Veien til utvikling går gjennom kunnskap og opplysning. Utdanning legger grunnlaget for enkeltmenneskets og samfunnets utvikling og er en forutsetning for å oppnå vekst og utvikling. En global satsing på relevant utdanning av god kvalitet for alle vil utgjøre et løft for fattigdomsbekjempelse, nye arbeidsplasser, næringsutvikling, helse, ernæring, likestilling, fred og demokrati. Tiden er inne for å ta dette løftet, og Norge skal være pådriver og partner.

Ti prosent av verdens barn går fortsatt ikke på skole. Disse barna er de mest utsatte, ofte drevet på flukt eller bosatt i kriserammede områder. En betydelig andel av dem har nedsatt funksjonsevne. I mange land har ikke jenter likeverdige utdanningsmuligheter.

De geografiske ulikhetene er store. I Afrika sør for Sahara går i snitt hvert fjerde barn i grunnskolealder ikke på skolen, men det er store forskjeller innad i regionen. Situasjonen er særlig alvorlig for de fattigste barna og på landsbygda. 250 av 650 millioner barn i skolealder lærer ikke å lese, skrive og regne. Læring starter ved fødselen. Ernæring, omsorg og sosial og kognitiv stimulering i de første barneår har stor betydning for evnen til læring. Manglende kvalitet i opplæringen og svakt læringsutbytte er et problem på alle nivå.

I tillegg fortsetter altfor få utdanningen etter avsluttet barneskole. Over 70 millioner ungdommer går ikke på skole og trenger utdanningstilbud, fra grunnleggende lese- og skriveopplæring til praktisk arbeidslivstrening, videregående skole og høyere utdanning. Samtidig mangler mange voksne grunnleggende ferdigheter; hele 16 prosent av verdens voksne befolkning, 774 millioner mennesker, er analfabeter. To tredjedeler av disse er kvinner.

Mye arbeid gjenstår selv om den totale andelen barn som går på skole, har steget fra 82 prosent i 1999 til om lag 90 prosent i 2011. Finansieringsgapet for å nå målet om barneskole for alle innen 2015 er beregnet til å være på om lag 26 mrd. amerikanske dollar. Penger er imidlertid ikke den eneste utfordringen. UNESCO anslår at ti prosent (129 mrd. amerikanske dollar) av de globale utgiftene til grunnskole går tapt på utdanning som mislykkes i å gi barn kunnskap. UNESCO slår videre fast at gode lærere er nøkkelen til forbedring, og appellerer til alle verdens regjeringer om å styrke innsatsen for å utdanne flere og bedre lærere.

Til tross for disse utfordringene, er den politiske viljen til å prioritere utdanning svekket i det internasjonale utviklingssamarbeidet. Utdanningsbistanden er fallende, og det er et økende gap mellom behovene og tilgjengelige midler.

Andelen av norsk bistand som går til utdanning, sank fra 13,3 prosent i 2005 til kun 7,2 prosent i 2013. Dette er en trend regjeringen vil snu. Regjeringen varsler i meldingen at utdanningsfeltet igjen skal være en hovedprioritet i utenriks- og utviklingspolitikken.

I meldingen pekes det på at global utdanningsbistand har en viktig katalytisk rolle, men utviklingsland må ta hovedansvaret for finansieringen av utdanningssektoren. Nasjonalt ansvar og eierskap er en forutsetning for å kunne bygge robuste utdanningssystemer og oppnå økonomisk vekst og utvikling. Flere lav- og mellominntektsland har prioritert opp utdanning de siste ti årene og økt egne utdanningsbudsjetter. Dette er positivt og åpner muligheter for konstruktive partnerskap med giverlandene.

I denne meldingen blir det først redegjort for hvorfor regjeringen vil styrke innsatsen på utdanningsfeltet. Deretter følger en gjennomgang av hva regjeringen skal prioritere. Så redegjøres det for tilnærminger og metodikk samt hvor og hvordan regjerningen skal satse.

Det er foretatt avgrensninger fordi temaet er svært omfattende. Hovedvekten er lagt på hva Norge kan bidra med i og for utviklingsland og områder preget av krise og konflikt.

