Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Åsmund Aukrust, Per Rune Henriksen, Audun Otterstad, Tone-Helen Toften og Terje Aasland, fra Høyre, Nikolai Astrup, Tina Bru, Odd Henriksen og Tage Pettersen, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen og Oskar J. Grimstad, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, fra Senterpartiet, Marit Arnstad, fra Venstre, lederen Ola Elvestuen, fra Sosialistisk Venstreparti, Ingunn Gjerstad, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til den todelte målsettingen som følger av rovviltforliket i 2004 og 2011. Rovdyrforvaltningen baseres på en politikk der hensynet til å sikre overlevelse til alle de store rovviltartene i norsk natur må kombineres med en forvaltning som totalt sett bidrar til å dempe konfliktene og motvirke utrygghet innenfor den todelte målsettingen. Rovviltforliket sier også at all forvaltning av rovdyr skal bygge på vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap og at det skal legges vekt på regional forvaltning, respekt for eiendomsretten, og enkeltmenneskers og lokalsamfunns livskvalitet.

Komiteen er av den oppfatning at den private eiendomsretten er viktig for å sikre en god forvaltning av naturressursene, og at private grunneiere har en særlig interesse av å drive sin eiendom i et langsiktig perspektiv.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til svarbrev fra klima- og miljøminister Tine Sundtoft, sendt komiteen 3. november 2014, der det gjøres rede for de erstatnings-, kompensasjons- og tilskuddsordningene som beitenæringen i dag har tilgang til: erstatning for beitedyr tatt av rovvilt, tilskudd til forebyggende tiltak mot rovviltskader, tilskudd til driftsomstilling grunnet rovvilt og kompensasjon for beiterestriksjoner. Etter statsrådens syn er det i dag gode økonomiske ordninger for eiere av beitedyr som blir berørt av rovvilt. Flertallet er enig i disse vurderingene, og ser det som avgjørende med gode ordninger for å sikre en livskraftig beitenæring.

Flertallet viser til Representantforslag 8:1 S (2014–2015), hvor det fremmes forslag om å endre erstatningsbestemmelsen i naturmangfoldloven § 19, slik at den blir likelydende med lovens § 50, som omhandler erstatning i verneområder.

Flertallet vil påpeke at § 50 er et unntak blant de regler som ellers gjelder for statens erstatningsplikt, og at det finnes en rekke økonomiske ordninger for dyreeiere innenfor og utenfor rovviltprioriterte områder.

Flertallet vil derfor ikke anbefale forslaget framsatt i Dokument 8:1 S (2014–2015).

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at eiendomsretten er en grunnleggende rettighet som både er beskyttet av grunnloven og menneskerettighetene.

Dette medlem mener at utmarksbeite innenfor yngleområdene for rovvilt nærmest er umuliggjort. De økonomiske konsekvensene for den enkelte grunneier innenfor yngleområdene er betydelige. Dette representerer etter dette medlems syn en innskrenkning i eiendomsretten som bør tilsi erstatning ved rovdyrtap for mer enn dyrets verdi og de direkte følgekostnadene som i dag erstattes. Som beskrevet i representantforslaget har dyreeierne store utgifter til inngjerding, gjeting, tidligsanking, forsinket beiteslipp, flytting av dyr og andre forebyggende tiltak. Disse tiltakene gis det ingen erstatning for. Etter Høyesteretts dom i Kleivasaken må tiltakene være gjennomført for at erstatning for tap av husdyr skal kunne gis.

Dette medlem registrerer at statsråden i sitt svarbrev til komiteen 3. november 2014 peker på de ulike økonomiske ordningene som skal kompensere for tap av beitedyr til rovdyr. Brevet går ikke nærmere inn på at rovdyrpolitikken fører til muligheten for å drive beitebruk og at yngleområdene er innskrenket til det minimale. Dette medlem mener at en slik rådighetsinnskrenkning tilsvarer vanskeliggjøring av igangværende bruk som gir grunneiere i verneområder rett til erstatning.

Dette medlem tar opp forslaget fremsatt i Dokument 8:1 S (2014–2015).

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk Venstreparti er positive til å vurdere ordninger som fremmer forebyggende tiltak på beite, men mener dette må behandles som en del av en helhetlig sak som omfatter mer enn erstatningsbestemmelsene.

