3. Et arbeidsliv for alle (Del I Meldingsdel)
- 3.1 Sammendrag
- 3.2 Komiteens merknader til meldingsdelen
Her beskrives utviklingen i arbeidsmarkedet, og virkemidler i arbeids- og velferdspolitikken vurderes. Ytelser ved inntektsbortfall og tiltak for å få flere inn i arbeidslivet er sentrale virkemidler for å sikre den enkeltes velferd og fremme et inkluderende arbeidsliv og velfungerende arbeidsmarked. Det vises til proposisjonens kapittel 2 der det redegjøres nærmere for arbeidsmarked og trygdeytelser.
Det viktigste og primære målet med inntektssikringsordningene i folketrygden er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt når evnen til selvforsørging er falt bort eller redusert. Samtidig skal inntektssikringsordningene understøtte målet om høy yrkesdeltakelse. De som er i stand til det, skal kunne forsørge seg selv som yrkesaktiv. Regjeringen vil styrke arbeidslinjen i arbeids- og velferdspolitikken.
Mange av personene i yrkesaktiv alder som mottar velferdsytelser, mottar en helserelatert ytelse, det vil si sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller uførepensjon. Det er et mål at flere mottakere av helserelaterte ytelser skal kunne ta i bruk sin faktiske arbeidsevne. Bruk av graderte ytelser er et sentralt virkemiddel for å hindre varig utstøting fra arbeidslivet og å styrke den enkeltes tilknytning til arbeidslivet. Graderte ytelser skal tas i bruk i større grad enn i dag. Graderingen i hvert enkelt tilfelle bør reflektere den faktiske arbeidsevnen.
Ved innføring av ny uføretrygd fra 2015 blir det enklere å kombinere uføretrygd med arbeid, og det vil alltid lønne seg å øke arbeidsinntekten. Det vil motivere flere til å kombinere uføretrygd med arbeid. Det er et mål at flere uføretrygdede skal få en gradert uføretrygd. For å nå dette målet er yrkestilknytningen tidligere i stønadsforløpet sentralt. Det legges vekt på å øke graderingen i sykepenger og at flere utnytter sin arbeidsevne fullt ut mens de mottar arbeidsavklaringspenger. Det er behov for mer kunnskap om arbeidsdeltakelse og stønadsforløp for personer som har delvis nedsatt arbeidsevne etter avsluttet sykepengeperiode.
Det er satt i gang flere evalueringer av arbeidsavklaringspenger. Regjeringen vil komme tilbake med en gjennomgang av denne ordningen når resultatene fra evalueringene foreligger.
Generelt bør inntektssikringsordningene være innrettet slik at det alltid lønner seg å jobbe, eventuelt å øke arbeidsinnsatsen dersom man kombinerer arbeid og ytelser. I tillegg bør det stilles krav både til den enkelte om aktiv deltakelse og til arbeids- og velferdsforvaltningen i form av oppfølging og iverksetting av hensiktsmessige tiltak.
Forventningene til aktivitet i velferdsytelsene vil økes. Formålet med krav til aktivitet er blant annet å gi legitimitet til velferdsytelsene gjennom en bedre balanse mellom rettigheter og plikter, å motvirke passive stønadsløp, styrke den enkeltes muligheter til å komme i jobb og motivere for overgang til jobb. Det må være tydelige aktivitetskrav når dette er rimelig, og det må være tilstrekkelige virkemidler overfor dem som ikke følger dem. Hensiktsmessige aktivitetskrav forutsetter at det er meningsfylte aktiviteter å tilby. Det understreker betydningen av å se ytelser og aktive arbeidsmarkedstiltak i sammenheng.
Lange stønadsperioder svekker muligheten for å komme tilbake i arbeid. Det ønskes å innføre et beslutningsstøttesystem for sykmelder med veiledende sykmeldingsperioder, blant annet for å sikre mer lik sykmeldingspraksis og større forutsigbarhet, men også for å forhindre unødvendig lange sykefraværsperioder. Legens beslutning skal veie tyngst. Det tas sikte på implementering av systemet fra 1. januar 2016.
Det vil også gjennomføres forsøk med ny medisinsk vurdering av en annen lege enn sykmeldtes fastlege etter seks måneders sykefravær. Forsøket skal gjennomføres på en slik måte at det kan gi grunnlag for å trekke konklusjoner om effekter på videre sykefravær og tilbakeføring til jobb. Det tas sikte på oppstart av forsøket tidlig i 2015.
De siste årene har det vært en økning i antall og andel unge mottakere av uførepensjon. For samfunnet innebærer tidlig uføretrygd et betydelig velferdstap. Personer blir stående utenfor arbeidslivet i mange år. Det er ikke grunnlag for å hevde at helsetilstanden blant unge er redusert. Det drøftes hvordan Nav bedre kan følge opp unge uføre som har en mulighet til å komme tilbake i arbeid, og å begrense omfanget av unge som blir uføretrygdet.
Det vises til proposisjonens kapittel 3 der innretningen av inntektssikringsordningene drøftes nærmere.
Regjeringen ønsker et mer åpent arbeidsliv, med lavere terskel inn for de som står utenfor, og et velfungerende arbeidsmarked, hvor arbeidsgiver og arbeidstaker lett kan finne frem til hverandre. Dette skal blant annet gjøres gjennom mer bruk av det ordinære arbeidslivet i arbeidsmarkedspolitikken. Det innebærer mer bruk av virkemidler rettet mot etterspørselssiden i arbeidsmarkedet. Mye av arbeidsmarkedspolitikken har tradisjonelt vært orientert mot tilbudssiden, for eksempel gjennom opplæring og kvalifisering av arbeidsledige og personer med nedsatt arbeidsevne. Opplæring og kvalifisering skal fortsatt være en viktig del av arbeidsmarkedspolitikken, men den bør i større grad kombineres med – og gjennomføres i – ordinært arbeidsliv. Da må arbeidsgivere motiveres til i større grad å ansette utsatte grupper i arbeidsmarkedet.
Som en viktig del av strategien for å øke bruken av ordinært arbeidsliv, ønsker regjeringen å lette adgangen til midlertidig ansettelse og øke bruken av lønnstilskudd. Begge deler vil senke terskelen inn i arbeidslivet og gi nykommere og personer som står utenfor arbeidslivet, bedre muligheter til å få prøvd seg i jobb. Midlertidig ansettelse kan i en del tilfeller fungere som et springbrett inn i arbeidslivet, og lønnstilskudd er blant de tiltakene som har best effekt. Midlertidig ansettelse og lønnstilskudd kan ses på som alternative måter å mobilisere det ordinære arbeidslivet på, men de to kan også forsterke hverandre om de ses i sammenheng. Derfor ønskes også økte muligheter til å kombinere lønnstilskudd med midlertidig ansettelse, og regjeringen vil øke adgangen til bruk av midlertidig ansettelse i lønnstilskuddsordninger.
Tiltakene i arbeidsmarkedspolitikken må bli bedre, mer målrettede og mer effektive. En hovedstrategi for å lykkes handler om å opprette flere og bedre tiltaksplasser i det ordinære arbeidslivet. Økt satsing på lønnstilskudd inngår som en viktig del her, både de midlertidige lønnstilskuddsordningene og gjennom en ny, varig lønnstilskuddsordning for brukere med varig og vesentlig nedsatt arbeidsevne som bygger på forsøket med tidsubestemt lønnstilskudd (TULT). Arbeidspraksis, som er ett av de mest brukte tiltakene i arbeidsmarkedspolitikken, styrkes gjennom blant annet tettere og bedre oppfølging av tiltaksdeltaker og arbeidsgiver. Varigheten reduseres for å hindre misbruk og øke effektiviteten i tiltaket.
Mange arbeidssøkere med nedsatt funksjonsevne har behov for tilrettelegging på arbeidsplassen for å komme i jobb. For å senke terskelen inn i arbeidslivet og for å oppmuntre arbeidsgivere til i større grad å rekruttere eller prøve ut arbeidssøkere med særskilte behov, ønsker regjeringen å bidra til bedre tilrettelegging på arbeidsplassen. Et nytt og enklere tilretteleggingstilskudd eller inkluderingstilskudd for ordinært arbeidsliv innføres. I tillegg vil det opprettes en mer forpliktende tilretteleggings- og oppfølgingsavtale som inngås mellom arbeids- og velferdsforvaltningen, arbeidsgiver og arbeidssøker. Avtalen har personer med nedsatt arbeidsevne under 30 år som hovedmålgruppe.
