vil muliggjøre læring og legge til rette for et framtidig godt beslutningsgrunnlag for videre utvikling av fritt behandlingsvalg. For å styrke grunnlaget for en slik evaluering er flertallet enige om at noen somatiske diagnoser skal være med ved oppstart. Flertallet ser at en slik forskningsbasert evaluering vil ta noe tid både å sette opp og gjennomføre. I tillegg til en forskningsbasert følgeevaluering er det derfor viktig at det løpende gjøres brukerundersøkelser på vegne av pasienter, vurderinger av informasjonsflyt og journalsystemer, samhandling mellom helseforetakene og private aktører samt at kostnadene spesielt skal gjennomgås etter første hele driftsår i 2016. Både brukeropplevd tilfredshet blant pasienter og kostnadskontroll må ligge til grunn før en går videre med å fase inn ytterligere somatiske lidelser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det vil være sentralt å se på hvordan IKT-løsningene fungerer, hvordan ordningen virker inn på helsebyråkratiet, informasjonsflyt og journalsystemer i det offentlige og private/ideelle sykehus/institusjoner. Disse medlemmer vil understreke at en evaluering også må gi svar på andre viktige spørsmål – som i hvilken grad FBV vil påvirke innsatsen for forskning/innovasjon, hvilke økonomiske konsekvenser ordningen vil gi, og hvilken kostnadskontroll vi har på reformen og om vi har nok/rett kompetanse hos personale som skal løse FBV.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme egen sak for Stortinget om evaluering av FBV-ordningen, der Stortinget får ta stilling til eventuell utviding eller avvikling av ordningen.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, vil vise til at finansieringsordningene er ett av flere virkemidler i helsepolitikken. Alle finansieringsordninger kan ha utilsiktete effekter, også aktivitetsbasert finansiering. I styringen vektlegges det at det er de medisinsk-faglige vurderingene som skal være førende for den helsehjelpen den enkelte pasient tilbys. Riktig prioritering og god og helhetlig pasientbehandling skal primært fremmes gjennom faglige retningslinjer, lover og forskrifter mv. Gjennom ISF gis samme type pasientbehandling lik finansiering, forutsatt at samme type behandling registreres og rapporteres på samme måte. Dette følges opp løpende i utviklingen av medisinske kodeverk, arbeidet med finansieringsordningene, i kommunikasjon med sektoren og i kontrollarbeidet. Flertallet vil vise til at helseforetakene har ansvaret for å organisere sin virksomhet på best mulig måte. Dette gjelder også organisering av medisinsk koding. Flertallet vil understreke at det gjelder et krav for all utførelse av helsehjelp at den skal være forsvarlig, og at dette kravet gjelder like fullt uavhengig av hensyn til økonomi.

Flertallet mener ISF har vist seg velegnet som instrument for å legge til rette for økt aktivitet på en mest mulig effektiv måte. Fra 2015 er denne effekten forsterket gjennom fjerningen av aktivitetstaket.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det store volumet av pasientbehandling skjer i de offentlige sykehusene og at regjeringen legger til grunn at det er her de største gevinstene av fritt behandlingsvalg i form av reduserte ventetider må realiseres. Disse medlemmer registrerer at å fjerne aktivitetsstaket blir omtalt som å gi større frihet til offentlige sykehus, og at regjeringen mener dette legger til rette for at de offentlige sykehusene slik kan respondere på økt konkurranse. Disse medlemmer merker seg at økt aktivitet i de offentlige sykehusene er ment å finansieres gjennom innsatsstyrt finansiering (ISF), samtidig som FBV innføres først for området rus og psykiatri som er finansiert over basisbevillingen og ikke er omfattet ISF. Disse medlemmer mener dette viser nok en brist ved reformen, og at FBV for disse områdene vil være en reform som hindrer de offentlige sykehusene å utvikle sitt tilbud. Disse medlemmer viser i tillegg til at Den norske legeforening er bekymret for at ordningen vil føre til økt bruk av døgnbehandling i psykiatrien på grunn av økt offentlig finansiering av døgntilbud hos private tilbydere, siden bruk av polikliniske tjenester ikke omfattes på lik måte. Disse medlemmer mener at somatiske områder som innlemmes i ordningen og som skal finansieres av innsatsstyrt finansiering, vil kunne påvirke dreiningen av pasientbehandling over til behandlinger som lettere lar seg finansiere. Dette er ikke å gi sykehusene mer frihet, det er mer frihet til å behandle de mest lønnsomme pasientene, og ikke pasientbehandlinger som det er størst behov for.

