Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Kenneth Svendsen og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til at bakgrunnen for forvaltningsrevisjonsrapporten er å sammenholde Stortingets uttalte mål om full overgang til elektronisk informasjonsutveksling i helse- og omsorgssektoren med oppnådde resultater. I Innst. 212 S (2009–2010) fra helse- og omsorgskomiteen om samhandlingsreformen og om en ny velferdsreform, ble betydningen av effektiv meldingsutveksling mellom de forskjellige enhetene som skal samarbeide i helse- og omsorgssektoren, fremhevet.

Komiteen vil understreke betydningen av at sektoren kan tilby tjenester av god kvalitet, sikkert, uten unødig tidstap og på høyt faglig nivå, og at evnen til å ta i bruk allerede utviklede ikt-systemer er avgjørende for å oppnå dette. Ønsket om overgang til elektronisk meldingsutveksling har vært gjentatt i alle nasjonale ikt-strategier siden 1997.

Komiteen er kjent med målene som er fastsatt i Samspill 2.0 – en nasjonal strategi som er den siste strategien for tidsspennet 2008–2013, Nasjonalt meldingsløft, som ble ledet av Helsedirektoratet i perioden 2008–2011, og programmet Meldingsutbredelse, som ledes av Norsk Helsenett (NHN) i perioden 2012–2014.

Komiteenmå konstatere at det fortsatt er et betydelig avvik fra målene, og at meldingsutveksling i helseforetak i stor utstrekning skjer på papir. En del av meldingsomfanget som foregår elektronisk, skjer ikke på basis av nasjonalt godkjente standarder, med potensielt svekket pasientsikkerhet. Likeledes er det ikke satt krav til innhold, struktur og format for elektroniske meldinger innen sektoren. Selv om noen enheter har kommet langt, begrenses bruken av digitale løsninger av at samarbeidspartnerne ikke gjør det, og dermed tvinger aktørene til å opprettholde doble rutiner, dvs. både papirbaserte og digitale parallelt.

Komiteen viser til at regjeringen i statsbudsjettet for 2011 (Prop. 1 S 2010–2011) meddelte Stortinget at alle kommuner skulle ha kommet i gang med elektronisk samhandling med bl.a. spesialisthelsetjenesten i perioden 2008–2013, mens måloppnåelsen ved utgangen av perioden, oktober 2013, var 34 prosent. Komiteen finner det tvilsomt om det med en så lav dekningsgrad som må ha vært realiteten da Prop.1 S (2010–2011) ble fremmet, på noen måte kunne være realistisk å nå målet som ble presentert for Stortinget.

Komiteen må, i likhet med Riksrevisjonen, konstatere at bruk av papir, vekselvis bruk av papirbasert og elektronisk melding, eller begge deler samtidig (doble rutiner) ikke er i samsvar med Stortingets forutsetninger om effektiv pasientbehandling, og at målene i nasjonale strategier og Nasjonalt meldingsløft ikke er nådd.

Som ledd i sitt arbeid med innstillingen om Dokument 3:6 (2013–2014) til Stortinget, arrangerte komiteen den 20. oktober 2014 en kontrollhøring der de vesentlige aktører og kunnskapsmiljøer møtte. Det omfattet nåværende helseminister, helsedirektøren, Norsk Helsenett, KS, utvalgte representanter for brukersiden, i dette tilfellet Haukeland Universitetssykehus, primærkommunene Fjell og Kvam, systemleverandører, Norsk Sykepleierforbund, Legeforeningen, IKT-Norge, samt Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi).

Komiteen oppsummerer høringen dit hen at den i alle hovedtrekk bekreftet Riksrevisjonens undersøkelse, mer konkret:

• Tekniske forutsetninger for å kunne avvikle sending av papir er ikke utviklet eller tatt i bruk av alle aktørene.

• Det mangler gjennomgående standarder for alle former for meldingsutveksling.

• Tekniske løsninger som er utviklet er enten ikke tatt i bruk av alle aktører, eller benyttes ikke i tråd med nasjonal samhandlingsarkitektur.

• Løsningen for adressering av meldinger har inntil nylig ikke fungert.

• Den nasjonale test- og godkjenningsordningen, som driftes av Helsedirektoratet, har ikke vært organisert på en måte som sikrer at meldinger kan sendes i leverandøruavhengig, standardisert format.

• Det må konstateres at Helse- og omsorgsdepartementets forutgående utredning, planlegging, styring og oppfølging har vært utilfredsstillende.

• Helse- og omsorgsdepartementets styring og anvendelse av virkemidler har vært for svak, sett ut fra behovene for å nå målene og i lys av identifiserbare problemer underveis.

• Departementet har unnlatt å stille formelle krav om at aktørene skulle implementere standardiserte løsninger samtidig.