Arbeidsmarkedstiltakene skal forbedres og forenkles. Overlappende arbeidsmarkedstiltak slås sammen. Overordnede prinsipper for gjennomgangen av arbeidsmarkedstiltakene er at tiltakene skal bli bedre og mer effektive og enklere å administrere og forholde seg til for alle aktører, både arbeidsgivere og arbeidstakere, arbeids- og velferdsforvaltningen og tiltaksarrangører. Mange av endringene vil fremme bruken av ordinært arbeidsliv som tiltaksarena og et velfungerende arbeidsmarked.
Det er fastsatt en forskrift som innebærer at overlappende tiltak på avklarings- og oppfølgingsområdet slås sammen. Forskriften, som iverksettes fra januar 2015, åpner for økt konkurranse om å tilby disse tiltakene. Dette vil gi større mangfold av tilbydere, blant annet frivillige organisasjoner og sosiale entreprenører, i tillegg til de tradisjonelle attførings- og vekstbedriftene. Samtidig skal det stilles klarere kvalitets- og resultatkrav til leverandørene av arbeidsmarkedstiltak. Det legges på denne måten til rette for flere og bedre private og frivillige initiativ, og slipper flere til i tilbudet av arbeidsmarkedstiltak og velferdstjenester.
En viktig del av arbeidet med å forbedre arbeidsmarkedstiltakene er å utvikle mer kunnskap og kompetanse om inkludering i ordinært arbeidsliv. Løpende forsøksvirksomhet skal kombineres med systematisk og målrettet forskningsinnsats. I dette arbeidet bør alle sider ved tiltaksbruken vurderes, men hovedvekten skal legges på deltakernes overgang til arbeid, som er det overordnede målet med innsatsen.
Det vises til proposisjonens kapittel 4 der det fokuseres på aktive tiltak som skal øke bruken av ordinært arbeidsliv gjennom nye og forbedrede virkemidler som økt adgang til midlertidig ansettelse, økt bruk av lønnstilskudd og tilretteleggingsordninger. Dette vil styrke utsatte gruppers muligheter til å komme i arbeid.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, Fredric Holen Bjørdal, Lise Christoffersen og Anette Trettebergstuen, fra Høyre, Stefan Heggelund, lederen Arve Kambe, Bente Stein Mathisen og Bengt Morten Wenstøb, fra Fremskrittspartiet, Tor André Johnsen og Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Sveinung Rotevatn, og fra Sosialistisk Venstreparti, Kirsti Bergstø, viser til Prop. 39 L (2014–2015) om endringer i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven (adgang til midlertidig ansettelse mv. og vilkår om aktivitet for stønad til livsopphold).
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,viser til inngått avtale mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre 12. mars 2015, om endringer i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven mv., som følger av Prop. 39 L (2014–2015) og Prop. 48 L (2014–2015). Flertallet er enige om endringer i de angjeldende lover med hensikt å sikre økt fleksibilitet i arbeidslivet og gi flere en sjanse til å komme inn i arbeidslivet. Det er et mål å bekjempe utenforskapet og sikre at flere avtaler om alternative arbeidstidsordninger kan avtales mellom partene lokalt. Flertallet viser til at de fire samarbeidspartiene står sammen om endringer som vil gi nødvendig modernisering og fleksibilitet til gode for arbeidstakerne og næringslivet.
Flertallet viser til regjeringens grundige gjennomgang av det norske arbeidsmarkedet. Gjennomgangen gjør rede for utviklingen i sysselsettingen over tid, og hvordan de helserelaterte trygdeytelser har endret seg. Meldingsdelen redegjør videre for en rekke forhold som påvirker arbeidsdeltakelsen, slik som den generelle økonomiske utviklingen, arbeidsinnvandring og strukturelle endringer. Flertallet merker seg at norsk arbeidsliv og sysselsetting, på ganske mange måter, skiller seg fra situasjonen hos våre viktigste handelspartnere og nære økonomiske allierte i EØS-området. Flertallet merker seg også gjennomgangen av tiltaksapparatet for utsatte grupper i arbeidslivet.
Flertallet viser til at vekstimpulsene fra oljevirksomheten vil avta i årene fremover sammenliknet med det vi har vært vant til. Omslaget forsterkes av fallet i oljeprisen. Vi må derfor legge til rette for nødvendige omstillinger i norsk økonomi. Norge trenger flere ben å stå på. Pengepolitikken er førstelinjeforsvaret i konjunkturstyringen og kan respondere raskt når utsiktene for norsk økonomi endres. Norges Bank satte i desember 2014 ned styringsrenten med 0,25 prosentenhet, til 1,25 pst. Kronen har svekket seg betydelig i takt med fallet i oljeprisen. Det gir betydelig drahjelp til det konkurranseutsatte næringslivet i Norge. Flertallet vil understreke at også innretningen av statsbudsjettet og strukturpolitikken må hjelpe omstillingen av norsk økonomi. I denne forbindelse ser flertallet frem til Produktivitetskommisjonens innstilling. Flertallet viser til at den lave oljeprisen blant annet skyldes amerikansk skiferolje, og at USA produserer nå tre ganger mer skiferolje per dag enn Norges totale oljeproduksjon.
Flertallet påpeker at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet gjorde norsk økonomi stadig mer sårbar gjennom manglende satsing på vekstfremmende skattelettelser i perioden 2005–2013 og øvrige tiltak for å bedre rammebetingelsene for næringslivet, i en periode der todelingen av norsk økonomi ble forsterket år for år. Flertallet påpeker at den økonomiske situasjonen nå gjør at det er viktigere enn noen gang å gi norsk økonomi flere ben å stå på, gjennom å styrke det private norske eierskapet og sikre næringslivet over hele landet gode rammebetingelser. Flertallet viser til at regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet i samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre har gjennomført en rekke vekstfremmende skattelettelser, herunder lavere personskatter som gir incentiver til økt arbeidsinnsats, samt lavere formuesskatt og fjernet arveavgift som gir økte incentiver til investeringer i verdiskapende virksomhet. Flertallet viser til at europeiske land med lite fleksible arbeidsmarkeder sliter med høy arbeidsledighet, og påpeker at omstillingen Norge nå står overfor, gjør det enda mer nødvendig enn tidligere å legge til rette for et effektivt og fleksibelt arbeidsmarked.
Flertallet merker seg at regjeringen redegjør for at den norske økonomien i en årrekke har opplevd vesentlig bedre tider enn mange andre land. Samtidig har det vært en sysselsettingsvekst og en svak produktivitetsutvikling. Med en arbeidsledighet som relativt sett har vært lav, har fokus i liten grad vært på vekstfremmende tiltak, og mer på strukturledighet. Arbeidsmarkedssituasjonen er bra for det store flertallet i Norge. Sysselsettingen er høy i de fleste gruppene, både i historisk sammenheng og sammenliknet med andre land. Arbeidsledigheten er relativt sett lav, og de fleste som ønsker å komme i jobb, klarer det.
Flertallet merker seg også at det er en rekke personer i yrkesaktiv alder som ikke er sysselsatte, eller som jobber mindre enn de selv ønsker. En betydelig andel av disse er allikevel sikret inntekt gjennom en rekke velferdsordninger. Flertallet er bekymret for at dette bidrar til å redusere arbeidsstyrken og produktiviteten i økonomien, noe som svekker både privat velferd og offentlige budsjett.
Flertallet ser at noen grupper har svak tilknytning til arbeidslivet. Det er en rekke tiltak på plass for å hjelpe den enkelte som er i slike grupper. Det er en tydelig trend med økt bruk av tiltaksplasser. Samtidig ser man også at en rekke av dem som er i tiltakssystemet i for stor grad går mellom ulike tiltak, istedenfor å komme i ordinære stillinger. Tiltakssystemet er stort og omfattende. Allikevel er tiltakssystemet ikke i stand til å oppnå så gode resultater som ønskelig. Flertallet mener at det bør sees proaktivt på endringer i tiltakssystemet, i den hensikt å få bedre måloppnåelse.
Flertallet peker på at utenforskapet er en av de største utfordringene det norske samfunnet står overfor. Altfor mange unge, innvandrere og personer med nedsatt arbeidsevne eller nedsatt funksjonsevne, får ikke muligheten til å kunne forsørge seg selv. Flere må derfor, etter flertallets mening, både gis incentiver til å forsørge seg selv og få nødvendig arbeidsrettet oppfølging. Samfunnets fremtidige bærekraft tilsier også at vi trenger flere i jobb og færre på uføretrygd. Disse utfordringer må derfor møtes med en aktiv arbeidsmarkeds- og arbeidsinkluderingspolitikk med hovedvekt på individualisering av arbeidsrettede tilbud og større vekt på å senke terskelen inn i arbeidslivet.Flertallet viser til høringsinnspillene og konstaterer at disse mener regjeringen gir en riktig virkelighetsbeskrivelse av hvilke individer og grupper som sliter med å få innpass på arbeidsmarkedet. Proposisjonen lanserer en rekke nye forslag som for eksempel sammenslåinger av arbeidsmarkedstiltak og nye lønnstilskuddsordninger. Flertallet er tilfreds med dette, og peker på at det er viktig å dimensjonere virkemidlene på en best mulig måte. Flertallet forutsetter at departementet går i aktiv dialog med brukerorganisasjoner, fagorganisasjoner på feltet, partene i arbeidslivet og arbeids- og velferdsetaten for å sikre at riktig tilbud i større grad enn i dag gis til riktige personer i rett tid.
