Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, Fredric Holen Bjørdal, Lise Christoffersen og Anette Trettebergstuen, fra Høyre, Stefan Heggelund, lederen Arve Kambe, Bente Stein Mathisen og Bengt Morten Wenstøb, fra Fremskrittspartiet, Tor André Johnsen og Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Sveinung Rotevatn, og fra Sosialistisk Venstreparti, Kirsti Bergstø, viser til Prop. 48 L (2014–2015) om endringer i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven (arbeidstid, aldersgrenser, straff mv.).

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at regjeringen i denne proposisjonen legger frem forslag til endringer i arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid, aldersgrenser, kollektiv søksmålsrett, straff og allmenngjøringslovens straffebestemmelser. Flertallet viser til at forslagene er en del av regjeringens samlede politikk for å legge til rette for et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv med plass til alle.

Flertallet har merket seg at lovens formål er foreslått videreført av regjeringen, og flertallet støtter dette. Formålet er å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet. I tillegg skal loven sikre trygge ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet samt legge til rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon. Loven skal også gi grunnlag for at arbeidsgiver og arbeidstakerne i virksomhetene selv kan ivareta og utvikle sitt arbeidsmiljø i samarbeid med arbeidslivets parter og med nødvendig veiledning og kontroll fra offentlig myndighet og å bidra til et inkluderende arbeidsliv.

Flertallet viser til at arbeidsmiljøloven dekker et svært vidt spekter av arbeidsgivere og arbeidstakere. Loven skal gjelde for små enkeltmannsforetak og aksjeselskap og for store virksomheter med tusenvis av ansatte. Loven gjelder både i det offentlige og i det private, både lokalt, nasjonalt og for internasjonale virksomheter i Norge. Flertallet vil påpeke at det gir utfordringer at samme lov gjelder svært ulike virksomheter i både størrelse, eierskap, konkurranseforhold nasjonalt og internasjonalt, fysisk og stillesittende arbeid samt tjenester og produksjonsvirksomhet. En stadig større del av arbeidsmarkedet er utsatt for økende internasjonal konkurranse blant annet gjennom EØS-avtalen som sikrer fri bevegelighet for arbeidstakere som omfatter alle medlemsland i EU og EFTA, unntatt Sveits.

Flertallet mener at arbeidsmiljøloven skal være en vernelov for alle ansatte i Norge, og være dynamisk og endre seg i takt med arbeidslivets behov. Arbeidsmiljøloven har vært endret mange ganger siden den ble innført av Stortinget i 1977. Loven var resultatet av en omfattende revisjon av arbeidervernlovgivningen, og omfatter som hovedregel alle arbeidstakere. Gjeldende arbeidsmiljølov trådte i kraft 1. januar 2006. Utgangspunktet for den nye loven ble lagt ved Arbeidslivslovutvalgets innstilling NOU 2004: 5 Et arbeidsliv for trygghet, inkludering og vekst av 20. februar 2004.

Flertallet er tilhengere av trepartssamarbeidet mellom staten, arbeidstakerorganisasjonene og arbeidsgiverorganisasjonene. Flertallet er tilhengere av at arbeidslivet i Norge er organisert. Organiserte ansatte gjennom fagforeninger og organiserte bedrifter gjennom arbeidsgiverforeninger bidrar til stabilitet, struktur og seriøsitet i næringslivet. Flertallet er også tilhengere av organisasjonsfrihet. Det er det enkelte mennesket som selv må avgjøre om man er best tjent med medlemskap i en fagforening eller om en bedrift ønsker å være medlem i en arbeidsgiverforening.