Utgifter knyttet til tiltak som drøftes i denne meldingen vil bli dekket innenfor Utenriksdepartementets gjeldende budsjettramme.

1.1 Hvorfor satse på utdanning?

I tillegg til å være en motor for økonomisk vekst og en forutsetning for utvikling på en rekke sentrale samfunnsområder, er utdanning en menneskerett og av avgjørende betydning for individets personlige utvikling. Del 2 av meldingen redegjør nærmere for disse faktorene.

I en global sammenheng vil lave kvalifikasjoner i utviklingsland medvirke til at gapet mellom rike og fattige land blir større. For å bidra til økonomisk vekst, like muligheter, realisering av universelle rettigheter og utvikling, ser regjeringen det som viktig og riktig at Norge bidrar til å redusere gapet mellom fattige og rike både mellom og innad i land gjennom satsing på utdanning i utviklingspolitikken.

Forskning viser at utdanning og økonomisk vekst er positivt korrelert. Det er betydelig økonomisk gevinst å hente ved å utdanne marginaliserte grupper og enda mer ved opphenting av voksne som falt utenfor som barn. Imidlertid er det kvaliteten på opplæringen og de ferdighetene som dermed tilegnes, som bestemmer betydningen av utdanning for produktivitet og vekst.

FNs menneskerettighetserklæring stadfester at alle har rett til utdanning av god kvalitet, og at denne skal være obligatorisk og gratis, i hvert fall på grunnskolenivå. En rekke menneskerettighetskonvensjoner bekrefter retten til utdanning. Menneskerettighetsperspektivet setter temaer som maktforhold, statlig ansvar, ikke-diskriminering, kvalitet og meningsfull læring i sentrum for utdanningsarbeidet.

Utdanningsprogrammer basert på menneskerettighetsstandardene bidrar også til å styrke andre menneskerettigheter. Utdanning kan få mennesker ut av fattigdomsfellen. Slik kan retten til en tilstrekkelig levestandard, inkludert rettighetene til mat, vann og husly, styrkes gjennom utdanning. Dette er en viktig plattform for norsk engasjement.

Meldingen fremhever utdanning som katalysator for utvikling på mange ulike samfunnsområder: Utdanning er viktig for næringsutvikling, godt styresett og fattigdomsbekjempelse. Opplæring og utdanning fører til bedre helse og ernæring. Utdanning er dessuten viktig for reproduktiv helse, begrensning av tenåringsgraviditeter og en bærekraftig befolkningsutvikling. Meldingen peker også på utdanningens rolle i nasjonsbygging og demokratiutvikling: Utdanning og kunnskap bygger tillit mellom mennesker og til samfunnets institusjoner. De er de viktigste virkemidlene i kamp mot religiøs og politisk fanatisme, samt korrupsjon og utnyttelse.

1.2 Hva skal Norge gjøre?

Meldingens kapittel 3 omtaler Norges hovedmålsettinger for innsatsen:

• Alle barn får de samme muligheter til å begynne på og fullføre skolen.

• Alle barn og unge lærer grunnleggende ferdigheter og rustes for livet.

• Flest mulig får ferdigheter som sikrer en overgang til arbeidslivet, og bedrer forutsetningene for økonomisk vekst og bærekraftig utvikling i bred forstand.

Norsk strategi vil være å samles om felles mål, arbeide for økte ressurser og koordinert innsats på globalt og nasjonalt nivå, og samtidig styrke utdanningssystemer på landnivå. Målene skal nås i samarbeid med et stort nettverk av internasjonale og nasjonale organisasjoner og fagmiljøer. Samlet forventes dette å gi en mer effektiv innsats og bevege utviklingskurven raskere i riktig retning.