Flertallet mener at forslagene vil bidra til at flere kommer i jobb. Det er viktig at disse konkretiseres på en slik måte at man sikrer både kvalitet, mangfold og riktig dimensjonering av de ulike virkemidlene, basert på brukergruppenes behov.
Flertallet viser til budsjettavtalen for 2015 der regjeringen fikk i oppdrag å utarbeide statistikk over ventetid for å komme inn på arbeidsmarkedstiltak, og understreker viktigheten av dette for å lykkes med tidligst mulig innsats.
Flertallet ber regjeringen sikre en opptrapping av antall tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne for å møte behovene denne gruppen har.
Flertallet mener varig tilrettelagt arbeid (VTA) er særlig viktig for utviklingshemmede. VTA gir meningsfylt arbeid til personer som ellers har liten mulighet til å komme inn i arbeidslivet på normale lønns- og arbeidsbetingelser.
Flertallet viser til at antall VTA-plasser har økt jevnt de siste ti årene, og at i vedtatt statsbudsjett for 2015 ble antall plasser økt med ytterligere 200 VTA-plasser. Flertallet viser til at VTA fra 2013 nå er finansiert på en egen budsjettpost, noe som gir større forutsigbarhet for dem som trenger varig tilrettelegging.
Flertallet deler regjeringens syn på at bruken av lønnstilskudd av midlertidig art vil kunne fungere som inngangsport til ansettelse, og vil også bidra til reduksjon av arbeidsgivers risiko for å ansette utradisjonelt. Flertallet er opptatt av at slike tilskudd overfor personer med store bistandsbehov, som for eksempel personer med psykiske lidelser og rusproblemer og som har ventet lenge på Nav-tilbud, skal ha best mulig effekt. Det vises her til gode erfaringer fra NHO-systemet med «Ringer i Vannet» og lignende prosjekt blant arbeidsgivere knyttet til for eksempel Virke. Gjennom slike pakkeforløp gis arbeidsgiverne økt trygghet for ansettelse.
Flertallet legger til grunn at man ytterligere må forsterke arbeidsinkluderingsinnsatsen mot ordinært arbeidsliv, og vil peke på at tiltaksleverandører i langt større grad enn tidligere må jobbe på denne måten. Flertallet mener dette perspektivet må styrkes, og deler regjeringens vektlegging av dette. Samtidig utelukker ikke flertallet at noen kan ha behov for et skjermet arbeidstilbud i en innledende fase, og det utelukker heller ikke at noen i større grad trenger konkrete utdanningsmuligheter for å få jobb.
Flertallet mener tidsubestemte lønnstilskudd (TULT) bør brukes i noe større grad, for å øke yrkesdeltakelsen til personer som av ulike årsaker ikke kan yte fullt, men likevel ha mye å bidra med i arbeidslivet. Flertallet har merket seg at regjeringen foreslår å slå sammen TULT med tiltaket tilrettelagt arbeid i arbeidsmarkedsbedrift (TIA). Flertallet er tilfreds med at dette sikrer en ny varig lønnstilskuddsordning.
Flertallet er opptatt av at det utvikles klare administrative og faglige kriterier for bruken av dette tilskuddet. Det er ikke flertallets intensjon å bidra til konkurransevridning og fortrengning av ordinær arbeidskraft. Flertallet viser til at erfaringer fra Norge og også fra andre land viser at fornuftig bruk av dette virkemiddelet kan bidra til å få flere i jobb.
Flertallet støtter sammenslåing av Arbeidspraksis i skjermet virksomhet (APS) og Kvalifisering i arbeidsmarkedsbedrift (KIA) til et nytt arbeidsforberedende tiltak, og mener proposisjonen gir gode beskrivelser av dette tiltaket som vil være et kjernetiltak for personer med nedsatt arbeidsevne. Flertallet mener dette sammenslåtte tiltaket møter behovene for et mer sømløst attføringsløp for deltakerne i tett kontakt med ordinært arbeidsliv, slik både fagfeltet og Stortinget lenge har vært opptatt av. Flertallet legger til grunn at tiltaket styrkes både faglig og ressursmessig, samtidig som det legges opp til en fornuftig avgrensning av tiltakslengden for å motvirke innlåsingseffekter. Flertallet er opptatt av at kompetansen overfor brukere med mer sammensatte behov må forbedres ytterligere for å få sårbare grupper i jobb.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen særlig prioritere økning av plasser til det nye sammenslåtte tiltaket Arbeidsforberedende trening (AFT).»
Flertallet viser til at de allerede sammenslåtte anbudstiltakene oppfølging og avklaring fra 1. januar 2015 vil kunne gi positive effekter slik at flere kommer ut i arbeid. Flertallet forutsetter at Nav gjennomfører anbudene med vekt på kvalitet og kvalitetssikring, balanse i kontraktene og at personer med nedsatt arbeidsevne blir tatt hensyn til i anbudsrundene. Økt vekt på resultater for overgang til jobb er dessuten avgjørende for å lykkes.
Flertallet er videre opptatt av løpende innovasjon i gjennomføringen av anbudene for sårbare grupper, og ber regjeringen om å følge opp Arbeids- og velferdsdirektoratet nøye for å ivareta dette.
Flertallet støtter regjeringens ønske om å stille klarere kvalitets- og resultatkrav til leverandørene av arbeidsmarkedstiltak. Flertallet deler derfor vektleggingen av både økt resultatgrad og effektivisering i både Nav-systemet og i attføringsprosessene. Evalueringer har vist at kvaliteten på attføringsarbeid har økt med innføring av kvalitetssikringssystemer på feltet, og flertallet forventer at dette fokuset opprettholdes, men at nye aktører gis mulighet til å etablere seg.
Flertallet mener at omleggingene av en rekke av arbeidsmarkedstiltakene vil gi viktige bidrag til flere, og bidra til økt gjennomstrømming og økt overgang til arbeid.
Flertallet er opptatt av at regjeringen sammen med partene i arbeidslivet, Nav og tiltaksarrangørene følger utviklingen i arbeidslivet nøye slik at antall plasser er i tråd med behovet. Flertallet forventer at regjeringen opprettholder god effektivitet i tiltaksgjennomføringen i årene fremover. Det er også dokumentert at Nav har hatt utfordringer med å gjennomføre gode nok arbeidsevnevurderinger. Det er etter flertallets mening helt avgjørende at denne inngangsporten til tiltakssystemet fungerer optimalt.
Flertallet viser til at flere kommuner og attføringsbedrifter har pekt på at dersom anbud blir for store i geografiske områder, kan deler av en region miste muligheten til å ha lokale tiltaksplasser. Flertallet ber regjeringen på denne bakgrunn bidra til at det i anbudene er mulig å tilby tiltaksplasser uten for store reiseavstander for den enkelte bruker.
Flertallet er også opptatt av tiltak som kan bedre de ideelle tjenesteleverandørenes rammebetingelser i anbudskonkurranser.
Flertallet ber regjeringen utvikle og konkretisere forslagene i proposisjonen i tett og bred dialog med partene i arbeidslivet, funksjonshemmedes organisasjoner og fagorganisasjonene på feltet.
Flertallet viser til produktivitetskommisjonens rapport «Produktivitet – grunnlag for vekst og velferd, NOU 2015:1». I rapporten gjøres det rede for hvordan regulering av arbeidstid varierer mellom ulike deler av arbeidsmarkedet, og at bruken av unntak fra reguleringene er stort. Det vises også til at ulike arbeidstakergrupper synes å ha ulike preferanser om arbeidstidsordninger. Som en følge av dette blir det ofte avtalt alternative arbeidstidsordninger lokalt. Kommisjonen mener dette sikrer fleksibilitet og hensyntagen til lokale forhold. Videre viser kommisjonen til at det er forholdsvis mange søknader om lokale unntak, og at det er et byråkratisk system for å behandle søknadene. Flertallet har merket seg at Kommisjonen mener at de foreslåtte endringer i Prop. 48 L (2014–2015) vil gi større fleksibilitet og i mange tilfelle høyere produktivitet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener arbeid er grunnlag for velferd, både for individer og samfunn. Det gir enkeltmennesker et selvstendig økonomisk livsgrunnlag og muligheter til selvrealisering og sosial inkludering. Høy sysselsetting motvirker fattigdom, utjevner økonomiske og sosiale forskjeller og fremmer likestilling mellom kvinner og menn. Deltakelse i arbeidslivet gir medbestemmelse og spredning av makt. Videre er høy sysselsetting nødvendig for å kunne opprettholde og videreutvikle den norske velferdsmodellen. Høy sysselsetting ligger til grunn for utformingen av den økonomiske politikken, det inntektspolitiske samarbeidet, arbeids- og velferdspolitikken og arbeidet for et inkluderende arbeidsliv. Hovedmålet for disse medlemmers politikk er derfor arbeid for alle og en rettferdig fordeling av goder og byrder. Hovedregelen skal være faste ansettelser, og målet er at alle som ønsker det skal arbeide i hel stilling.
