4. Arbeidstid
Det foreslås her endringer i arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid.
Arbeidslivet er i stadig endring. Betydningen av å kunne tilpasse arbeidstidsordningene til så vel arbeidsgiver som arbeidstakers behov har økt. Arbeidstakernes ønsker om arbeidstidsordninger varierer etter alder, kjønn og livssituasjon. Mange ønsker større fleksibilitet. Den teknologiske utviklingen har gjort det enklere for en del arbeidstakere å arbeide andre steder enn på arbeidsplassen og utenfor virksomhetens normale driftstid.
Det ønskes å myke opp arbeidsmiljøloven, blant annet når det gjelder gjennomsnittsberegning, alternative turnusordninger og overtid.
Det vises til proposisjonens kapittel 3 der det er nærmere redegjort for høringsforslagene, uttalelsen, samt departementets vurderinger for de ulike forslagene.
Det foreslås endringer i reglene om gjennomsnittsberegning av den alminnelige arbeidstiden. Gjennomsnittsberegning åpner for en fleksibel fordeling av arbeidstiden over bestemte perioder. Reglene gjør det mulig å arbeide utover grensene for alminnelig arbeidstid per dag og uke mot tilsvarende mindre i andre perioder. Gjennomsnittet må imidlertid holdes innenfor lovens grenser for alminnelig arbeidstid.
Det foreslås å øke grensen for den daglige arbeidstid ved gjennomsnittsberegning av alminnelig arbeidstid, fra 9 timer til 10 timer ved avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker og fra 10 til 12,5 timer ved avtale mellom arbeidsgiver og tillitsvalgte i tariffbundet virksomhet.
Det foreslås en bestemmelse om at individuell avtale om gjennomsnittsberegning ikke kan gjøres med arbeidstaker som er midlertidig ansatt etter den generelle adgangen til midlertidig ansettelse som er foreslått i Prop. 39 L (2014–2015) Endringer i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven (adgang til midlertidig ansettelse mv. og vilkår om aktivitet for stønad til livsopphold).
Det foreslås også endringer i bestemmelsene som regulerer Arbeidstilsynets og Petroleumstilsynets adgang til å gi samtykke til alternative arbeidstidsordninger. I dag har tilsynene adgang til å gi samtykke til en arbeidstid på mer enn 13 timer per døgn og kortere dag- og ukehvile for helse- og omsorgsarbeid og vakt- og overvåkningsarbeid av delvis passiv karakter. Tilsynene kan videre gi samtykke til kortere dag- og ukehvile samt tillatelse til arbeid på søndager og en annen fordeling av de ukentlige fridøgnene, når det er lang avstand mellom arbeidstakers arbeids- og bosted og det har sikkerhetsmessig betydning å legge til rette for en helhetlig regulering av arbeidstidsordningene på arbeidsplassen. Samtykke forutsetter imidlertid at partene i virksomheten ikke har kompetanse til å etablere den aktuelle arbeidstidsordningen ved tariffavtale.
Det foreslås å utvide tilsynenes myndighet for helse- og omsorgsarbeid, vakt- og overvåkningsarbeid av delvis passiv karakter og de ovenfor nevnte pendlersituasjoner, til å gjelde også når partene har kompetanse til å etablere ordningen ved tariffavtale.
Det foreslås endringer i reglene om overtid. Forslaget innebærer at grensene for hvor mye overtid som kan arbeides per sju dager og fire sammenhengende uker, økes noe. Dette gjelder både overtid etter pålegg fra arbeidsgiver, lokal avtale med tillitsvalgte i tariffbundet virksomhet og tillatelse fra Arbeidstilsynet. Det foreslås videre at det innføres en begrensning i det antall timer det kan arbeides i løpet av en uke i de tilfeller overtid benyttes i kombinasjon med lokal avtale om gjennomsnittsberegning av arbeidstiden.
Det foreslås en endring i reglene om beredskapsvakt. For beredskapsvakt utenfor arbeidsstedet skal i dag som hovedregel minst 1/5 av vakten regnes med i den alminnelige arbeidstiden. Det foreslås å endre hovedregelen, slik at mellom 1/5 og 1/8 av slike vakter skal regnes med i den alminnelige arbeidstiden. Det foreslås å videreføre partenes adgang til å fravike hovedregelen. Det foreslås å gjøre Arbeidstilsynets adgang til å fastsette beregningsmåte noe større.
Det foreslås endringer i reglene om arbeid på søn- og helgedager. Forslaget innebærer å snu utgangspunktet i loven slik at arbeid på søn- eller helgedag skal være tillatt når arbeidets art gjør det nødvendig. Når det gjelder hvor ofte eller tett det kan arbeides søn- og helgedager, skal arbeidsgiver og arbeidstaker fortsatt kunne avtale gjennomsnittsberegning av søn- og helgedagsarbeidet, slik at arbeidstaker i gjennomsnitt har arbeidsfri annenhver søn- og helgedag. Det foreslås å utvide grensen for antall søn- og helgedager som kan arbeides etter hverandre ved avtale, slik at ukefridagen hver sjette uke skal falle på en søn- eller helgedag i stedet for hver tredje.
Komiteen viser til at ca. syv av ti norske yrkesaktive oppgir å ha arbeidstid mellom klokken 06:00 og 18:00. Utviklingen i faktisk arbeidstid i Norge er relativt stabil. For menn har arbeidsuken i gjennomsnitt blitt en time kortere, fra 39 til 38 timer i perioden 1996–2014. For kvinnene har arbeidsuken i gjennomsnitt økt med to timer fra 29 til 31 timer i samme periode. I hele yrkesbefolkningen arbeider om lag sju av ti heltid. Utbredelsen av skift- og turnusarbeid har økt jevnt de siste 15 årene, og andelen skift- og turnusarbeidere i Norge er i dag på 24 pst. En tredjedel av alle ansatte jobber regelmessig utenom ordinær dagtid (mandag–fredag, kl. 06–18) i sin hovedjobb. 10 pst. av alle ansatte sier de jobber regelmessig på søndager.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, er av den oppfatning at det finnes en stor arbeidskraftsreserve ved at flere jobber fulltid, flere øker sin deltid og at økt bruk av gjennomsnittsberegning vil kunne bidra til fulle stillinger for mange arbeidstakere som ønsker det. Flertallet er derfor tilfreds med regjeringens forslag til gjennomsnittsberegning av arbeidstid.
Flertallet mener at gjennomsnittsberegning av arbeidstid er et svært godt egnet virkemiddel for å sikre at arbeidsmiljøloven kan tilpasses arbeidslivets skiftende behov. Flertallet har merket seg at regjeringen ikke foreslår endringer for maksimalgrense hverken for alminnelig arbeidstid, overtid, turnusordninger eller søndags- og helgedagsarbeid.
