Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen og Eirik Sivertsen, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir S. Toskedal, fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, imøteser at det legges frem forslag til lovendringer for å forenkle gjennomføringen av utvisningsvedtak som gjelder utlendinger som er dømt til tvungen omsorg eller tvungent psykisk helsevern. I dag synes gjennomføringen av et utvisningsvedtak mot en utlending som er idømt en strafferettslig særreaksjon, å være meget komplisert. Resultatet er at flere blir sittende lenger i en institusjon enn nødvendig.

Komiteen understreker at det er en forutsetning at utvisning skjer under tilbørlig hensyn til utlendingen, det norske samfunnet, samt det samfunnet vedkommende skal tilbakeføres til.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, har merket seg at departementet har sett nærmere på om og eventuelt hvilke regelendringer som kan tilskynde at utsendelsen gjennomføres raskt og på en totalt sett god måte.

Flertallet er tilfreds med at det foreslås endringer i utlendingsloven som gir en nærmere anvisning på behandlingen av saker om utvisning av utlendinger som er idømt en strafferettslig særreaksjon.

Komiteen har videre merket seg at det foreslås en endring i straffeloven som omhandler midlertidig opphør av den strafferettslige særreaksjonen som følge av utvisningen.

Komiteen er innforstått med at overføring til fortsatt utholdelse av særreaksjonen i en annen stat i praksis er meget vanskelig å få til.

Komiteen har også merket seg at det foreslås en særskilt hjemmel i helsepersonelloven som åpner for overføring av helseopplysninger til utlendingsmyndighetene i forbindelse med behandlingen av utvisningssaken, samt til helse- og omsorgstjenesten i den staten utlendingen skal utvises til.

Komiteen er enig i at dette kan være avgjørende for gjennomføringen av utvisningsvedtaket og dessuten også muliggjøre tilretteleggelse for best mulig oppfølging av domfelte der.

Komiteen finner grunn til å understreke at et vedtak om utvisning er en forvaltningsmessig reaksjon som innebærer en plikt til å forlate landet. Samtidig gis det et varig eller tidsbegrenset forbud mot senere innreise til Norge.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har gjort seg kjent med de ulike høringsuttalelser.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at departementet mener det kan bidra positivt til samfunnsinkluderingen av det store flertallet lovlydige innvandrere at det finnes utlendingsrettslige reaksjonsmuligheter overfor de relativt få som bryter forutsetningene for opphold i Norge.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er enig i at adgang til utvisning også kan ha en allmennpreventiv effekt. Trusselen om utvisning kan i seg selv forebygge uorden og kriminalitet.

Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti er enig i at trusselen om utvisning kan ha forebyggende effekt overfor potensielle lovovertredere med normal skyldevne. Disse medlemmer mener ikke at allmennpreventive og individualpreventive hensyn har noen vekt i saker der gjerningspersonen har vært uten skyldevne.

Komiteen har videre merket seg at departementet mener begrunnelsen for utvisningsinstituttet er hensynet til at samfunnet kan beskyttes mot personer som antas å utgjøre en samfunnsfare.

Komiteen er kjent med at utvisning ikke er en straffereaksjon, og at hensynene bak utvisning ikke er de samme som de som gjør seg gjeldende i vurderingen av straffbarhetsspørsmålet.

Komiteen har merket seg departementets vurdering når det gjelder at tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg opphører enten ved dom eller ved beslutning fra påtalemyndigheten. I motsetning til sivilrettslig tvungent psykisk helsevern har helsetjenesten ikke myndighet til å vedta opphør av det tvungne vernet som er etablert ved dom.

Komiteen har videre merket seg at utgangspunktet i internasjonal strafferett er at straff skal fullbyrdes i den staten hvor dommen er avsagt. Det innebærer at en straff som er idømt i Norge skal sones her. Dersom domfelte er en utlending som er endelig utvist, skal vedkommende normalt forlate landet etter endt soning. Rehabiliteringshensyn og sosiale forhold gjør det hensiktsmessig å overføre domfelte til fortsatt straffegjennomføring i vedkommendes hjemland eller en annen stat vedkommende har tilknytning til.

Komiteen understreker at slik overføring som hovedregel forutsetter at både den domfelte og den aktuelle staten samtykker, og at reglene gjelder hovedsakelig innenfor land i Europa. Ved overføring til Norge skal fortsatt fullbyrdelse av dommen skje etter norsk rett, dvs. i henhold til straffegjennomføringsloven for så vidt gjelder gjennomføring av fengselsstraff.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser ellers til de vurderinger som er gjort i proposisjonen.

Komiteen påpeker at utvisning av særreaksjonsdømte utlendinger bare vil kunne skje innenfor rammene av våre internasjonale forpliktelser.

Komiteen har merket seg at særreaksjonen utholdes fordi det anses nødvendig for å verne samfunnet mot fare for at domfelte på ny skal begå en alvorlig straffbar handling.

Reaksjonen er idømt i Norge og etter norsk rett, og en naturlig forståelse av lovens ordlyd tilsier at det først og fremst er trusselen mot det norske samfunnet som er avgjørende.

Komiteen har vært opptatt av og understreker at ved utvisning skal imidlertid også sikkerheten i det samfunnet vedkommende skal utvises til, hensyntas. Slike saker kompliseres ytterligere av at dem dette gjelder, er personer som trenger et psykiatrisk helsetilbud og som nå mottar dette i Norge.

Komiteen understreker at å avbryte behandlingen for å sendes ut av landet kan forverre situasjonen. Hensynet til den domfeltes helse samt til det samfunnet som domfelte skal utvises til, vil i en del tilfeller bety at en viss behandlingstid i Norge er påkrevd.

Komiteen finner grunn til å minne om at internasjonale forpliktelser knesetter minimumskrav til forholdene i den staten det er aktuelt å utvise vedkommende til.

Komiteen forutsetter at Norge følger sine internasjonale forpliktelser om forsvarlige forhold i landet vedkommende utvises til, og at norske myndigheter er forpliktet til å innhente og forholde seg til troverdig informasjon fra mottakerlandet, både når det gjelder helsemessige forhold og utsikter til adekvat oppfølging, og hva angår rettssikkerheten for personen det gjelder.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har merket seg departementets vurdering og at departementets utgangspunkt er at saker om utvisning av personer som gjennomfører en strafferettslig særreaksjon, følger de alminnelige reglene i utlendingsregelverket. Videre at det innebærer bl.a. at det i nødvendig utstrekning skal innhentes informasjon om forholdene i det landet utlendingen skal utvises til.

Komiteen mener at regjeringen må følge nøye med på utviklingen i etterkant av lovendringen, med sikte på rask korreksjon av regelverket dersom det skulle vise seg å få urimelige konsekvenser.

Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti legger til grunn at menneskene som lovforslaget vil gjelde, ofte vil være ressurssvake og i en vanskelig livssituasjon. Disse medlemmer peker på at avbrytelse av særreaksjon og utvisning vil utgjøre et betydelig inngrep i den enkeltes liv og velferd. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at den som står i fare for å få avbrutt en særreaksjon med sikte på utvisning, får fri juridisk bistand.»