Mange ønsker arbeid uten å få dette. Det kan ha sammenheng med forhold knyttet til den enkelte som manglende kvalifikasjoner, for lav produktivitet eller behov for tilrettelegging som følge av helsemessige eller sosiale problemer. En er også avhengig av et arbeidsliv som er villig til å ansette personer med usikker eller nedsatt arbeidsevne.
Derfor er disse medlemmer opptatt av å føre en omfattende og aktiv arbeids- og velferdspolitikk for å møte utfordringene. De offentlige velferdsordningene gir innbyggerne trygghet og utjevner økonomiske forskjeller. Den aktive arbeidsmarkedspolitikken legger til rette for at flere kommer i arbeid og motvirker utstøting fra arbeidslivet. I dette ligger også tilrettelegging for dem som av ulike grunner ikke kan delta i arbeidslivet på ordinære vilkår.
Et godt arbeidsliv er viktig for å sikre at folk ikke blir syke av jobben og faller ut av arbeidslivet, og for å skape rom for personer som sliter med å komme inn. Også personer med nedsatt arbeidsevne skal kunne delta i arbeidslivet. Arbeid er i mange tilfeller helsebringende, og kan derfor være en viktig del av en helsebringende behandling. Likevel vil ikke dette gjelde for alle. Noen har helseproblemer som setter permanente begrensninger for muligheten til å delta i arbeid. Arbeidslivet kan heller ikke alltid tilby en tilrettelagt jobb.
Disse medlemmer vil understreke at vårt velferdssamfunn består av både rettigheter og plikter. Mange som står utenfor arbeidslivet, særlig de med nedsatt arbeidsevne, trenger tilbud om tiltak og veiledning. Samtidig krever veien tilbake til jobb egeninnsats og medvirkning fra den enkelte.
Arbeidskraften er samfunnets viktigste ressurs. Grunnlaget for velferden legges gjennom befolkningens arbeid, og det må derfor legges til rette for høy yrkesdeltakelse. Bærekraften i de fellesfinansierte velferdsordningene avhenger av at vi lykkes med arbeidslinja. Det vil bli enda tydeligere etter hvert som befolkningen eldes.
Disse medlemmer viser til at i regjeringen Stoltenberg IIs Meld. St. 12 (2012–2013) Perspektivmeldingen 2013, er det gjort beregninger for hva som skal til for å kunne videreføre dagens velferdsordninger de neste femti årene. Disse beregningene viser at en slik videreføring ikke dekkes av vekst i skatteinntekter eller avkastning av pensjonsfondet. Flere i arbeid vil redusere inndekningsbehovet i offentlige finanser. Et høyt arbeidstilbud og høy sysselsetting er en avgjørende forutsetning for å kunne videreføre og videreutvikle godt utbygde velferdsordninger. Økt yrkesdeltakelse også blant personer med nedsatt arbeidsevne er dessuten avgjørende for å sikre at velferdsytelsene er økonomisk bærekraftige.
I de senere årene er det vedtatt og iverksatt en rekke sentrale reformer og tiltak for å støtte opp om arbeidslinja og målet om arbeid for alle. Det gjelder blant annet Nav-reformen, innføring av ny alderspensjon, ny uføretrygd, forsterket IA-avtale og innføring av flere nye tiltak og virkemidler i arbeids- og velferdsforvaltningen, som for eksempel Jobbstrategien for personer med nedsatt arbeidsevne. Disse medlemmer forventer at disse reformene og tiltakene over tid vil bidra til at den samlede arbeidsinnsatsen øker ytterligere.
En aktiv politikk for høy yrkesdeltakelse handler om innsats for å heve kompetansen og kvalifikasjonene til befolkningen, mobilisere arbeidskraften og bidra til et inkluderende arbeidsliv. Det skal legges til rette for at alle som ønsker det, kan komme i arbeid, gjennom utdanning, opplæring og aktiv arbeidsinkluderingspolitikk. Disse medlemmer mener det er viktig med fokus på den delen av den aktive arbeidsmarkedspolitikken som er rettet mot mottakere av helserelaterte ytelser og utsatte unge. Det var viktig for regjeringen Stoltenberg II, og disse medlemmer registrerer at dette er utfordringer regjeringen Solberg også sier de ønsker å møte.
Et arbeidsliv i endring, med omstillinger og flyt av arbeidskraft og tjenester og høye krav til effektivitet i arbeidslivet, er trekk som kan gjøre det utfordrende i årene fremover å oppnå høy yrkesdeltakelse blant utsatte grupper. Det tilsier fortsatt behov for forsterket innsats for å sikre økt yrkesdeltakelse for grupper som i dag ikke deltar i arbeidslivet, eller som står i fare for å falle ut. Med utgangspunkt i den norske modellen vil disse medlemmer legge til rette for et arbeidsliv der flere kan delta, fornye og utvikle de offentlige velferdsordningene og bidra til en mer rettferdig fordeling. Et arbeidsmiljø som er blant de beste i verden, er et viktig bidrag til god helse, arbeidsevne og inkludering. IA-samarbeidet spiller en viktig rolle her.
Gjennomgangen av meldingsdelen i Prop. 39 L (2014–2015) viser at sysselsettingen er høy, men at enkelte grupper har problemer med å få fotfeste i arbeidslivet. Disse medlemmer mener Norge bør og kan bli enda bedre til å bruke de ressursene som personer i yrkesaktiv alder har. Målet må være å gi alle mennesker i hele landet mulighet til å utvikle sine evner og leve gode og meningsfulle liv.
Målet med de offentlige trygde- og stønadsordningene er å gi økonomisk trygghet, utjevne inntekt og bidra til selvhjelp. Samfunnet skal ta vare på dem som av ulike grunner ikke kan delta i arbeidslivet. Samtidig er det en utfordring at mange i yrkesaktiv alder er utenfor arbeidslivet og mottar helserelaterte ytelser, til tross for den generelt høye sysselsettingen og deres ønske om å bidra. Det er disse medlemmers mål at personer med nedsatt arbeidsevne i større grad enn i dag skal kunne delta i arbeidslivet. I den sammenheng viser disse medlemmer til sitt Representantforslag 73 S (2013–2014) om strategi for betre arbeidsmoglegheiter for menneske med nedsett arbeidsevne.
Disse medlemmer viser til at den norske arbeidslivsmodellen har gitt gode resultater. Omstillingsevnen er god og arbeidsmarkedssituasjonen er bra for det store flertallet i Norge. Den samlede arbeidsinnsatsen i Norge trekkes opp av en høy sysselsetting, både vurdert i en historisk sammenheng og sammenliknet med andre land. Samtidig er den gjennomsnittlige arbeidstiden relativt lav, og de sysselsatte jobber færre timer enn i mange andre land. Produktiviteten er imidlertid høy, slik at norsk verdiskaping og velferd er blant de høyeste i verden. Dette er et resultat av samspillet mellom politikk på mange områder og et velorganisert arbeidsliv. I tillegg har arbeids- og velferdspolitikken bidratt til de gode resultatene. Høy produktivitet og omstillinger kan samtidig gjøre det utfordrende med jobbfastholdelse og inkludering av personer med helseproblemer.
En viktig utfordring fremover er at flere personer med funksjonshemminger eller helseproblemer får tatt i bruk sin arbeidsevne. Flere kunne deltatt i arbeidslivet, eller deltatt mer enn de gjør i dag, dersom mer hadde vært gjort for å tilrettelegge for deltakelse i arbeidslivet. Flere forhold tilsier at det fremover er behov for flere eller sterkere virkemidler rettet mer direkte inn mot arbeidslivet.
Disse medlemmer viser til at regjeringen Solberg trakk tilbake Meld. St. 46 (2012–2013) Flere i arbeid. Disse medlemmer stiller seg undrende til begrunnelsen for å trekke nevnte melding tilbake, som skulle være å levere en tilsvarende melding innen kort tid, bare mer ambisiøs og med flere konkrete tiltak. Det har tatt mer enn ett år for regjeringen å levere en melding om arbeidsmarkedspolitikken, og disse medlemmer er ikke imponert over ambisjonsnivået i Prop. 39 L (2014–2015) fra regjeringen Solberg.