Flertallet viser til at regjeringen foreslår å øke grensen for den daglige arbeidstid i § 10-5 første ledd fra ni timer til ti timer ved avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker (individuell avtale). Videre foreslås det at grensen for den daglige arbeidstid etter lokal avtale om gjennomsnittsberegning mellom virksomheten og tillitsvalgte i tariffbundet virksomhet i § 10-5 andre ledd, økes fra 10 til 12,5 timer. Partene skal ved avtale om vakter ut over 10 timer ved sin avgjørelse legge særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd.
Flertallet viser til at for at en arbeidsuke i praksis best kan tilpasses arbeidstakers og arbeidsgivers behov, kan en enkelt arbeidsuke ved individuell avtale maksimalt utgjøre 50 timer. Dog endres den maksimale alminnelige arbeidstid per uke ved individuell avtale fra regjeringens forslag på 48 timer til 50 timer per uke.
Flertallet er opptatt av å ha et seriøst arbeidsliv med ordnede arbeidsforhold, i tråd med intensjonene i arbeidsmiljøloven. Tariffavtaler og skolerte tillitsvalgte er positivt og bidrar til en god struktur og felles ordninger i arbeidslivet som også er førende for mange av dem som ikke er organisert i en arbeidstakerorganisasjon eller arbeidsgiverorganisasjon. Flertallet er av den oppfatning at de foreslåtte endringene opprettholder og styrker fordelene for de virksomheter som har inngått tariffavtale og dermed styrker det organiserte arbeidslivet. Flertallet mener også dette gjør det mer attraktivt å være lokal tillitsvalgt i en fagforening fordi prosessene blir kortere og innflytelsen øker. Flertallet mener også at det vil medføre at flere bedrifter ønsker å inngå tariffavtaler fordi fleksibiliteten øker og stimulerer til samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner. Flertallet viser også til at regjeringen foreslår at bestemmelsene om individuell avtale om gjennomsnittsberegning ikke kan gjøres med arbeidstaker som er midlertidig ansatt etter den nye foreslåtte adgangen til midlertidige ansettelser.
Flertallet mener økt bruk av gjennomsnittsberegning vil bidra til å løse mange bedrifters behov for fleksibilitet og variasjon av oppdragsmengde, samt ansattes behov for å kunne jobbe mer i en periode mot tilsvarende fri i andre perioder. Flertallet er kjent med at denne ordningen er populær og utbredt i arbeidslivet i dag og mener på denne bakgrunn at ordningen må videreutvikles i tråd med endringene i arbeidslivet. Flertallet er også av den oppfatning at økt bruk av gjennomsnittsberegning kan redusere bruk av overtid, vikarbruk, innleie av arbeidskraft og midlertidige stillinger.
På denne bakgrunn støtter flertallet regjeringens forslag.
Flertallet viser til at for at det skal bli samsvar mellom § 10-5 første ledd og andre og tredje ledd bør bestemmelsen formuleres likt andre og tredje ledd.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til endringer i arbeidsmiljøloven:
«§ 10-5 første ledd skal lyde:
(1) Arbeidsgiver og arbeidstaker kan skriftlig avtale at den alminnelige arbeidstid kan ordnes slik at den i løpet av en periode på høyst 52 uker i gjennomsnitt ikke blir lenger enn foreskrevet i § 10-4, men slik at den alminnelige arbeidstiden ikke overstiger ti timer i løpet av 24 timer og 48 timer i løpet av sju dager. Grensen på 48 timer i løpet av sju dager kan gjennomsnittsberegnes over en periode på åtte uker, likevel slik at den alminnelige arbeidstiden ikke overstiger 50 timer i noen enkelt uke. Avtale etter dette ledd kan ikke inngås med arbeidstaker som er midlertidig ansatt med grunnlag i § 14-9 første ledd bokstav f.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti peker på at arbeidstidsreguleringer som hensyntar helse, miljø og sikkerhet, vern om fritid, men samtidig gir stor grad av fleksibilitet, har vært med på å skape et arbeidsliv som gjør det mulig å kombinere arbeid og familieliv. Dette har vært og er en forutsetning for at Norge er i verdenstoppen hva høy kvinnelig sysselsetting angår. Disse medlemmer peker på likestillingsombudets høringsuttalelse som sier at regjeringens forslag til arbeidstidsendringer, der lengre arbeidsdager, mer overtid og flere søndager i jobb på rad, sammen med økt bruk av midlertidige ansettelser vil ha uheldig effekt på likestillingen i arbeidslivet. Videre peker disse medlemmer på at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet av samme bekymring ønsket en konsekvensanalyse av regjeringens fremlagte forslag med tanke på negative effekter på likestillingen. Disse medlemmer er bekymret for at flere kvinner skal velge å gå ned i stilling og arbeide deltid for å skaffe seg fleksibilitet når regjeringens endringer i arbeidstidsregelverket trer i kraft.
Disse medlemmer understreker at alt regjeringen foreslår av muligheter for å arbeide mer, i perioder, lengre dager, mer overtid eller flere søndager på rad, er mulig i dag gjennom dagens arbeidsmiljølov. Fordi sentrale fagforeninger som part i arbeidslivet allerede av myndighetene er gitt tilliten til å forhandle tariff, lønn og arbeidstid og er de som best kjenner de enkelte bransjers utfordringer best, er de også gitt muligheten til å fravike arbeidsmiljølovens bestemmelser for arbeidstid gjennom de samme avtalene. Disse medlemmer viser til at lokale tillitsvalgte og arbeidsgiver først må ønske et unntak fra normalbestemmelsene, for så å søke fagforeningene med innstillingsrett. Disse medlemmer mener det skal tungtveiende grunner til før en sentral fagforening skal avslå en slik søknad der det er enighet lokalt. Disse medlemmer viser videre til at regjeringen Stoltenberg undersøkte avtaleomfanget og praksis, og at det viste seg at 9 av 10 avtaler blir godkjent, og i de tilfeller hvor en avtale ikke kan godkjennes, er det på grunn av tungtveiende helse-, miljø- og sikkerhetsårsaker som for eksempel manglende kompenserende hviletid. I slike tilfeller går de sentrale forbundene i dialog med de lokale partene og søker å veilede partene frem til en avtale som imøtekommer ønsket om unntak, med tilstrekkelig kompensasjon for å ivareta helse- og sikkerhetshensyn. Disse medlemmer peker på at søknadsprosessene er enkle, og søknader behandles raskt.
