Sammendrag
EØS-komiteen vedtok ved beslutning nr. 153/2014 av 9. juli 2014 å endre EØS-avtalens vedlegg X (Generelle tjenester) ved å innlemme europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/24/EU om anvendelse av pasientrettigheter ved helsetjenester over landegrensene (pasientrettighetsdirektivet). Gjennomføring av direktivet i norsk rett har nødvendiggjort lovendringer. Nødvendige lovendringer ble vedtatt 21. juni 2013 i henhold til Prop. 118 L (2012–2013) Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven mv. (rett til nødvendig helsehjelp og pasientrettighetsdirektivet m.m.). EØS-komiteens beslutning anses i tillegg som en sak av særlig viktighet. Stortingets samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning er derfor nødvendig etter Grunnloven § 26 annet ledd.
Pasientrettighetsdirektivet klargjør og regelfester pasienters rett til å få refundert utgifter til helsehjelp mottatt i annet EØS-land. Rettighetene var basert på EU-domstolens rettspraksis. Grunnlaget for den etablerte domstolspraksisen var reglene om fri bevegelighet av tjenester.
Direktivet fastsetter retten til å få refundert utgifter for helsehjelp mottatt i annet medlemsland. Direktivet inneholder også enkelte andre regler som skal legge praktisk til rette for at pasientene kan benytte helsetjenester i andre medlemsland. I tillegg inneholder direktivet bestemmelser om samarbeid basert på frivillig deltakelse.
Formålet med direktivet er å fastsette bestemmelser som gjør det lettere å sikre helsetjenester av høy kvalitet over landegrensene og bidra til samarbeid mellom medlemslandene på helseområdet. Direktivet kommer til anvendelse uansett hvordan helsetjenesten organiseres, ytes og finansieres. Unntatt fra direktivet er tildeling av og adgang til organer med henblikk på transplantasjoner og ytelser knyttet til langtidspleie. Det samme gjelder offentlige vaksinasjonsprogrammer mot infeksjonssykdommer.
Det redegjøres i proposisjonen for hva som etter direktivet er behandlingslandets ansvar, og hva som er trygdelandets ansvar, bl.a. bestemmelser om mulige krav om forhåndsgodkjenning.
Medlemslandene skal etablere ett eller flere nasjonale kontaktpunkt som skal gi informasjon til pasienter. Kontaktpunktet skal bistå med informasjon dels til pasienter som bor i landet og dels til pasienter i andre land som ønsker informasjon om helsetjenesten i det aktuelle landet.
Andre bestemmelser i direktivet omhandler utlevering av legemidler og bestemmelser som skal bidra til å forsterke samarbeidet mellom medlemslandene på helseområdet.
De formelle kravene i pasientrettighetsdirektivet er i all hovedsak ivaretatt i norsk helselovgivning. Norge har etablert en refusjonsordning for utgifter til helsehjelp mottatt i annet EØS-land. Ordningen er regulert i forskrift, og denne ivaretar langt på vei pasienters rett til refusjon etter direktivet. Ordningen omfatter imidlertid ikke refusjon av utgifter til helsehjelp som innebærer sykehusbehandling. På enkelte vilkår har pasienter etter pasientrettighetsdirektivet rett til å få refundert utgifter til sykehusbehandling. For slik helsehjelp er det adgang til å stille krav om forhåndsgodkjenning.
I Prop. 118 L (2012–2013) foreslo Helse- og omsorgsdepartementet å utvide dagens refusjonsordning til å omfatte sykehusbehandling, og Stortinget sluttet seg til dette. Videre ble det vedtatt en hjemmel i folketrygdloven om å kunne stille krav om forhåndsgodkjenning.
Det ble også vedtatt bestemmelser som knytter seg til pasienter fra andre EØS-land som mottar helsehjelp i Norge.
Helse- og omsorgsdepartementet sendte 27. juni 2014 på høring forslag om endringer i forskrift om stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land. Forslaget innebærer at dagens refusjonsordning utvides til også å gjelde sykehusbehandling. Dersom forslaget blir vedtatt, vil pasientrettighetsdirektivet være fullt ut gjennomført i norsk rett. I høringsnotatet foreslås det ikke å stille krav om forhåndsgodkjenning for refusjon av utgifter til sykehusbehandling. Departementet mener det er uhensiktsmessig å etablere en slik ordning for det antatt lave antallet pasienter som vil reise ut, men vil følge utviklingen over tid.
Det foreslås videre i høringsnotatet at pasienter som er vurdert å ha rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter pasient- og brukerrettighetsloven, skal kunne søke om forhåndstilsagn.
Det er videre foreslått en bestemmelse om hvor helsetjenesten antas mottatt ved bruk av telemedisin. Forslaget er i samsvar med definisjonen av behandlingsmedlemsstat i pasientrettighetsdirektivet artikkel 3 bokstav d.
Helseøkonomiforvaltningen (HELFO) skal ha oppgaven som nasjonalt kontaktpunkt i Norge. HELFO vil videre ha ansvaret for å behandle søknader om forhåndstilsagn og søknader om refusjon.
Det uttales at det er vanskelig å anslå hvor stor økning det vil være i administrasjonsoppgavene for HELFO på refusjons- og forhåndstilsagnsområdet og på oppgaven som nasjonalt kontaktpunkt. På begge områder må man vinne erfaringer. I tillegg til de administrative kostnadene i HELFO vil det være kostnader forbundet med selve refusjonen av utgifter til helsehjelp i andre EØS-land. Etter direktivet plikter ikke medlemslandene å betale mer i refusjon enn hva tilsvarende behandling ville ha belastet det offentlige med om helsehjelpen var mottatt i Norge. Departementet finner det nærliggende å tro at den samlede bruken av sykehusbehandling i Norge og andre EØS-land ikke vil øke vesentlig som følge av lovforslaget, men at noen pasienter vil motta behandling i utlandet istedenfor i Norge. De regionale helseforetakene finansierer i dag pasientbehandling for ikke-sykehusbehandling i utlandet gjennom basisbevilgningen, dvs. uten aktivitetsbasert finansiering (ISF og refusjoner). Det uttales at dette også må legges til grunn ved refusjon av utgifter for sykehusbehandling som følge av pasientrettighetsdirektivet.
Helse- og omsorgsdepartementet tilrår godkjennelse av beslutningen i EØS-komiteen om endring i EØS-avtalen vedlegg X ved innlemmelse av direktiv 2011/24/EU om anvendelse av pasientrettigheter ved helsetjenester over landegrensene. Utenriksdepartementet slutter seg til dette.