Fordelene vil være at begge parter kan få stordriftsfordeler gjennom at gode løsninger kan bli felles løsninger gjennom for eksempel tariffavtaler. Flertallet viser til at parten på den ene siden i en tariffavtale alltid må være en fagforening, mens parten på den andre siden er ofte en arbeidsgiverforening, men kan også være en enkeltstående arbeidsgiver. Tariffavtaler er ikke bare lønnssatser, men omhandler ofte også andre arbeidsforhold, som arbeidstid, skiftarbeid og overtidsarbeid, oppsigelsesfrister, ferie, pensjon, permisjoner, medbestemmelse, permittering, arbeidsklær mv. De overordnede tariffavtalene inneholder gjerne også bestemmelser om forholdet mellom tariffpartene, herunder fremgangsmåten ved tarifforhandlinger.

Flertallet viser til at det er bred støtte i Stortinget for å kunne trekke fra store deler av fagforeningskontingenten på skatten. I statsbudsjettet for 2015 ble det vedtatt å beholde fradraget slik det var under det siste statsbudsjettet fra de rød-grønne, samtidig som fradragsmuligheten ble utvidet til å gjelde alle fagforeninger, ikke bare de store.

Flertallet er fornøyd med at regjeringen vil jobbe for et velfungerende trepartssamarbeid, bærekraftig økonomisk vekst, høy produktivitet og høy trivsel blant arbeidstakerne. Det vil sikre et godt arbeidsliv for alle. Flertallet har merket seg at regjeringen leverte på første forsøk da avtalen om Inkluderende Arbeidsliv, IA-avtalen, ble vedtatt i begynnelsen av 2014. Videre har flertallet merket seg at lønnsoppgjøret i staten i 2014 ble forhandlet og gjennomført på en god måte mellom regjeringen som arbeidsgiver og de ulike fagforeningene. Flertallet er også fornøyd med at regjeringen har lagt frem en strategi mot arbeidslivskriminalitet sammen med partene i arbeidslivet, som en oppfølging til statsbudsjettet for 2015 og forslagene om økte strafferammer i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven som behandles i denne proposisjonen.

Mer enn 600 000 mennesker i yrkesaktiv alder står helt eller delvis utenfor arbeidslivet. På sikt er dette ikke bærekraftig. Som samfunn har vi behov for å øke tilgangen på arbeidskraft for å løse viktige oppgaver og ruste Norge for fremtiden.

Flertallet viser til at regjeringen i Sundvolden-erklæringen har som mål å ha et trygt og fleksibelt arbeidsmarked som sikrer lav arbeidsledighet og høy sysselsetting. Et velfungerende arbeidsmarked er avgjørende for at hver enkelt skal kunne realisere sine drømmer og ambisjoner, og at det skal lønne seg å jobbe. Flertallet deler regjeringens mål. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk skal stimulere til god tilgang på arbeidskraft, motvirke avgang fra arbeidslivet til varige trygdeytelser og redusere og forebygge arbeidsledighet. Norge er blant de land i verden med høyest sysselsetting: 80 pst. av den voksne befolkningen er sysselsatt. I EU er andelen til sammenlikning 68 pst. Antall sysselsatte personer i Norge har vokst med 50 pst. siden 1970: fra 1,6 millioner til 2,7 millioner i 2013. 2/3 av veksten i sysselsettingen etter 2004 har kommet blant innvandrerne.