Disse medlemmer vil poengtere at arbeidsmarkedspolitikken er et så viktig felt at det fortjener en bred og selvstendig gjennomgang. Det er derfor uheldig og kritikkverdig at en slik melding blir slått sammen med den kanskje mest omtalte og betydningsfulle arbeidslivssaken i 2015 – endringene i arbeidsmiljøloven.
Disse medlemmer sier seg enig med regjeringen i at tiltak som gjennomføres på ordinære arbeidsplasser, har bedre effekt på overgang til arbeid enn tiltak som foregår i skjermede virksomheter. Dette var også et sentralt element i Meld. St. 46 (2012–2013) Flere i arbeid, fra regjeringen Stoltenberg II. Disse medlemmer ønsker at arbeidsmarkedstiltakene som benyttes for å fremme overgangen til jobb blant personer med nedsatt arbeidsevne, i økende grad skal bruke det ordinære arbeidslivet som tiltaksarena. Dette bør blant annet skje gjennom å utvikle bedre oppfølgingstjenester og ved at godkjente tiltaksarrangører i større grad enn i dag bruker ordinært arbeidsliv som tiltaksarena. Disse medlemmer viser til gode erfaringer med bruk av lønnstilskudd, og er med noen forbehold positive til å utvide slike ordninger, særlig for å sikre bedre jobbmuligheter for personer som er tilstått en gradert uføreytelse, og som ikke får en deltidsjobb uten en eller annen form for bistand. Forsøksordningen TULT har vært evaluert to ganger; ingen av evalueringene sier at varig lønnstilskudd gir deltakerne ordinært arbeid, men det kan forhindre eller utsette 100 pst. uføretrygd.
For at tiltak som inneholder lønnstilskudd ikke skal bli misbrukt, vil disse medlemmer poengtere behovet for et velfungerende Nav som har mulighet til å føre kontroll, bistå og følge opp. Disse medlemmer mener videre det er behov for en gjennomgang av bruken av lønnstilskudd før ordningen utvides slik departementet foreslår. Det er blant annet behov for en gjennomgang av hvilken risiko arbeidsgiver skal vernes mot, særlig i lys av den nye uføretrygden: hvordan skal arbeidstakere med gradert ytelse benytte muligheten for ekstra innsats uten at uføregrad endres, når de er i en lønnstilskuddsstilling?
Erfaringene fra Sverige, som viser at det også er behov for en diskusjon om bruk av midlertidighet i kombinasjon med lønnstilskudd, kan medføre at vi får en ny gruppe som utsettes for sosial dumping – altså personer med nedsatt arbeidsevne. Det må videre unngås at de som går på tidsubestemt lønnstilskudd havner i en evig runddans av tiltak. Det må også unngås at bedrifter og bransjer gjør seg avhengige av arbeidskraft basert på lønnstilskudd, slik en har sett eksempler på i blant annet Sverige.
Disse medlemmer er ikke enig med regjeringen i at å øke adgangen til midlertidige ansettelser vil senke terskelen inn i arbeidslivet og derfor bør være et viktig ledd i strategien med å bruke ordinært arbeidsliv som tiltaksarena. Tiltaket gjør det ikke lettere å komme inn i arbeidslivet, men lettere å bli skjøvet ut av det. Dette har disse medlemmer redegjort for under merknader til proposisjonsdelen.
Disse medlemmer mener dagens tiltaksstruktur for personer med nedsatt arbeidsevne er omfattende og komplisert. Disse medlemme er derfor positive til at regjeringen Solberg har videreført regjeringen Stoltenberg II sin ambisjon om å sette i gang forsøk og gjennomgå regelverket for å forenkle og gjøre tiltakene bedre.
Meldingen fra regjeringen varsler endringer i tiltaksstrukturen. Fremtidens sektor av forhåndsgodkjente tiltaksarrangører vil ikke lenger bestå av 6 tiltak, men av 2: VTA og AFT. Disse medlemmer savner en klarere begrunnelse og grundigere drøfting for hvorfor man har valgt å legge ned KIA og TIA. Førstnevnte tiltak har for eksempel vært viktig for blant annet frafallselever. Det er viktig for disse medlemmer at mulighetene for et fagopplæringsløp også kan ivaretas innenfor rammene av det nye AFT-tiltaket.
Disse medlemmer ser likevel positive elementer i det nye tiltaket AFT. Det er bra med helhetlige tiltak som gjør at tiltaksdeltakere slipper ventetid i en tiltakskjede. Disse medlemmer mener det bør være en mulighet for å utvide tiltakets varighet utover 2 år, da dette kan være for kort tid for personer som står langt fra arbeidsmarkedet.
Dersom ikke AFT-tiltaket blir satset tilstrekkelig på, frykter disse medlemmer at sektoren av forhåndsgodkjente tiltaksarrangører kan bli varig svekket. Det er uheldig for de personene som står et stykke fra arbeidslivet. Det er viktig å ha gode tilbud for personer med omfattende bistandsbehov, men som likevel kan komme tilbake i jobb. Dette er gjerne personer med sammensatte lidelser og/eller rusvansker, og som kan ha ventet lenge på arbeidsrettede tilbud. Disse har behov for et tilbud som inneholder motivasjon for jobb, kartlegging av kompetanse, trening og ikke minst etter hvert kopling opp mot næringslivet. Det nærmeste for disse målgruppene vil da bli det nye AFT-tiltaket. Det er viktig for disse medlemmer å gjøre dette til et aktivt arbeidsinkluderende tiltak, og det er avgjørende at dette tiltaket blir prioritert og at tiltaksnivået økes.
Disse medlemmer vil understreke at tiltaksdeltakere i arbeidstrening bør være ansatt hos tiltaksarrangør, etter samme regler som i dag for KIA-deltakere. Tiltaket bør være så nært opp mot et ordinært arbeidsmiljø som mulig, og arbeidsvilkårene bør gjenspeile dette. Et nytt tiltak bør derfor inneholde samme ansettelsesform som i dagens KIA, og de tiltaksansatte bør motta lønn.
I det videre arbeidet med tiltaksstrukturen er det avgjørende å unngå en ytterligere fragmentering av attføringsprosessen, som går utover deltakernes behov for sømløse tiltaksløp. Særlig ved økt bruk av anbud er dette en utfordring fordi deltakerne risikerer både å få avbrudd i tiltaksløpene mellom ulike tiltak og mellom ulike leverandører som har vunnet anbudene. Regjeringen må sørge for at deltakerne ikke blir en kasteball mellom Nav og de ulike leverandørene av attføringstjenester.
Disse medlemmer vil understreke sin motstand mot den sammenslåing og konkurranseutsetting som regjeringen nå har gjennomført ved forskriftsendring. Disse medlemmer viser i den sammenheng til Stortingets behandling av Representantforslag 76 S (2013–2014) fra stortingsrepresentant Karin Andersen om å stoppe økt kommersialisering av arbeidsrettede tiltak for å sikre best mulig kvalitet og resultater i Nav og Stortingets behandling av dette, jf. Innst. 51 S (2014–2015).
I en situasjon hvor avklarings- og oppfølgingstiltak settes ut på anbud, er det viktig at Nav gis føringer slik at mindre bedrifter som har hatt disse tiltakene tidligere, ikke blir avskåret fra å besvare anbud i sitt distrikt. Ofte kan det være de mindre bedriftene som leverer best resultat. Det er viktig for disse medlemmer at personer i målgruppene, uavhengig av bosted, må få et tilbud i rimelig reiseavstand.
Disse medlemmer viser til at FFO i sine høringsinnspill etterlyste at regjeringen innfører en fast praksis om å drøfte med funksjonshemmedes organisasjoner sentrale endringer og forslag for å få flere funksjonshemmede inn i arbeid. Disse medlemmer mener at et slikt samarbeid er avgjørende for å lykkes med målet om å få flere funksjonshemmede i arbeid.
Disse medlemmer støtter ikke regjeringens forslag om å vurdere en kommunal forankring for skjermet sektor. Målgruppene for tiltakene i skjermet sektor er de som står aller lengst fra arbeidsmarkedet. I tiltaket Varig tilrettelagt arbeid (VTA) finner man mange personer med utviklingshemming, mens det fremtidige tiltaket Arbeidsforberedende tiltak er for dem som trenger betydelig bistand for å få seg jobb i det ordinære arbeidsliv. Disse medlemmer mener disse tiltakene må forbli en del av den statlige arbeidsmarkedspolitikken, dels for å sikre et likeverdig arbeidsmarkedstilbud til sårbare grupper, dels for å unngå økt usikkerhet rundt finansieringen av tiltakene.