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne foreslår en større omlegging av erstatningsordningen for rovdyrtap. Det er ti år siden Stortinget vedtok en delvis omlegging til en risikobasert erstatningsordning i rovviltforliket fra 2004, jf. Innst. S. nr.174 (2003–2004). Innstillingen konkluderte blant annet med at en betydelig del av erstatningene «skal gis som forhåndsutbetaling som insentiv til iverksettelse av forebyggende tiltak.» Planen om en slik omlegging ble skrinlagt i Soria Moria-erklæringen i 2005. Dette medlem mener det er grunn til å tro at skrinleggingen av ordningen har ført til større tapstall enn nødvendig, og at konflikten har økt. Dette medlem viser til at en omdirigering av erstatningsmidlene fra å erstatte drepte husdyr til å utbetale faste «risikobaserte» tilskudd til bønder basert på hvor stor rovdyrtettheten er i området, vil gi betydelige incentiver til forebyggende tiltak.

Dette medlem viser videre til at dagens erstatningsordning for rovdyrtap er omdiskutert, blant annet fordi det er usikkerhet knyttet til hvor mange husdyr som drepes av rovdyr. Hvert år slippes omkring to millioner sau på utmarksbeite. Av disse dør årlig rundt 125 000 på beite, omkring en fjerdedel blir erstattet som tapt til rovdyr.

Dette medlem viser til at en ny undersøkelse fra NINA (Odden m.fl. 2014) av rovdyrtap ved gaupeangrep tyder på at det betales ut erstatning for betydelig flere sau enn gaupa tar. Sammen med det faktum at bare omkring ti prosent av sauetap til rovdyr faktisk er dokumentert, skaper dette usikkerhet om presisjonen i rovdyrskadeerstatningene. Dette medlem mener det er et alvorlig problem at store summer utbetales på feil eller sviktende grunnlag. En slik praksis kan i verste fall bidra til å undergrave landbrukets tillit i folket og være skadelig for næringen. I tillegg overdrives inntrykket av negative effekter av rovdyr i norsk natur.

Dette medlem viser til at en omlegging til en risikobasert erstatningsordning anbefales i den nevnte rapporten fra NINA, som blant annet sier følgende om en slik ordning:

«Systemet vil ha fordelen av lavere transaksjonskostnader (ingen undersøkelse av kadavre m.m.), en høyere grad av rettferdighet og en stor grad av gjennomsiktighet (fordi man er avhengig av data fra rovdyrovervåking som kan evalueres). I tillegg vil systemet kunne stimulere til bedre dyrehold, da den beste måten å maksimere profitt på er å beskytte både husdyr og rovdyr. Før et risikobasert erstatningssystem eventuelt kan implementeres for andre rovviltarter (jerv, kongeørn, bjørn og ulv) er man avhengig av tilsvarende kunnskap om forflytningsmønstre og drapsrater på sau for disse rovviltartene.»

Dette medlem viser videre til at landbrukere som lykkes med lave rovdyrtap, gis bedre økonomiske betingelser ved omlegging til en risikobasert ordning. En omlegging kan bidra til større aksept for rovdyr som en naturlig forutsetning for sauedrift. Dagens erstatningsordning stimulerer motsatt: Rovdyrdrept sau er det eneste som utløser penger fra staten, og erstatningene fokuserer bare på rovdyr som problem. Dette medlem erkjenner imidlertid at en omlegging av ordningen kan skape usikkerhet og uforutsigbarhet for sauebønder i rovdyrområder, fordi konsekvensene av omfattende rovdyrangrep kan bli større for den enkelte bonde. Dette bør vurderes løst dels gjennom solidariske utjevningsordninger i beitelag, kommune eller forsikringer.

Dette medlem mener det er nødvendig å avklare betydelige usikkerheter om grunnlaget for framtidige erstatningsutbetalinger, og ber derfor regjeringen sørge for at undersøkelsen fra NINA (Odden m.fl. 2014) etterfølges av tilsvarende undersøkelser av tap av sau til alle typer fredet rovvilt, som inkluderer en oversikt over forholdet mellom reelle tap av sau til fredet rovvilt og antallet sau som erstattes av staten.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i løpet av 2015 sørge for at det utføres beregninger av forholdet mellom reelle tap av sau til fredet rovvilt og antallet sau som erstattes av staten. Beregningene skal gjøres for alle typer fredet rovvilt.»

«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om å legge om erstatningsordningen for rovdyrtap til en risikobasert ordning.»