Den avgjørende forskjellen i regjeringens forslag innebærer en forflytning av beslutningsnivå for denne type unntak fra arbeidsmiljølovens normalbestemmelser. Der disse mulighetene i dag gis ved avtale med fagforening med innstillingsrett, foreslår regjeringen å la lokale tillitsvalgte avtale direkte med arbeidsgiver på den enkelte arbeidsplass uten å trenge å konsultere sentrale fagforeninger. Disse medlemmer viser til at de lokale tillitsvalgte, som blant andre utgjør medlemsmassen i fagforeningene, er imot denne endringen nettopp fordi den vil forskyve maktforholdene i arbeidslivet, legge ansvaret for omfattende avtaler på de lokale tillitsvalgte alene og slik sett potensielt gjøre det vanskeligere for lokale tillitsvalgte å si nei til ønsket om unntak fra arbeidsgivers side. Disse medlemmer peker på at de lokale tillitsvalgte ønsker sikkerhetsventilen innstillingsretten innebærer, og kan ikke se at det er grunnlag for å endre på et effektiv og fungerende system, der avtaler blir godkjent raskt, og der arbeidstakersiden ikke ønsker en slik forflytning av maktforholdet, men tvert imot advarer mot den. Disse medlemmer mener derfor innstillingsretten må opprettholdes som i dag.
Disse medlemmer peker på at teknologi forandrer måtene vi arbeider på. Dette gir unike muligheter i arbeidslivet. Flere med nedsatt arbeidsevne og funksjonsevne kan ved bruk av ny teknologi inkluderes i arbeidslivet, ny teknologi muliggjør også større fleksibilitet i arbeidslivet. Disse medlemmer er opptatt av at politikken må legge til rette for at de positive effektene av teknologi i arbeidslivet best mulig utnyttes, men at politikken samtidig må hensynta de negative konsekvensene. Disse medlemmer peker på at STAMIs forskning viser at en stadig større andel arbeidstakere melder om at de møter en forventning om å være tilgjengelig døgnet rundt, slik teknologien muliggjør, og med det opplever stress og andre helseplager. Også av denne grunn er arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid nødvendige å opprettholde som en nødbrems for de av arbeidstakerne som opplever at fleksibiliteten og tilgjengeligheten utover avtalt arbeidstid ikke bare blir en positiv mulighet, men en negativ forventning.
Disse medlemmer peker på at nesten 400 000 mennesker er helt unntatt arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid, under regelverket om særlig uavhengig stilling. Disse medlemmer viser til at en samlet komité, med unntak av Fremskrittspartiet, i 2012 (Arbeidslivsmeldingen) etter innspill fra arbeidsgiver- og takersiden om at for mange defineres som særlig uavhengige men i realiteten ikke innehar den nødvendige graden av selvbestemmelse over arbeidssituasjonen, ba departementet gå igjennom bruken og reglene for særlig uavhengig stilling, slik at man sikrer seg at vilkårene faktisk oppfylles for de som unntas arbeidstidsbestemmelsene helt. Disse medlemmer merker seg at regjeringen ikke har besvart denne anmodningen fra flertallet i komiteen fra 2012.
Videre mener disse medlemmer at regjeringens forslag til endringer i gjennomsnittsberegning av arbeidstid og endringene i bruk av overtid og søndagsarbeid går i gal retning. STAMI og Arbeidstilsynet, samt en rekke fagforeninger, peker på at ulykkesrisikoen øker med 50 pst. ved arbeid utover 8 timer, og 100 pst. ved arbeid utover 10 timer, i utsatte yrkesgrupper. Det er derfor viktig at bruken av lange vakter og utvidet mulighet for overtid krever frivillighet og følges av kompenserende tiltak for å minimere denne risikoen. Disse medlemmer peker på faren ved å flytte beslutningsmakten, som nevnt i tidligere merknader, og dermed potensielt gjøre det vanskeligere for arbeidstaker å stå imot arbeidsgivers ønske om slik utvidet arbeidstid.
Disse medlemmerviser til at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i sin høringsuttalelse til forslagene om endringer i arbeidsmiljøloven, datert hhv. 24. september 2014 (om midlertidige stillinger) og 13. oktober 2014 (om øvrige forslag til endringer), viser til en grundig dokumentasjon av kvinners løsere tilknytning til arbeidsmarkedet. Kvinner er overrepresentert blant midlertidige ansatte allerede i dag. Midlertidige ansettelser er særlig utbredt i kvinnedominerte sektorer, som undervisning, helse- og sosialtjenester og overnattings- og serveringsvirksomheter. Videre understreker disse medlemmer at om man føyer til varehandelen, vil de fleste av disse sektorene være blant dem som trolig også vil bli sterkest berørt av forslagene om opphevelse av forbudet mot søndagsarbeid, økt daglig arbeidstid, mer overtid, redusert betaling for beredskapsvakter og mindre innflytelse for tillitsvalgte.
Disse medlemmer peker på at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i sitt høringssvar viser til at endringene i arbeidstidsbestemmelsene åpner for lengre arbeidsøkter og økt uforutsigbarhet for arbeidstaker, noe som kan bidra til å svekke, slett ikke styrke, kvinners tilknytning til arbeidsmarkedet og menns omsorgsrolle hjemme. Dette er, etter disse medlemmers mening, stikk i strid med viktige politiske målsettinger om å styrke arbeidslinjen og sikre høy kvinnelig sysselsettingsgrad, som det ellers hevdes å være tverrpolitisk enighet om.
Disse medlemmer vil videre fremheve at en særlig utfordring knyttet til økt bruk av midlertidige stillinger er situasjonen for dem som er/blir gravide i løpet av et eller mellom to midlertidige engasjement, både når det gjelder muligheten for reengasjement og foreldrenes rettigheter til lønnet permisjon.
Disse medlemmer peker på at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet nevner behovet for å se på mulige kjønnsforskjeller når det gjelder virkningene av hevet aldersgrense, både for tilknytning til arbeidslivet og for rettigheter til pensjon. Videre understreker Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i sitt høringssvar viktigheten av å belyse likestillingsmessige konsekvenser av endringsforslagene gjennom en konsekvensutredning i tråd med utredningsinstruksens pkt. 2.3.2, der likestilling er nevnt særskilt.
Videre viser disse medlemmer til at departementet ikke har foretatt en slik konsekvensutredning av likestillingseffekten av forslagene til endringer i arbeidsmiljøloven. Disse medlemmer beklager dette, og understreker alvoret i advarslene fra myndighetenes egne tilsynsorgan, likestillingsombudet, og en samlet arbeidstakerside om at endringene vil kunne få konsekvenser for det likestilte arbeidslivet, kvinnelig sysselsettingsrate, og diskriminering av kvinner i arbeidslivet.
Disse medlemmer peker på at komiteens flertall, bestående av representantene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, støtter de foreslåtte endringene i arbeidstidsreguleringene, og at endringene således vedtas. Disse medlemmer peker på at arbeidsmiljøloven er en vernelov og at arbeidstidsordningene skal være av en slik art at arbeidstakere ikke utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastninger, og at sikkerhetshensyn skal ivaretas. Disse medlemmer understreker viktigheten av dette, og peker på at regjeringens forslag til endringer vil svekke disse hensynene.