Flertallet viser til at Norge har en velutviklet økonomi og høye inntekter. Etterspørselen etter tjenester vokser raskere enn etterspørselen etter mat og industriprodukter. For noen betyr økt inntekt at de ønsker å jobbe mer, siden det er lønnsomt. For andre betyr økt inntekt at de ønsker å jobbe mindre og ha mer fritid, siden de nå har fått bedre råd. Erfaringer fra de siste to tiårene tyder på at befolkningen samlet sett ønsker å ta ut mye av den økte inntekten i økt fritid. Det stiller krav til at arbeidsmiljøloven kan tilby en økt fleksibilitet til arbeidslivet for å løse disse utfordringene. Samtidig viser demografiske fremskrivninger at mangel på arbeidskraft blir en av de store utfordringene i norsk arbeidsliv fremover. Det blir færre arbeidstakere per pensjonist, og dermed færre til å sikre samme velferdsnivå som i dag. Behovet for mer arbeidskraft og økt produktivitet vil gjøre seg gjeldende innenfor flere yrker og sektorer. Flertallet viser til at Kunnskapsdepartementet høsten 2013 satte i gang et treårig prosjekt som skal bidra til å utvikle et system for analyse og formidling av fremtidige kompetansebehov i Norge. Det treårige prosjektet tar utgangspunkt i tilgjengelige beregninger av kompetansebehov, men vil også se på andre relevante analyser. Prosjektet koordinerer blant annet et oppdrag for Statistisk sentralbyrå (SSB) om beregninger av fremtidig behov for arbeidskraft. Navs bedriftsundersøkelse fra våren 2014 viser at den beregnede mangelen etter yrkesgruppe er størst innen helse-, pleie- og omsorgsyrker. SSBs fremskrivninger viser at mye av den høyere utdannede arbeidskraften i offentlig sektor i Norge trengs innenfor utdanning og helse. Fremskrivningene tyder på at det blir udekket etterspørsel etter både lærere og sykepleiere frem mot 2030. SSBs fremskrivningsrapport viser udekket etterspørsel etter arbeidskraft med videregående yrkesfaglig opplæring slik som bygg- og anleggsfag frem mot 2030. Det vil alltid være usikkerhet knyttet til kompetansebehovene i arbeidslivet.

Flertallet viser til fremskrivninger gjort av Statistisk sentralbyrå (SSB). Med dagens deltakelse i arbeidslivet og fremtidens befolkning ventes det at antall årsverk tilbudt i arbeidsmarkedet vil øke fra 2 150 000 årsverk til 2 450 000 til 2030. Det er en vekst på rundt 14 pst. Fremtidens arbeidsstyrke er beregnet basert på SSB sitt middelalternativ. Samlet er det ventet en vekst på 300 000 årsverk frem til 2030. Behovet for arbeidskraft avhenger av utviklingen på tilbudssiden og på etterspørselssiden. Flertallet viser til at på tilbudssiden kan økt arbeidsinnvandring, økt gjennomsnittlig arbeidstid, redusert sykefravær og redusert utenforskap bidra til å øke tilbudet av arbeidskraft. Flertallet vil påpeke at Norge har en stor nasjonal ressursmulighet i seniorer. Kombinert med redusert sykefravær og færre utenfor det ordinære arbeidslivet vil disse elementene kunne bidra til å redusere den økende knappheten på arbeidskraft. På etterspørselssiden kan teknologiske fremskritt, bedret folkehelse og omorganisering av offentlig sektor bidra til at behovet for arbeidskraft i fremtiden vil vokse mindre enn ellers.

Flertallet er tilhenger av en sterk arbeidsmiljølov hvor hovedregelen skal være fast ansettelse, hvor rammene for arbeidstid skal videreføres, hvor fleksibiliteten på arbeidsplassene kan bli større og hvor brudd på arbeidsmiljøloven skal straffes strengere enn i dag. Flertallet mener regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven vil videreføre og styrke fordelene bedrifter og ansatte har ved å være organisert gjennom tariffavtaler. Mange arbeidsplasser og fagforeninger har i dag utfordringer til å få folk til å stille som lokale tillitsvalgte på arbeidsplassene, og organisasjonsgraden synker. Flertallet mener forslagene som regjeringen har fremmet vil styrke makten til de lokalt tillitsvalgte, noe som vil øke interessen for å stille til valg som lokal tillitsvalgt.

Flertallet mener det er viktig med gode fagforeninger, gode bedrifter, skolerte tillitsvalgte og et godt arbeidsliv hvor en sterk arbeidsmiljølov og et sterkt arbeidstilsyn bidrar til en bedre hverdag for alle i arbeidslivet. Flertallet mener at regjeringens forslag bidrar til en mer moderne arbeidsmiljølov som ruster Norge for fremtiden.