Disse medlemmer mener at regjeringen må påse at det kommer på plass en forpliktende opptrappingsplan for antallet VTA-plasser, slik at det store udekkede behovet, som er dokumentert gjennom AFI-rapport 2012/14 «Behovet for varig tilrettelagt arbeid», blir innfridd.
Bevilgninger til attføringssektoren hører inn under fremleggelsen av de årlige statsbudsjettene. Likevel burde en slik melding som regjeringen nå har levert, inneholde noen strategiske vurderinger om dimensjonering mellom de ulike typer tiltak og innsatsmetoder for å få flere med nedsatt arbeidsevne i jobb. Disse medlemmer mener regjeringen ved å utelate slike vurderinger skaper usikkerhet om hvordan feltet vil se ut i fremtiden, og om det er regjering og storting som skal definere dette, eller om det skal overlates til Nav og markedet.
Utfordringene på arbeidsmarkedet når det gjelder personer med nedsatt arbeidsevne, kan ikke løses bare gjennom å endre strukturer og sammensetning av tiltak. Derfor setter disse medlemmer spørsmålstegn ved regjeringens ambisjonsnivå. Det blir ikke lagt opp til å øke tiltaksnivået, men det skal satses på ordinært arbeidsliv og lønnstilskudd. Når noe skal satses på uten å heve nivået, betyr det gjerne at noe annet skal prioriteres ned. Dette er det ikke redegjort for i meldingen. Disse medlemmer merker seg at regjeringen etter avtalen med støttepartiene i Stortinget lover å snu sin negative trend med svake ambisjoner for tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne. I henhold til avtalen lover de å gjennomføre en opptrapping av antall tiltaksplasser. Disse medlemmer støtter dette. Disse medlemmer mener at de arbeidsrettede tiltakene er sentrale virkemidler i arbeidet for at flest mulig skal komme i arbeid, og for å hindre utstøting fra arbeidslivet. Over 200 000 personer mottar arbeidsavklaringspenger i dag. Nav vurderer at om lag 120 000 av disse har behov for tiltaksplasser. Dette dokumenterer behovet for et økt tiltaksnivå, og disse medlemmer vil følge nøye med på regjeringens årlige budsjetter for å identifisere regjeringens faktiske ambisjon på dette området.
Disse medlemmer vil også påpeke at mange av tiltakene som er beskrevet, først og fremst vil gagne de som har kortest vei å gå for å komme i arbeid, og mener derfor at regjeringen må sørge for at tiltakene ikke går på bekostning av de gruppene som står lengst fra arbeidslivet.
Disse medlemmer viser til at regjeringen ønsker å utvikle et beslutningsstøttesystem for sykmeldere og innføre veiledende, normerte sykmeldingsperioder. Målet er ifølge regjeringen å utvikle mer likebehandling i sykmeldingsprosessen. Disse medlemmer er uenig med regjeringen i denne vurderingen. Normerte sykmeldinger vil etter disse medlemmers syn ikke bidra til mer riktig sykmeldingspraksis. Dette fordi utgangspunktet for å lykkes er troen på at pasienter skal reagere likt på samme tilstand, noe som ikke er virkeligheten. Disse medlemmer viser til at erfaring tyder på at det er svært ulikt hva slags diagnose som faktisk blir formell sykmeldingsdiagnose. Mange pasienter har sammensatte problemstillinger, flere sykdommer, og hva som blir hoveddiagnose, viser seg å variere sterkt.
Disse medlemmer viser til at regjeringen Stoltenberg II i IA-avtalen av 2010 innførte faglige veiledere for sykmeldere, der nettopp diagnose og vanlig sykmeldingsløp ble anbefalt. Disse medlemmer peker på at denne ordningen er en veiledende hjelp for sykmeldingspraksis.
Disse medlemmer viser videre til at regjeringen ønsker å gjennomføre et forsøk med en ny medisinsk vurdering etter seks måneders sykmelding. Dette systemet vil skape mer byråkrati i helsevesenet, skape lengre helsekøer og viser liten tillit til legenes faglige vurderinger.
Disse medlemmer er opptatt av et godt samarbeid med partene i arbeidslivet. I IA-avtalen som regjeringen og hovedorganisasjonene i arbeidslivet underskrev 4. mars 2014, står det følgende, sitat:
«Regjeringen vil ikke foreslå endringer i sykelønnsordningen i avtaleperioden, verken for arbeidstakere eller for arbeidsgivere, med mindre partene er enige om dette.»
Disse medlemmer merker seg at regjeringens håndtering av IA-avtalen har avstedkommet flere problemer. Arbeids- og sosialdepartementet ble høsten 2014 nødt til å trekke tilbake et rundskriv til folketrygdloven, som i utgangspunktet ville føre til at arbeidsgiverne fikk økte sykelønnsutgifter, i strid med IA-avtalen. Hverken partene i arbeidslivet eller Stortinget ble informert om endringene som ble forsøkt gjort, som ifølge KS ville påføre kommunene 50–60 mill. kroner ekstra i årlige utgifter.
Likeledes påpeker disse medlemmer at regjeringen, i sitt forslag til statsbudsjett for 2014, foreslo å heve inntektskravet for å få sykepenger fra 44 000 kroner til 88 000 kroner i året, noe som ville ramme 100 000 deltidsarbeidende. Forslaget om å heve inntektsgrensen fra 0,5 til 1 G ble senere trukket av regjeringen fordi det åpenbart strider mot IA-avtalen partene i arbeidslivet signerte noen måneder tidligere.
Det er en utfordring at mange i yrkesaktiv alder er utenfor arbeidslivet og mottar helserelaterte ytelser. For at flere skal få bruke sine arbeidsevner i arbeidslivet er det nødvendig med bedre arbeidsmuligheter for personer med nedsatt arbeidsevne. Disse medlemmer kan ikke se at forslagene fra Representantforslag 73 S (2013–2014) – om strategi for betre arbeidsmoglegheiter for menneske med nedsett arbeidsevne, er fulgt opp i nevneverdig grad av regjeringen. Dette blir ikke inndekt av det ensidige fokuset på lønnstilskudd og midlertidige ansettelser som regjeringen har som sine viktigste tiltak. Disse medlemmer ber derfor regjeringen på nytt vurdere forslagene fra nevnte representantforslag.
Det er videre viktig å sette inn tiltak som hindrer uførhet der det er mulig. Virkemiddelapparatet som settes inn må stimulere særlig ungdom til utdanning. I dag hindres mange fra å bruke etablerte virkemidler for å få gjennomført et utdanningsløp, jf. NOVA-rapport 8/14 «Hjelp eller barrierer». Disse medlemmer mener regjeringen må vurdere om den såkalte 26-årsregelen bør oppheves, og i forbindelse med evalueringen av arbeidsavklaringspenger, se om det er mulig å utvide varigheten for innvilgelse av AAP for utdanninger av lengre varighet.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til gjennomgangen av arbeidsmarknaden og trygdeytingar i kapittel 2 i Prop. 39 L (2014–2015). Framstillinga i kapittel 2.3 av sysselsettingssituasjonen i Noreg er at denne er gjennomgåande god sjølv om sysselsettingsandelen for personar mellom 15 og 74 år har vore fallande etter 2008. Auka sysselsetting i dei eldste aldersgruppene motverkar denne utviklinga. Denne medlemen viser vidare til kapittel 2.4 der det kjem fram at innvandring forklarar nær 90 pst. av befolkningsveksten i aldersgruppa 16–66 år etter 2004. Vidare at innvandrarar og personar på korttidsopphald står bak nesten 70 pst. av sysselsettingsveksten etter 2004.
Denne medlemen vil trekkja fram det positive i at sysselsettinga i befolkninga eksklusive innvandrarar er høg. Denne medlemen viser til at høg sysselsettingsgrad og høg gjennomsnittleg arbeidstid per person i yrkesaktiv alder er ein føresetnad for finansieringa av universelle rettar ytt av det offentlege. Kvar einskild vil gjennom deltaking i arbeidslivet yta sin skjerv til finansieringa av fellesskapet.
Denne medlemen meiner like fullt meldingsdelen underkommuniserer alvoret i den klårt viktigaste utfordringa for finansieringa av våre universelle velferdsordningar: fallande sysselsettingsgrad og lågare gjennomsnittleg arbeidstid per person i yrkesaktiv alder som følgje av innvandring.
Denne medlemen meiner dei negative økonomiske konsekvensane for finansieringa av våre universelle velferdsytingar som følgje av innvandring, ikkje blir presentert godt nok i meldingsdelen. Innvandring kan delast i to: innvandring frå Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) og anna innvandring. Med unntak av innvandring frå Norden og einskildland i Vest-Europa, medfører innvandring ei gjennomsnittleg lågare sysselsetting i Noreg. Svakast sysselsettingstal har ein for innvandrarar frå verdsdelane Afrika og Asia.