Disse medlemmer støtter av den grunn ikke regjeringens forslag til endringer i arbeidstidsreguleringene, og ser derfor behovet for å tydeliggjøre vernelovens bestemmelser om risikovurderinger knyttet til arbeidstidsordningene.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til endringer i arbeidsmiljøloven:
«§ 10-2 første ledd skal lyde:
Arbeidstidsordninger skal være slik at arbeidstakerne ikke utsettes for uheldige fysiske og psykiske belastninger, og slik at det er mulig å ivareta sikkerhetshensyn. Arbeidsgiver skal foreta en risikovurdering i samsvar med kravene etter arbeidsmiljøloven §§ 10-2 første ledd, 3-1 første ledd og andre ledd bokstav c, 7-2 andre ledd bokstav f, forskrift om organisering, ledelse og medvirkning § 7-1 andre ledd og sjette ledd og forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter § 5 andre ledd nr. 6 for å sikre at arbeidstidsordningen er forsvarlig.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at Rambøll i 2013 fikk i oppdrag av Arbeids- og sosialdepartementet å undersøke praktiseringen og omfanget av bruken av unntak for særlig uavhengige stillinger. Rambøll leverte sin endelige rapport «Vurdering av arbeidstid for arbeidstakere i særlig uavhengige stillinger og ledende stillinger» i mai 2014. Flertallet merker seg videre at regjeringen allerede i august 2014 satte ned et utvalg som skal se på arbeidstidsreguleringene i et bredt perspektiv. Bestemmelsene om arbeidstakerne med særlig uavhengig eller ledende stilling er en viktig del av utvalgets arbeid. Utvalget vil avlevere sin rapport i løpet av 2015. Flertallet forutsetter at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en oppfølging av ekspertutvalgets vurderinger på egnet måte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at regjeringen hittil ikke har videreført arbeidet med å vurdere bruken av «særlig uavhengig stilling», men nå varsler at det nedsatte arbeidstidsutvalget skal ta opp temaet.
Disse medlemmer finner det underlig at regjeringen parallelt med at det nedsatte arbeidstidsutvalget arbeider, foreslår endringer i arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Videre mener disse medlemmer det er uheldig at regjeringen ikke har funnet plass til deltakelse fra partene i arbeidslivet i det nedsatte arbeidstidsutvalget. Arbeidstidsreguleringer er noen av arbeidslivets viktigste reguleringer, og er forhold partene har stor kunnskap om, meninger om og som de allerede forhandler om innen tariffavtalene.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen oppnevne representanter for arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene i det allerede nedsatte Arbeidstidsutvalget.»
Disse medlemmer peker på at økt adgang til individuelle avtaler åpner for at den enkelte arbeidstaker skal bestemme mindre og sjefene mer. Selv om hensikten er at den enkelte skal kunne avtale arbeidstid med overordnet ut ifra egne ønsker og behov, vil maktforholdene i arbeidslivet og på den enkelte arbeidsplass virke inn. Disse medlemmer frykter at det vil være et betydelig press på å skulle jobbe lengre dager i mange bransjer. Et arbeidsliv med lengre dager og betydelig arbeidspress vil gjøre at færre klarer å stå i arbeid over tid og vil i større grad enn i dag kunne føre til utstøting og sykdom før pensjonsalder. Selv om mange ønsker å jobbe mye på kort tid, som eksempelvis ferievikarer, er det avgjørende å skape et arbeidsliv som flere kan delta i over tid.
Disse medlemmer viser til høringssvarene til forslaget om å endre reglene for arbeidstid. Forskning på lange arbeidsdager viser en betydelig helserisiko ved lange arbeidsøkter. Lange arbeidsdager gir økt ulykkesrisiko, psykiske plager og sannsynligvis muskel- og skjelettplager og hjerte- og karsykdommer. Forskning viser at skift- og nattarbeid øker risikoen for diabetes, og det ser ut til å være en sammenheng mellom nattarbeid og økt risiko for brystkreft. Arbeidstilsynet skrev i sitt høringssvar at lange arbeidsdager kan være skadelige selv om totalbelastningen per år ikke øker. STAMI peker på at det ikke kan forventes at lokale arbeidsgivere og tillitsvalgte har tilstrekkelig kompetanse om til dels kompliserte arbeidshelseforhold til å kunne foreta kvalitetssikrede risikovurderinger. Disse medlemmer deler disse vurderingene. Det er også bekymringsfullt at vi har mangelfull forskning på dette området, slik at det er vanskelig å slå fast om endringene vil føre til ytterligere negative helsekonsekvenser for arbeidstakerne. Disse medlemmer mener føre var-prinsippet også dermed gir grunn til å gå imot de foreslåtte endringene av arbeidstidsordningene.
Disse medlemmer viser til at det i proposisjonen er nevnt at en av fire i Norge har en arbeidssituasjon der de mesteparten av tiden kan sette eget eller andres liv i fare ved feilhandlinger. Da er det alvorlig at reglene for arbeidstid endres, slik at risikoen for feil øker markant.
Disse medlemmer viser til at vurderinger av konsekvenser av arbeidstid for helse, miljø og sikkerhet kan være veldig komplisert og krevende. Det er grunn til å være bekymret for om det er realistisk at lokale tillitsvalgte skal ha forutsetninger for å få ansvar for disse vurderingene i en tid hvor man stadig får ny kunnskap, særlig dersom man står i en situasjon hvor arbeidsgiver presser på for økt arbeidstid. Arbeidstilsynet nevner i sitt høringssvar at mange virksomheter ikke i tilstrekkelig grad risikovurderer arbeidstidsordningene de benytter allerede i dag.
LO nevner i sitt høringssvar at avtaler om gjennomsnittsberegning typisk vil inngås ved ansettelsen, i en situasjon hvor skjevheten i styrkeforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er særlig stor.
Disse medlemmer jobber for et arbeidsliv med rom for mange, og arbeidsvilkår som gjør det mulig å stå lenge i jobb. Det må være en god balanse mellom arbeid og fritid. Tall fra STAMI viser at norske yrkesaktive er blant dem i Europa som i størst grad rapporterer at arbeidstiden er godt tilpasset familielivet og sosiale forpliktelser. Samtidig finnes det studier som tyder på at arbeid utenfor normalarbeidsdagen har en negativ innvirkning på balansen mellom arbeid og privatliv. Disse medlemmer mener de foreslåtte endringene vil svekke muligheten til å kombinere arbeidsliv med familieliv, og at det vil gå ut over inkludering, yrkesdeltakelse og likestilling.