Flertallet viser til inngått avtale mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre 12. mars 2015, om endringer i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven mv., som følger av Prop. 39 L (2014–2015) og Prop. 48 L (2014–2015). Flertalleter enige om endringer i de angjeldende lover med hensikt å sikre økt fleksibilitet i arbeidslivet og gi flere en sjanse til å komme inn i arbeidslivet. Det er et mål å bekjempe utenforskapet og sikre at flere avtaler om alternative arbeidstidsordninger kan avtales mellom partene lokalt. Flertalletviser til at de fire samarbeidspartiene står sammen om endringer som vil gi nødvendig modernisering og fleksibilitet til gode for arbeidstakerne og næringslivet. Flertalletmener i tillegg at fleksible arbeidstidsordninger kan være et gode for både arbeidstakere og samfunnet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti peker på at den overordnede tilstanden i norsk arbeidsliv er god, både kvantitativt og kvalitativt. Norge har historisk sett lyktes bedre enn mange andre land i å holde arbeidsledigheten lav og sysselsettingen høy. Den norske arbeidslivsmodellen med god arbeidsmiljølovgivning og et ordnet og godt trepartssamarbeid med sterke fagforeninger er mye av årsaken til at kvaliteten i arbeidslivet er god for de aller fleste, og preges av ryddige og gode arbeidsforhold. HMS-standarden er generelt sett god, de fleste opplever god medvirkning og innflytelse på arbeidet og får brukt og utviklet sin kompetanse. Modellen gjør også at norske virksomheter er omstillingsdyktige, konkurransedyktige og innovative.

Disse medlemmer viser til at vi har utfordringer knyttet til blant annet sosial dumping, for stor utstøting og for stort omfang av deltid og ufrivillig deltid i norsk arbeidsliv.

Disse medlemmer er opptatt av å løse arbeidslivets utfordringer slik at man ikke bare kan bevare, men også forbedre, norsk arbeidsliv ytterligere, gi flere mulighet til arbeid, øke tilgangen på arbeidskraft og sørge for at arbeidsforholdene holder høy standard.

Disse medlemmer peker på de store oppgavene velferdssamfunnet vårt står overfor i årene som kommer. De forutsetter at flest mulig kan være i arbeid. Derfor er det viktig med tiltak for å minske utstøting og uførhet som følge av sykdom og skade, bekjempe useriøsitet i form av sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. En god arbeidsmiljølov er avgjørende, skal vi klare å møte disse utfordringene og ruste norsk arbeidsliv for fremtiden.

Disse medlemmer viser til at arbeidsmiljøloven er en helsevernlov som skal sikre et godt arbeidsmiljø, trygge og rettferdige ansettelsesforhold, et inkluderende arbeidsliv og samarbeid mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. I tillegg hensyntar arbeidsmiljøloven bedrifter og virksomheters samt arbeidstakeres behov for fleksibilitet. Disse medlemmer peker på at arbeidsmiljøloven er endret en rekke ganger for å imøtekomme arbeidslivets og samfunnets endringer, arbeidstaker- og givers behov. Loven ble endret senest under den rød-grønne regjeringen med blant annet innføring av rett til fleksitid og i 2013 med innføring av blant annet rett til mertid for deltidsarbeidende og kollektiv søksmålsrett som svar på to av vår tids store utfordringer.

Disse medlemmer viser til at arbeidsmiljøloven bygger på arbeidsrettens objektive faglige fastslåelse av at det i utgangspunktet ikke er et likevektsforhold mellom arbeidstaker- og giver. Arbeidsgiver har naturlig nok, og skal ha, en sterk styringsrett over arbeidskraften. For å ivareta et anstendig arbeidsliv og arbeidstakerens interesser følger derav minimumsreguleringer knyttet til arbeidstid, lønn og arbeidsmiljø gjennom arbeidsmiljøloven. Derav er også tradisjonen med fagforeninger skapt, da arbeidstakere samlet bak en kollektiv avtale er en mer jevnbyrdig forhandlingspartner i møte med en arbeidsgiver med styringsrett.