Utdanning er blant regjeringens prioriterte tematiske områder for de nye bærekraftige utviklingsmålene. Norge skal påta seg en internasjonal lederrolle og bidra til at FNs post-2015-mål om utdanning baseres på etablerte internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Likestillingsperspektivet må være integrert, og det må tas særlige hensyn til marginaliserte grupper. Der FNs tusenårsmål kun gjaldt innskrivning i barneskolen, må det nye målet om utdanning ha fokus på hele utdanningsløpet, på gjennomføring, kvalitet og læringsutbytte, på læring også for ungdom og voksne og for tilegnelse av nødvendige ferdigheter for inntektsgivende arbeid, og for å fungere i samfunnet.

Bak gode gjennomsnittstall skjuler det seg lommer av barn som ikke har tilgang på utdanning. Ofte ser man at disse barna er rammet av diskriminering på flere nivå. Regjeringen vil støtte opp om arbeidet med å identifisere og nå marginaliserte grupper. Meldingens kapittel 3.2 spesifiserer regjeringens mål for arbeidet med utdanning for marginaliserte grupper – jenter, fattige barn, barn med nedsatt funksjonsevne, barn med minoritetsbakgrunn og urfolk.

Meldingens kapittel 3.3 omhandler utdanning i krise og konflikt. Halvparten av barna som i dag ikke går på skolen er berørt av kriser. I katastrofer, langvarige kriser og tidlig gjenoppbygging etter konflikter og naturkatastrofer kan skolen bidra til følelse av normalitet og opplevelse av håp, stabilitet og trygghet. Skolene kan også inngå som en viktig faktor i katastrofeforebygging.

I konfliktrammede land er det en økende tendens til at skoler blir direkte berørt. Stridende parter må oppfordres til å forplikte seg til å følge Lucens-retningslinjene som er utformet for bruk av skolens arenaer og nærområder, og hindre adferd som gjør skolene mer utsatt for angrep. Regjeringen varsler at den vil ta en lederrolle for å fremme Lucens-retningslinjene internasjonalt. En annen utfordring når det gjelder skoler i konflikt, er at skolen brukes som arena for å spre hatbudskap og bygge opp under eksisterende motsetninger i et samfunn. Både før, under og etter en konflikt er det avgjørende at skolen søker å være en nøytral arena.

Utdanning utgjorde i 2012 bare 1,4 prosent av de globale midlene som svarte på de humanitære appellene til FN og humanitære organisasjoner. De største humanitære organisasjonene innenfor utdanningsfeltet har satt som mål at denne andelen skal økes til minst fire prosent. Regjeringen ønsker å være en pådriver for at budsjettandelen på fire prosent av humanitær bistand til utdanning, minst skal oppfylles.

Meldingens kapittel 3.4 drøfter læring i skolen. I mange land har fokus på kvantitet gått ut over kvaliteten på læring. I noen tilfeller er kvaliteten på utdanningen så dårlig og lite relevant at nytten er liten og jobbmuligheter få etter endt utdanning.

Manglende fokus på kvalitet og på å få barna til å bli i skolen har ført til at man i dag snakker om en global læringskrise. Mangel på kvalifiserte lærere er hovedgrunnen til at det i mange land er en læringskrise. UNESCO har beregnet at det globale behovet for nye lærere frem mot 2015 er på 5,2 millioner. Regjeringen vil arbeide for å få til et globalt løft for lærere. Oppmerksomheten vil særlig bli rettet mot behovet for å utvikle helhetlige strategier for å sikre kvalifiserte lærere gjennom rekruttering, lærerutdanning, karrieremuligheter, fordeling av lærere, insentiver for å holde lærere i yrket og god skoleledelse.

Regjeringen mener det, som grunnlag for kvalitetsheving, bør utvikles nasjonale systemer for å måle og vurdere kvaliteten i opplæringen, og fremgangen i barnas læringsutbytte. Som ledd i støtte til kvalitetsheving, vil Norge derfor bidra til utvikling av gode og robuste nasjonale systemer for å måle læringsutbytte i sentrale fag.

Infrastruktur som klasserom og sanitære forhold er også viktig for å sikre et trygt og inkluderende undervisningsmiljø. I mange land er dette spesielt viktig for å sikre at jenter fullfører skolegangen. Mangel på godt og relevant læremateriell er også en stor utfordring. Bruk av ny teknologi, som informasjonsteknologi, har potensial til i betydelig grad å øke effektiviteten og kvaliteten på læring.