Disse medlemmer mener det er positivt at regjeringen etter høringsrunden foreslo en begrensning i midlertidig ansattes adgang til individuelt å avtale gjennomsnittsberegning, på grunn av at midlertidig ansatte ofte opplever en begrenset frihet i forhandlinger om arbeidstid. Disse medlemmer mener likevel at det ikke endrer ved det faktum at friheten og fleksibiliteten til arbeidstakerne som helhet svekkes av de andre foreslåtte endringene av arbeidstidsregelverket.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er tid for å ta ut noe av velstandsutviklingen i kortere arbeidstid. Det vil gi økt fritid for den enkelte, og bidra til at flere kommer i arbeid. Fagbevegelsen har fått gjennomslag for kortere arbeidstid enn dagens arbeidsmiljølov. Det er et politisk ansvar å følge opp disse seirene for å bane vei for nye milepæler. Dette medlem går derfor inn for å lovfeste en arbeidsuke på 37,5 timer, med en tilsvarende reduksjon for ansatte i skift- og turnusyrker til arbeidstiden i tariffavtaler.
Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen redusere arbeidsmiljølovens alminnelige arbeidstid i løpet av sju dager fra 40 til 37,5 timer, med tilsvarende arbeidstidsreduksjon for ansatte i skift- og turnusyrker til 35,5 timer og 33,6 timer.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at regjeringen foreslår å videreføre maksimalgrensene for bruk av overtid i arbeidsmiljøloven, men åpner for en annen fordeling enn i dag.
Grensene for overtid bidrar til å sikre arbeidstaker nødvendig forutsigbarhet i hverdagen, slik at hensynet til privatliv ivaretas. Videre er grensene for overtid viktig for beskyttelse av arbeidstakers helse.
Flertallet merker seg at det ikke gjøres noen endring i hvor mye overtid som kan arbeides per år. Ingen kan arbeide mer overtid i løpet av ett år enn i dag, og det gjøres heller ingen endring i vilkårene for overtid.
Flertallet mener også at ansatte selv kan ha et ønske om å jobbe overtid. I dag har en ansatt ikke lov til å arbeide mer enn 10 timer overtid i løpet av en uke selv om både arbeidstaker og arbeidsgiver ønsker det, med mindre dette er avtalt med tillitsvalgte. Lokalt kan tillitsvalgte avtale en utvidet ramme for overtid per dag og uke. Grensene for en slik avtale økes til 20 timer per uke og 50 timer per måned. Ansatte kan som i dag si nei til å jobbe utvidet overtid etter en slik avtale.
Flertallet har merket seg at det finnes lite forskning på omfang av bruk av overtid i Norge. På denne bakgrunn ber flertallet regjeringen innenfor midler som er satt av til forskningsprosjekter iverksette et forskningsprosjekt på dette.
På denne bakgrunn støtter flertallet regjeringens forslag.
Flertalletønsker ikke å heve grensene for pålagt overtid, derfor vil dagens regelverk § 10-6 fjerde ledd bli videreført uendret. Derfor vil rammene for ukentlig, månedlig og årlig pålagt overtid ikke endres. Ellers støttes regjeringens forslag om øvrige endringer på overtid.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende endringer i arbeidsmiljøloven:
«§ 10-6 femte, sjette og åttende ledd skal lyde:
(5) Arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte i virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan skriftlig avtale overtidsarbeid inntil 20 timer i løpet av sju dager, men slik at samlet overtidsarbeid ikke overstiger 50 timer i fire sammenhengende uker. Overtidsarbeidet må ikke overstige 300 timer innenfor en periode på 52 uker.
(6) Arbeidstilsynet kan etter søknad i særlige tilfeller tillate samlet overtidsarbeid inntil 25 timer i løpet av sju dager og 200 timer i løpet av en periode på 26 uker. Referat fra drøftingene, jf. tredje ledd, skal vedlegges søknaden. Fremmer virksomheten søknad om overtid innenfor rammen i femte ledd, skal årsaken til at saken ikke er løst ved avtale med de tillitsvalgte alltid oppgis. Arbeidstilsynet skal ved sin avgjørelse legge særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd.»
(8) Samlet arbeidstid må ikke overstige 13 timer i løpet av 24 timer eller 48 timer i løpet av sju dager. Grensen på 48 timer i løpet av sju dager kan gjennomsnittsberegnes over en periode på åtte uker, likevel slik at den samlede arbeidstiden etter § 10-5 andre ledd og § 10-6 femte ledd ikke overstiger 69 timer i noen enkelt uke.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringens presentasjon av de foreslåtte endringene i arbeidsmiljøloven er villedende all den tid det argumenteres med at bruk av overtid er noe arbeidstaker- og giver seg imellom kan avtale. Videre peker disse medlemmer på at endrede muligheter for overtid kommer i tillegg til endringer i gjennomsnittsberegningen av arbeidstiden, som gir et senere innslagspunkt for overtiden, og at forslagene samlet sett gir arbeidsgiver adgang til å pålegge lange arbeidsdager til lav kostnad. Disse medlemmer er imot disse endringene.
Disse medlemmer viser til at endringene som åpner for økt bruk av overtid vil gjøre det vanskeligere for flere grupper å delta i arbeidslivet. Det kan bli vanskeligere for eldre å stå lenge i arbeid, og man kan svekke likestillingen ved at flere får vansker med å kombinere arbeid med omsorgsoppgaver hjemme.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, mener bruk av langturnus vil kunne bidra til at flere ansatte får fulle stillinger og flere ansatte får større stillinger. Flertallet har også merket seg at flere arbeidsplasser rapporterer om redusert stress, mer tid til pasienter, færre møter, mer ro og avklart arbeidssituasjon. For pendlere vil det bety at man kan jobbe mer i enkelte perioder og reise hjem i lengre perioder enn i dag. Flertallet mener at lokalt tillitsvalgte sammen med ansatte og arbeidsgiver vil kunne finne gode løsninger på turnusordninger, uten at dette må godkjennes av fagforeningene sentralt, men at dette kan avtales direkte med Arbeidstilsynet eller Petroleumstilsynet.
Før Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet treffer sin avgjørelse, skal ordningen av arbeidstiden drøftes med arbeidstakernes tillitsvalgte, og det skal ikke gis samtykke med mindre arbeidstakerne ønsker ordningen. Referat fra drøftingene og utkast til arbeidsplan skal legges ved søknaden. Arbeidstilsynet skal ved sin avgjørelse legge særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd.
Flertallet er av den oppfatning at de sentrale fagforbundene uansett vil kunne være gode rådgivere for sine lokalt tillitsvalgte selv om de ikke lenger har siste ord i saken. Flertallet har også merket seg at det fra noen av arbeidstakerorganisasjonene er blitt hevdet at stort sett alle søknader om alternativ turnus godkjennes, mens det fra arbeidsgiverorganisasjoner hevdes at svært mange stoppes og ikke kommer til vurdering fordi man antar at arbeidstakerorganisasjonen vil avvise forslaget.
Flertallet er også opptatt av at alle parter bør inkluderes i vurderinger og avgjørelser rundt godkjenning av turnusordninger. Flertallet finner det meget uheldig at en av partene skal ha vetorett i slike saker. På denne bakgrunn støtter flertallet regjeringens forslag om å overføre godkjenningsordningen til Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet.