Disse medlemmer peker på at den norske arbeidsmiljøloven er av verdens mest fleksible arbeidslivslovverk, som gir rom for lokale unntak og behov der arbeidstaker- og giver ønsker det.

Disse medlemmer peker på at arbeidsmiljøloven må hensynta alle delene av arbeidslivet, herunder at det norske arbeidslivet i det store og det hele består av ryddige forhold, seriøse arbeidsgivere, involverte arbeidstakere med eierforhold til arbeidsplassen, kort avstand mellom arbeidstaker- og giver. Men den samme arbeidsmiljøloven må hensynta at useriøsiteten brer om seg særlig i enkelte bransjer, der de ansatte trenger beskyttelsen arbeidsmiljølovverket gir og nødbremsen den fungerer som. Arbeidsmiljøloven må derfor fungere som et tak der ansatte som føler press, med loven i hånd kan si nei til uønskede unntak, samtidig som loven fungerer som et gulv med smidighet og fleksibilitet for de som ønsker det. Disse medlemmer peker på at 8 av 10 toppledere ifølge en undersøkelse utført blant medlemmene i organisasjonen Lederne fra 2014 mener dagens arbeidsmiljølov gir den tilstrekkelige fleksibiliteten for lokale behov.

Disse medlemmer mener at regjeringens forslag svekker vernet av arbeidstakerne, som skal være formålet med arbeidsmiljøloven. En sterk vernelov gjør det mulig for mange mennesker å delta i arbeidslivet og kunne jobbe helt til pensjonsalder. At yrkesvalg i stor grad påvirker folks levealder, og at mange må gå av med uføretrygd før de blir pensjonister, er et uttrykk for at vi trenger et sterkere, ikke svakere vern av arbeidstakerne gjennom arbeidsmiljøloven.

Disse medlemmer viser til at kombinasjonen av regjeringens forslag til endringer i arbeidstidsbestemmelser, helgearbeid og midlertidige stillinger vil gjøre det tøffere å delta i arbeidslivet. Flere vil ha problemer med å kombinere arbeid med omsorgsoppgaver og familieliv. Flere vil oppleve at det blir vanskelig å jobbe til pensjonsalder, fordi arbeidsgiverne vil ha større mulighet til å stille krav som i praksis er uoppnåelige for mange arbeidstakere etter lange yrkesliv.

Disse medlemmer ønsker tiltak som går i motsatt retning og gjør det enklere for flere å delta i arbeidslivet og å kunne stå lenge i jobb.

Disse medlemmer peker på at regjeringen i sine forslag til endringer i arbeidsmiljøloven velger å se bort fra nasjonal og internasjonal forskning, faglige råd og myndighetenes egne fagorganers motstand og innvendinger mot endringene. Regjeringen velger å ikke hensynta forskningens og fagetatenes advarsler om de negative effektene arbeidstidsendringene, økt adgang til midlertidige ansettelser og bortfallet av kollektiv søksmålsrett vil kunne ha på sykefravær, uførhet, likestillingen i arbeidslivet, kvinnelig sysselsetting, omfanget av arbeidsulykker og muligheten for å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Disse medlemmer mener det er alvorlig og uforsvarlig at regjeringen velger å overse varsellampene og gjennomfører endringer som det fra så mange faglige hold advares mot, og som man heller ikke har faglig grunnlag for å hevde vil ha de effekter man peker på at forslagene vil ha.

Disse medlemmer viser også til at regjeringen Solberg i statsbudsjettet for 2014 endret permitteringsregelverket, slik at flere arbeidsgivere måtte si opp sine ansatte i vanskelige tider. Disse medlemmer mener at en reversering av dette regelverket til slik det var under den rød-grønne regjeringen ville kunne utgjøre en stor forskjell for at flere bedrifter kan beholde sine arbeidstakere i nedgangstider, og med det beholde kompetanse og stabilitet.

Disse medlemmer mener at forslaget til endringer av arbeidsmiljøloven vil være en flytting av makt til arbeidsgiver, samtidig som de ansatte vil oppleve mer press og mindre forutsigbarhet rundt egen arbeidstid.