Aktiv deltakelse av lærere og lærerorganisasjoner gjennom sosial dialog vil være en forutsetning for å utvikle og gjennomføre effektive strategier. I mange land er mangel på dialog mellom myndigheter og lærerorganisasjoner en barriere for å få til en kvalitetsheving. Norge innehar kompetanse og erfaring både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden som kan være relevant og nyttig med tanke på rådgivning og kompetanseheving i samarbeidslandene.

Meldingens kapittel 3.5 omhandler kvalifisering for arbeidslivet: yrkesopplæring, videregående og høyere utdanning. Befolkningen i fattige land har få og ensidige utdanningstilbud som ofte er utilstrekkelige eller irrelevante for arbeidslivet. For få begynner på universiteter og høyskoler. Afrikanske land vurderes jevnt over å være dårlig stilt på yrkesfagsiden både kvalitativt og kvantitativt.

Regjeringens mål er å bidra til at utviklingsland selv blir i stand til å møte behovet for kvalifisert arbeidskraft og sysselsetting av de store ungdomskullene. Norge skal arbeide for at yrkesopplæring og høyere utdanning prioriteres høyere internasjonalt.

Yrkesfag har en svak stilling mange steder og har heller ikke vært høyt prioritert i internasjonalt utviklingssamarbeid, selv om flere bidragsytere nå synes å engasjere seg på dette feltet. Blant annet i Afrika er arbeidsløsheten høy samtidig som næringslivet har behov for personer med fagutdanning.

Regjeringen ser gode utviklingsmuligheter i skjæringsfeltet mellom utdanning og næringsutvikling, spesielt når det gjelder teknisk og yrkesfaglig utdanning og opplæring. Et norsk initiativ for yrkesrettet utdanning innenfor energi- og utvinningssektorene, Yrkesrettet utdanning for utvikling, skal supplere eksisterende utviklingsprogram og være basert på behov og etterspørsel. Det norske initiativet inkluderer norsk kompetanse og erfaringer fra høyere utdanning, yrkesfaglig opplæring og lærlingeordninger i Norge, som anses som relevante i en utviklingskontekst. Regjeringen vil utvikle en søknadsbasert støtteordning til yrkesutdanning tilknyttet næringslivsinvesteringer i utviklingsland.

I tillegg til arbeidet med å styrke kvaliteten på utdanning generelt vil regjeringen også prioritere arbeidet med å gi dem som ikke har fått anledning til utdanning av god kvalitet, en ny sjanse. Grunnutdanning av analfabeter og personer med svært svake grunnleggende ferdigheter har høy samfunnsøkonomisk avkastning og virker mobiliserende på tilgangen på arbeidskraft.

Det er behov for tiltak som sikrer at jenter fullfører barneskolen og at de går videre på videregående skole, inkludert yrkesskole. Norge ønsker å ha et spesielt fokus på å sikre overgangen fra grunnutdanning til videregående skolegang for jenter.

1.3 Tilnærminger og metodikk

Meldingens kapittel 4 beskriver tilnærminger og metodikk. Behovet for nye og alternative finansieringsordninger er ett av temaene i dette kapittelet. Ansvarliggjøring av enkeltland er en sentral målsetting. Alle utdanningstiltak må være godt forankret hos relevante myndigheter i samarbeidslandet. Aktivt eierskap forventes. Bistand skal ikke erstatte, men supplere nasjonal innsats.

I engasjementet i sårbare stater og stater i krise og konflikt er det en utfordring for utenlandske partnere å bidra uten å skape parallelle strukturer. Ofte veier hensynet til behovet for raske løsninger tyngre enn hensyn til bærekraft og bygging av reell lokal kapasitet. Utdanning er et sentralt element i statsbygging og stabilisering av post-konflikt områder. Norge vil bidra til at det kan bygges fremtidige, statlige strukturer parallelt med post-krise arbeid.