Denne medlemen understreker alvoret i at ein i ein periode med høg befolkningsvekst i Noreg, som fyrst og fremst er drive av innvandring og der innvandrarar gjennomgåande har lågare sysselsettingsgrad, blir framtidige utfordringar knytt til finansiering av trygdeytingar utsett og forsterka. Denne medlemen slår fast at det berre gjer vondt til verre dersom ein prøver å løysa framtidige utfordringar knytt til finansiering av våre felles velferdsordningar med innvandring – som følgje av fallande sysselsetting frå auka innvandrardel i befolkninga. Framfor å satsa på innvandring for å løysa oppgåvene våre, meiner denne medlemen at Noreg må prioritera å få endå fleire av landets eigne innbyggjarar i arbeid. For å få til dette må eksisterande arbeidskraft odlast og skulerast samstundes som det må leggjast til rette for at flest mogleg av landets innbyggjarar skal kunne ta del i det norske arbeidslivet på norske løns- og arbeidsvilkår. Dette er ei formidabel politisk oppgåve som denne medlemen vil prioritera høgt.
Denne medlemen viser til at i dei bransjane der innslaget av utanlandsk arbeidskraft er størst, aukar avstanden i løns- og arbeidsvilkår i negativ forstand til andre bransjar. Dette reduserer ungdomar si interesse for fagutdanning og arbeid i desse bransjane. Problemet er størst i privat sektor der språket ikkje er eit vern mot konkurranse frå utanlandsk arbeidskraft, slik det gjerne vil vera for tilsette innan deler av privat sektor og i store deler av offentleg sektor. Dess fleire EØS-innvandrarar som kjem til Noreg, dess vanskelegare blir det vidare å sysselsetta folk med delvis arbeidsevne, og eksempelvis innvandrarar frå land i Asia og Afrika som har fått opphald i Noreg på humanitært grunnlag og som stiller svakare på arbeidsmarknaden. For stadig fleire blir difor alternativet trygdeytingar.
Denne medlemen viser til at omfanget av utanlandsk arbeidskraft i Noreg dei siste åra har auka kraftig som følgje av at Noreg er ein del av Den europeiske unions (EUs) felles arbeidsmarknad gjennom EØS-avtalen. Til liks med EU er òg fri rørsle av varer, personar, tenester og kapital pilarane i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS). Norske løns- og arbeidsvilkår blir svekka både som ein direkte konsekvens av EØS-avtalen gjennom regelverksutforming i EU som seinare har blitt innlemma i norsk lov, og fordi stadig fleire yrkesgrupper opplever press på løns- og arbeidsvilkåra som følgje av det særs store omfanget av utanlandsk arbeidskraft frå land der løns- og kostnadsnivået er mykje lågare enn i Noreg.
Denne medlemen viser til at EØS-innvandring utfordrar lønsdanninga i Noreg, spesielt i yrke der ein ikkje treng å meistre norsk som arbeidsspråk. Utanlandske arbeidstakarar i Noreg har lågare organisasjonsgrad og mindre kunnskap om og tilknyting til den norske arbeidsmarknaden. Deira forhandlingsmakt overfor arbeidsgjevar er difor ofte svak.
Denne medlemen meiner norske styresmakter må regulera tilbodet av utanlandsk arbeidskraft for å unngå dette. Denne medlemen finn alvoret i dag så stort at det fordrar tiltak frå norske styresmakter.
Denne medlemen fremjar på denne bakgrunn følgjande forslag:
«Stortinget bed regjeringa om å arbeida for reguleringar med føremål å avgrensa innvandringa frå EØS-området.»
Denne medlemen meiner vidare det er avgjerande viktig for utviklinga av norsk økonomi og næringsliv dei komande åra at Noreg har ein sjølvstendig valuta. Den norske krona er fyrstelineforsvaret og medverkar til å korrigera skeivskapar som er skapt gjennom eit høgt løns- og kostnadsnivå. Ei svekking av kronekursen det siste halvåret har styrka konkurransekrafta til norske eksportørar, og lønskostnadene til norske arbeidstakarar er samstundes senka samanlikna med Noregs viktigaste handelspartnarar. Denne medlemen meiner kronekursutviklinga i 2014 og i 2015 viser at Noreg er best tent med ein sjølvstendig valuta. Denne medlemen konstaterer at finansminister Siv Jensen på vegne av regjeringa Solberg legg stor vekt på at Noreg har ein eigen valuta for å dempa dei negative konjunkturendringane som følgjer av m.a. oljeprisfallet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartiviser til at Sosialistisk Venstrepartis mål er arbeid for alle. Retten til arbeid er vårt fremste middel for å fordele makt og ressurser i samfunnet. Full sysselsetting innebærer at alle som ønsker det, kan få arbeid, og at heltid skal være en rettighet. Målet vårt er et arbeidsliv med gode arbeidsvilkår, sterke kollektive avtaler og små lønnsforskjeller. At norsk arbeidsliv er så trygt som i dag, skyldes en sterk fagbevegelse som har sørget for gode avtaler og lovreguleringer. Dette medlem vil arbeide sammen med fagbevegelsen for at flere skal organisere seg og for at den norske modellen og arbeidstakernes vern styrkes.
Dette medlem mener at arbeidet for arbeid til alle fortsatt må gjøres med full tyngde. Arbeidsløsheten blant ungdom brer om seg i Europa, også i våre naboland. Også i Norge er arbeidsløsheten blant ungdom mye høyere enn i befolkningen ellers.
Dette medlem mener at utenlandske arbeidere i Norge bidrar med etterspurt arbeidskraft og kompetanse som Norge trenger. Sosial dumping og grov utnytting av utenlandsk arbeidskraft kan undergrave trygge jobber og anstendige arbeidsforhold. Norske lønns- og arbeidsforhold skal være gjeldende i Norge.
Undersøkelser har vist at personer med utenlandsk navn oftere enn majoritetsbefolkningen diskrimineres når de søker jobb. Dette medlem mener at innsatsen mot diskriminering i arbeidslivet må styrkes, samtidig som man må jobbe aktivt for å inkludere flere med minoritetsbakgrunn i arbeidslivet.
Dette medlem vil innføre en styrket ungdomsgaranti som sørger for tilgang på tiltak, arbeidstrening eller utdanning.
Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis Representantforslag 98 S (2013–2014) – om å gi unge under 25 år som ikke er i skole eller arbeid, rett til utdanning, kompetansegivende aktivitet, veiledning og/eller jobbtilbud innen tre måneder, et representantforslag om en forsterket ungdomsgaranti, som gir unge rett til aktivitet. Arbeidet for å inkludere personer med funksjonsnedsettelser i arbeidslivet må styrkes. Dette medlem viser til Representantforslag 97 S (2013–2014) – om å gi unge som er innvilget uføretrygd, tilgang på hjelp og tiltak fra Nav for å komme i arbeid, et representantforslag for at unge uføre skal ha tilgang til hjelp og tiltak fra Nav for å komme i arbeid. Dette er tiltak som gjør det enklere for flere å jobbe, uten å straffe dem som ikke kan jobbe eller svekke arbeidstakernes rettigheter.
Dette medlem viser til forskning utført av Frisch-senteret. Denne viser at kvalifiseringsprogrammet ser ut til å hjelpe vanskeligstilte inn i, eller tilbake til arbeidslivet. Analysen viser også at samlet inntekt øker betydelig. Dette medlem mener at kvalifiseringsprogrammet må brukes mer.
Dette medlem jobber for at fellesskapet skal stille opp når noen er for syk til å jobbe. Personer som er syke skal ikke straffes økonomisk. Etter regjeringens kutt i barnetillegget for uføre i statsbudsjettet for 2015 er det tusenvis av flere barn som opplever å få færre muligheter enn sine klassekamerater, fordi regjeringen fører en politikk som forsterker forskjellene mellom de som jobber og de som ikke har mulighet til å jobbe. Dette medlem vil advare mot en utvikling der man øker forskjellene.
Dette medlem er svært kritisk til regjeringens forslag om å kutte i overgangsstønaden. Dette er en svært vellykket ordning hvor ni av ti mottakere er i aktivitet og får styrket sin mulighet til å forsørge sine barn gjennom en trygg og god jobb. Ordningen er et viktig tiltak mot barnefattigdom og for økt likestilling. 95 pst. av mottakerne av ordningen er kvinner.
Dette medlem mener at staten må bidra både med tilskudd til tilrettelagte arbeidsplasser og til tilrettelegging og kompetanseheving for arbeidsløse som trenger det. Sosialistisk Venstreparti mener tiltakene skal ligge så nært som mulig det ordinære arbeidslivet, og at arbeidsgivere har et ansvar for å bidra. Nivået på bevilgninger til attføringssektoren burde trappes opp.