Flertallet vil påpeke at regjeringens forslag om økt dispensasjonsadgang til Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet vil medføre økte oppgaver. Oppgavene vil likevel være av en art som tilsynene i dag allerede behandler. Flertallet er opptatt av at dispensasjonssøknader skal behandles raskt og effektivt i tråd med intensjonen med forslaget. Flertallet viser også til STAMI sin høringsuttalelse der det blir påpekt at lovendringene vil stille økte krav til tilsynenes arbeidsmedisinske kompetanse. Flertallet ber på denne bakgrunn om at regjeringen styrker bemanningen ved Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet i fremtidige budsjettbehandlinger.
Flertallet viser til at både ved Ladegården sykehjem i Bergen og Vea sykehjem i Karmøy har de ansatte over tid jobbet i ulike langturnuser. Bedriftshelsetjenesten i Bergen kommune har evaluert ordningen på Ladegården, og STAMI forsker nå på Vea sykehjem. Tidligere jobbet de ansatte kortere vakter hver tredje helg. Den nye ordningen innebærer 13-timers vakter hver fjerde helg og gir rom for flere helger med langfri. Flertallet har merket seg at kommunehelsetjenestens undersøkelse blant de åtte ansatte er entydig: På alle spørsmål som handler om trivsel, arbeidslyst, motivasjon, arbeidsmiljø, samhandling med beboere og egen helse, krysser de åtte ansatte av på at ordningen «i stor grad» har virket positivt. På alle spørsmål om ordningen har negative konsekvenser for helse, søvnkvalitet, adgang til pauser, sikkerhet og private forhold – svarer alle «i liten grad». Alle åtte ansatte svarer at ordningen med langvakter samlet sett «i stor grad» oppleves som positiv. Flertallet er kjent med at denne turnusen ble godkjent av Arbeidstilsynet og lokale tillitsvalgte fordi alle ansatte som var organisert i Fagforbundet, meldte seg ut for å få en ny vurdering av en turnus de selv ønsket.
Flertallet er også kjent med at STAMI har startet forsøk på å evaluere ordningen med langturnus på Vea sykehjem i Karmøy kommune. I forbindelse med oppstart av det treårige forskningsprosjektet uttalte STAMI til Haugesunds Avis den 7. november 2014, sitat: «Forskning på komprimert arbeidstid er et blankt felt i Norge».Flertallet er kjent med at forskningsprosjektet omhandler sykepleiere, hjelpepleiere, kabinpersonale, piloter og anleggsarbeidere på Svalbard. Flertallet imøteser resultatet av forskningen ettersom det finnes lite dokumentasjon i Norge på effekten av lange friperioder. Flertallet har merket seg uttalelser også fra dette sykehjemmet som i halvannet år har forsøkt langturnus. En medarbeiderundersøkelse ved sykehjemmet viser at de ansatte ønsker å fortsette ordningen, med noen justeringer som arbeidsgiver har akseptert. Flertallet er også kjent med en rekke andre eksempler innenfor pleie- og omsorgssektoren, Kriminalomsorgen, barnevernet, ulike botilbud for mennesker med funksjonshemninger og industrien. Flertallet vil understreke at slike turnuser må være basert på frivillighet fra de ansatte, godkjenning fra lokal tillitsvalgt og god tilrettelegging fra arbeidsgiver.
På denne bakgrunn støtter flertallet regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at de sentrale fagforeningene med innstillingsrett sjelden avslår lokale avtalesøknader, og at den situasjonsbeskrivelsen regjeringen bruker for å utvide dispensasjonsadgangen for Arbeidstilsynet ikke er fundert på reelle mangler ved dagens system.
Disse medlemmer peker på at avtaler om avvik fra arbeidstidsbestemmelsene bør inngås av parter med et jevnt styrkeforhold, kompetansenivå og apparat til å sikre etterlevelse. videre merker disse medlemmer seg at de lokale tillitsvalgte som utgjør medlemsmassen i fagforeningene ikke støtter regjeringens forslag, men tvert imot i januar 2014 gikk til generalstreik mot muligheten til det regjeringen kaller mer lokal handlefrihet, som disse medlemmer mener i realiteten innebærer en maktforskyvning og et bortfall av en god sikkerhetsventil de lokale tillitsvalgte har kunnet benytte der det ikke foreligger reell lokal enighet.
Disse medlemmer viser til at Arbeidstilsynet skal være et nøytralt fagorgan som både arbeidsgiver- og takersiden kan henvende seg til ved spørsmål vedrørende arbeidsmiljøloven. Disse medlemmer mener endringene regjeringen nå foreslår i paragraf 10-12 (8) om at tilsynene fremover kan gi dispensasjon også om arbeidstakerne er organisert i en fagforening med innstillingsrett jf. arbeidsmiljølovens paragraf 10-12 (4), betyr at tilsynene blir omgjort fra å være en nøytral faginstans til å bli en ankeinstans for arbeidsgivere i arbeidsmiljøspørsmål.
Disse medlemmer peker på at Arbeidstilsynet ikke har mulighet til å inneha kompetanse og oversikt over forhold knyttet til helse, miljø, sikkerhet, sosiale og velferdsmessige forhold knyttet til de ulike yrkesgrupper og virksomheter, og for eksempel brukernes behov i helse- og omsorgssektoren, og at slike forhold må ses i sammenheng med andre tariffspørsmål, noe fagforeningene er best egnet til å kunne gjøre. Fagforeningene sentralt innehar spesialkompetansen om utfordringer og reelle forhold i de ulike yrkesgrupper, og er således tariffpart og kan se arbeidstid i sammenheng med totaliteten i tariffavtalene. Disse medlemmer peker på argumentet om at Arbeidstilsynet nettopp på grunn av begrenset kompetanse i de enkelte tilfeller vil kunne opptre mer restriktivt, grunnet føre-var-prinsippet og hensynet til arbeidsmiljølovens formål om vern av arbeidstakere, enn fagforeningene med innstillingsrett i dag gjør, der 9 av 10 søknader blir godkjent. I tillegg peker disse medlemmer på det ressursbehov Arbeidstilsynet vil få med denne endringen, og kan ikke se at regjeringen garanterer for tilførsel av tilstrekkelig ressurser slik at Arbeidstilsynets behandling av søknader om alternative arbeidstidsordninger ikke går utover Arbeidstilsynets viktige og utadrettede kjerneoppgaver. Disse medlemmer mener regjeringens forslag vil føre til økt byråkrati, økt press på et allerede presset arbeidstilsyn, samt mulighet for flere avslag på søknader. Disse medlemmer mener fagforeningene skal gjøre det fagforeningene er best til, og tilsynet det tilsynet er best til, og peker på at dagens system fungerer godt. Disse medlemmer understreker også at regjeringens forslag som utvider dispensasjonsadgangen til Arbeidstilsynet og petroleumstilsynet er imot tilsynenes egne ønsker.