Norge skal i det globale utdanningsarbeidet være en pådriver for kontinuerlig vurdering av effektive måter å organisere arbeidet på, og for utvikling av nye virkemidler – også der hvor det krever risikovilje. En forutsetning for å understøtte resultatorientering er systematisk bruk av forskningsbasert kunnskap om nytten av tiltakene som iverksettes. Store teknologiske fremskritt og økt tilgang til digitale verktøy åpner nye muligheter for tilgang til og kvalitetsheving av undervisning.

Norge har vært og er et foregangsland for utvikling av Resultatbasert finansiering (RBF) innenfor helse og klima, samtidig som interessen for RBF innen utdanning er stor og økende. Regjeringen vil arbeide for at man i enda større grad søker å etablere RBF som prinsipp i den type utdanningsprogrammer og -prosjekter der dette er hensiktsmessig. Norge har tatt initiativ til opprettelsen av et nytt fond i Verdensbanken for resultatbasert finansiering av utdanning.

1.4 Hvordan og hvor skal Norge satse?

Meldingens kapittel 5 beskriver hvor og hvordan Norge skal satse. Mangfoldet av arenaer og partnerskap på utdanningsområdet har bidratt til fragmentering av innsatsen. Det er et stort behov for bedre samordning og koordinering av den internasjonale innsatsen for å nå utdanningsmålene. Norge vil gjennom dialog og konsensusbygging styrke samarbeidet og være en pådriver for å sette utdanning høyt på den internasjonale dagsordenen. For å oppnå bærekraftige løsninger, må innsatsen være bygget på nasjonale prioriteringer og involvere nasjonale ressurser og alle relevante samarbeidspartnere. Norsk støtte skal ikke erstatte andre ressurser, men heller brukes som katalysator for økt nasjonal og internasjonal innsats.

Representanter for sivilt samfunn spiller en viktig rolle som kritiske observatører, og som bidragsytere i den globale debatten. Lokalt baserte frivillige organisasjoner er særlig betydningsfulle for å nå spesielt sårbare grupper barn og ungdom. Også i land preget av kriser og konflikt, der man ofte finner et dårlig fungerende skolesystem, spiller frivillige organisasjoner ofte en avgjørende rolle.

Partnere fra privat sektor kan bidra finansielt til å gjøre ny teknologi og innovasjon tilgjengelig og anvendelig i utdanningssektoren, og til å styrke kvaliteten og relevansen på utdanning.

En annen viktig gruppe å engasjere i arbeidet for utdanning for alle er barn og ungdom, som må gis en sterkere stemme. Mobiliseringen må gi resultater som svarer til deres ønsker og behov.

Regjeringen vil også være opptatt av at utviklingslandene utvikler robuste systemer for å måle, evaluere og rapportere resultater.

For å få til et globalt løft for utdanning, er det helt avgjørende at innsatsen forankres og koordineres på høyeste nivå i FN. Meldingen omtaler regjeringens mål for samarbeidet med Global Education First Initiative, UNESCO, UNICEF, ILO, Det globale partnerskapet for utdanning (GPE) og Verdens matvareprogram. Videre drøftes rollen til Verdensbankgruppen og regionalbankene, regionalt samarbeid og sør-sør-samarbeid. Dialog og samarbeid med private stiftelser, filantroper, næringslivet og sivilt samfunn er omtalt i meldingens kapittel 5.6. Til slutt omtales bilateralt samarbeid. Basert på kriterier om sterkt nasjonalt eierskap til utdanningssektoren og prioritering av de svakeste gruppene og yrkesopplæring, vil det bli identifisert en mindre gruppe av pilotland der Norge skal satse sterkt, også bilateralt, på utdanningsbistand.

Norge skal ta lederskap i arbeidet med å engasjere og motivere andre bilaterale givere til å arbeide for å nå FNs tusenårsmål på utdanning. Regjeringen vil inngå partnerskap med viktige bilaterale givere som USA, Tyskland, Storbritannia og de nordiske land, og søke partnerskap med nye store givere.

Denne meldingen er starten på en stor og strategisk satsing. Regjeringen inviterer til dialog og samarbeid med et bredt lag av det norske samfunn i det videre arbeidet.