• Manglende formelle krav om å ta i bruk elektronisk meldingsutveksling og fragmentert ansvar, har inngitt aktørene det inntrykk at innføringstidspunktet har vært valgfritt, hvoretter suboptimalisering har funnet sted.

• Troen på adferdsendringer gjennom holdningspåvirkning har vært lite effektiv.

Komiteen må konstatere at Helse- og omsorgsdepartementet ikke har fulgt opp komiteens uttalelse i Innst. S. nr. 291 (2007–2008), jf. Dokument nr. 3:7 (2007–2008) Riksrevisjonens undersøkelse om IKT i sykehus og elektronisk samhandling i helsetjenesten, om at departementet må ta et aktivt ansvar for å anvende finansieringssystemet for å sikre fremdrift og standardiserte løsninger i arbeidet for å realisere elektronisk samhandling mellom sykehus, kommuner og allmennleger.

Komiteen vil på dette punkt konstatere at offentlig sektor generelt ikke har utviklet gode insentiver for å belønne innovasjon, enten det gjelder å bruke kjent teknologi på nye bruksområder, eller ny teknologi i mer tradisjonelle verdikjeder, og at det utover dette som oftest ikke er mangel på moden teknologi, men ordinær ledelses- og organisasjonskompetanse som svikter. Komiteen konstaterer at særlig Helsedirektoratets interesse for å bruke de erfaringene som måtte være akkumulert hos Difi fra lignende prosjekter i forvaltningen, har vært liten.

Komiteen konstaterer at det også på det felt som er undersøkt av Riksrevisjonen gjennom den aktuelle forvaltningsrevisjonsrapporten, er Helsedirektoratet som primært er gjennomføringsansvarlig, og som ikke har foretatt en investeringsbeslutning basert på krav til avkastning, og som formodentlig som en følge av dette heller ikke har utarbeidet en gevinstrealiseringsplan. Mangelfull fremdrift har tilsvarende bidratt til å fordyre innføringen av løsningene når de kommer. Utsettelse innebærer at de kvalitative forbedringer av tjenestene som beror på innføring av nye ikt-løsninger, lar vente på seg, til skade for brukere og pasienter i helse- og omsorgssektoren.

For den perioden rapporten dekker, 2008–2013, vil komiteen også fremheve departementets ansvar for å følge opp de ytre etatene, i dette tilfellet Helsedirektoratet, de regionale helseforetakene, helseforetakene mv. Likeledes vil komiteen understreke statsrådens aktive informasjonsplikt. Det vil si at det også skal rapporteres tilbake til Stortinget med ajourført informasjon når statsråden med det konstitusjonelle ansvaret for etaten, ser at målene som er presentert for Stortinget, ikke realiseres etter planen.

Komiteen er bekymret for at staten i utilstrekkelig grad er i stand til å realisere de samfunnsmessige gevinstene gjennom planmessig og koordinert innføring av ikt. Det er komiteens inntrykk at mange ikt-prosjekter i det offentlige er preget av tidkrevende interne prosesser, ordrike rapporter og velmente intensjoner på overordnet og prinsipielt nivå. Mangel på beslutninger, fraværet av evne til å gjennomføre felles og obligatoriske løsninger, mangelfull forståelse for organisasjonsmessige forutsetninger ved innføring av ikt, er medvirkende årsaker til at mulighetene som tilgjengelig teknologi gir, ikke utnyttes.

Komiteen er av den oppfatning at smale sektorinteresser og tradisjonell organisasjonstenkning ligger til grunn når store og viktige ikt-investeringer gjøres. Manglende styring og overordnet ledelse, utilstrekkelig muligheter for informasjonsutveksling på tvers, teknologiløsninger hvor fagetatenes særinteresser – ikke brukerne – er en del av problembildet.

Komiteen mener det er nødvendig å gå fra koordinering gjennom råd, veiledning og anbefalte standarder, til sentral styring og ledelse på ikt-området. Dette må gjøres ut fra et sterkt mandat, felles arkitektur og forpliktende samarbeid.

Komiteen viser til at det er en gjennomgående erfaring at det i store deler av statlig virksomhet er en oppfatning at egenutvikling av teknologiløsninger som er skreddersydd for virksomheten, best ivaretar en effektiv og brukervennlig tjenesteproduksjon. Komiteen vil imidlertid understreke behovet for så langt som mulig å ta i bruk standard programvare. Dette vil bidra til rimeligere og kontinuerlig videreutvikling av løsningene, lavere vedlikeholdskostnader og mindre sårbarhet.

Komiteen vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen på egnet måte redegjøre for hvordan regjeringen vil løse de ikt-utfordringene i helsevesenet som denne innstillingen viser, jf. Innst. 67 S (2014–2015).»