Disse medlemmer mener det er viktig å verne normalarbeidsdagen. Samtidig kan langturnus i enkelte velferdstjenester, som ved enkelte barnevernsinstitusjoner, være i tråd med ansattes ønsker og brukernes behov. Ulike medlevervaktordninger benyttes i dag for å organisere et bredt spekter av arbeidsoppgaver av offentlige og private arbeidsgivere, med og uten tariffavtale. KS sitt styre har signalisert at kommunene ønsker å benytte slike ordninger i større grad, som eksempelvis sykehjem. Medlevervaktordninger praktiseres ofte på en måte som innebærer innsparing på lønnsbudsjett. Arbeidstid kompenseres ikke tilstrekkelig, hverken i lønn eller kompenserende hvile. Det er viktig at bruk av langturnus gjennomføres basert på faglige, ikke økonomiske, hensyn, og på en måte som er forsvarlig ut fra HMS-hensyn. Arbeidstidsordningen må passe med arbeidets art og gi nok hviletid, basert på samarbeid med partene. Flere fagforeninger har uttrykt bekymring for at midlertidig forskrift om medleverordninger misbrukes. Disse medlemmer ber om at regjeringen tar initiativ til en gjennomgang av medleverforskriften sammen med partene i arbeidslivet.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til en gjennomgang av medleverforskriften sammen med partene i arbeidslivet.»
Disse medlemmer mener at forslaget i praksis kan gjøre at vi går fra et system hvor de folkevalgte på Stortinget bestemmer de lovmessige begrensninger på arbeidstid, til et system hvor forvaltningen, ved Arbeidstilsynet, nå skal regulere arbeidstidsbestemmelsene ut fra svært skjønnsmessige regler – og basert på de opplysninger som arbeidsgiver sender inn. Arbeidstilsynet er ikke en helt nøytral part, men ligger under departementet og kan få instrukser om hvordan regelverket skal håndheves. Håndhevingen kan med det bli preget av den politiske fargen på de som styrer.
Disse medlemmer frykter at avtaleplikten etter AML § 10-5 (1) og (2) vil bli svekket, i og med at arbeidsgiver kan søke Arbeidstilsynet også i de tilfeller hvor det ikke er mulig å få til avtaler lokalt.
Det vil innebære et betydelig press på lokale tillitsvalgte å flytte godkjenning av arbeidstider fra sentrale til lokale fagforeninger. Fagforeningene sentralt har lagt ned betydelige ressurser i dette arbeidet. De faktiske konsekvensene for Arbeidstilsynet må klargjøres og følges opp med midler slik at tilsynet får mulighet til å følge opp oppgavene de pålegges. Endringen åpner også for store tolkninger og variabler i forhold til lokale vurderinger. Det er derfor behov for å presisere hva som er bestemmende for hva som skal defineres som lokalt nivå. Det vil være svært viktig å følge utviklingen av alternative arbeidstidsordninger og hvordan disse virker inn på ansattes liv og helse. Både endringer i arbeidstid og arbeidstidsordninger er endringer av svært omfattende karakter som må følges i tett samarbeid med partene i arbeidslivet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at regjeringen foreslår at arbeidsgiver skal fastsette at mellom 1/5 og 1/8 av beredskapsvakten, utenfor arbeidsstedet, skal regnes med i arbeidstiden avhengig av vaktens belastning – mot 1/5 i dag. Videre foreslås det at vilkåret for at Arbeidstilsynet skal kunne fastsette en annen brøk, endres fra at arbeidsgivers beregningsmåte er «åpenbart urimelig» til «urimelig».
Flertallet mener det er mest hensiktsmessig med en fast brøk istedenfor variabel brøk, da dette vil unngå unødig merarbeid for tilsynsmyndighetene. På denne bakgrunn vil flertallet endre til en fast brøk på 1/7.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende endringer i arbeidsmiljøloven:
«§ 10-4 tredje ledd første punktum skal lyde:
For beredskapsarbeid utenfor arbeidsstedet skal som hovedregelminst 1/7 av vakten regnes med i den alminnelige arbeidstid.»
Komiteens medlem fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at endringen av kompensasjonsbrøken for beredskapsvakt i praksis betyr at arbeidstakere risikerer å gå ned i lønn. Mange må være et godt stykke lenger på beredskapsvakt for å få samme kompensasjon som i dag.
En beredskapsvakt legger store begrensninger på hver enkeltes fritid og handlingsrom. Man må hele tiden være tilgjengelig om noe skulle skje. Belastningen ved å ha beredskapsvakt handler i mange yrker i liten grad om teknologi, og i mye større grad om hvor ofte man blir innkalt, omfanget av oppdragene osv. Disse medlemmer deler derfor ikke regjeringens vurdering av at belastningen ved å ha beredskapsvakt har blitt redusert med ny bruk av teknologi. I barnevernet, for eksempel, vil de ansatte på beredskapsvakt bli kontaktet i forbindelse med en krisesituasjon, og det vil være oppdrag som krever stor grad av aktpågivenhet. Om mindre av beredskapstiden blir beregnet som arbeidstid, vil disse ordningene gi økt belastning. Det vil også gjøre det mindre attraktivt å gå inn i yrker hvor man må ha beredskapsvakt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at regjeringen foreslår at arbeidsgiver og arbeidstaker som i dag skal kunne avtale gjennomsnittsberegning av søn- og helgedagsarbeidet slik at arbeidstaker i gjennomsnitt over 26 uker jobber halvparten av søndagene. Endringen går ut på at ukehvilen må legges på en søn- eller helgedag minst hver sjette uke – mot hver tredje uke i dag.
Flertalletønsker å opprettholde dagens hovedregel på søn- og helgedagsarbeid slik at § 10-10, andre ledd, opprettholdes slik at «Arbeid på søn- og helgedager er ikke tillatt med mindre arbeidets art gjør det nødvendig». Flertallet endrer dagens regler slik at det ukentlige fridøgn faller på en søn- og helligdag minst hver fjerde uke, og ikke hver sjette, slik regjeringen foreslo.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til endringer i arbeidsmiljøloven:
Ǥ 10-8 fjerde ledd skal lyde:
(4) Arbeidsfri som nevnt i andre ledd skal så vidt mulig omfatte søndag. Arbeidstaker som har utført søn- og helgedagsarbeid, skal ha arbeidsfri følgende søn- og helgedagsdøgn. Arbeidsgiver og arbeidstaker kan skriftlig avtale en arbeidstidsordning som i gjennomsnitt gir arbeidstaker arbeidsfri annenhver søn- og helgedag over en periode på 26 uker, likevel slik at det ukentlige fridøgn minst hver fjerde uke faller på en søn- eller helgedag.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartiviser til at regjeringen opprinnelig foreslo å snu dagens bestemmelse i loven slik at alminnelig søn- og helgearbeid skulle bli tillatt, og at regjeringen opprinnelig foreslo å endre regelen om at det ukentlige fridøgn som i dag minst hver tredje uke skal falle på en søn- eller helgedag, endres til hver sjette uke. Dersom disse lovforslagene fra regjeringen hadde blitt vedtatt av Stortinget, ville søndag blitt en vanlig arbeidsdag. Disse medlemmermener det er bra for samfunnet i sin helhet at søndagen bevares som en felles ukentlig fridag. Felles fritid er av stor verdi for familielivet, fritid og deltakelse i samfunnslivet. Grensen mellom fritid og arbeidstid er allerede under press, og åpning for individuelle avtaler om fri til ulike tider av uken vil viske ut helgen som felles friperiode.