Det skal være mulig å bruke lønnstilskudd, men det viktigste arbeidet gjøres gjennom at arbeids- og velferdsetaten har kompetanse på arbeidsliv. Den må sikre oppfølging av bedrift og ansatt når folk er i arbeidstrening eller i andre tiltak i arbeidslivet. Like sentralt er arbeidet for mennesker som er i ferd med å miste kontakten med arbeidslivet. Nav må styrkes og være innrettet mot tidlig innsats. De ansatte må ha tid og faglig frihet for en rask og tett oppfølging av folk. Arbeidsmarkedstiltakene må være tipasset at folk er forskjellige og har ulike behov. Det gjøres best lokalt.
Mange opplever i dag at de må gå i flere år før de får tilbud om tiltak.
Dette medlem mener at utdanning burde brukes som attføring i mye større grad enn i dag. Arbeidsmarkedet stiller i dag strenge krav til kvalifisering, og det kan være en vanskelig barriere for mange ufaglærte som vil inn i arbeidslivet.
Dette medlem viser til Arbeiderpartiets og Senterpartiets merknader om regjeringens forslag om å flytte ansvaret for VTA til kommunene. Dette medlem støtter disse merknadene og mener at disse tiltakene må forbli en del av den statlige arbeidsmarkedspolitikken, for å unngå usikkerhet rundt finansieringen av tiltakene og for å sikre et likeverdig arbeidsmarkedstilbud til sårbare grupper. Dette medlem viser til Arbeiderpartiets og Senterpartiets merknader om kombinasjon av midlertidighet og lønnstilskudd, samt regjeringens håndtering av IA-avtalen. Dette medlem støtter disse merknadene.
Regjeringen ønsker å utvikle et beslutningsstøttesystem for sykmeldere og innføre veiledende, normerte sykmeldingsperioder. Pasienter reagerer ofte ulikt på samme tilstand. Erfaring tyder på at det er svært ulikt hva slags diagnose som faktisk blir formell sykmeldingsdiagnose. Mange pasienter har sammensatte problemstillinger og flere sykdommer, og hva som blir hoveddiagnose, viser seg å variere sterkt. Ulike pasienter har også ulike yrker, og evnen til å jobbe med samme lidelse vil være avhengig av hvilket arbeid som skal utføres. Sykmeldingslengde bør heller være basert på legenes faglige vurderinger.
Regjeringen ønsker å gjennomføre et forsøk med en ny medisinsk vurdering etter seks måneders sykmelding. Dette systemet vil skape mer byråkrati i helsevesenet, skape lengre helsekøer og viser liten tillit til legenes faglige vurderinger. Dette medlem støtter ikke forslagene om beslutningsstøttesystem for sykmeldere og forsøket med en ny medisinsk vurdering etter seks måneders sykmelding.
Dette medlemviser til at yrkesdeltakelsen blant personer med nedsatt funksjonsevne har vært lav gjennom en årrekke. Det er viktig for alle parter at denne øker.
I en rapport fra Riksrevisjonen (Dokument 3:1 (2013–2014)), understrekes det at det er stort behov for å forbedre Navs arbeid med avklaring og oppfølging for å få personer med nedsatt arbeidsevne i jobb. Nedsatt arbeidsevne er ikke det samme som nedsatt funksjonsevne, men dreier seg om forholdet mellom den enkeltes utfordringer og arbeidslivets krav. Gjennomgangen viser at det er store forbedringsmuligheter i arbeidet med arbeidsevnevurderingen, oppfølgingsvedtak og utarbeidelsen av aktivitetsplan. Hovedutfordringen er å bruke disse virkemidlene mer tilpasset den enkelte brukers behov slik at det kan bidra til bedre muligheter i arbeidsmarkedet. Undersøkelsen understreker dessuten at brukermedvirkningen i disse prosessene er svært dårlig.
Dette medlem er svært kritisk til regjeringens konkurranseutsetting av attføringsbedrifter. Høringsrunden viste at godt over 80 pst. av høringsinstansene var meget kritiske til forslaget. Forslaget burde ha vært grundigere utredet og behandlet i Stortinget, i stedet for gjennom en forskriftsendring. I høringsrunden kom det frem mange viktige argumenter mot anbudsutsetting, som at utsatte brukergrupper får et svekket tilbud når tiltak rettet mot ulike målgrupper slås sammen. Sammenslåingen undergraver muligheten til å få en faglig fundert forenkling av dagens tiltakssystem.
Dette medlem viser til at det er fullt mulig å sikre små private og ideelle leverandører til skjermet sektor uten bruk av anbud. Det er mulig å prekvalifisere mange leverandører og inngå kvalitetskontrakter med dem. Slik kan man sikre at kompetanse kan bygges opp, og man hindrer at denne slås ut i anbudsrunder. All attføring i dag er ikke god nok, men anbud er ikke svaret på det, heller ikke mer bruk av vikarbyråer. Løsningen er individuelt tilpassede opplegg, der en tar utgangspunkt i evner og interesser og der en samarbeider tett med næringslivet.
I Storbritannia har man allerede prøvd å sette attføringstiltak på anbud. Det førte til at antallet leverandører ble redusert, samtidig som de ideelle og ikke-kommersielle aktørene ble presset ut. Internasjonale konserner kontrollerer nå store deler av markedet. De svakeste brukerne dyttes ut fordi leverandørene foretrekker å ta inn arbeidssøkerne som står nær arbeidsmarkedet, ikke de som det tar tid å få i jobb.
Proposisjonen har en gjennomgang av virkemiddelapparatet som først og fremst Nav kan benytte for å oppnå større deltakelse i arbeidslivet fra personer som i dag, av ulike grunner, står utenfor arbeidslivet. Meldingsdelen i proposisjonen har svært mange tiltak som fremdeles er i støpeskjeen. I meldingen er det gitt noen antydninger i hvilken retning regjeringen tenker seg utviklingen og utformingen av tiltak, men det blir ikke presentert noen endelige løsninger. Fagbevegelsen og funksjonshemmedes organisasjoner har ikke, som det også ble fremhevet ved høringen, vært tilstrekkelig involvert i de prosesser som har pågått frem til denne proposisjonen ble lagt frem.
I løpet av våren kommer ekspertutvalget i Nav med sine anbefalinger overfor Nav med hensyn til forhold som må få konsekvens for det praktiske arbeidet i Nav. I proposisjonen er regjeringen tvetydig på om endringer i tiltak skal legges frem for Stortinget eller om dette er endringer som vil bli gjennomført gjennom prosesser mellom ASD og Nav, som de blant annet kan gjøre gjennom forskriftsjusteringer.
Det er viktig at vi i fremtiden får en bred debatt om virkemiddelapparatet og innretningen av dette. I debatten som har vært i forbindelse med lovendringsforslag til arbeidsmiljøloven, er det bruk av midlertidig ansettelse som har stått i fokus. Debatten om virkemiddelapparatet har nesten vært fraværende. Det er viktig at partene, funksjonshemmedes organisasjoner og andre relevante fagmiljøer og organisasjoner blir involvert i de vurderinger som gjøres av departement og direktorat.
Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen på egnet måte komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av virkemiddelapparatet som skal sørge for at personer med nedsatt arbeidsevne kommer inn i arbeidslivet. Stortinget legger til grunn at partene, funksjonshemmedes organisasjoner og andre relevante fagmiljøer og organisasjoner blir tett involvert i de prosesser og vurderinger som blir gjort av regjeringen i dette arbeidet.»
Dette medlemviser til at FFO i sine høringsinnspill etterlyste at regjeringen innfører en fast praksis om å drøfte med funksjonshemmedes organisasjoner sentrale endringer og forslag for å få flere funksjonshemmede i arbeid. Dette medlem mener at et slikt samarbeid er avgjørende for å lykkes med målet om å få flere funksjonshemmede i arbeid.
Dette medlemstøtter forslaget om bedre tilrettelegging for personer med nedsatt funksjonsevne på arbeidsplassen, i form av nytt og enklere tilretteleggingstilskudd og inkluderingstilskudd for ordinært arbeidsliv.
Dette medlemviser til at regjeringen har varslet en stortingsmelding om utdanning som arbeidsrettet tiltak, og mener det er viktig at denne meldingen også tar opp funksjonshemmedes situasjon.
Dette medlemstøtter forslaget om mer forpliktende tilretteleggings- og oppfølgingsavtale mellom Nav, arbeidsgiver og arbeidssøker, men mener at målgruppen ikke bør reduseres til å være personer under 30 år med nedsatt arbeidsevne, men at dette skal være et tilbud for alle med nedsatt arbeidsevne, uavhengig av alder.