Disse medlemmer mener at forslagene til endringer samlet sett vil kunne svekke partenes rolle i arbeidslivet. Det uorganiserte arbeidslivet kan også tjene på å konkurrere på dårlige arbeidsvilkår, ettersom tariffavtaler kan beskytte ansatte i det organiserte arbeidslivet mot forslagene til endring av arbeidsmiljølov. Det er en veldig uheldig utvikling. I et arbeidsliv preget av økende omfang av sosial dumping og arbeidslivskriminalitet er vi avhengige av et ordnet og organisert arbeidsliv for å rydde opp. Disse medlemmer vil heller jobbe for at organiseringsgraden i arbeidslivet går opp, for å sikre et trygt og moderne arbeidsliv for fremtiden.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener at det i en tid med stadig mer omfattende prob-lemer i norsk arbeidsliv som følge av Norges deltakelse i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), er det i motsetning til regjeringens endringsforslag av arbeidsmiljøloven som, etter dette medlems syn, utelukkende går i en liberaliserende retning, behov for tiltak som styrker arbeidstakeres rettigheter i Norge. De negative konsekvensene av EØS for norsk arbeidsliv er etter dette medlems syn omfattende og gir seg utslag i svekkede faglige rettigheter, press på lønns- og arbeidsvilkår i de yrkesgrupper hvor tilbudet av utenlandsk arbeidskraft er størst, økte lønnsforskjeller, lavere produktivitetsutvikling, lavere rekruttering av norske ungdommer til yrker hvor den frie flyten av arbeidskraft er størst, samt fortrenging av arbeidskraft med nedsatt arbeidsevne. Den store EØS-innvandringen fra land i Øst-Europa gir også lavere yrkesdeltakelse, som svekker offentlige finanser. Dette betyr at det store omfanget av EØS-innvandrere både gir et mer usolidarisk arbeidsliv og svekker finanseringen av våre velferdsgoder.

Dette medlem mener det må karakteriseres som et problem for nasjonens fremtid at stadig flere unge personer i Norge som andel av befolkningens yngre aldersgrupper de siste årene har blitt uføretrygdet, jf. statistikk fra Nav publisert 4. mars 2015. Andelen mottakere av uførepensjon (fra 2015 uføretrygd) har økt i perioden 2005 til 2014 for aldersgruppene 18–39 år. Dette medlem understreker at en slik utvikling på sikt gir store økonomiske kostnader for fellesskapet.

Videre vil dette medlem understreke at Norge på lengre sikt ikke kan klare å løse landets arbeidskraftsbehov ved hjelp av «arbeidsinnvandring» som gjennomgående har en lavere sysselsetting enn Norges befolkning. Fremfor å hente arbeidskraft fra utlandet med lavere sysselsettingsgrad sammenlignet med den norske befolkningen vil det være mye klokere å investere i den arbeidskraften som allerede er her for å få høyest mulig kompetanse i og en høyest mulig sysselsetting ut av denne arbeidskraften. Inndekningsbehovet i offentlige finanser, slik dette er fremstilt i Nasjonalbudsjettet for 2015, viser at dersom yrkesdeltakelsen i Norge steg til samme nivå som på Island, ville det langt på vei være tilstrekkelig til å bringe offentlige budsjetter i balanse frem mot 2060. En økning av gjennomsnittlig arbeidstimer i Norge til samme nivå som i Sverige, ville gitt samme resultat. Dette viser hvor viktig høy sysselsetting og gjennomsnittlig arbeidstid er fremover.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti har varslet at partiet vil jobbe for en reversering av alle forslagene som svekker arbeidstakernes rettigheter i Prop. 48 L (2014–2015) Endringer i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven (arbeidstid, aldersgrenser, straff mv.) og Prop 39 L (2014–2015) Endringer i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven (adgang til midlertidig ansettelse mv. og vilkår om aktivitet for stønad til livsopphold).