Disse medlemmer peker på at regjeringens foreslåtte endringer også må ses i sammenheng med regjeringens varslede endringer i åpningstidsregelverket og ønsket om søndagsåpne butikker. Disse medlemmer mener det er en illusjon at den enkelte arbeidstaker eller arbeidsgiver skal kunne velge bort søn- og helgearbeid og åpningstider, da virksomheter blir styrt av konkurransesituasjonen og press fra øvrige aktører i de aktuelle bransjer, og at de med størst tilgjengelighet dermed blir premissleverandører for hele bransjers åpningstider, og dermed ansattes arbeidstider. Økt tilgjengelighet i noen bransjer vil få ringvirkninger og konsekvenser for andre bransjer. Ved søndagsåpne butikker vil næringsmiddelindustrien måtte levere ferske produkter, og støttefunksjoner som renhold, sikkerhet, transport, lagertjenester og lignende vil være nødvendig, også ved helgeåpent. Flere enn akkurat de butikkansatte vil dermed oppleve å måtte arbeide mer helg og søndag, med de konsekvenser dette har for fritid og familieliv.
Videre viser disse medlemmer til at regjeringen er på kollisjonskurs med både arbeidstaker- og giversiden i arbeidslivet når det kommer til ønsket om søndagsåpne butikker. Disse medlemmer støtter partene i arbeidslivet og er motstandere av utvidelsen av muligheten for å ha søndagsåpne butikker. Disse medlemmer støtter ikke regjeringens forslag om økt mulighet for søndagsarbeid.
Disse medlemmerviser til at søndagsåpne butikker også vil kunne få en betydelig negativ effekt på viktige mål som kutt i klimagassutslipp, likestilling og frivillighet. Handel og Kontor, Frivillighet Norge, Framtiden i våre hender, Voksne for barn, Naturvernforbundet, Norges Bygdekvinnelag, Den Norske Kirke, Norges Barne- og ungdomsorganisasjoner, Norsk Transportarbeiderforbund og VIRKE har oppfordret regjeringen til å gjennomføre en helhetlig konsekvensutredning før Stortinget tar stilling til forslaget om søndagsåpne butikker. Disse medlemmerstøtter dette kravet og mener at forslaget om endring i regelverket for søndagsarbeid og en åpning for søndagsåpne butikker vil være et eksperiment med en velfungerende samfunnsrytme. Meningsmålinger har vist at et bredt flertall i folket ikke ønsker åpning for flere søndagsåpne butikker.
Disse medlemmerer også bekymret for at endring i søndagsarbeid vil virke inn på tilgangen på kompetansen i helgene og presiserer at mer søndagsarbeid ikke må være medvirkende til at kompetansebehov i helger fravikes.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at regjeringen høsten 2014 nedsatte et offentlig ekspertutvalg som skal beskrive utviklingen i arbeidsmarkedet de siste tiår med vekt på kvinners yrkesdeltakelse, økt arbeidsinnvandring, endrede syn på forholdet mellom arbeidstid og fritid, teknologiske endringer og utfordringer knyttet til arbeidslivskriminalitet. Flertalletviser også til at ekspertutvalget skal gjennomgå bruken av arbeidskraften og brudd på arbeidstidsreguleringene. Flertalletmener det er naturlig at utvalget også ser på bruken av «særlig uavhengig stilling».
Flertalletmener det er viktig at arbeidsmiljølovens bestemmelser sikrer fleksibilitet for den enkelte og et familievennlig arbeidsliv. Flertallethar notert seg at partene i arbeidslivet til dels er uenige om dagens regelverk for når nattarbeid inntreffer. Flertalletfinner det naturlig at denne saken blir en del av drøftingene i arbeidstidsutvalget.
Flertalletmener det er et behov for tiltak som bedrer varslernes situasjon. Flertalletviser til at arbeidsmiljølovens bestemmelser om varslervern ble innført i 2006, og en evaluering gjennomført av FAFO har gjennomgått loven og rettspraksis på området. Flertallet registrerer at konklusjonen er at lovbestemmelsen virker etter formålet og at det gis sterk beskyttelse til varslerne. Flertallethar notert seg at kravet om forsvarlighet så langt ikke har medført noen begrensninger på retten til å varsle.
Flertalletpåpeker at for at reglene om varsling skal ha ønsket effekt, er det viktig at kunnskapen om dem når ut til allmennheten og alle aktører i arbeidslivet. Både myndighetene og partene i arbeidslivet har et ansvar for informasjon og veiledning. Den viktigste innsatsen for å styrke den reelle ytringsfriheten vil måtte gjøres lokalt i den enkelte bedrift. Flertalletber derfor regjeringen gi Arbeidstilsynet et prosjekt/samordningsansvar mellom de relevante tilsynene for å bedre informasjonen om varsling og regelverket, herunder å vurdere en felles veileder med informasjon om rettigheter og plikter for alle involverte. Arbeidstilsynet har veiledningsansvar for arbeidsmiljøloven og et særlig ansvar for å henvise varslere til riktig tilsynsmyndighet. Flertallethenviser òg til at det er et potensial for å sette åpenhet og ytringsklima tydeligere og oftere på dagsordenen ute i virksomhetene. I den forbindelse kan det vurderes å ta initiativ til en holdningskampanje/informasjonskampanje i samarbeid med partene i arbeidslivet.
Flertalletviser også til at evalueringsrapportene viser at arbeidstakere i bedrifter som har egne varslingsrutiner, varsler mer og i mindre grad risikerer sanksjoner ved varsling. Flertalletmener at varslingsrutiner bør bli et obligatorisk krav og at loven bør presisere minstekrav til varslingsrutinenes innhold. Flertalletber på denne bakgrunn om at regjeringen utreder flere mulige forslag, for eksempel konkrete krav til form og innhold, eller fastsetter at alle virksomheter av en viss størrelse skal ha varslingsrutiner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter regjeringens arbeid med varslervern. Disse medlemmer avventer forslag til mer konkrete tiltak i egnet form til Stortinget.