Disse medlemmer viser til at innføring av FBV legger til grunn en fortsatt høy bruk av ISF på 50 prosent, og at denne skal være styrende for videre finansiering og dermed utvikling av den offentlige helsetjenesten. Disse medlemmer vil vise til at NOU 2014:12 Åpent og rettferdig – prioriteringer i helsetjenesten (Nordheimutvalget) mener det er mer behov for forskningsbasert kunnskap om virkninger av ulike finansieringsordninger slik helsetjenesten i Norge er innrettet, og at det trengs analyser ut fra prioriteringsvirkemidler, kvalitet og produktivitet i tjenesten. Disse medlemmer vil også peke på at Nordheimutvalget tilrår at Helse- og omsorgsdepartementet nøye vurderer og evaluerer hvordan den økte ISF-andelen til 50 prosent fra 2014 påvirker behandlingsbudet for de pasientgrupper som ikke omfattes av ISF og om den forhøyede ISF-andelen påvirker prioriteringer mellom lite kostnadskrevende pasienter og meget kostnadskrevende pasienter innenfor hver enkelt DRG i ISF-ordningen.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen evaluere hvordan ordningen med økt ISF-andel til 50 prosent påvirker behandlingstilbudet og prioriteringer.»

Disse medlemmer vil påpeke at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ved innføring av Samhandlingsreformen vedtok en målsetting om at graden av ISF skulle reduseres til 30 prosent, fra 40 prosent. Men etter regjeringsskiftet har graden av ISF i stedet økt til 50 prosent, og dette legges nå til grunn for innføring av den nye helsereformen FBV. Disse medlemmer er bekymret for de prioriteringsmessige konsekvensene av høyt innslag av ISF i helsetjenesten.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil presisere at Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at sykehustjenester i all hovedsak bør rammefinansieres.

Disse medlemmer vil understreke at regjeringen i lovproposisjonen selv viser til at et generelt funn i den helseøkonomiske faglitteraturen er at risikoen for såkalt tilbyderindusert etterspørsel øker i et rent aktivitetsbasert system, dvs. at legen initierer unødvendig behandling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, vil påpeke at retten til refusjon etter pasientrettighetsdirektivet, i likhet med fritt behandlingsvalg, gir pasienten økte muligheter til å velge tjenesteyter. Ordningene er imidlertid innrettet på ulike måter. Flertallet viser til at pasientrettighetsdirektivet gir rett til refusjon av utgifter til helsehjelp generelt, og er ikke begrenset til spesialisthelsetjenester slik som fritt behandlingsvalg. Flertallet viser videre til at fritt behandlingsvalg omfatter alle private aktører etablert i Norge som oppfyller visse vilkår, og som kan levere definerte helsetjenester til en pris fastsatt av staten. Pasientrettighetsdirektivet er begrenset til helsehjelp som mottas i andre EØS-land enn trygdelandet. Flertallet vil bemerke at lovendringene fra 2013 var nødvendige for å gjennomføre Europarlamentets- og rådsdirektiv 2011/24/EU om pasientrettigheter ved grensekryssende helsetjenester.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti var imot innføringen av pasientrettighetsdirektivet i norsk rett.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser tilmerknad i Innst. 99 S (2014–2015) omsamtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning nr. 153/2014 av 9. juli 2014 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2011/24/EU om anvendelse av pasientrettigheter ved helsetjenester over landegrensene (Pasientrettighetsdirektivet):

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg paralleller i måten disse to sakene håndteres på. Måten regjeringen foreslår å implementere Pasientrettighetsdirektivet på, vil gi en åpning for finansiering av sykehus i EØS-området og dermed en innføring av reformen Fritt behandlingsvalg gjennom EØS-avtalen, uten tilstrekkelig høring og stortingsbehandling i forkant.»

Disse medlemmer understreket ved behandlingen av pasientrettighetsdirektivet at det på en grunnleggende måte utfordrer myndighetenes mulighet til planlegging, kostnadskontroll og prioritering i eget helsevesen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at markedsrettingen og kommersialiseringen EØS-retten legger opp til i helsevesenet er uønsket. Disse medlemmer mener FBV er utformet slik at norsk regelverk i enda større grad enn tidligere vil harmonere med EØS-regelverket og vil påpeke at FBV på samme måte utfordrer mulighet for planlegging, kostnadskontroll og prioritering i helsevesenet. Disse medlemmer viser også til at markedsrettingen av helsevesenet nasjonalt og innenfor EØS- området åpner for et større innslag av helsekonsern med utenlandske eiere i Norge.

Neste kapittel