Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Anniken Huitfeldt, Marit Nybakk, Wenche Olsen, Kåre Simensen og Jonas Gahr Støre, fra Høyre, Elin Rodum Agdestein, Regina Alexandrova, Sylvi Graham, Øyvind Halleraker og Trond Helleland, fra Fremskrittspartiet, Kristian Norheim, Lill Harriet Sandaune og Christian Tybring-Gjedde, fra Kristelig Folkeparti, Knut Arild Hareide, fra Senterpartiet, Liv Signe Navarsete, fra Venstre, Trine Skei Grande, og fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, viser til at det nordiske samarbeidet synes sterkere og mer resultatorientert enn på mange år, ikke minst på utenriks- og forsvarsområdet, der det ikke fantes noe samarbeid før for 20 år siden.

Nordisk samarbeid gir Norge økt sikkerhet, innflytelse og handlingsrom, og danner modell for et moderne regionalt sikkerhetssamarbeid. Det praktiske og fleksible forsvarssamarbeidet vekker interesse også utenfor regionen, og et stort antall organisasjoner og organer som behandler nordiske spørsmål, understreker bredden i dette samarbeidet.

Komiteen registrerer at nordisk samarbeid i økende grad omfatter europaspørsmål, og at det synes å være et potensial for økt europapolitisk samarbeid. Den europeiske integrasjonsprosessen har blitt en felles ramme for politikk- og regelverksutvikling i de nordiske land. Dette gjelder først og fremst spørsmål relatert til EØS-avtalen og det indre marked, blant annet når det gjelder nedbygging og avvikling av grensehinder. For tiden pågår det også et betydelig arbeid for å styrke nordisk forskning, bedre nordisk kultur- og språkforståelse og samordne innsatsen i klima- og miljøspørsmål.

Komiteen vil peke på at grunnsteinen i det nordiske samarbeidet baseres på Helsingforsavtalen. Det er avgjørende at dagsordenen settes av politikere og at samarbeidet i Nordisk råd og Nordisk ministerråd brukes aktivt for å skape nordisk nytte for borgerne i Norden.

Komiteen viser til at Nordisk ministerråd er godt i gang med en omfattende reformprosess som skal gjøre samarbeidet mer dynamisk og politisk rettet, støttet opp av effektive beslutningsprosesser og god administrativ praksis. Komiteenhar store forventninger til dette moderniseringsarbeidet.Komiteen viser også til de fire overordnede visjonene som de nordiske samarbeidsministrene vedtok i februar 2014, og støtter disse.

Komiteen registrerer den økte internasjonale interessen for Norden og den nordiske modellen for velferd, økonomi og arbeidsliv. Komiteen imøteser derfor ministerrådets igangsatte arbeid for internasjonal profilering og posisjonering av Norden, ikke minst i internasjonale fora der dette er av felles interesse.

Komiteen har merket seg det økte nordiske ambassadesamarbeidet, som var et av punktene i den såkalte Stoltenbergrapporten. Komiteen viser til at det pr. i dag er nordisk samlokalisering på 25 steder. Komiteen har særlig merket seg pilotprosjektet med det felles nordiske ambassadehuset i Yangon, Myanmar, der man har et fellesnordisk kanselli med alle nordiske land unntatt Island representert.

Komiteen vil videre vise til samarbeid i Astana i Kasakhstan og i Luanda i Angola. Komiteen har også merket seg at det planlegges et samarbeid mellom Danmark og Norge i Kabul i Afghanistan.

Komiteen støtter at Nordisk ministerråd legger vekt på samarbeidet med Nordens naboland. Det er viktig å bidra til å skape en sammenhengende stabil region gjennom nærområdesamarbeidet. Komiteen viser også i denne sammenheng til Den nordlige dimensjonen, Barentsrådet, Arktisk råd og Østersjørådet. Komiteen vil i den forbindelse også vise til betydningen av arbeidet i de tilsvarende parlamentariske forsamlingene. Komiteen er enig i at innretning av det videre samarbeidet med Nordvest-Russland må sees i lys av den nye politiske situasjonen og de restriktive tiltakene rettet mot landet.

Komiteen er enig i at arbeidet med å forebygge og bekjempe grensehindre i Norden er viktig for å fremme økt mobilitet og vekst i Norden, og merker seg målet om å fjerne 5–10 nordiske grensehinder pr. år.

Komiteen merker seg at det nordiske samarbeidet mot skatteparadiser har vært en suksess og har resultert i at samtlige nordiske land har inngått bilaterale avtaler med over førti jurisdiksjoner.